Menneskerettigheter

Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted.

Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som tilkommer ethvert menneske, uansett etnisitet, rase, kjønn, legning, livssyn eller alder, og regulerer først og fremst forholdet mellom staten og individet.^{[1][2][3][4][5]} Menneskerettigheter har dermed individets rettigheter som utgangspunkt. Samtidig skal menneskerettighetenes vern om individets rettigheter bidra til et inkluderende og rettferdig samfunn.

Menneskerettighetene bygger normalt sett på filosofien som kalles naturrett og naturrettens rettsprinsipper. De viktigste menneskerettighetene er de rettighetene som naturretten innrømmer alle levende vesener, nemlig personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet og retten til å binde seg ved løfte, avtale eller skadegjørende handling. I den vestlige kulturen regnes også retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet og religionsfrihet som viktige menneskerettigheter.

Et lands forhold til menneskerettighetene nedfelles normalt i landets konstitusjon. FN-pakten bestemmer at menneskerettighetene skal konvensjonsfestes. I årene etter 1945 er omfattende menneskerettigheter nedfelt i en rekke internasjonale erklæringer og konvensjoner. Dette kan være moralsk og politisk forpliktende erklæringer som «Verdenserklæringen om menneskerettighetene». Eller det kan være juridisk bindende konvensjoner som for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

I tillegg til å være et sentralt moralsk, politisk og juridisk virkemiddel i moderne politikk, både nasjonalt og internasjonalt, i forsvaret for individers rettigheter, utgjør menneskerettighetene viktige og kontroversielle forskningsområder innen både filosofi og juss.

Denne gjennomgangen av menneskerettighetenes idéhistorie viser at forståelsen av rettigheter forandrer seg. Selv om forestillingen om en evig, uforanderlig norm har vært til stede i den vestlige kultur fra antikken av, har ikke innholdet av denne normen vært like konstant, og heller ikke begrunnelsen for slike rettigheter. Denne observasjonen er en bidragende årsak til skepsisen mot eksistensen av en slik evig norm.

Det er imidlertid typisk for denne utviklingen at det guddommelige og transcendente skyves mer og mer i bakgrunnen til fordel for empiriske og logiske analyser av juss, moral og forholdet mellom mennesker. Forståelsen av rettigheter har blitt gjennomsekularisert. Utenfor teologiske (og noen filosofiske) sammenhenger er det blitt umulig å begrunne rettighetene med henvisning til en gud, guddommelig bestemte eller transcendente forhold. Men dermed blir det også vanskelig å etablere en absolutt begrunnelse for menneskerettighetene, og det er få menneskerettighetsteoretikere som i dag hevder at det finnes noen slik absolutt begrunnelse. Samtidig har mange ment at et rent rettspositivistisk standpunkt ikke kan la seg forsvare å bruke etter det nasjonalsosialistiske styre av Tyskland.

Rettspositivismen sier at det ikke eksisterer andre rettigheter enn de som er uttrykt i de faktiske juridiske systemer som til enhver tid finnes i forskjellige samfunn. Men dermed hadde ikke nazi-styret i Tyskland brutt noen lover. Derfor mente mange det må finnes en måte å begrunne en norm eller en allmenn rettsregel på som vil kreve de styrende til ansvar for sine handlinger, selv om de ikke hadde brutt noen positiv lov.

Oppfatningen av menneskerettighetene i Vesten har vokst ut av den mer generelle rettighetstenkningen og har en lang historie. Idéer om universelle menneskerettigheter har røtter i Bibelens ti bud, men har også opphav i de første naturrettsoppfatningene i antikkens Hellas. Et viktig moment i denne utviklingen er tanken om likhet og likeverd.

Hos Platon og Aristoteles finnes dette idealet som kravet om likhet for loven – isonomi, like politiske rettigheter – isokrati, lik respekt for alle borgere – isotimia, like rettigheter – isopolitieia og lik stemmerett – isopsephia. Kravet om likhet framstår som rettferdig. Rettferdigheten er knyttet til harmonien mellom bystatens forskjellige deler. Innsikt i denne harmonien er mulig med fornuftens hjelp. Selv om bystaten framstår med lagdeling og klasseskiller og likheten ikke tøyes for langt, men begrenses til likebehandling innenfor samme klasse av frie borgere, er utgangspunktet for tenkningen mennesket.

