Nord-Vietnam

Nord-Vietnam (Den demokratiske republikken Vietnam, på vietnamesisk Việt Nam Dân Chủ Cộng Hòa) ble grunnlagt av Hồ Chí Minh i 1945, formelt anerkjent i 1954, og forent med Sør-Vietnam i 1976, 15 måneder etter at nordvietnamesiske styrker erobret Saigon). Hovedstaden i Nord-Vietnam var Hanoi.

Hele Vietnam ble den 2. september 1945 erklært selvstendig av en regjering i Hanoi under Ho Chi Mins ledelse. Frankrike angrep Saigon og etablerte kontroll over Cochinkina. I 1946 gikk franskmennene med på å holde folkeavstemning for å avgjøre Cochinkinas fremtid. Likevel fortsatte de krigføringen i frykt for at Ho Chi Mins bevegelse ville vinne valget.^[2]

Den kommunistiske republikken ble ved grunnleggelsen i 1950^{[trenger referanse]} kun anerkjent av Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen.

I 1954 sluttet krigen mellom vietnamesiske revolusjonære og Frankrikes kolonistyrker etter et fransk nederlag i slaget ved Dien Bien Phu.^[2] I 1954 anerkjente Frankrike republikken som et selvstendig land. Delingen av Vietnam ble anerkjent av flere andre vestlige land ved Genève-konferansen i 1954.^[2] Landets første statsminister og president var Ho Chi Minh, som ledet landet fram til sin død i 1969.

Etter delingen fulgte en masseutvandring fra nord til sør og omvendt. Særlig var det mange katolikker som flyktet fra kommuniststyret. Mens buddhismen og andre østlige religioner stort sett ble akseptert, ble kristendommen sett som en fremmed religion og en arv fra kolonitiden.

De viktigste jordbruksområdene i Vietnam ligger i sør, og Nord-Vietnam hadde derfor dårligere vilkår for framgang enn Sør-Vietnam. Allikevel klarte landet å sørge for høy vekst i jordbruket ved hjelp av jordreformer som delte jorden ut til bøndene i landet. Dette førte til fengslinger av rike jordeiere som nektet å gi fra seg jordene de hadde, som ofte stod tomme. Men den høyeste veksten opplevde industrien, som fra 20 industrianlegg i 1954 hadde omtrent 1200 anlegg i 1965.

Vietnamkrigen brøt ut i 1957, og i 1959 bestemte Nord-Vietnam seg for å legge bort ikke-innblandings-politikken sin, og en mer militant fløy av partiet vant frem, og begynte å støtte en mer åpen krigsinnsats i sør. Dette medførte store kostnader, og landet ble mer avhengig av hjelp fra blant annet Folkerepublikken Kina. Kinesiske myndigheter ga store summer til Hanoiregimet gjennom store deler av krigen. Allerede i slutten av 1950-årene begynte amerikanske soldater å ankomme, først med status som rådgivere og treningspersonell, for å støtte Sør-Vietnams regjering. I 1964 ble konflikten opptrappet, og amerikanerne begynte å sende større styrker. Også andre vestlige land, spesielt Australia, intervenerte.

Norge etablerte diplomatiske forbindelser med Nord-Vietnam høsten 1971 (se Norges ambassade i Hanoi). De siste amerikanske soldatene forlot Vietnam i 1973.^[3] Den 30. april 1975 falt Saigon, og den kommunistiske Republikken Sør-Vietnam ble opprettet. Denne ble forent med Nord-Vietnam 2. juli 1976 til Den sosialistiske republikken Vietnam.