Sixtus IV

Sixtus IV
Født		Francesco della Rovere 21. juli 1414[1] Celle Ligure
Død		12. aug. 1484[1] (70 år) Roma
Beskjeftigelse		Katolsk prest
Embete		Pave (1471–1484) kardinalprest (San Pietro in Vincoli, 1467–1471) Minister General of the Order of Franciscans (1464–1469)
Utdannet ved		Universitetet i Pavia
Far		Leonardo Beltramo di Savona della Rovere
Mor		Lucchina Monleone[2]
Nasjonalitet		Kirkestaten
Gravlagt		Grotte Vaticane
Våpenskjold
Sixtus IV på Commons

Sixtus IV, opprinnelig Francesco della Rovere (født 21. juli 1414 i Celle Ligure nær Savona, død 12. august 1484 i Roma), var pave mellom 9. august 1471 og 12. august 1484.

Francesco stammet fra en vel ansett men fattig familie fra Liguria. Faren var Leonardo della Rovere og moren Luchina Monleoni.^[3] Navnet della Rovere kommer fra rovere som betyr vintereik, og det brukte han senere i sitt våpen som pave; likeså gjorde også hans nevø pave Julius II det.

Han ble i en alder av syv år gitt av sin mor til å bli oppsedet i kirken.

Da han etterhvert nådde den nødvendige alder inntrådte han i fransiskanerordenen. Han studerte deretter filosofi og teologi i Bologna, Chieri, Padova^[4] og Savona.

Takket være sine betraktelige intellektuelle gaver ble pater Francesco della Rovere satt inn i høyere underviste, og foreleste ved flere italienske universiteter,^[5] blant annet i Venezia (lektor i filosofi, 1439-1441), og i Padova (dosent i logikk, april 1444-mai 1446).

Han ble minister for fransiskanernes liguriske ordensprovins i 1460, og deretter generalminister for hele fransiskanerordenen i valg avholdt Perugia den 19. mai 1464,^[4] et verv han innehadde frem til 1469.^[6] Han klarte å bekjempe utglidninger og misforhold, og var våken for mulige moralske utglidninger i forskjellige klostere og grep da inn.

Hans innsats ble lagt merke til og priset blant annet av kardinal Bessarion,^[3][4] og det gjorde at han ble kreert til kardinalprest med den romerske tittelkirken San Pietro in Vincoli av pave Paul II den 18. september 1467.^[4] Deretter var han en tid abbed for Sant'Eustachio i Nervesa nel Trevigiano.^[7] Før han ble valgt til pave var kardinal della Rovere blitt tydelig lagt merke til for sin ubundethet til verdslige ting, og han hadde også skrevet en rekke lærde traktater, blant annet De sanguine Christi (Om Kristi Blod) og De potentia Dei (Om Guds kraft).^[8]

Pave Paul II døde meget uventet. Pavevalget som fulgte, kom dermed brått på. Og med unntak av konklavene under det vestlige skisma var dette det første konklavet siden 1305 der over to tredeler av de tilstedeværende kardinaler var italienere. Dette skyldtes ikke minst at seks ikke-italienske kardinaler ikke rakk å være til stede.^[9][10]

Konklavet valgte, overraskende, Francesco della Rovere til å etterfølge pave Paul II som pave. Konklavet varte ikke lenger enn tre dager. Hans navnevalg, Sixtus, var etter den gammelromerske martyr Sixtus II (pave 257-258), på hvis festdag konklavet var begynt. Dette pavenavn hadde ikke vært benyttet siden 400-tallet.

Det er ikke urimelig å tro at kardinalene hadde forventet seg at denne tidligere fransiskanske ordensgeneral skulle gå i bresjen for en nybesinnelse også av de høyere geistliges embedsførsel. Det viste seg imidlertid raskt at pave Sixtus IV i alle fall ikke gjorde noe med nepotismen rundt Pavestolen; han gikk meget langt på dette område.

Han gjorde seg til leder for en kraftig motstand mot Det osmanske riket. Noe av det første han gjorde som pave var å erklære en fornyelse av korstoget ,ot de osmanske tyrkere som hadde inntatt Smyrna. Smyrna ble så gjenerobret, men etterpå ble flåtestyrken oppløst.^[11] Han gikk også inn for å bevirke en gjenforening mellom Vestkirken og den østlig-ortodokse kirke, men dette nådde, men ikke frem med.

For det gjenstående av sitt pontifikat var pave Sixtus for det meste opptatt av mer verdslige spørsmål og dynastiske anliggender. Sixtus IV styrket sin posisjon med å omgi seg av slektninger og venner. I den gjengitt kjente freske av Melozzo da Forlì er han ledsaget av nepoter («nevøer») fra slektene Della Rovere og Riario - mange, men ikke alle gjorde han til kardinaler: den apostoliske protonotar Pietro Riario (til høyre for paven), den senere pave Julius II stående foran ham, og Girolamo Riario og Giovanni della Rovere, bak den knelende Platina, som forfattet det første humanistiske pavehistoriske verk.^[12] Hans nevø Pietro Riario nøt også godt av den pavelige nepotisme. Pietro ble til en av Romas rikeste menn, og ble satt til å ta hånd om pavens (Kirkestatens) utenrikspolitikk. Da Pietro døde ung i 1474, ble hans rolle overført til Giuliano Della Rovere.