Tenkningen er antroposentrisk, og mennesket ses som et naturvesen. Derfor kan rettferdigheten, som rettighetene skal sikre, forankres i den transcendente fornuft, i naturens egen fornuft, som mennesket har del i. Denne oppfatningen av rettigheter universaliseres hos stoikerne. Den naturlige fornuft inkluderer alle. Den omfatter derfor ikke bare de frie borgerne av bystaten, men alle individer i de nye greske og romerske riker. (Men vi skal ikke overse at det likevel tok lang tid – nærmere 2000 år – før rettighetene ble reelle individuelle rettigheter i den vestlige tradisjonen; lenge sto både «de andre» (som kunne gjøres til slaver) og kvinner utenfor.)

Gjennom kristendommens utvikling i den gresk-romerske verden forankres den naturlige lov ikke bare i en transcendent fornuft eller i ideenes verden. I kristendommen blir det greske logos til Guds fornuft og evige lov. Men kristendommen stiller også mennesket i et avhengighetsforhold til Gud. Rettigheter er noe han eventuelt gir. Mens den første rettighetstenkningen er antroposentrisk, blir den nå like mye (eller mer) teosentrisk. Dermed kan teologi og naturrett utvikles side om side i den vestlige tradisjonen. Den guddommelig forankrede naturrett når sitt høydepunkt med Thomas Aquinas (1224–1274). Da han utarbeidet sin naturrett var det i et system hvor mennesket står i et dobbelt forhold, nemlig til både Gud og medmenneske. I større grad enn hans system ga den enkelte rettigheter overfor samfunnet, påla det menneskene – både hersker og undersåtter – plikter i forhold til Guds lov.

Rettighetstankegangens begrunnelser sekulariseres i renessansen ved at menneskerettigheter blir mer uavhengig av Gud. Men dette er en prosess som tar tid. Et tidlig forsvar for individers rettigheter leveres av den neoskolastiske teologen og juristen Francisco de Vitoria O.P. (død 1546) på grunnlag av Aquinas' aristoteliske naturrettstenkning. Gjennom sitt forsvar for de amerikanske indianernes grunnleggende rett til eiendom og til å bestemme over seg selv, presenterte han argumenter som understreker at slike fundamentale rettigheter er av umistelig karakter. Denne argumentasjonen følges opp i Bartolomé de las Casas' (1474–1566) praktiske «utviklings»-prosjekter i Sør-Amerika, hvor han også virket for opphevelsen av indianerslaveriet. Det skal også påpekes at pave Paulus III i bullen Sublimis Deus fra 1537, godtok Vitoria og las Casas’ argumenter for at indianerne var mennesker med rettigheter, og ville bannlyse dem som hevdet at indianerne var uten sjel og derfor kunne gjøres til slaver. Men det ble de som avviste indianernes menneskeverd som vant fram, og indianerslaveriet fant aksept også i katolske lands kolonier.

Resultatet av sekulariseringsprosessen og individualiseringen var en forskyvning fra rettigheter til menneskerettigheter, altså rettigheter som tilhører mennesket bare fordi det er menneske. Med endrede oppfatninger av hva et menneske er, og hvem som er mennesker, har flere og flere fått del i rettighetene. Man kan si at universaliseringen har strukket seg stadig lenger. Samtidig har denne universaliseringen et de facto, ikke bare et teoretisk preg.

Hugo Grotius (1583–1645), en av folkerettens grunnleggere, understreket på sin side rettighetenes uløselige tilknytning til både mennesker og fornuft når han forsikret at rettighetene også ville gjelde om Gud ikke fantes. Det er her fortsatt tale om en metafysisk begrunnelse gjennom henvisning til den transcendente fornuft. Men samtidig begynte oppbyggingen av politisk-filosofiske systemer med utgangspunkt i forestillinger om naturtilstanden.

Begge de britiske filosofene Thomas Hobbes (1588–1679) og John Locke (1632–1704) tok utgangspunkt i isolerte individer, og forespeilet å bygge opp logiske systemer som viste hvilke rettigheter de enkelte individer burde ha. Forestillingen om naturtilstanden fullstendiggjorde sekulariseringen av rettighetstanken gjennom vektlegging av den samfunnskontrakten som inngås mellom selvstendige individer. I motsetning til antikkens gresk-romerske oppfatning er det derfor ikke mennesket som samfunnsvesen, men som individ som nå står i sentrum.

