Sosialantropologi

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-12}} etter påstanden. 2013-12

Sosialantropologi^[a] er et fag innen samfunnsvitenskapen som studerer de sosiale og kulturelle sidene ved menneskelige samfunn. Sentralt i antropologien står begrepene samfunn, kultur og symboler. Til forskjell fra for eksempel sosiologi baserer faget seg i stor grad på kvalitativ metode, feltarbeid, deltakende observasjon og etnisk perspektiv.

Betegnelsen sosialantropolog kan enten brukes om personer som er aktive innen sosialantropologisk forskning, eller om personer som minst har høyere grads eksamen i sosialantropologi.

Aallerede de gamle grekere kan ha bedrevet antropologisk forskning.^{[trenger referanse]} Herodot (ca. 484–420 f.Kr.) skrev ned detaljerte skildringer av fremmede folkeslag. I takt med opplysningstiden, vokste nye fag frem, som historie, filologi og sosiologi, fag som antropologien kan sies å være en del av.

Den moderne antropologi som fag oppsto i midten av det nittende århundre. Sammen med utbredelsen av de store vestlige imperier og kolonier i Afrika og Asia, ble det interessant med detaljerte beskrivelser av den innfødte befolkningen på samme måte som man studerte flora og fauna. I USA var situasjonen en annen, man ønsket å beskrive restene av den indianerkulturen man bare tiår tidligere var i ferd med å ødelegge. Lewis Henry Morgans Ancient society og Henry Maines Ancient Law regnes blant de første avhandlinger innen faget. Begge forfatterne utvikler teorier om primitive samfunn, og skaper dermed skillet mellom tradisjonelle og moderne samfunn. Morgan mener at man i utviklingen av samfunn kan se en sosial evolusjon. Med dette mener han at alle samfunn gjennomgår ulike stadier i utvikling, fra den ville tilstand, via barbariet til sivilisasjon. Sett i et slikt lys, ville ikke-vestlige samfunn være levende fossiler, modeller man kunne studere for å forstå egen fortid. Evolusjonistiske teorier var utbredte på 1800-tallet, og den kanskje mest kjente er Karl Marx' teori om samfunnsmessig utvikling gjennom klassekamp. Dessuten hadde Charles Darwin stor innflytelse med sin biologiske utviklingsteori.

Franz Boas hadde stor innflytelse mot slutten av 1800-tallet, særlig teorien om kulturrelativisme regnes som sentral. Denne teorien går ut på at kulturer og samfunn bare kan forstås ut ifra sin egen logikk, og at de derfor ikke kan studeres evolusjonistisk. Dessuten hevder han at ethvert samfunn har sin egen historie og at det ikke finnes utviklingsfaser.

Bronislaw Malinowski (1884–1942) regnes gjerne som den som introduserte feltarbeidet i antropologien. Malinowski mente at for å forstå den indre sammenheng mellom de ulike delene av samfunnet måtte man lære seg det lokale språket og observere hvordan folk levde over flere måneder. Malinowskis tilnærming ble senere betegnet som funksjonalistisk. Med dette menes at et aspekt ved samfunnet, for eksempel religion, må ses i sammenheng med den funksjon det har i samspill med de andre sidene ved samfunnet, som økonomi og politikk. Malinowski vektla slik sett holisme, et perspektiv som stod sterkt i faget en tid, men nå bare er av faghistorisk interesse.

Alfred Radcliffe-Brown (1881–1955) regnes som utvikleren av strukturfunksjonalismen, et perspektiv som går ut på at man tror et aspekt ved samfunnet, for eksempel religion, kan forklares ved dets rolle i å skape stabilitet og integrasjon i samfunnet som helhet.

Claude Lévi-Strauss utviklet teorien om strukturalismen. Denne teorien tar utgangspunkt i troen på at den menneskelige bevissthet organiserer virkeligheten ut fra kontraster som han kalte binære opposisjoner. Han mener dette er felles for alle mennesker, men at organisasjonen av samfunnet er forskjellig ut ifra hvilke teknologiske forutsetninger man har.

Etter andre verdenskrig, og fram til midten av 80-tallet, utviklet antropologien seg i en mer naturvitenskapelig retning. Prosessorienterte studier ble utviklet av Fredrik Barth og Clifford Geertz, som prøvde å finne prosesser for hvordan nylig uavhengige stater kunne utvikles. Økologi ble et sentralt tema, og Julian Steward undersøkte hvordan samfunn tilpasset seg lokale økologiske forutsetninger. Økonomisk antropologi ble videreutviklet av Karl Polanyi og Marshall Sahlins, som fokuserte på hvordan økonomisk vitenskap ignorerte kulturelle og sosiale faktorer. Marxisme fikk økt innflytelse i antropologien på 1960- og 1970- tallet.

I likhet med de andre samfunnsfagene ble antropologien preget av 60-tallets motkulturelle strømninger, og særlig protestene i Europa og Nord-Amerika mot Amerikas forente staters krigføring i Vietnam. Her bør særlig nevnes en debatt som hadde utspring i et problem som kort sagt dreier seg om i hvor stor grad man skal ta stilling som forsker. I en artikkel fra 1968 beskriver den amerikanske antropologen Gerald Berreman hvordan den amerikanske antropologforeningen, AAA, håndterte denne debatten på et av sine møter, og hvorfor han selv støttet de som mente at antropologer har en plikt til å gripe inn mot urett.^[1] Et beslektet problem er det som ofte kalles universalisme-kulturrelativisme-debatten. Et ekstremt kulturrelativistisk standpunkt betyr at man tror en kultur bare kan forstås på sine egne premisser, mens universalisme innebærer at man tror det skal gå an å gjenfinne universelt sammenlignbare størrelser i alle kulturer. Denne debatten har blusset opp de seneste årene. Det som særlig har blitt heftig debattert, er om man skal gripe inn i mot for eksempel kjønnsdiskriminerende praksiser i muslimske land, eller om man skal anse slike praksiser som en naturlig del av den lokale kultur som bør godtas når de kvinnene som rammes ser ut til å trives under slike forhold.

På 1980- tallet ble studiet av makt sentralt i faget, sett i lys av tidligere vestlige koloniforhold, såkalte postkoloniale studier. Mange slike studier har vist hvordan koloniserte folk ofte har brukt metoder som likner på maktapparatets for å etablere en viss selvstendighet, såkalt mothegemoni. Seksualitet og kjønn blir stadig studert mer inngående. De seneste årene har mye av fokus vært rettet mot emner som globalisering, bioteknologi og urbefolkningenes rettigheter. Faget huser forøvrig et bredt spekter av temaer.

Utviklingen av norsk sosialantropologi har i stor grad vært dominert av en ruvende skikkelse, nemlig professor Fredrik Barth. I og med hans internasjonalt sterke posisjon og at han selv bygde opp fagmiljøet selv i Norge, har Barths innflytelse vært nærmest enerådende i mange år. Også fagdebatten i etterkant har vært preget av en stillingtagen til Barth, dog da i motsetning til hans tanker.

• Etnosentrisme
• Kulturrelativisme
• Universalisme
• Etnisitet
• Slektskap
• Kjønn
• Religion
• Økonomi

• Sosiologi
• Psykologi
• American Anthropological Association

• Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av sosialantropolog
• Norsk antropologisk tidsskrift Arkivert 18. juli 2014 hos Wayback Machine.
• Research Methods in Indigenous Contexts