Italiske språk

Italiske språk utgjør en gren av den indoeuropeiske språkfamilien, og hvor de eldste kjente ble snakket på den italienske halvøya i det første årtusen f.Kr. Det viktigste av oldtidens italiske språk ble latin som det offisielle språket i oldtidens Roma, og som erobret de andre italiske folkene, noe som gjorde latin til enerådende.^[1] De andre italiske språkene døde ut i de første århundrene e.Kr. da latin ble offisielt administrasjonsspråk i Romerriket og de som opprinnelig talte det ble assimilert. Mellom 200- og 700-tallet e.Kr. diversifiserte den folkelige latinen (vulgærlatin) og utviklet seg til de romanske språkene (spansk, portugisisk, katalansk, fransk, italiensk, retoromansk, rumensk og andre), som er de eneste av de opprinnelige italiske språkene som snakkes i dag, skjønt litterær latin overlevde også, blant annet som kirkens språk.^[2]

Foruten latin er de kjente italiske språkene i oldtiden faliskansk (det som er nærmest latin), umbrisk og oskisk (eller osco-umbrisk) og sørpikensk. Andre indoeuropeiske språk som en gang ble snakket på halvøya, men deres andel i den italiske språkgrenen er omdiskutert, er venetisk og sikulisk. Disse lenge utdødde språkene er bare kjent fra inskripsjoner i arkeologiske funn.^[3][4]

I det første årtusen f.Kr. ble flere (andre) ikke-italiske språk som ble snakket på halvøya, blant annet andre grener av indoeuropeisk (som keltisk og gresk) så vel som minst ett ikke-indoeuropeisk: etruskisk.^[5]

Det generelt antas at disse italiske språkene fra det første årtusen stammer fra indoeuropeiske språk brakt inn av innvandrere til halvøya en gang i løpet av det andre årtusen f.Kr.^[6][7][8] Imidlertid er kilden til denne innvandringen og historien til språkene på halvøya fortsatt omdiskutert blant historikere. Spesielt diskuteres det om de gamle italiske språkene alle stammet fra et enkelt ur-italisk språk etter dets ankomst til regionen, eller om innvandrerne tok med seg to eller flere indoeuropeiske språk som bare var fjernt beslektet.^[9][10]

De fleste italiske språkene ble generelt skrevet i gammelitalisk skrift mellom 700 og 100 f.Kr. Dette skriftspråket utviklet seg fra det greske alfabetet, som kom til Italia via de greske bosetningene på Sicilia og langs Italias sør- og vestkyst.^[11] Også det etruskiske alfabetet, som ikke var italisk, utviklet seg fra gammelitalisk skrift og som ble det umiddelbare opphavet til det latinske alfabetet som brukes av mer enn 100 språk i dag, deriblant engelsk og norsk.

Italiske språk ble først dokumentert i skrift fra umbriske og faliskiske inskripsjoner som er datert tilbake til 600-tallet f.Kr. Etter hvert som Roma økte sin politiske makt over hele den italienske halvøya ble latin dominerende over alle andre italiske språk og de som opphørte å bli snakket kanskje en gang på 100-tallet e.Kr. Fra det såkalte vulgærlatin (eller folkelig latin) oppsto de ulike romanske språk. Levninger av de italiske språk kan gjenfinnes i italienske dialekter i dag.

Der er to grener av italiske språk:

• Sabelliske språk (nå utdøde), som omfatter^[12][13]
  • Oskisk (ca 400–100-tallet f.Kr.), som ble talt i området sør for Aternoelven i Abruzzo og langt ned i Sør-Italia.
  • Den umbriske språkgruppe, som ble talt nord for Aternoelven, opp til områdene omkring Marecchiaelven. Denne gruppe var ytterligere oppdelt i
    • umbrisk (ca 600–100-tallet f.Kr.), som har gitt navn til nåværende Umbria. Omfatter en rekke dialekter som hernikansk, nordosansk (marrukinsk, pelignisk, vestinsk) og sabinsk (samnittisk)^[12][13]
    • volskisk, snakket av volskerne som var bosatt i sørlige Latium
    • ekvensk, talt av ekverne (Aequi) i det nordøstlige Latium,
    • marsisk, talt av marserne, som var bosatt i Abruzzo, nær den nåværende byen Avezzano.
  • Sørpikensk (ca 500–300-tallet f.Kr.)^[12], talt av sabinere, som var bosatt ut mot Adriaterhavet i det nåværende Marche.
• Latinsk-faliskiske språk, som omfatter^[14]
  • Faliskisk, talt av faliskerne, som var bosatt nord for Roma omkring den by som nå heter Civita Castellana. Faliskisk var sterkt påvirket av latin.^[15]
  • Latin, som har gitt navn til området Latium omkring Roma. I takt med at romerne underla seg den italienske halvøya ble latin utbredt og enerådende, og senere også utenfor Italia.
    • Romanske språk som har utviklet seg fra latin.

