Nikolaj Ignatjev

Nikolaj Ignatjev
Født		17. jan. 1832[1] St. Petersburg
Død		20. juni 1908[1] (76 år) Krupoderyntsi
Beskjeftigelse		Diplomat, politiker
Embete		Ambassadør Minister of Internal Affairs of Russia (1881 (etter den julianske kalenderen) – 1882) styreleder (Council of Ministers of Russia, 1881–1881) Medlem av statsrådet i det russiske imperium Representative of the Russian Empire to China
Utdannet ved		Pasjekorpset
Ektefelle		Jekaterina Leonidovna Golitsyna
Far		Pavel Ignatyev
Mor		Marija Ivanovna Ignatjeva
Søsken		Aleksei Ignatiev
Barn		Pavel Ignatjev Nikolaj Ignatev Nikolaevitsj Ignatev Aleksej Nikolaevitsj
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet
Gravlagt		Krupoderyntsi
Medlem av		Det greske filologiske selskap i Konstantinopel grunnlagt 1861 (1865–) (æresmedlem)
Utmerkelser		30 oppføringer Offiser av Æreslegionen Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen 1. klasse av Sankta Annas orden 2. klasse av Sankta Annas orden Den hvite ørns orden 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen 4. klasse av Sankt Vladimirs orden 3. klasse av Sankt Vladimirs orden 2. klasse av Sankt Vladimirs orden 1. klasse av Sankt Vladimirs orden Stjerneordenen Andreasordenen Den württembergske kroneorden Den militære fortjenstorden Takovo-ordenen Crucea „Trecerea Dunării” Osmanieordenen Order of noble Bukhara Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Sankt Aleksander Nevskij-ordenen 1. klasse med keiserkrone av Sankta Annas orden Storoffiser av Æreslegionen Tårn- og sverdordenen Den nederlandske løves orden Sverdordenen Frelserens orden Danilo Is orden 2. klasse av Mecidi-ordenen Iftikhar-ordenen Storkors av Løvens og solens orden
Nikolaj Ignatjev på Commons

Nikolaj Pavlovitsj Ignatjev (russisk: Никола́й Па́влович Игна́тьев; født 29. januar 1832 i St. Petersburg i Russland, død 3. juli 1908 i Krupoderintsy, Berditsjevski ujezd, guvernementet Kiev) var en russisk greve, diplomat, politiker og general.

Ignatjev fikk sin oppvekst i Pasjekorpset og ble deretter offiser i garden. Han deltok i Krimkrigen (1853-1856) som oberst.

Han ble i 1856 utnevnt til militærattasjé i London og medvirket i forhandlingene i samband med Parisfreden samme år, som brakte Krimkrigen til sin avslutning.

Så ble han utnevnt til diplomatisk rådgiver for guvernøren for Øst-Sibir, general Nikolaj Nikolajevitsj Muravjov. Her oppnådde han ved Aigun-traktaten den 28. mai 1858 at Qing-dynastiet i Kina avstod vesentlige territorier langs floden Amur.

Han var 1859-1861 sendebud i Beijing under forhandlingene om den såkalte Pekingkonvensjonen.

I 1863 vendte han tilbake og ble direktør for Det asiatiske departement, og i 1864 ble han Russlands ambassadør til Det osmanske rike. Som overbevist panslavist var hans mål i sin tid i Konstantinopel 1864-1877 å virke for frigjøring for de slaviske folk på Balkan.^{[trenger referanse]} En fremgang for hans politikk var sultanens beslutning i 1870 om å opprette det bulgarske eksarkat, som Russland deklarerte seg som protektor for. Ved å nøre opp om misnøyen blant Det osmanske rikes slaviske undersåtter gav han støtte til opprørene i Bosnia-Hercegovina i 1875 og Bulgaria i 1876, som fremkalte den russisk-tyrkiske krig 1877-1878.^{[trenger referanse]}

Han deltok i fredsforhandlingene som ledet fram til San Stefano-traktaten om Bulgaria og undertegnet i mars 1878 den på vegne av Russland. Ignatjevs geopolitiske grunnide ble beholdt, men grensedragningen vesentlig modifisert under Berlinkongressen senere i 1878.^{[trenger referanse]}

Selv om freden og San Stefano-traktaten var en stor russisk suksess, falt han snart etter i unåde hos tsar Aleksander II. Han forlot da for en tid politikken.

Etter mordet på Aleksander II i 1881 ble han utnevnt av hans sønn, tsar Aleksander III, til innenriksminister. Men ikke en gang den konservative Ignatjev var tilstrekkelig reformfiendtlig for den nye tsaren, og han ble avsatt i 1882, sannsynligvis fordi han hadde foreslått at en adelsforsamling burde sammenkalles.^{[trenger referanse]}

I sin ministertid initierte, eller i det minste tolererte, han jødeforfølgelser (såkalte pogromer).^{[trenger referanse]} Her ligger også en utløsende årsak til hans avsettelse: Den kritikk han ble utsatt for da han hadde forholdt seg passiv under disse voldelige utskeielser mot russiske jøder.^{[trenger referanse]}

Han inntok også i den senere del av sitt liv en lederstilling innen det panslavistiske parti og var ordfører i dets organ Det slaviske veldedighetsselskap.

Han var far til undervisningsminister Pavel Ignatjev, farfar til diplomaten George Ignatieff og farfars far til den kanadiske politikeren Michael Ignatieff.

• Н. П. Игнатиев: Записки (1875–1878), издателство на Отечествения фронт, София, 1986 (bulgarsk)

• (en) Nikolay Pavlovich Ignatyev – kategori av bilder, video eller lyd på Commons