[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Jon Anderson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jon Anderson
FødtJohn Roy Anderson
25. okt. 1944[1]Rediger på Wikidata (80 år)
Accrington[2]
BeskjeftigelseSanger, komponist, låtskriver, gitarist, plateartist, musiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedAccrington St Christopher's Church of England High School
NasjonalitetStorbritannia
Medlem avYes (1968–2004)
Musikalsk karriere
SjangerRock, progressiv rock[3]
InstrumentUkulele, vokal,[4] gitar,[5] harpe[5]
StemmetypeKontratenor
Aktive år1963–
PlateselskapColumbia Records, Atlantic Records
Nettstedhttp://www.jonanderson.com
IMDbIMDb
Jon Anderson på Commons

John Roy «Jon» Anderson (født 25. oktober 1944 i Accrington i Lancashire) er en engelsk vokalist og låtskriver, mest kjent som tidligere vokalist i progressiv rock-bandet Yes, hvor han synger på alle album bortsett fra Drama (1980), Fly from Here (2011) og Heaven & Earth (2014). Han er også kjent for sitt samarbeide med Vangelis (som Jon and Vangelis), Roine Stolt (som Anderson/Stolt), Jean-Luc Ponty (som Anderson Ponty Band), Mike Oldfield, King Crimson, Kitaro, Tangerine Dream og Iron Butterfly. Anderson har også en omfattende solo-karriere gående.

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere

[rediger | rediger kilde]

Anderson fikk sin første sangopplæring som barn da han var medlem av det lokale kirkekoret. I 1962 dannet han bandet The Warriors, som senere ble omdøpt til The Electric Warriors, hvor han delte vokalist-jobben sammen med broren Tony. Han forlot denne gruppa i 1967 og ga ut to solo-singler i 1968 under pseudonymet Hans Christian Anderson. I 1968 ble han med i gruppa Mabel Greer's Toyshop hvor Chris Squire og Peter Banks også spilte.

Yes

[rediger | rediger kilde]
Jon Anderson med Yes i 1978
Anderson i Vicenza 29. november 2007

Sommeren 1968 grunnla han sammen med Chris Squire, Peter Banks, Bill Bruford og Tony Kaye det progressive rockebandet Yes. Yes' debutalbum ble gitt ut i 1969 og Anderson var vokalist og frontfigur i bandet fram til 1979, altså i den perioden som senere ble ansett som den «klassiske Yes-perioden». Anderson var en sentral kreativ kraft i Yes og ble ansett som gruppens leder mens han selv omtalte seg som «lagkaptein», sikkert inspirert av sin tidligere karriere som fotballspiller i Accrington Stanley FC. Anderson er kjent som en av opphavsmennene til Yes' produksjon av en rekke episke verker fra denne tiden.

Etter et mislykket forsøk på å spille inn et nytt album med Yes i 1979, bestemte Anderson og Wakeman seg for å slutte i bandet. De gjenværende medlemmene bestemte seg for å fortsette, og fant en ny vokalist og en keyboardist og ga ut albumet Drama i 1980, det eneste Yes-albumet uten Anderson. Han var sentral i gjenopplivningen av Yes i 1983 med en noe annen besetning enn på 1970-tallet og de hadde et salgsmessig vellykket album, 90125, og albumet Big Generator ble utgitt i 1987 uten de samme salgstallene. I 1988 forlot han igjen gruppa da han synes den utviklet seg altfor mye i en «mainstream-retning» og at den strevet for mye med å være «radiovennlig».

Han dannet i stedet gruppa Anderson Bruford Wakeman Howe (ABWH) i 1989 sammen med tidligere kollegare fra Yes, hvor også bassisten Tony Levin deltok. Levin hadde på dette tidspunktet spilt sammen med trommeslager Bill Bruford i King Crimson. Denne gruppen ga ut et selvtitulert musikalsk suksessfullt album, men etter en rekke management og plateselskaps-innblandinger endte det med at denne gruppen ble slått sammen med det resterende Yes, som etter at Anderson sluttet manglet vokalist. Denne åtte-mann store gruppen ga ut albumet Union under navnet Yes. Dette albumet besto av en rekke tidligere innspillinger de to bandene hadde gjort hver for seg, med vokal lagt på i etterkant av Anderson. De hadde en vellykket turné men denne storbands-versjonen av Yes spilte ikke inn noe sammen, og gruppen ble splittet i 1992.

Yes som gruppe ble videreført med besetningen fra 90125 og Big Generator, og ga ut albumet Talk i 1994. I 1996 fikk Anderson med seg Howe, Wakeman, White og Squire med seg på en ny start for Yes. Senere har gruppen fortsatt med skiftende besetning. På grunn av sykdom ble han forhindret i å delta på turneen In the Present i 2008–2009 med Yes, og den canadiske sangeren Benoît David ble hentet inn som midlertidig erstatter for Anderson. I oktober 2009 ble det annonsert at David offisielt var bandets nye vokalist.

I 2010 var Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman, alle tre tidligere medlemmer av Yes, i gang med planlegging av et nytt band. Bandet Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman, først kjent som Anderson, Rabin and Wakeman (ARW) ble offisielt presentert i januar 2016 og det ble offentliggjort at de arbeidet med musikk til et album. Anderson hevdet sin rett til å benytte Yes-navnet og endringen av bandnavnet ble kunngjort under en pressekonferanse 9. april 2017[6]. Det annonserte albumet ble satt på vent da de først ønsket å spille konserter. De fikk med bassisten Lee Pomeroy og trommeslageren Lou Molino III og spilte en rekke konserter i USA fra oktober til desember 2016. Bandet fortsatte turneen med konserter i Israel, Europa og Japan i mars og april 2017. Den planlagte utgivelsen av et studioalbum skulle så etterfølges av konserter i 2020/21[7] men disse planene ble satt på vent. Etter at de fullførte turneen Quintessential Yes: The 50th Anniversary Tour i 2018 ble bandet først lagt på is og senere oppløst.

