Kulturrevolusjonen

Den proletære kulturrevolusjon,^[a] ofte forkortet til kulturrevolusjonen,^[b] var en serie gjennomgripende politiske kampanjer i det kommunistiske Kina med den hensikt å forandre samfunnet fra bunnen av.

Kulturrevolusjonen regnes som regel for å ha vart fra 1966 til 1976, selv om denne periodiseringen ikke er allment godtatt. Mao Zedong stod bak, og et fremtredende motiv for ham var å bevare og styrke sin egen maktposisjon. I de årene det hele pågikk, var det store utrenskninger og ødeleggelser. Antall ofre regnes i millioner og økonomien led. Mellommenneskelige relasjoner ble ødelagt, og grunnfestede samfunnsverdier ble skadet. Religioner, minoriteter, folk med suspekt sosial bakgrunn eller akademisk bakgrunn ble nådeløst forfulgt og vesentlige deler av kinesisk kulturarv gikk tapt.

Selv om kulturrevolusjonen ble drevet gjennom av Det kinesiske kommunistpartis ledelse, rammet den også kommunister i Kina, både ved utrenskninger og drap. I lederskapssjiktet var det store utrenskninger; en vanlig anklage var at folk «var slått inn på kapitalismens vei». Blant disse angivelige «kapitalistfarerne» var toppfolk som Liu Shaoqi og Deng Xiaoping. I ettertid har kulturrevolusjonen gitt det kinesiske kommunistpartiet et vesentlig troverdighetsproblem.

Den offisielle vurderingen av kulturrevolusjonen fra Det kinesiske kommunistpartis side har i ettertid sunket trinnvis, fra først å bli stille tilsidesatt og dempet kritisert, til mer uttrykt kritikk, og til en uforblommet karakteristikk under dengismens markedssosialistiske Kina som «en ti år lang katastrofe».

Det er flere måter å periodisere kulturrevolusjonen på.

Kulturrevolusjonen regnes generelt for å ha startet i 1966, men det strides om hvilken måned som skal regnes som startpunktet. Mai 1966 er det kinesiske kommunistpartiets foretrukne versjon. Denne støttes av en del uavhengige historikere^[hvem?]. Andre historikere^[hvem?] anser august 1966 som startpunktet. Dateringen begrunnes med følgende:

• Viktige beslutninger var på plass i midten av mai 1966, avisene begynte å gi stor plass til dramatisk omtale av «den store proletære kulturrevolusjon»,^[1] utrenskninger i kulturrevolusjonens navn var kommet i god gang. Historiebevisste kinesere og utenlandske observatører, som selvsagt merket seg begrepet «kulturrevolusjon», registrerte imidlertid det hele som nok en av de periodiske utrenskninger.
• Det var ikke før i august 1966 at det mest dramatiske kjennemerket på kulturrevolusjonen var på plass. Det skjedde ved at Mao innkalte enorme mengder rødegardister til Beijing for å gi dem et mandat som til og med stod over de militære styrkers og partiapparatets, og så sendte dem ut på det som ofte ble rene herjingstokter. Da peker 18. august seg kanskje mest ut - da fremstod Mao i uniform foran den drøy million unge studenter på Den himmelske freds plass, og de ble utstyrt med røde silkearmbånd til erstatning for sine selvlagede bomullsbånd, ble oppildnet av ham og andre til å ødelegge de fire gamle, og én av de unge rødegardistene fikk feste et tilsvarende bånd på Maos arm.^[2]

En annen dato å merke seg i samme måned er 8. august - da fattet Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti sin «Beslutning vedrørende den store proletære kulturrevolusjon».

En tredje tenkelig «markeringsdato» kunne være den for drapet på overlærer Bian Zhongyun. Hun regnes som det første dødsoffer for kulturrevolusjonen, da hun ble slått til døde av sine egne studenter med trestokker med spiker på 5. august 1966.

Det finnes også helt avvikende oppfatninger om når kulturrevolusjonen begynte.^[3]

Det eksisterer tre versjoner av når kulturrevolusjonen var over.

• Tidlig på 1970-tallet talte man både i Kina og i utlandet om kulturrevolusjonen i grammatisk fortid. Ingen mente at kulturrevolusjonen var en pågående hendelse. Den ble da også offisielt avsluttet da Folkets frigjøringshær, under ledelse av Lin Biao, ble satt inn i 1969, og Mao Zedong erklærte da kulturrevolusjonen som over.

