[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Manhattan Transfer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Manhattan Transfer
Manhattan Transfer. Fra venstre: Janis Siegel, Cheryl Bentyne, Alan Paul og Tim Hauser.
OpphavUSA (1. okt. 1972)
Musikalsk karriere
SjangerA cappella, jazz, blues, gospelmusikk
Aktive år1969–
PlateselskapAtlantic Records, Capitol Records, Columbia Records, King Records
Nettstedhttps://manhattantransfer.net/
IMDbIMDb
Medlemmer
Tim Hauser, Larry Heard, Alan Paul, Janis Siegel, Cheryl Bentyne
Manhattan Transfer på Commons

The Manhattan Transfer (etablert 1969) er en sangkvartett fra USA, mest kjent for melodien «Chanson d'Amour» fra 1977,[1] som solgte 1,8 millioner eksemplarer i Europa mot 2,500 i hjemlandet USA.[2]

Gruppen ble startet i 1969 av platesamleren Tim Hauser, men nedlagt i 1971. Hauser kjørte litt taxi før han i 1972[3] prøvde igjen, med Janis Siegel, Laurell Massé og Alan Paul.[4] Utgivelsen Manhattan Transfer fra 1975 hadde deres første[5] hit, soulsangen Operator og året etter utkom Coming out! med nevnte «Chanson d'Amour» hvis EP lå først i åtte uker på UK Singles Chart og ledet to av sine 26 uker på VG-lista.[6] Før deres debut i Norge ved Chateau Neuf den 7.4.1978, uttalte Hauser at de var mest populær i Europa, uten at han kunne forklare hvorfor.[4] Konserten ble avlyst da Siegel ble syk, men debuten kom da endelig i Oslo Konserthus den 11.5.1978.[1]

Etter en bilulykke ble Massé i 1978 byttet ut med Cheryl Bentyne, og de utga Extensions med Birdland av Joe Zawinul, Body and Soul fra 1933, Wacky Dust fra 1938, samt deres nye Twilight Tone fra 1979. Disse ble presentert på Oslo Konserthus den 23.10.1979.[7] Deres tredje visitt var den 4.5.1981 for å lansere Mecca for Moderns med Corner Pocket av Count Basie og Confirmation av Charlie Parker.[3] Låtene Until I met you og Boy from New York gjorde at gruppa var den første som vant Grammy i to kategorier (pop og jazz).[8] Ketil Bjørnstad mente at deres «sanglige ekvilibrisme nådde et høydepunkt med versjonen av Weather Reports «Birdland», der kvartetten med blendende presisjon og en intelligent tekst klarte å skape en klassiker».[9]

Deretter ga de ut Bodies and Souls i 1983 med The Night that Monk returned to heaven samt Down South Camp meeting. Kvartetten inspirerte norske artister, og samme avis (Aftenposten) mente Bobbysocks var omtrent like gode, med sin Booglie Wooglie Piggy og Shoo Shoo Baby fra deres debutplate i 1984.[10] Kvartetten inspirerte forøvrig også Plagiacci fra Tromsø med Pjokken Eide, Sissel Kvambe og Gry og Roar Dons, samt kvintetten The Real Group fra Sverige. På plata Vocalese fra 1985 utga man Killer Joe og Night in Tunisia, «... improvisasjoner gjenskapt med en presisjon som nesten også har tatt hensyn til originalinstrumentenes ustemthet. Det er arrangementsprestasjoner av rang og vel uten sidestykke i verden».[11] Kvartetten ble historisk da den fikk tolv nominasjoner til Grammy for Vocalese.

Grunnet terrorfrykt fra Muammar al-Gaddafi avlyste popjazz-gruppa besøket til Moldejazz 1986, men kom året etter og fylte Idrettens Hus «til godt over ribbeveggene» og «tilgodeså et publikum som ikke uten videre nynner med i flerharmoni-versjoner av Benny Baileys 30 år gamle trompetsoli fra Quincy Jones-plater».[12] Så reiste kvartetten til friluftskonsert på St. Hanshaugen (park) der oppvarmingen var ved Bergensbandet Tomboy. Neste besøk var 22.10.1992 ved Oslo Konserthus. Med Take 6 var de tiltenkt på Festspillene i Vestfold 1998. Fra utgivelsen Swing sang de på Oslo Konserthus 22.11.1988 blant andre Stomp of King Porter, Sing a Study in Brown, A-tisket, A-tasket, Route 66, Java Jive, Trickle Trickle, Choo Choo Ch'Boogie, Topsy; av Stein Kagge bedømt som «En og en halv times overbevisende musikalsk maktdemonstrasjon over hvem som fortsatt er verdens ledende vokalkvartett».[13] Deres faste konsertmester og arrangør var da Yaron Gershovsky på piano.