Denne utviklingen kan nok ha vært knyttet til framveksten av det borgerlige samfunn, hvor de økonomisk-kontraktuelle forhold ble stadig viktigere på bekostning av familie- og andre tradisjonelt viktige bånd. Men utviklingen av kontrakten, og den dermed forbundne juss i klassisk romersk rett, har trolig bidratt til utviklingen av begrepet om det rettslige individ. Romerretten setter fortsatt sine spor i vestlig rettstenkning. Vi skal heller ikke se bort fra at kristendommens rolle i å understreke den enkeltes ansvar for seg selv og sine handlinger overfor Gud på dommens dag, kan ha spilt en vesentlig rolle i denne individorienteringsprosessen.

På det praktiske eller juridisk-politiske plan representerer det engelske Magna Carta fra 1215 et viktig startpunkt for den vestlige rettighetstenkning.

Senere kom også nedfellingen av rettigheter i erklæringer og konstitusjoner, som for eksempel den første erklæringen om menneskerettigheter i moderne tid, Virginia Declaration of Rights som ble skrevet av George Mason og vedtatt av delstatsforsamlingen i Virginia 12. juni 1776. Den ble brukt som forelegg av Thomas Jefferson for den menneskerettighetserklæringen som inngår i den amerikanske uavhengighetserklæringen av 4. juli 1776. Denne ble i sin tur brukt av Marquis de La Fayette i utarbeidelsen av den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter i 1789.

I 1948 vedtok FNs tredje generalforsamling «Verdenserklæringen om menneskerettighetene». Den er ikke juridisk bindende for medlemslandene, noe Den europeiske menneskerettskonvensjonen utviklet av Europarådet i 1950 er. Dette regnes av mange for å være menneskerettighetenes fødsel, fordi tidligere rettighetstenkning enten ikke var juridisk bindende, eller bare var begrenset til nasjonal lovgivning slik som den franske rettighetserklæringen. FNs menneskerettighetserklæring gjelder hele verden uten unntak, og manifesterer dermed et svært sentralt element i menneskerettighetstankegangen, nemlig at menneskerettighetene er universelle.

I 1976 trådte FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i kraft. USAs president Jimmy Carter (1976–1980) satte også menneskerettigheter på dagsordenen i internasjonal politikk på en måte som bidro til å gjøre dem til felles normer i vår globaliserte tid.

Norge var frem til 1800-tallet et standsamfunn. Det betydde at folks rettigheter var avhengig av hvilken stand de tilhørte (adelen, geistligheten eller tredjestanden). Den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen viktige for de nye forestillingene om menneskerettigheter. De og franske og amerikanske skriftene ble lest i Norge, og påvirket på den måten den norske grunnloven. Den norske grunnloven slo fast menneskerettigheter som rettssikkerhet, næringsfrihet og ytringsfrihet, selv om den i 1814 manglet mye av det vi i dag ser på som selvsagte menneskerettigheter, for eksempel religionsfrihet. At rettighetskatalogen i Grunnloven er kort, skyldes blant annet at Riksforsamlingen hadde dårlig tid på Eidsvoll, men rettighetskatalogen ble innledet med § 94 som slo fast at til neste storting skulle det utarbeides en ny sivillov og kriminallov.^[6]

Norge har et betydelig engasjement for å styrke både menneskerettigheter og demokrati i andre land. Sammenlignet med de aller fleste andre land har menneskerettighetene en relativt god beskyttelse i Norge.

Grunnloven har enkelte spredte bestemmelser om menneskerettigheter, som § 96 om lov og dom og forbud mot tortur i avhør, § 97 om tilbakevirkende lover og § 105 om erstatning ved ekspropriasjon. I tillegg ble Grunnloven 1994 tilføyd § 110c som bestemmer at

Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.

Nærmere Bestemmelser om Gjennemførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov.