Men i oktober 1974 sa Mao Zedong i en tale at kulturrevolusjonen var nå «i sitt åttende år … Nå er det godt å ha stabilitet, og hele Partiet og hæren bør omforenes».^[4] Dermed opphevet han de facto sitt tidligere utsagn om at den var over. I årene som fulgte, ble kulturrevolusjonen igjen omtalt i offisiell propaganda som noe pågående, eks. «vi er gått inn i den store proletære kulturrevolusjons tiende vår».

• I august 1977, på kommunistpartiets 11. partikongress, uttalte Hua Guofeng at «Den elleveårige periode av vårt lands første store proletære kulturrevolusjon er nå bragt til sin vellykkede avslutning».^[5]
• Fire år etter, i 1981, kom kommunistpartiet med en offisiell vurdering av hele Mao Zedongs styre, der Hua Guofengs 11-årsversjon ble nullet ut. For der het det at «den ti år lange kulturrevolusjon» ble bragt til opphør i og med Mao Zedongs død og arrestasjonen av «firerbanden»,^[6] det vil si høsten 1976. Dette offisielle syn ble antagelig delvis funnet tjenlig fordi det setter et skille mellom Maos personlige handlinger under kulturrevolusjonen og hans tidligere heltedåder. Det skjelner videre mellom de feil Mao personlig gjorde under kulturrevolusjonen, og den etter Partiets mening korrekte politiske teori som han skapte.

Denne siste periodiseringen, 1966 til 1976, er blitt den «offisielle» i kinesisk historieskrivning. Det er kanskje noe oppsiktsvekkende at utenlandsk historieskrivning har overtatt denne historietolkningen, ettersom den åpenbart var blitt til for å tjene Det kinesiske kommunistpartis egeninteresse. En slik periodisering bidrar også til å tåkelegge hvor forskjellig de to distinkte fasene av perioden var. I årene 1966 til 1968 hadde man å gjøre med en periode preget av rødegardister og unntakstilstand i det akademiske liv og i arbeidslivet. De påfølgende år fra 1969 av må forstås som en reaksjon på meget av det som skjedde i den første perioden, med bruk av langt mer kontrollerte og styrte maktmidler.

Denne artikkelen legger til grunn den fortolkning av kulturrevolusjonen som er blitt den dominerende i og utenfor Kina, nemlig 1966 til 1976, selv om den har innebygde svakheter. Denne tidfestingen er mulig ettersom vesentlige sider ved samfunnsveltningene fortsatte etter 1968.

Mellom 1966 og 1968 brukte Mao rødegardistene, som man kan karakterisere som hans personlige ungdomsmilits som ble opprettet for anledningen, til å slå ned på Maos ekte eller innbilte motstandere og gripe kontrollen over stats- og partiapparatet. Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti ble derved tilsidesatt til fordel for Komiteen for kulturrevolusjonen og tilsvarende de regionale og lokale styringsorganer med revolusjonskomiteer. I det kaos og voldsregime som fulgte, ble mange av den kinesiske revolusjons ledere og mange forfattere, kunstnere og religiøse ledere utrensket og mange av dem drept, mens millioner av mennesker ble forfulgt. Så mange som en halv million mennesker døde.^[7]

For å forstå kulturrevolusjonens rolle er det nødvendig å gå nærmere inn på hva formålet var. Dette blir samtidig en reise inn i idefilosofiens verden, da kulturrevolusjonen har sitt idemessige utspring i utopiske tanker om det kommunistiske samfunnet.

Kulturrevolusjonen er det største og mest omfattende forsøket på å skape det nye menneske som kunne gjøre det kommunistiske samfunn mulig. Allerede så tidlig som 1953 var arbeidet med avskaffelse av gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker en prioritert oppgave i Kinas nyetablerte obligatoriske skolegangen for alle barn. For å forstå sammenhengen mellom disse tidlige aktivitetene og kulturrevolusjonen, må man ha innsikt i Det kinesiske kommunistpartiets målsettinger etter maktovertakelsen i 1949.

Det langsiktige målet var å skape et kommunistisk samfunn i samsvar med det filosofiske idegrunnlaget man finner hos Engels, Marx og Lenin. Ifølge dette idegrunnlaget er proletariatets diktatur det første steget på veien mot det kommunistiske samfunnet. Under proletariatets diktatur overtar staten kontrollen over alle produksjonsmidler i samfunnet. Dette eierskapet er fundamentet for den sosialistiske statsdannelsen. Målsettingen for den sosialistiske statsdannelsen er å gjøre den overflødig. Kort og overforenklet formulert er den utopiske tanken at den sosialistiske statsdannelse blir overflødig når alle mennesker på jordkloden har innsett at deres personlige interesser blir best ivaretatt når fellesskapets interesser er optimalisert. Det finnes ingen intersubjektiv enighet om hva dette skulle kunne bety. Derfor er det vanskelig å gi noen nærmere beskrivelse uten å ta med et større antall ulike individuelle oppfatninger/drømmer.

