Smågnagersvingninger

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Smågnagersvingninger vil si svingninger i bestandsstørrelse hos en smågnagerart. Lemen var første arten man oppdaget bestandsvingningene, såkalte lemenår. Dette foregår i de fleste smågnagerarter i nordlige strøk.

Antall smågnagere øker gradvis, før bestanden når en topp, og så stuper. Mellom toppene er det ofte 3-4 års mellomrom, før det hele gjentar seg syklisk. Ulike arter har ofte nokså like svingninger i samme område, men svingningene kan også nå bestandstoppene til ulik tid. Bestandstoppene sprer seg som en bølge nordover i Skandinavia. Dersom det er bestandstopp for én eller flere arter i Sør-Norge et år, kan toppene ha spredd seg til Trøndelagsområdet det påfølgende året, og til Nord-Norge året deretter.

Hos noen smågnagerarter varierer bestanden annerledes . Arten kan for eksempel ha regelmessige svingninger kun i noen områder. Hos markmus og klatremus i sørlige Sverige varierer bestandstørrelsene ikke regelmessig, men det gjør de lenger nord.

Som hovedregel gjelder at dess lengre nord bestanden er, dess kraftigere svinger antall dyr. Det tar også lengre tid mellom hver bestandtopp lengre nord. Ved ca 60° nordlig bredde tar det ca. tre år mellom toppene, mens det tar om lag fem år helt nord i Skandinavia.

Hvorfor svingningene oppstår vet man ikke helt sikkert, men det er flere hypoteser. Årsakene kan inndeles i to hovedgrupper: miljøet (ytre faktorer), og dyrene selv (indre faktorer).

Ytre faktorer kan være predatorer, sykdom, miljøkatastrofer, klimavariasjoner, næringstilgang og plantenes bruk av nitrogen som følge av stort eller lite beitetrykk. Smågnagersvingninger skyldes trolig hovedsakelig ytre faktorer, og da hovedsakelig samspillet mellom rovdyr (f.eks. snømus) og byttedyr (f.eks. lemen). Det er nok også avgjørende om sommeren er kort og intens.

Indre faktorer kan være stress, og endringer i bestandens genetiske sammensetning. I tette populasjoner vil aggressive individer har størst overlevelse.

Rovpattedyr, rovfugler og ugler som f.eks. jordugle, fjellvåk, røyskatt, snømus, perleugle, rødrev og tårnfalk spiser smågnagere, og mange er spesialister på å fange dem. De skifter ikke enkelt over til noe annet å spise dersom det blir lite smågnagere, de sulter da ihjel. Dermed blir det tilsvarende svingning i rovdyrpopulasjonen som hos byttedyrpopulasjonen, typisk med noen ukers forsinkelse hos rovdyrpopulasjonen. Rovdyrungene dør, eller blir ikke født i år med lite smågnagere.

Mange uglearter flytter hele tiden til de områdene der smågnagerbestanden er stor, og lever dermed som nomader. Mange ugler invaderer nye områder etter kollaps i smågnagerbestanden i et område. Eksempler er perleugle, haukugle, lappugle og spurveugle. Man er ikke sikker på om rovdyrenes predasjon på byttedyrene er årsaken til svingningene hos rovdyrbestandene.

• Populasjon
• Populasjonsdynamikk

• Senit Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. – Gyldendal.no