Norge har ratifisert en rekke menneskerettighetskonvensjoner og inkorporert fire av dem i norsk lov:

• Den europeiske menneskerettskonvensjonen
• FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
• FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
• FNs konvensjon om barnets rettigheter

Dersom det er strid mellom disse konvensjonene og annen norsk lovgivning, er det konvensjonene som har forrang. FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner og FNs internasjonale konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering er også inkorporert i norsk lov (2005), men uten forrang. Allerede den norske grunnloven av 1814 bidro til sikring av sentrale menneskerettigheter som frihet fra tortur og en betydelig grad av ytringsfrihet. Men selv om grunnloven var liberal for sin tid, manglet for eksempel religionsfriheten helt. Da Norge sluttet seg til Den europeiske menneskerettskonvensjonen i 1950, ble det nødvendig å endre grunnloven for å oppheve forbudet mot jesuitters adgang til riket. Den nødvendige endring fant sted i 1957, men med knappest mulig flertall.^{[trenger referanse]}

Den europeiske menneskerettskonvensjonen gir anledning til individuelle klager mot de tilsluttede stater. Dette har skjedd mot Norge ved en rekke anledninger, og Norge har fått avgjørelser mot seg i domsstolsystemet i Strasbourg. Også flere av FNs konvensjoner gir anledning til individuelle klager mot statene. Norge har ved flere anledninger fått kritikk fra FNs overvåkningsorganer, blant annet fra FNs menneskerettighetskomité i KRL-saken og fra Komiteen for overvåkning av konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering i Sjøli-saken. Disse og andre saker illustrerer en situasjon hvor det formelle regelverket for menneskerettigheter rimelig godt utbygd i Norge, men hvor det – i alle fall enkelte ganger – likevel ser ut til å mangle en mer grunnleggende forståelse av hva menneskerettighetsforpliktelsene betyr for stat og individ.

Den norske staten har, som de fleste andre land, begått menneskerettighetsbrudd. Enkelte av disse har vært svært omfattende. De menneskerettighetsbruddene Taterne har vært utsatt for blir av en del historikere regnet som folkemord, på grunn av tvangssteriliseringene og det utbredte ønsket om å utrydde dette folkeslaget. Norges politikk overfor taterne oppfyller flere kriterier i folkemordkonvensjonen. Sigmund Aas og Thomas Vestgårdens bok Skammens historie: den norske stats mørke sider 1814-2014 belyser for eksempel menneskerettighetsbrudd og overgrep i 11 forskjelliege kategorier, blant annet innenfor helsevesenet (bruk av lobotomi, tvangssterilisering), justismord og politivold, sensur av bøker, menneskerettighetsbrudd i utenrikspolitikken og behandlingen av norges nasjonale minoriteter. Samene, skogfinnene, kvenene, jødene og taterne er folkegrupper som har blitt utsatt for spesielt drastiske tvangs- og fornorskningstiltak.^[7]De siste årene har Norge fått kritikk av den europeiske torturkomiteen for utstrakt bruk av glattcelle.

Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) har som formål å bidra til realiseringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene. Dette skal skje gjennom forskning og utredning, ved undervisning, rådgivning, informasjon og dokumentasjon. SMR er organisert som et tverrfaglig senter under Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Som nasjonal institusjon for menneskerettigheter skal senteret overvåke menneskerettighetssituasjonen i Norge og på selvstendig basis samarbeide med lignende forskningsmiljøer, med frivillige organisasjoner og med internasjonale og nasjonale organer som arbeider med menneskerettighetsspørsmål. Grunnlaget for virksomheten er det eksisterende internasjonale system av normer og institusjoner til vern om menneskerettighetene.

Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) har status som Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (Nasjonal institusjon). Nasjonal institusjon arbeider for å fremme gjennomføringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene i Norge. Norges nasjonale institusjon er del av FNs nettverk av nasjonale institusjoner for menneskerettigheter, og sorterer under FNs Høykommissær for menneskerettigheter i Genève. Nasjonal institusjon arbeider med forskning og utredning, overvåkning, rådgivning, utdanning og informasjon rundt menneskerettighetssituasjonen i Norge. Overvåkningen skjer særlig gjennom høringsuttalelser og kommentarer til Norges rapportering til internasjonale organer. Som Nasjonal institusjon har SMR siden 2004 utgitt en årbok om menneskerettigheter i Norge. Nasjonal institusjon arrangerer seminarer, kurs og holder foredrag om menneskerettslige spørsmål knyttet til norske forhold. Nasjonal institusjon samarbeider med lignende forskningsmiljøer, frivillige organisasjoner og internasjonale og nasjonale organer. Nasjonal institusjon har et rådgivende utvalg med medlemmer fra et bredt spekter av ombud, organisasjoner og aktører fra det sivile samfunn.