En fellesnevner som dekker noen forskjellige syn kan være drømmen om en allestedsnærværende kollektiv bevissthet som erstatning for menneskenes individuelle bevissthet. Verdenslitteraturen har flere kreative eksempler på hvordan en slik kollektiv bevissthet skulle fungere/ikke fungere, i praksis. Isaac Asimovs «Gaia» kan neves som eksempel på en kollektiv bevissthet som fungerer. Riktig nok som noe vi mennesker ikke er i stand til å forstå med våre individuelle bevisstheter. «Fluenes herre» av William Golding er et kraftfullt argument for at en kollektiv bevissthet ikke finnes i virkelighetens verden. Fra et idefilosofisk ståsted er det oppsiktsvekkende at en filosofisk retning basert på den historiske og dialektiske materialismen, har en målsetting som til forveksling er identisk med en platonsk ide.

Troen på et kommunistisk samfunn er nær knyttet til troen på at det går an å skape en mennesketype, frigjort fra det kapitalistiske samfunnets individualistiske tenking. Engels, Marx, Lenin og Mao har alle gitt sin tilslutning til denne ideen. Ofte omtalt som «Det nye mennesket». Fra et ideologisk perspektiv var Maos lansering av «det store spranget» og kulturrevolusjonen, forsøk på å skape det nye mennesket som skulle vise veien fram mot det kommunistiske samfunnet. Det er åpenbart at Mao aldri ville lansert disse bevegelsene dersom han ikke hadde hatt en sterk tro på menneskets evne til å forandre seg. Erfaringene fra den kinesiske revolusjonen hadde vist ham hvilke enorme krefter håpet om frihet kan utløse i en befolkning. I 1957, etter Kinas første femårsplan, ville Mao at man skulle øke takten i veksten mot «realsosialismen» («Overgang fra proletariatets diktatur til demokratisk sosialisme»). For å fremme dette satte han i gang «det store spranget fremad». I 1966 var de første barna utsatt for en massiv påvirkning med formål å skape den nye mennesketypen på vei inn i de voksnes verden. Det var helt tydelig at framveksten av en ny mennesketype ikke kom av seg selv i samsvar med Marx postuleringer om historisk nødvendighet.

Den 8. august 1966 fattet Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti: «Beslutning vedrørende den store proletære kulturrevolusjon», med følgende begrunnelse:

«Selv om borgerskapet er blitt styrtet forsøker det fortsatt å benytte de utbyttende klassers gamle tanker, kulturer, skikker og vaner for å forderve massene og fange deres sinn, og akter å legge til rette for en tilbakekomst. Proletariatet må gjøre det stikk motsatte: Det må møte enhver utfordring fra borgerskapet på det ideologiske område og benytte proletariatets nye tanker, kulturer, skikker og vaner for å endre hele samfunnets mentale utsyn. Det er på nåværende tidspunkt vårt mål å kjempe mot og knuse alle de myndighetspersoner som slår inn på den kapitalistiske vei, og å kritisere og tilbakevise de reaksjonære borgerlige akademiske 'autoriteter' og borgerskapets og alle de utbyttende klassers ideologi, og å omforme utdannelse, litteratur og kunst og alle andre deler av den overbygning som ikke svarer til det sosialistiske økonomiske fundament, for dermed å underlette det sosialistiske systems konsolidering og utvikling.»

Kulturrevolusjonens store mål var å skape den mennesketypen som kunne bygge det sosialistiske samfunnet. Første steg på veien var å avskaffe gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker. Beslutningen gav folket den mest utstrakte talefrihet som Kina noensinne hadde sett. Kommunistpartiet hadde forventninger om at befolkningen ville omsette denne friheten til med forenede krefter å skape det frie sosialistiske Kina. I samsvar med sosialistiske teoretikeres tanker hadde man forventninger om at dette var en historisk nødvendighet. Men helt i tråd med William Goldings «Fluenes herre» fikk kulturrevolusjonen fram både de beste og de verste egenskapene vi mennesker har. Noe nytt menneske var det ikke mulig å få øye på. Etter godt og vel to år (1966 -1969) med kaotiske tilstander måtte Mao innrømme at eksperimentet ikke hadde gitt de ønskede resultater. At kulturrevolusjonen først endelig ble begravet sammen med Mao er uttrykk for anerkjennelsen av Maos rolle i gjenreisingen av Kinas storhet.

