Målform

Denne artikkelen omhandler norske målformer. For andre målformer, se standardspråk.

Målform er et uttrykk brukt av offentlige myndigheter til å beskrive offisielle språkformer (skriftnormaler) i et land eller i et begrenset geografisk område.^[1] I Norge finnes det to målformer, nemlig skriftspråknormalene bokmål og nynorsk. Disse er sidestilt i alle organ for stat, fylkeskommune og kommune. Elever i videregående skole og i høyere årstrinn av grunnskolen kan fritt velge hvilken målform de vil ha som hovedmål.

Staten kontrollerer de to skriftspråknormalene gjennom forvaltningsorganet Språkrådet, men normerer ikke uttalen. Målform er synonymt med standardspråk eller normalspråk, men i andre land er det vanlig å også standardisere uttalen av standardspråkene, offisielt eller de facto. Dette er tilfellet i for eksempel svensk, dansk, engelsk og tysk.

Valget av ordet målform har målpolitiske konnotasjoner. I motsetning til normalspråk impliserer det ikke at dialekter ikke er «normale». Videre impliserer det at bokmål og nynorsk er former av samme språk, ikke adskilte skandinaviske språk på linje med dansk og svensk.

Målform har fått en viss bruk også ut over den offisielle betydningen. For eksempel omtales av og til riksmål som en målform.

Ofte blandes ordene målføre og målform sammen. Målføre er synomymt med dialekt.^[1]

• Norges kommuner – Lister blant annet hvilken kommuner som har vedtatte målformer.
• Dialekt (målføre)