Ny direktør for SMR var Inga Bostad, fra 1. januar 2014.

Stortingsmeldinger viser regjeringens offisielle syn på et politisk tema eller område. Norge har tre stortingsmeldinger som omhandler menneskerettighetene. Meldingene vurderer Norges muligheter, styrker og svakheter, i det internasjonale arbeidet for å fremme menneskerettigheter. Meldingene tar ikke for seg hva Norge bør jobbe med nasjonalt.

Den første meldingen kom i 1976-77.^[8] Dette var den første prinsippmeldingen om Norges menneskerettighetspolitikk. Kritikk av enkeltstater for menneskerettighetsbrudd var et viktig tema i meldingen. I innledningen presiserte regjeringen at:

«I lys av hvor ulikt regjeringene i verden oppfatter menneskerettighetene og hvor ømtålelige mange stater er for kritikk, vil Regjeringen alltid måtte vurdere hvilken gjennomslagskraft en direkte reaksjon vil kunne få […] Regjeringen vil også måtte vurdere hvordan en direkte opptreden vil virke inn på Norges forhold til vedkommende stat med mulige skadevirkninger for andre norske interesser».

Reaksjon på menneskerettighetsbrudd var dermed ikke alene knyttet til bruddets art og omfang. Før Norge skulle påtale menneskerettigheter i andre land måtte andre hensyn vurderes først, ifølge Stortingsmeldingen. Disse hensynene var særlig knyttet opp til utenrikspolitikken og bilaterale forbindelser. Samtidig understreket stortingsmeldingen at Norge alltid ville søke bredest mulig støtte fra andre land for sine reaksjoner.

Den andre meldingen kom i 1999-2000.^[9] Denne meldingen ble lagt frem av Bondevik I regjeringen. Meldingen var omfangsrik. Mens meldingen fra 1976/77 var på 33 sider, brukte Regjeringen nå hele 230 sider på å gjennomgå Norges menneskerettighetspolitikk. Den inneholdt over 300 tiltak, mens den foregående meldingen bare hadde hatt 15 tiltak. Hvert punkt inneholdt beskrivelser av tiltak som Regjeringen skulle jobbe med, både i samarbeid med andre land i internasjonale fora, men også som selvstendig aktør. Under meldingens punkt 5.5 om menneskerettighetsdialoger stod det:

«En annen viktig forutsetning for at nettopp Norge bør føre menneskerettighetsdialog med et bestemt land, er at vi har tilstrekkelige ressurser og et komparativt fortrinn som gjør det naturlig for oss å engasjere oss i det aktuelle landet».

Videre i meldingen ble det påpekt at Norges rolle ville bli styrket internasjonalt dersom man så menneskerettigheter og utviklingssamarbeid i sammenheng. Stortingsmeldingen viste tydelig at verden var i endring og at Norge kunne ha en påvirkningskraft i andre land uten å til enhver tid søke bredest mulig støtte. Den nye meldingen skilte mellom positive og negative virkemidler. Positive virkemidler kunne sammenfattes til bruk av diplomati og menneskerettighetsdialoger, utviklingsarbeid og opprettelser av internasjonale regelverk. Negative virkemidler inkluderte alle former for straff som for eksempel sanksjoner, brudd på diplomatiske forbindelser og rettslige virkemidler.

Den tredje meldingen kom i 2014-2015.^[10] I denne meldingen er det ikke store prinsipielle endringer fra den forrige, men det er en del nye aspekter som er lagt til, blant annet betydningen av næringslivet, samt at kvinner og barn blir viet en mye større oppmerksomhet. Meldingen legger vekt på at menneskerettighetene skal nedfelles i en samstemt politikk på tvers av de ulike dele av utenriks- og utviklingspolitikken.

• Menneskerettighetserklæringen
• Den europeiske menneskerettskonvensjon
• Borgerfriheter

• (en) Human rights – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Norsk senter for menneskerettigheter (SMR)
• FNs verdenserklæring om menneskerettigheter
• Norge - verdensmester i menneskerettigheter?, artikkel hos Norgeshistorie.no