Det kinesiske kommunistpartis offisielle historiske analyse er inkorporert i dets «Resolusjon om visse spørsmål i vårt Partis historie siden grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina», vedtatt den 27. juni 1981. I dette dokumentet fastslås det at «hovedansvarlig for det alvorlige venstreavvik som kulturrevolusjonen var, en feil av omfattende størrelse og utstrakt i varighet ligger hos kamerat Mao Zedong». Det heter videre at kulturrevolusjonen ble «gjennomført under feilaktig ledelse av Mao Zedong, som ble manipulert av Lin Biaos og Jiang Qings kontrarevolusjonære gruppe, og brakte alvorlig katastrofe og uro over Partiet og det kinesiske folk».

I dette dokumentet defineres kulturrevolusjonens varighet å være fra mai 1966 til oktober 1976.

Kulturrevolusjonen er fremdeles (2007) et følsomt tema i Folkerepublikken Kina. Selv om det nå ikke er så meget sensur av skildringer av hendelser under kulturrevolusjonen, er det jevnlig sensur av ytringer om ansvarsforhold og sammenhenger som ikke sammenfaller med den versjon som ble knesatt ved den offisielle resolusjon av 1981. Det gjelder også ytringer som går ut på at kulturrevolusjonen for det meste var av det gode, eller at Mao var enten mer eller mindre personlig ansvar for hendelsene enn det som offisiell historieskrivning hevder.

Hovedartikkel: Beriktigelsesbevegelsen

Allerede før kulturrevolusjonen var de fleste av dens trusselmetoder utprøvet og brukt under den tidligere beriktigelsesbevegelsen på 1940-tallet, gjennomført før kommunistene hadde makten i mer enn noen nordlige og nordvestlige regioner av Kina, og mens japanske styrker kontrollerte store deler av det østre og nordøstre Kina.^[8]

De politiske forandringene etter kommunistenes maktovertakelse i hele Kina i 1949 førte også til omfattende sosiale forandringer, særlig ved det at mange fra den tidligere herskende klasse og intelligentsiaen ble brennemerket høyreorienterte, «revisjonister», «svarte elementer» og «svarte gjengelementer». Deres hus ble konfiskert, og enhver gjenstand som ikke passet inn med Maos verdisystem ble knust. Knapt noen familie med et problematisk rulleblad i forhold til det nye systemet unnslapp slik oppmerksomhet.^[9] På 1950-tallet gikk det knapt et eneste år uten at en ny utrenskning ble foretatt, under kampanjeslagord som de tre anti, Gao Gangs anti-parti-klikk, eliminering av de kontrarevolusjonære, anti-høyre-bevegelsen.

Hovedartikkel: Det store spranget

I 1957, etter Kinas første femårsplan, ville Mao at man skulle øke takten i veksten mot «realsosialismen» (til forskjell fra «diktatorisk sosialisme»). For å fremme dette satte han i gang «det store spranget fremad», etablerte folkekommuner på landsbygda med kollektivt arbeid og massemobilisering. Det store spranget hadde som mål å øke stålproduksjonen og doble jordbruksproduksjonen.^[10]

Men det hele kom i ulage: Jernet som ble produsert av bøndene, var for det meste av altfor dårlig kvalitet. Bøndene hadde liten kunnskap om denne typen arbeid, og de maktet ikke å drive landsbyessene. Ettersom mange landbruksredskaper var blitt smeltet ned for å inngå i stålproduksjonen, og fordi bøndene fikk mindre tid til jordbruksproduksjon, gikk all annen produksjon tilbake. Situasjonen ble ikke bedre av at lokale kommunistledere forfalsket produksjonstallene for å unngå sanksjoner. Dermed ble problemet maskert, ja til de grader at Kina eksporterte matvarer til utlandet, og det fra provinser der det var brutt ut hungersnød. Økonomien brøt sammen, og tapene av menneskeliv var på mange millioner. Ifølge en rekke kilder^[11] kan antall omkomne ha kommet opp i et sted mellom 20 til 30 millioner.

I 1959 trådte Sentralkomiteen sammen til et møte i Partiets eksklusive møtesenter i Lushanfjellene. General Peng Dehuai kritiserte der Maos «store sprang fremad» i et privat brev. Han skrev at det store spranget var preget av vanstyre og småborgerlig fanatisme. Selv om Mao selv hadde kommet med kritikk av det store spranget i en del taler noe forut for dette, var det hans standpunkt at politikken hadde vært «70 prosent korrekt» generelt sett. I 1959 gikk Mao av som formann for Folkerepublikken, og regjeringens daglige arbeid gikk over til andre ledere som den nye formann Liu Shaoqi, statsminister Zhou Enlai og kommunistpartiets generalsekretær Deng Xiaoping. Mao forble formann for kommunistpartiet. Politisk inngikk Mao en allianse med Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, som gav dem den daglige kontroll over landet, mot at man fikk uskadeliggjort Peng og anklaget ham som «høyreopportunist».