I 2003 var det prisberømte ungdomsorkestret Solid! fra Jazzlinja (NTNU) deres oppvarmingsband i Spania. På utgivelsen Couldn't be hotter synes det flerstemte å være borte til fordel for soloprestasjoner.[14] Og Terje Mosnes sa at «denne Tokyo-konserten fra 2000, med Lew Soloff som trompetgjest, er en grei påminnelse om gruppas udiskutable kvaliteter, selv om den tekniske kvaliteten på opptaket ikke er imponerende og en viss rutinefølelse tidvis ikke lar seg underslå.»[15] I 2005 var de igjen i Oslo Konserthus 14.11 og ved konserthuset i Stavanger kvelden etter. Som åpningsband til Sildajazz den 8. august 2006 mente anmelder Kine Hult at «minst to av medlemmene kunne fint dukket opp i ei Pondus-stripe. Dansetrinnene er tidvis naive, litt klisjéaktige...».[16] Til samme Hult uttalte Bentyne at «Jeg elsker lefse. Lutefisk klarer jeg ikke, men sild er godt»[17] og at navnet «Manhattan Transfer» er hentet fra en roman av John Dos Passos fra 1925. Den 20. november 2006 var de i Olavshallen i Trondheim.[8] Den 24. november 2008 ved Oslo Konserthus. Etter utgivelsen The Chick Corea songbook gjestet de Jazzfest i Trondheim den 15. mai 2010,[18] såvel som Arendal kulturhus den 6. november 2010.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Øyvind Brigg (24.3.1977). «Manhattan Transfer, pop med nostalgipreg». VG. 
  2. ^ Kjersti Fagerheim og Olav Hasselknippe (11.5.1978). «Manhattan Transfer omsider i Oslo. Musikk er en følelsessak». VG. 
  3. ^ a b Kurt Bakkemoen og Olav Hasselknippe (4.5.1981). «Vokalsterk supergruppe». VG. 
  4. ^ a b Kjersti Fagerheim (7.4.1978). «Manhattan Transfer, vi er ikke nostalgiske!». VG. 
  5. ^ «Manhattan Transfer hjemmeside». Arkivert fra originalen 28. september 2009. 
  6. ^ «Chanson d'Amour listeplasseringer». VG-lista. 
  7. ^ Kurt Bakkemoen og Reidar Fure (23.10.1979). «Manhattan Transfer, musikalsk brobygger». VG. 
  8. ^ a b Jan Nordstrand (20.11.2006). «Verden rundt med vokaljazz». Adressa. 
  9. ^ Ketil Bjørnstad (12.10.1983). «Manhattan Transfer». Aftenposten. 
  10. ^ Tor Marcussen (7.11.1984). «Bobbysocks: «Fun time music» med kvalitet». Aftenposten. 
  11. ^ Ketil Bjørnstad (11.9.1985). «Improvisasjonens kunst». Aftenposten. 
  12. ^ Knut Borge (25.7.1987). «Glitrende Manhattan-show». VG. 
  13. ^ Stein Kagge (23.11.1998). «Svingende og flotte Manhattan Transfer». Aftenposten. 
  14. ^ Kjell Moe (19.11.2003). «Jazzhjørnet». Nordlys. 
  15. ^ Terje Mosnes (21.1.2004). «Nypløyde ord». Dagbladet. 
  16. ^ Kine Hult (9.8.2006). «Snål og svingende sang». Stavanger Aftenblad. 
  17. ^ Kine Hult (9.8.2006). «På jakt etter sild». Stavanger Aftenblad. 
  18. ^ Per Ole Hagen (16.5.2010). «Manhattan Transfer på jazzfest i Trondheim». NRK. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Manhattan_Transfer&oldid=23188290»