Otto Hahn

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-12}} etter påstanden. 2020-06

Otto Hahn
Født		8. mars 1879[1][2][3][4] Frankfurt (Kongeriket Preussen, Det tyske keiserrike)[5]
Død		28. juli 1968[1][2][3][4] (89 år) Göttingen (Niedersachsen, Vest-Tyskland)[5]
Beskjeftigelse		Kjemiker, universitetslærer, sakprosaforfatter, kjernefysiker, selvbiograf
Akademisk grad		Professor
Utdannet ved		Philipps-Universität Marburg (1897–1901) (studieretning: kjemi) Ludwig-Maximilians-Universität München (studieretning: kjemi) Humboldt-Universität zu Berlin
Doktorgrads- veileder		Theodor Zincke
Ektefelle		Edith Junghans
Barn		Hanno Hahn
Nasjonalitet		Vest-Tyskland Det tyske keiserrike Weimarrepublikken Nazi-Tyskland
Gravlagt		Stadtfriedhof Göttingen[6][7]
Medlem av		19 oppføringer Royal Society (1957–) Det prøyssiske vitenskapsakademiet Akademie der Wissenschaften der DDR Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Kungliga Vetenskapsakademien Det østerrikske vitenskapsakademiet Accademia Nazionale dei Lincei Det pavelige vitenskapsakademi[8] Bayerische Akademie der Wissenschaften Mainz vitenskaps- og litteraturakademi Göttingens vitenskapsakademi Det finske vitenskapsakademiet American Academy of Arts and Sciences Real Academia de Ciencias Exactas, Físicas y Naturales[9] De atten fra Göttingen Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab Det rumenske akademi Indias nasjonale vitenskapsakademi Landsmannschaft Nibelungia Marburg
Utmerkelser		27 oppføringer Offiser av Æreslegionen (1959) Pour le Mérite for vitenskap og kunst (1952) Æresborger av Berlin Offiser av Den britiske imperieordenen (1957) Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1954) Faraday Lectureship Prize (1956) Ernst-Reuter-Plakette (1959) Albrechts-ordenen (1917) Nobelprisen i kjemi (1944)[10][11] Max Planck-medaljen (1949) Æresborger av Frankfurt am Main (1959) Harnack-medaljen (1954) Wilhelm-Exner-medaljen (1958)[12] Helmholtz-medaljen (1959) Goetheplaketten fra Frankfurt am Main (1944) Cothenius-Medaille (1944) Emil Fischer Medal (1919)[13] Fresenius Prize (1919)[14] Enrico Fermi-prisen (1966) (for verk: kjernefysisk fisjon)[15] Ridder av Hohenzollerns kongelige husorden (1917) General Honor Decoration (1916) Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1959) Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Utenlandsk medlem av Royal Society (1957)[16] Pro Ecclesia et Pontifice Pour le Mérite Paracelsus Prize (1953)[17]
Arbeidssted		6 oppføringer Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin University College London (1904–1905) McGill University (1905–1906) Humboldt-Universität zu Berlin (1907–1933) Cornell University (1933–1933) Freie Universität Berlin
Fagfelt		Radiokjemi, kjernekjemi
Doktorgrads- studenter		9 oppføringer Walter Seelmann-Eggebert Abdul Hafeez Aristid von Grosse Clara Lieber Fritz Straßmann Salomon Rosenblum Hans-Joachim Born Siegfried Flügge Nikolaus Riehl
Signatur
Otto Hahn på Commons

Nobelprisen i kjemi 1944

Otto Hahn (1879–1968) var en tysk kjemiker. I 1944 fikk han nobelprisen i kjemi.

Otto Hahn var yngste sønn av glassmesteren og forretningsmannen Heinrich Hahn (1845–1922) og hans hustru Charlotte Hahn, født Giese (1845–1905). I 15-årsalderen ble han grepet av kjemien og foretok eksperimenter i morens vaskekjeller.

Etter å ha tatt Abitur begynte Hahn å studere kjemi ved Philipps-Universität Marburg i 1897. Senere studerte Hahn også ved Universität München. I 1901 tok han doktorgraden i Marburg med avhandlingen «Über Bromderivate des Isoeugenols».

I 1904 dro Hahn til University College London, der han sammen med William Ramsay forsket innenfor radiokjemi. Der oppdaget han radiothorium, som han først trodde var et nytt radioaktivt element. Noen år senere viste det seg å være en isotop av thorium med massetall 228. I 1905 dro han til McGill-Universitetet i Montréal for å arbeide med Ernest Rutherford, men dro tilbake til Tyskland året etter, der han ble habilitert etter et år.

Ved Universitetet i Berlin begynte han et samarbeid med Lise Meitner. Hahn og Meitner greide i 1918 å fremstille den første stabile isotopen av grunnstoffet protactinium.

Senere samarbeidet Hahn med kjemikeren Fritz Straßmann, etter at Meitner i 1938 var blitt tvunget til å forlate landet etter nasjonalsosialistenes maktovertagelse. Sent på høsten samme år klarte de å splitte uranatomer ved å bombardere dem med nøytroner og hadde dermed påvist for første gang at kjernefysisk fisjon var mulig. Hahn fortsatte å forske på dette i løpet av andre verdenskrig. Ved krigens slutt var han derfor i de alliertes søkelys og ble tatt til fange. Høsten 1945 visste han derfor ikke at han var tildelt nobelprisen i kjemi for 1944, da han satt internert i alliert fangenskap i England. Da Hahn i desember 1945 mottok prisen i Stockholm, kom han med en militær vokter.

Etter krigen ble Hahn president i Max-Planck-Gesellschaft. Denne posisjonen hadde han fra 1948 til 1960. Hahn engasjerte seg på denne tiden i arbeidet mot atomvåpen, etter å ha sett disses grusomme effekt i bombingene av Hiroshima og Nagasaki. Han var en av initiativtagerne til Mainau-eklæringen mot bruken av atomvåpen i 1955.

Hahn ble i 1952 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste og i 1959 den østerrikske Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst.

Hahn-Meitner-Institut i Berlin er oppkalt etter Otto Hahn og Lise Meitner.

• (en) Otto Hahn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Otto Hahn – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Nobelprisen i kjemi 1944 hos Nobelprize.org
• (en) Otto Hahn hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1944