Blant Lius og Dengs reformer var det en delvis retrett fra kollektivismen, og politikken ble mer pragmatisk og effektiv. Liu Shaoqi erklærte at «det er bedre å kjøpe enn å produsere, bedre å leie enn å eie». Dette var toner som åpnet for en økonomisk utvikling som var helt i strid med Maos tanker om selvberging.^[12]

I Kina ble de tre årene fra og med 1959 kjent som naturkatastrofenes tre år. Det var en desperat matmangel, og produksjonen falt sterkt. Mot slutten av denne treårsperioden, som var et direkte resultat av «det store spranget», var anslagsvis 45 millioner mennesker døde av sult eller av andre årsaker knyttet til politikken som ble ført.

Liu Shaoqi bestemte at en rekke av «det store spranget»-reformene skulle avbrytes, som for eksempel folkekommunene, slik at økonomien kunne få fungere som tidligere.

Ettersom Lius politikk gav gode resultater, vokste han i anseelse både blant partifolk og i folket. Sammen med Deng Xiaoping begynte Liu å planlegge hvordan man gradvis kunne endre Maos rolle fra å ha reell politisk innflytelse til å bli en nasjonal gallionsfigur. For å gjenvinne politisk fotfeste og sjalte ut opposisjonen satte Mao i gang den sosialistiske dannelsesbevegelse i 1963.

Mao innrømmet senere at noen generelle feil var blitt begått, men forsvarte innbitt «det store spranget» som konsept. Et tankekors ved den sosialistiske dannelsesbevegelse var at den ble fremstilt som et tiltak for å fremme grasrotbeslutninger, mens den reelt ble fast ledet av Mao selv. Denne bevegelsen, som var primært rettet mot skolebarn, fikk ingen umiddelbar betydning innen kinesisk politikk, men den hadde sin innflytelse på en generasjon unge, som Mao kunne mobilisere støtte fra i fremtiden.

I 1963 begynte Mao å angripe Liu Shaoqi åpent. Han sa at klassekampens idealer måtte fremmes til stadighet; hvert år, hver måned, hver dag. I 1964 var den sosialistiske dannelsesbevegelse gått over i den nye «fire opprydningers bevegelse», som hadde som uttrykt mål å rydde opp innen områdene politikk, økonomi, ideer og organisasjon. Bevegelsen var politisk rettet direkte mot Liu.

Mot slutten av 1959 skrev historikeren og viseborgermesteren i Beijing Wu Han en avisartikkel som han to år senere utviklet til et historisk drama på beijingoperaen kalt Hai Rui avsettes fra embetet. I stykket blir den rettskafne mandarinen (Hai Rui) avsatt av en korrupt Ming-keiser.

Stykket høstet til å begynne med ros fra Mao. I 1965 skrev imidlertid Mao Zedongs kone Jiang Qing og hennes protesjé Yao Wenyuan, som den gang var en lite kjent redaktør for en fremstående avis i Shanghai, en avisartikkel som kritiserte stykket. De kalte det for «giftig ugress» og et angrep på Mao, der Mao Zedong var forkledd som den korrupte keiser og Peng Dehuai var den dyktige mandarin.

Avisartikkelen fikk publisitet over hele landet, ettersom mange andre aviser bad om å få gjengi den. Beijings borgermester Peng Zhen, som støttet Wu Han, opprettet en komité som kom til at kritikken mot stykket gikk alt for langt. Den 12. februar 1966 kom denne komiteen, kalt «Gruppen på fem med ansvar for kulturrevolusjonen» (bedre kjent som Femmannsgruppen) med en «rapportskisse om den pågående akademiske diskusjon», som senere ble kjent som «februarskissen». I dette dokumentet understreket gruppen at diskusjonen rundt Hai Rui avsettes fra embetet var akademisk og ikke politisk.