Della Rovere-familiens fremgang i verdslig rikdom tok til da pave Sixtus innsatte sin nevø Giovanni som herre over Senigallia og arrangerte hans ekteskap med datteren av Federico III da Montefeltro, hertugen av Urbino. Fra dette ekteskap utsprang en gren av Della Rovere-hertuger av Urbino som bestod til slektlingen døde i 1631.

Seks av de i alt 34 kardinaler Sixtus skulle kreere i løpet av sitt pontifikat, var hans egne slektninger.^[13]

Under Sixtus kunne Kirkestatens territorier utvides. Hans nieses sønn kardinal Raffaele Riario, for hvem paven lot bygge Palazzo della Cancelleria, antas å ha vært en av de medsammensvorne bak den mislykkede Pazzikonspirasjonen i 1478 da man planla å ta livet av både Lorenzo de' Medici og hans bror Giuliano og erstatte dem som Firenzes makthavere med Sixtus andre nevø Girolamo Riario. Erkebiskop Francesco Salviati av Pisa og en hovedmann bak sammensvergelsen ble hengt på murene til det florentinske Palazzo Della Signoria. Pave Sixtus IV svarte med å lyse et interdikt over Firenze og førte i to år krig mot bystaten.

Ifølge en senere publisert krønike av den italienske historiker Stefano Infessura, Diary of the City of Rome, var Sixtus en «lover of boys and sodomites», som belønnet seksuelle tjenester med beneficier og bispedømmer og ved å gjøre flere unge menn til kardinaler, noen av hvem visstnok meget vakre.^{[14][15][16][17]} Men dette må leses med tilbakeholdenhet, idet Infessura var selv partisk tilhenger av Huset Colonna og ikke alltid regnet som pålitelig eller upartisk.^[18] Den engelske kirkemann og protestantiske polemiker John Bale, som skrev et århundre senere, gjorde meget ut av disse påstander, og tilla Sixtus «the authorisation to practice sodomy during periods of warm weather» til «Cardinal of Santa Lucia».^[19] Selv om slike påståender lett kan avvises som anti-katolsk propaganda,^[14] fikk de ikke desto mindre den vel renommerte kirkehistoriker Ludwig von Pastor til å bruke energi til en fast og grundig tilbakevisning.^[20]

Sixtus' navn er for ettertiden knyttet til Det sixtinske kapell i Vatikanet. Under Sixtus ble dette kapellet bygget mellom 1475 og 1483, det ble innviet 15. august 1483.

I 1478 erklærte pave Sixtus IV det dekreter fra konsilet i Konstanz for ugyldige som hevdet at konsilene har forrang for pavene (konsiliarismen). Den 1. november 1478 tillot han innføringen av den «nye» inkvisisjon ved en særskilt bulle, og approberte den gjenopplivede spanske inkvisisjon.

I en bulle den 27. februar 1477 gav Sixtus IV tillatelse til å opprette et universitet i Uppsala, etter en søknad fra Sverige. Uppsala fikk dermed Nordens første universitet.

Pave Sixtus IV var en sterk fremmer av læren om Maria uplettede unnfangelse, og arbeidet for at den skulle få alment nedslag i de troendes fromhetsliv. For dette publiserte han den 4. september 1483 den pavelige bulle Grave nimis.

Hans kjente episkopalgenealogi er kort, ettersom kildende tier om hvem som bispeviet den normannskfranske kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483)^[21]

• Gino Capponi: La confessione di Giovanni Battista da Montesecco. In: Gino Capponi: Storia della Repubblica di Firenze. Band 2. G. Barbèra, Florenz 1875, S. 509–520.
• Maurizio Gattoni: Sisto IV, Innocenzo VIII e la geopolitica dello Stato Pontificio (1471–1492) (= Religione e Società. Bd. 52). Edizioni Studium, Rom 2010, ISBN 978-88-382-4124-6.
• Francesco Guicciardin: Storie fiorentine dal 1378 al 1509 (= Classici della BUR L 1233). A cura di Alessandro Montevecchi. Biblioteca Universale Rizzoli, Mailand 1998, ISBN 88-17-17233-2.
• Stefano Infessura: Römisches Tagebuch (= Das Zeitalter der Renaissance. Serie 1, Bd. 8. Übersetzt und eingeleitet von Hermann Hefele. Diederichs, Jena 1913.
• Enciclopedia Dei Papi: Giuseppe Lombardi: SISTO IV, bind 2
• Vincenzo Pacifici: Un carme biografico di Sisto IV del 1477, Società Tiburtina di Storia e d'Arte, Tivoli, 1921 [1]
• Ludwig von Pastor: Geschichte der Päpste seit dem Ausgang des Mittelalters. Band 2: Geschichte der Päpste im Zeitalter der Renaissance. Von der Thronbesteigung Pius' II. bis zum Tode Sixtus' IV. 8. und 9., unveränderte Auflage. Herder, Freiburg im Breisgau 1925, S. 477–495.
• (de) Michael Schaich: «Sixtus IV» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 10, Herzberg 1995, ISBN 3-88309-062-X, sp. 584–599.
• Philipp Zitzlsperger: Von der Sehnsucht nach Unsterblichkeit. Das Grabmal Sixtus' IV. della Rovere (1471–1484). I: Horst Bredekamp, Volker Reinhardt (utg.): Totenkult und Wille zur Macht. Die unruhigen Ruhestätten der Päpste in St. Peter. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2004, ISBN 3-534-17224-8, S. 19–38.

• Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church

Forgjenger: Paul II

Pave (liste over paver)

Etterfølger: Innocent VIII