Miljøbevegelsen

Miljøbevegelsen er en løs betegnelse på organisasjoner (miljøorganisasjoner) og andre parter som arbeider profesjonelt eller ideelt med natur- og miljøvern. Betegnelsen er noe upresis blant annet fordi «miljø», «miljøvern» og «miljøvennlig» er blitt populære (noen^[hvem?] mener misbrukte^{[trenger referanse]}) honnørord.^{[trenger referanse]}

I Norge har denne rørsla gjennom tidene vært befolket av alle slags mennesker: Fjellklatrere, filosofer, buddhistiske svermere, knallharde naturvitenskapsmenn, nerdete biologer, hippier, glasiologer, dyrevernere, polfarere, statistikere, vegetarianere, nikkersadel, sameaktivister – i det hele tatt: Likt og ulikt.

Anders Heger i Dagsavisen 11. september 2010

De største norske, landsomfattende miljøorganisasjonene er Framtiden i våre hender (ca. 40 000 medlemmer^[1]), Norges Naturvernforbund (24 000 medlemmer), og Natur og Ungdom (over 7000 medlemmer). Internasjonale miljøorganisasjoner hvor norske enkeltpersoner og/eller organisasjoner er medlemmer omfatter blant annet Greenpeace (nesten 3 millioner støttemedlemmer), World Wide Fund for Nature (ca. 5 mill. medlemmer, hvorav ca. 7000 i Norge) og European Environmental Bureau (hvor Bellona og Norsk forening mot støy er medlemmer).

I tillegg til disse organisasjonene finnes en mengde mindre, landsomfattende organisasjoner og lokale foreninger, samt organisasjoner som arbeider med én eller flere sektorer innen natur- og miljøvernet: Oljepolitikk, klima, biomangfold, bilisme, flytrafikk, jernbaner, støy, slamdumping, vassdragsvern, jordvern, økologisk jordbruk og så videre. Grønn Hverdag er et nettverk som særlig jobber med miljøvennlig forbruk, med ca. 44 000 husholdninger og 14 større, frivillige organisasjoner som deltagere.

Miljøorganisasjoner deltar noen ganger i allianser med andre organisasjoner om enkelte miljøsaker. Et eksempel er Jernbanealliansen, hvor flere miljøorganisasjoner deltar sammen med Næringslivets Hovedorganisasjon og Landsorganisasjonen i Norge. Derimot kan ikke miljøbevegelsen sies å omfatte alle organisasjoner eller personer som bruker et eller annet miljøargument for å fremme sine standpunkter. For eksempel har talspersoner både for Nei til EU^[2] og Europabevegelsen^[3] fremholdt at EU eller deler av EUs politikk er henholdsvis lite miljøvennlig og miljøvennlig. Og fredsbevegelsen regnes vanligvis ikke til miljøbevegelsen, tross nære koblinger mellom dem, og til tross for at f.eks. bruk av atomvåpen utvilsomt vil være svært miljøskadelig.

Hvor mange som kan sies å tilhøre miljøbevegelsen, vet ingen. I Norge har de store, landsomfattende miljørganisasjonene til sammen noe over 60 000 medlemmer. Fra dette må fratrekkes dem som er medlem flere steder, men til gjengjeld finnes et ukjent antall miljøvernere som ikke er medlemmer av disse organisasjonene.

Også en rekke offentlige organer arbeider med natur- og miljøvern (selv om enkelte miljøvernere^[hvilke?] beskylder dem for å motarbeidet det^{[trenger referanse]}). Statlige organer av denne typen er blant annet Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet. Kommunene har avdelinger for miljørettet helsevern, noe de er pålagt etter kommunehelsetjenesteloven.^[4]

Enkelte temaer er omstridt innen miljøbevegelsen – for eksempel biodrivstoff, hvor en finner både tilhengere^[5] og motstandere eller iallfall skeptikere.^[6][7] Også i EU-debatten (se ovenfor) og i spørsmålet om vindkraft finnes ulike oppfatninger blant miljøvernere.
Omdiskutert er også spørsmålet om hvordan og hvorvidt miljøvernet bør organisere: Egne organisasjoner, forsøk på å gjøre de politiske partiene mer miljøvennlige, danne egne miljøpartier (jf. Miljøpartiet De Grønne, eller ikke organisere seg overhodet.