Mao ble krenket av notatet og oppløste gruppen i mai 1966, da den ble avløst av Kulturrevolusjonsgruppen.^[13]

I mai 1966 publiserte Jiang Qing og Yao Wenyuan på nytt en rekke artikler som tok avstand fra både Wu Han og Peng Zhen. Den viktigste kom i Shanghai, i avisen Wenhuibao, men den ble rett etter opptrykket i mange aviser landet rundt. Det oppstod også anklager som vitner om et temmelig lavt nivå på beskyldningene. Dette kan eksemplifiseres ved at en av de rammede, Lin Biao, så seg nødt til å gå til motangrep med et notat fremlagt for Politbyrået der han fremholdt:

«Herved slår jeg fast (1) at da vi ble gift, var Ye Qun en ren jomfru, og at hun forble trofast hele tiden siden da, (2) at Ye Qun og Wang Shifei aldri har hatt noe kjærlighetsforhold, (3) at Laohu og Doudou er av Ye Quns og mitt eget kjøtt og blod, og (4) at Yan Weibings kontrarevolusjonære brev inneholder intet annet enn rykter.

[Signert:] Lin Biao, 14. mai 1966».

Lin Biao vant i denne omgang, og hans mottrekk bidro til å felle enkelte av hans motstandere. Den Yan Weibing som ble nevnt i fjerde punkt, og som vitterlig hadde skrevet anonyme brev for å sverte Ye Qun, var nemlig konen til Lu Dingyi, som Mao ønsket å få fjernet. Sammen med en rekke andre anklager var dette med på å felle en gruppe som – til sin egen overraskelse – ble definert som en egen antipartiklikk av sammensvorne: Peng Zhen, Luo Ruiqing, Lu Dingyi og Yang Shangkun.

En annen sak som kom opp, dreide seg om en angivelig avlytting av Mao. Forhistorien var at kommunistpartiet i 1958 hadde anskaffet ti båndopptakere fra Sveits for å kunne forbedre referatene fra viktige møter. Åtte av apparatene ble administrert av Yang Shangkun. I 1961 råflørtet Mao med en ung kvinne han hadde i kikkerten uten å vite at en av båndopptakerne i nærheten stod på opptak. Etterpå ble det en huskestue, som igjen ble husket og politisert i 1966. Flere folk ble utrensket for å ha «avlyttet» Mao, og det endte først etter noen år med at Deng Xiaoping i 1968 kom med en beklagelse av «avlyttingen». (Etter kulturrevolusjonen, i 1980, ble det fastslått at det aldri var pågått noen avlyttingsovervåking av Mao.)

Den 16. mai, etter anvisning fra Mao, kom Politbyrået med en formell beslutning som kan sies å inneholde flere av kulturrevolusjonens vesentlige kjennemerker. Dette dokumentet, Zhongfa 267, ble den gang reservert de høyere nivåer i Partiet og bar navnet «Notat fra Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti». Her ble Peng Zhen utsatt for skarp kritikk og «Gruppen på fem med ansvar for kulturrevolusjonen» ble oppløst. Femmergruppens dokument ble karakterisert slik i notatet: «Fullstendig gjennomsyret av dobbeltspill angrep disse tesene Den store kulturelle revolusjon som er utviklet og personlig ledet av kamerat Mao Zedong, og Mao Zedongs anvisninger vedrørende kritikken av Wu Han».

Ett år etter, den 18. mai 1967, ble dette notatet offentliggjort i sin helhet og hyllet som «et stort historisk dokument utviklet under vår store leder kamerat Mao Zedongs direkte ledelse» på lederplass i Folkets dagblad, og fremstilt som begynnelsen på kulturrevolusjonen.

Under et senere møte i Politbyrået i 1966 opprettet man den nye Kulturrevolusjonsgruppen. Den 18. mai sa Lin Biao i en tale at

Formann Mao er et geni, alt det Formannen sier er i sannhet storartet; bare ett av Formannens ord sier mer enn betydningen av ti tusen av våre ord.

Lin Biao

Dette kan anses som startskuddet for den maoistiske personkult som ble drevet frem av Jiang Qing, Lin Biao og andre. På dette tidspunkt hadde Jiang og Lin allerede fått noe reell makt.

Den 25. mai skrev en ung filosofidosent ved Pekinguniversitetet, Nie Yuanzi, et dazibao («poster med store skrifttegn», i praksis «veggavis»), der universitetets rektor og andre professorer ble kalt «svarte antipartigangstere». Noen dager senere forordnet Mao Zedong at teksten på posteren skulle kringkastes landet rundt, og kalte det for «det første marxistiske dazibao i Kina». Den 29. mai 1966 ble den første gruppen av rødegardister organisert på Middelskolen tilknyttet Tsinghua-universitetet i Beijing. Den hadde som mål å straffe og nøytralisere både intellektuelle og Maos politiske motstandere i sin alminnelighet.