Historiske lingvister har generelt konkludert med at de gamle indoeuropeiske språkene på den italienske halvøya var ikke identifiserbare som tilhørende andre grener av indoeuropeisk, som gresk, men tilhørte én enkelt gren av familien, parallelt med for eksempel med keltisk og germansk. Grunnleggeren av denne teorien er Antoine Meillet (1866–1936).^[16]

Denne enhetsteorien har blitt kritisert av blant andre Alois Walde, Vittore Pisani og Giacomo Devoto, som mente at de latinsk-faliskanske og osco-umbriske språkene utgjorde to adskilte grener av indoeuropeisk. Dette synet ble akseptert i andre halvdel av 1900-tallet,^[17]selv om tilhengere som Helmut Rix senere ville avvise ideen, og enhetsteorien har forblitt dominerende i moderne språkvitenskap.^[18]

Et ur-italisk språk ble sannsynligvis opprinnelig snakket av italiske-stammer nord for Alpene. Særskilt antyder lingvistiske bevis om tidlige kontakter med keltiske og germanske talere.^[19]

Gabriël Bakkum definerer ur-italisk som et «kronologisk stadium» uten en egen selvstendig utvikling, men som strekker seg over sen urindoeuropeisk og de innledende stadiene av ur-latinsk og ur-sabellisk. Gerhard Meisers datoer fra 4000 f.Kr. til 1800 f.Kr., i god tid før mykensk gresk, beskrives av ham som «en like god gjetning som noen andres».^[20] Peter Schrijver argumenterer for en ur-italisk-keltisk scene, som han antyder ble talt i «omtrent første halvdel eller midten av det 2. årtusen f.Kr.2,^[21] hvorfra keltisk skilte seg ad først, deretter venetisk, før de andre italiske, delt inn i latinsk-falisk og sabellisk.^[22]

Italisktalende folk flyttet sannsynligvis mot den italienske halvøya i løpet av andre halvdel av det 2. årtusen f.Kr., og nådde gradvis de sørlige områdene.^[19][8] Selv om en utligning mellom arkeologiske og lingvistiske bevis ikke kan etableres med sikkerhet, er det ur-italisk språket generelt assosiert med bronsealderens Terramarekulturen (1700–1150 f.Kr.) og en sen bronsealderkultur (1200–900 f.Kr.) som utviklet seg jernalderens Villanovakulturen.^[19]

Ved begynnelsen av jernalderen, rundt 700 f.Kr., etablerte joniske greske nybyggere fra Evvia bosetninger og kolonier langs kysten av sørlige Italia. Magna Graecia ble den betegnelsen som romerne kom til å betegne de greske områdene.^[23][24] Grekerne brakte med seg alfabetet, som de hadde lært av fønikerne; spesifikt det vi nå kaller det arkaiske vestgresk alfabet. Oppfinnelsen spredte seg raskt over hele halvøya, på tvers av språklige og politiske barrierer. Lokale tilpasninger (hovedsakelig mindre bokstavformendringer og utelot eller la til noen få bokstaver) førte til flere varianter gammel-italiske alfabeter.

Inskripsjonene viser at det innen 700 f.Kr. ble det snakket mange språk i regionen, blant annet av flere grener av indoeuropeiske og samtidig av flere ikke-indoeuropeiske språk. Den viktigste av sistnevnte var etruskisk, bekreftet av bevis fra mer enn 10 000 inskripsjoner og noen korte tekster. Likevel er det ikke funnet noen direkte sammenheng mellom etruskisk og noe annet kjent språk, og det er fortsatt uklart om dets mulige opprinnelse (bortsett fra inskripsjoner på øya Lemnos i Egeerhavet). Andre muligens ikke-indoeuropeiske språk som var til stede på den tiden var raetisk i regionen i Alpene,^[25] Ligurisk rundt dagens Genova,^[26] og noen uidentifiserte lokale språk på Sardinia. Disse språkene har satt noen sporbare avtrykk på latin.