Anderson ble kalt «Napoleon» av de andre bandmedlemmene i Yes på grunn av sin lave vekst og sentrale lederstilling i bandet. Hans eksperimentelle holdning skapte ofte konflikter internt i bandet og med managementet.

Jon & Vangelis

[rediger | rediger kilde]

Anderson fortsatte karrieren da han forlot Yes etter 1979 som den ene halvdelen i duoen Jon & Vangelis sammen med den greske musikeren, komponisten og keyboardisten Vangelis. På første halvdel av 1980-tallet ga Jon & Vangelis ut en rekke album, hvor særlig sangene er blant annet «He Is Sailing», «I Hear You Now» og «I'll Find My Way Home» er blant de mest kjente.

Anderson Ponty Band

[rediger | rediger kilde]

Fra 2014 til 2016 samarbeidet Anderson om et innspillings- og turnéprosjekt med fiolinist og komponist Jean-Luc Ponty. De turnerte med et backingband og ga ut et konsert album og DVD, Better Late Than Never med spor som «A for Aria».[8]

Samarbeid med andre artister

[rediger | rediger kilde]

Foruten samarbeide med Vangelis, Rick Wakeman og Steve Howe har han samarbeidet med en rekke artister som Kitaro på hans album Dream (1992), Jann Castor på «Unbroken Spirit» (2010), Inventioning på «Walking Talking» (2014), HuDost & Steve Kilbey på «Omega» (2018), Excalibur på «Circle Of Life» (2019) og Trip the Witch på «Saturn We Miss You» (2021).

Stemme

[rediger | rediger kilde]

Jon Anderson er særlig kjent for sin karakteristiske høye stemme som ikke er falsett, men hans naturlige stemmeleie. Denne ligger nær en alt-stemme, noe som er svært sjelden blant mannlige vokalister. Andersons stemme er blitt kalt «engleaktig». Selv anser han seg for å være en alt tenor stemme. Hans fremføring av sangen «Owner of a Lonely Heart» er et eksempel på hans karakteristiske sangteknikk hvor han blander sitt naturlige stemmeleie med elementer av falsett og talestemme, som gjør at han nærmer seg mannlig kontratenor. Jo høyere i toneleiet han synger, desto mer falsett og mindre taleleie benyttes, og omvendt.

Andre vokalister som bruker denne teknikken er Steven Tyler fra Aerosmith, Roger Hodgson fra Supertramp, Sting fra The Police og Hugh Wilson fra Vertigo.

Tekstforfatter

[rediger | rediger kilde]

Anderson har skrevet mye av de mystiker-orienterte tekstene og temaene i Yes' utgivelser. Disse elementene har vært sentrale i Yes' framføringer, men dette har fra tid til annen også fremmedgjort andre bandmedlemmer, særlig Bruford og Rick Wakeman, noe som medførte at disse forlot gruppen. Tekstene er inspirert av ulike forfattere, som Leo Tolstojs Krig og fred (Gates of Delirium) og Hermann Hesses Siddhartha som skal være inspirasjonskilden til Close to the Edge. Fotnoter i Paramahansa Yoganandas Autobiography of a Yogi inspirerte til Yes-albumet Tales from Topographic Oceans, som er hovedsakelig skrevet av Anderson sammen med Howe. Temaer han kommer tilbake til er miljøvern, pasifisme og soldyrkelse.

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

For utgivelser med Yes, se Yes' diskografi.

Solo

[rediger | rediger kilde]
  • Olias of Sunhillow (1976)
  • Song of Seven (1980)
  • Animation (1982)
  • 3 Ships (1985)
  • In The City of Angels (1988)
  • The Best of South America (1994)
  • Deseo (1994)
  • Change We Must (1994)
  • Angels Embrace (1995)
  • Toltec (1996)
  • Lost Tapes of Opio (1996)
  • The Promise Ring (1997)
  • Earth Mother Earth (1997)
  • The More You Know (1998)
  • The Lost Tapes (Boks med 20 CD-er) (2006–2007)
  • Survival & Other Stories (2011)
  • 1000 Hands: Chapter One (2019)

Jon & Vangelis

[rediger | rediger kilde]
  • Short Stories (1980)
  • The Friends of Mr. Cairo (1981)
  • Private Collection (1983)
  • The Very Best of Jon & Vangelis (1984)
  • Page of Life (1991)
  • Chronicles (1994)

Anderson Ponty Band

[rediger | rediger kilde]
  • Better Late Than Never (2015)

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6x35tsc, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Carnegie Hall linked open data, Carnegie Hall agent-ID 1017004, besøkt 2. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  4. ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 1697, Wikidata Q99181182 
  5. ^ a b Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 583, Wikidata Q99181182 
  6. ^ «UPDATE: ARW CHANGE NAME TO ‘YES FEATURING JON ANDERSON, TREVOR RABIN, RICK WAKEMAN’» på Ultimateclassicrock.com
  7. ^ Yes Members Talk Future of Band's Various Iterations, Share Live 'Roundabout' på billboard.com
  8. ^ «AndersonPonty Band on Facebook | Ghostarchive». ghostarchive.org. Besøkt 17. april 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jon_Anderson&oldid=24401369»