Utrenskningene foregikk ut over sommeren. Luo Ruqing kunne ikke møte sine anklagere av helsegrunner; han hadde skadet seg selv sterkt under et selvmordsforsøk. Da trakk man like så godt inn hans kone, som var offiser i Folkets frigjøringshær, æreskjelte og plaget henne og kastet henne i fengsel. I det hele tatt ble den ovennevnte firerklikkens familier trukket med i undergangen. Dette lå allerede i kortene da klikken i mai ble gitt tilnavnet «De fire store familier» (Si da jiazu), for å sammenligne dem med den «gruppen» som kommunistene fra før av hadde gitt dette økenavnet: Familiene til Chiang Kai-shek, T.V. Soong, H.H. K'ung og brødrene Ch'en (Kuo-fu og Li-fu). Å ramme ektefelle, barn og andre slektninger skulle bli et vanlig kjennemerke under kulturrevolusjonens utrenskinger. Da man utpå sommeren tok et oppgjør med redaktøren Deng Tuo, medførte det også at hans barn ble utvist fra skolen og hans kone paradert gjennom gatene og utsatt for mengdens spott og ydmykelser.

Den 1. juni 1966 fastslo Folkets dagblad, kommunistpartiets offisielle avis, at alle «imperialister», «folk med bånd til imperialistene», «imperialistiske intellektuelle» med videre måtte utrenskes. Snart kom det i gang en bevegelse for utrenskning av universitetspresidenter og andre ledende intellektuelle. Den 28. juli 1966 rettet representanter for rødegardistene et formelt brev til Mao som fastslo at masseutrenskninger og lignende var rettmessige. Mao svarte med å gi dem full støtte i en artikkel med tittelen «Bombarder hovedkvarteret», og med dette begynte kulturrevolusjonen.^[14]

Som alt annet skjellsettende som ble forordnet de første tre tiårene av Folkerepublikken Kinas historie, hadde kulturrevolusjonen som nødvendig bakteppe Mao Zedongs personlige sinifisering av marxismen-leninismen. Vanligvis tenker man seg en «revolusjon» som selve den omveltningen som bringer et nytt regime til makt, slik at den etterfølgende fase med oppbyggingen av en ny samfunnsmessig og økonomisk struktur krever en annen metodikk. Men dette svarer ikke til Maos tenkning rundt den kinesiske revolusjon. Revolusjonen er noe vedvarende; i strid med den historiske materialismes tanke om evolusjonære faser og revolusjonære sprang var for Mao også den fase som ble karakterisert som byggingen av sosialismen en tid som måtte preges av revolusjon i ordets dramatiske forstand.^[15]

Denne form for revolusjon var noe langt mer håndfast enn den pleie av revolusjonens frukter som Antonio Gramsci hadde påpekt som nødvendig idet den nye samfunnsordnings vedvarende hegemoni ikke kan bli tatt helt for gitt. Etter Maos oppfatning ville et solid sosialistisk hegemoni avhenge av om den kommunistiske ideologi var i stand til å innta samtlige samfunnsposisjoner og kontrollere alle ledd av den sosiale reproduksjons prosesser.^[16][17]

Man kan si at denne revolusjonen i Mao Zedongs tanker tilførte en dialektisk moralisme til den dialektiske og den historiske materialisme. Ideologien måtte gjennomsyre folkets moralske overbevisninger for at revolusjonens mål skulle kunne nås: I mennesket, som produsent, stammer motivasjonen fra bevisstheten, som igjen kommer fra den sosiale praksis. Motivasjonen er kilden til de moralske energier, slik som målrettethet, hengivenhet, besluttsomhet, tro, sparsommelighet, arbeidsinnsats og enkelhet. Bevissthet og motivasjon forsterker hverandre, og kan gjennom menneskets arbeide omformes til en materiell kraft.^[18]

Kort sagt representerte kulturrevolusjonen en vesentlig justering av marxistisk revolusjonær teori, og ble av Mao betraktet som en kontinuerlig del av den kinesiske revolusjon. En slik revolusjon var nødvendig for å lykkes i den revolusjonære forvandling av det kinesiske samfunns sosiale og økonomiske grunnvoller. Den tok sikte på å bevirke både den materielle forvandling (objektiv betingelse) og den ideologiske forvandling (subjektiv betingelse) for å oppnå det fullstendige ideologiske hegemoni som trengtes for å konsolidere den sosialistiske utvikling.^[19]