Umbrisk ble snakket av umbriere i regionen Umbria. Språket er nært beslektet med oskisk i Campania. Umbrisk er kjent fra omtrent 30 inskripsjoner datert fra 600-tallet og fram til 100-tallet f.Kr.^[27] Oskisk er kjent fra innskrifter fra begynnelsen av 400-tallet f.Kr. og ble talt av samnittene i datidens områder Samnium, Campania, Lucania og Abruzzo. Oskisk hadde dog mye til felles med latin, men det var også mange påfallende forskjeller.^[28]

Det største språket i Sør-Italia, bortsett fra jonisk gresk som ble snakket i de greske bosetningene, var messapisk, kjent fra rundt 260 inskripsjoner fra 600- og 500-tallet f.Kr. Det er en historisk forbindelse mellom messapisk og de illyriske stammene, påvist ved den arkeologiske forbindelsen i keramikk og metaller som eksisterte mellom begge folkene, noe som motiverte hypotesen om en språklig forbindelse. Men bevisene for illyriske inskripsjoner er redusert til personlige navn og steder, noe som gjør det vanskelig å støtte en slik hypotese.

I år 509 f.Kr. var Roma bare en liten by ved elven Tiber, men ekspansjonen av romersk makt i de neste hundreårene var dramatiske. I 396 f.Kr. angrep de byen Veii som lå kun 16 km lengre nord. Med underleggelsen av Veii økte Roma sitt territorium med rundt 60 prosent.^[29]

Romersk seier i samnitterkrigene, som ble utkjempet i tre omganger, totalt fra 344 til 290 f.Kr., førte til romersk dominans over Den italienske halvøy, hovedsakelig fra elven Po og sørover til byene i Magna Graecia, det greske området i sørlige Italia, også Sicilia. Denne dominansen ble uttrykt i et kollektiv allianser mellom Roma og byene og samfunnene i Italia. Latin ble dominerende språk, ikke bare administrativt, men også i den romerske hæren som var sammensatt av allierte fra flere italiske byer. Utvidelsen av romersk borgerskap, men italiske allierte følte seg i økende grad misfornøyde med romernes behandling. De økende opprettelsen av romerske kolonier med romerske borgere var fritatt fra militærtjeneste og i prinsippet beskyttet fra maktmisbruket til romerske tjenestemenn.^[30]

Det førte til Forbundsfellekrigen mellom 91 f.Kr. og 88 f.Kr. som i prinsippet handlet om romerske borgerskap, men det var i utgangspunktet et forsøk på å etablere en selvstendig stat i opposisjon til Roma. De samlet seg med et eget senat med 500 menn i Corfinium nær dagens Corfinio i regionen Abruzzo.^[30] De døpte om byen til Italica, og seg selv som Itali, det vil si italienere. På myntene de preget var det tekst både på latin og oskisk, og sistnevnte var et klart uttrykk for å skille seg fra romerne og å opprette en ny stat under betegnelsen Italia for første og siste gang før den moderne italienske stat under Viktor Emmanuel II i 1861.^[31]

Roma vant den militære konflikten, først ved å gi borgerskap til de allierte som ikke hadde gjort opprør, og deretter i 88 og 87 f.Kr. til alle sør for elven Po. I 70 f.Kr. utstedte romerne en mynt som viste Roma og Italia som håndhilste.^[31] Den økte geografiske spredningen av romersk borgerskap betydde en enorm økning av romerske borgere. Før Forbundsfellekrigen kom senatorene fra Roma og Latium, men etter ble de trukket fra et langt større område. En av disse var Cicero.^[32]

Eksempelvis hadde den gamle byen Pompeii stått på opprørenes side og etter krigen ble det bosatt over tusen tidligere soldater i og rundt byen. Byens språk var oskisk, som offentlige inskripsjoner viste, men var blitt en romersk colonia med et nytt navn og grunnlov.^[33] Latin ble det offisielle språket, og oskisk fikk en betydelig nedgang. «De lingvistiske og kulturelle endringene som kan bli sett ved Pompeii er symbolske for alle endringene over hele Italia. For sentrale og sørlige Italia var Forbundsfellekrigen et vendepunkt.»^[34] I 49 f.Kr. ga Julius Cæsar borgerskap til nordlige Italia som ble kjent som Italia Transpadana, «Italia over Po», og romerske Italia var hele den italienske halvøya sør for Alpene. Latin som språk ble utbredt og felles over alt. Likevel var det ingen offisiell politikk å utrydde lokale språk og kulturell mangfold. Ved Pompeii fortsatte oskisk å ble benyttet av tospråklige borgere i ytterligere to generasjoner etter opprettelsen av den romerske colonia før det døde helt ut. Etruskisk ble jevnt sjeldent. Gresk overlevde ved de gamle byene i sør, men ingen av de andre språkene hadde offisiell bruk i det første århundret f.Kr. Latin ble gjennomgående dominerende grunnet administrasjonen, ikke minst i hæren.^[34]

Med alle nykommerne i Roma ble latin praktisert flytende, og det førte til at den romerske eliten ønsket å definere og bevare latin fra «utenlandsk» forurensning. Opprettelsen av latinsk grammatikk søkte å finne logisk konsistens, ikke praktisk bruk som var flytende. Julius Cæsar selv skrev en avhandling om latinens logisk konsistens, rost av Cicero, mens han samtidig drev krigstjeneste i Gallia. Latinen ble i hendene på profesjonelle språkvitere selve ryggraden i utdannelsen i Italia, og siden i hele vestlige Europa. Selv om regionale identiteter forble sterke enkelte steder i Italia, tapte de lokale språkene og døde ut.^[35]

• Baldi, Philip (2017). «The syntax of Italic». Handbook of Comparative and Historical Indo-European Linguistics. 2. Walter de Gruyter. ISBN 978-3-11-054243-1. 
• Bakkum, Gabriël C. L. M. (2009). The Latin Dialect of the Ager Faliscus: 150 Years of Scholarship. Amsterdam University Press. ISBN 978-90-5629-562-2. 
• Bossong, Georg (2017). «The Evolution of Italic». Handbook of Comparative and Historical Indo-European Linguistics. 2. Walter de Gruyter. ISBN 978-3-11-054243-1. 
• de Vaan, Michiel (2008). Etymological Dictionary of Latin and the other Italic Languages. Brill. ISBN 978-90-04-16797-1. 
• Fortson, Benjamin W. (2004). Indo-European Language and Culture. Blackwell. ISBN 978-1-4443-5968-8. 
• Fortson, Benjamin W. (2017). «The dialectology of Italic». Handbook of Comparative and Historical Indo-European Linguistics. 2. Walter de Gruyter. ISBN 978-3-11-054243-1. 
• Hartmann, Markus (2018). «105. Siculian». Handbook of Comparative and Historical Indo-European Linguistics. 3. Berlin: Walter de Gruyter. s. 1854–1857. ISBN 978-3-11-054243-1. doi:10.1515/9783110542431-026. 
• Herman, Jozsef (2000). Vulgar Latin. Pennsylvania State University Press. ISBN 978-0-271-04177-3. 
• Mallory, James P.; Adams, Douglas Q. (1997). «Italic Languages». Encyclopedia of Indo-European Culture. Fitzroy Dearborn. s. 314–319. ISBN 978-1-884964-98-5. 
• Meiser, Gerhard (2017). «47. The phonology of Italic». Handbook of Comparative and Historical Indo-European Linguistics. 2. Walter de Gruyter. s. 743–751. ISBN 978-3-11-054243-1. doi:10.1515/9783110523874-002. 
• Poccetti, Paolo (2017). «The documentation of Italic». Handbook of Comparative and Historical Indo-European Linguistics. 2. Walter de Gruyter. ISBN 978-3-11-054243-1. 
• Price, Simon; Thonemann, Peter (2011): The Birth of Classical Europe, London: Penguin History, ISBN 978-0-140-27485-1
• Posner, Rebecca (1996). The Romance Languages. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-28139-3. 
• Rix, Helmut (2004): «Ausgliederung und Aufgliederung der italischen Sprachen» i: Languages in Prehistoric Europe. ISBN 3-8253-1449-9
• Schrijver, Peter (2016). «Ancillary Study: Sound Change, the Italo-Celtic Linguistic Unity, and the Italian Homeland of Celtic». I Koch, John T.; Cunliffe, Barry. Celtic from the West 3. Atlantic Europe in the Metal Ages: questions of shared language. Oxbow Books. s. 489–502. ISBN 978-1-78570-227-3. 
• Silvestri, Domenico (1998). «The Italic Languages». I Ramat, A. The Indo-European Languages. s. 322–344. 
• Stuart-Smith, Jane (2004). Phonetics and Philology: Sound Change in Italic. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-925773-7. 
• Villar, Francisco (2000). Indoeuropeos y no indoeuropeos en la Hispania prerromana. Universidad de Salamanca. ISBN 978-84-7800-968-8. 
• Vine, Brent (2017). «48. The morphology of Italic». Handbook of Comparative and Historical Indo-European Linguistics. 2. Walter de Gruyter. s. 751–804. ISBN 978-3-11-054243-1. doi:10.1515/9783110523874-003. 

• (en) Romance languages – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «TM Texts Italic», liste over alle italiske tekster i Trismegistos.
• Michael de Vaan (2008) Etymological Dictionary of Latin and the other Italic Languages s. 826, Leiden Indo-European Etymological Dictionaries Series, Brill Academic Publishers (17. juni 2013) – delvis fritt tilgjengelig online
• «Tree for Italic», Linguist List, Eastern Michigan University. 2010
• «A Glossary of Indo-European Linguistic Terms», Institut für deutsche Sprache und Linguistik. 2009. Arkivert fra originalen 4. desember 2008