Maos tanke om en vedvarende revolusjon hadde i dette et fellestrekk med trotskismen, som igjen kanskje stod på støere marxistisk-leninistisk grunn enn Stalin da sistnevnte i 1924 kom med læren om «Kommunismen i ett land».^[20] Når Mao fant den trotskistiske tanke om at revolusjonen måtte fortsette til verdensrevolusjonen var vel i havn, var ikke dette bare å betrakte som en distansering fra Stalin, men også som noe som svarte bedre til Maos virkelighetsoppfatning og passet hans behov for å være på vakt mot rivaler. Den vedvarende revolusjon gjorde «revolusjonen» til et enda mer mytisk begrep enn det allerede var, og innebar at det var påkrevet til stadighet å være på leting etter fiender, og stadig bekjempe reell og innbilt motstand, om nødvendig med vold.^[21]

Det marxistiske syn på de iboende krefter som styrte materie og historie, og som er blitt kalt «vitenskapelige» utopier, kunne også appellere til utopiske understrømninger i kinesisk kultur. Selv om det knapt var noen som helt lot seg gripe av Lenins tanker om at man i kommunismens nest siste utviklingsstadium ville oppleve at «antitesen mellom kroppsarbeid og åndsarbeid ville svinne hen» og at man ville komme frem til både arbeidslikhet og lønnslikhet^[22], var tanken om det endelige kommunistiske sluttstadium som det kinesiske samfunnet styrte fast imot besnærende og lot seg lett kombinere med kinesiske samfunnsutopier. Nå var det slik at Mao fremhevet at Kina ennå ikke var kommet inn i den kommunistiske fase av sin utvikling, den var inne i sitt sosialistiske stadium. Og dette stadium, fremholdt han, krevde permanent revolusjon, at åndsarbeidet dominerte over kroppsarbeidet, og at man villig aksepterte motgang og oppofrelse inntil døden.^[23]

Selv om man vanligvis karakteriserer kinesisk filosofi som pragmatisk og uvillig til å få for meget luft under vingene, er et slikt bilde ufullstendig. Det er mulig å finne understrenger som er sterkt preget av utopier,^[24] og kinesiske kommunistiske filosofer, som med sin deterministiske tro på den historiske materialisme selv kjempet for en «utopisk frelseslære», var faktisk oppmerksom på disse trekkene. I 1957 ble et grundig hefte utarbeidet i Shanghai som på 98 sider oppsummerte disse trekk, og pekte mot hvordan kommunismen kunne bygge videre på dem. Heftet, forfattet av «Gruppen for kinesisk filosofihistorie ved det kinesiske vitenskapsakademis forskningsavdeling» kom ut i et så lavt opplag, 7.500 eksemplarer, at det nærmest kunne betraktes som en hemmelig studie.^[25]

Heftets røde tråd er tanken om Datong, dvs. den store harmoni.^[26] Det fremheves at de forskjellige klassiske forfattere hadde hver sine forestillinger om Datong: Det harmoniske fredfylte samfunn (Konfucius), universell kjærlighet (Mo Zi), det måteholdne og tilfredse folk (Laozi), dygdenes verden (Zhuangzi), og den rettferdige jorddistribusjon (Mencius). Fra klassikeren Lijis niende kapittel, Liyun, hentet man en omfattende beskrivelse om Datong: Ingen favorittisme; ikke bare fyrstens biologiske sønner, men alle undersåtter, er hans sønner; de dyktigste velges som folkets ledere; de gamle lever lykkelige liv; de sterke brukes; de unge oppdras rettelig; man tar vare på enker og enkemenn, de ensomme, de syke og uføre; menn finner arbeid og kvinner finner trygghet; det skjer ingen hamstring; alle førlige arbeider, og ikke bare for seg selv; ingen gjør ond dåd, ingen tyverier eller overfall; porten står åpen.

Tanken om Datong følges så opp gjennom kinesisk litteratur og historie; man er innom eden i ferskenlunden som beskrevet i Beretningen om de tre kongedømmer, den manikeiske keiserrådgiver Zhuang Zhuo (700-tallet), bondeopprøreren Xu Mengxing (1100-tallet), filosofen He Xinyin (1517–1579), filosofen Huang Zongxi (1610–95), dikteren Gong Zizhen (1792–1841) og opprørslederen Hong Xiuquan (1814–1864).

Særlig grundig ble den fantasifulle politiske tenkeren Kang Youwei (1858–1927) fremhevet. I hans posthume hovedverk fra 1935 Da Tongshu om den kommende lindring av menneskehetens lidelse var det tale om at stater, grenser og kriger ville opphøre, det ville være én verdensregjering, én verdenslov og ett språk. Rasene ville svinne hen ved giftemål mellom folkeslagene. Det ville bli total kvinnefrigjøring. Familiestrukturen ville forsvinne; den var opphav til kriminalitet som tyveri og mord. Barna ville oppdras som et felles samfunnsprosjekt i felles institusjoner. De gamle, syke og døende ville bli tatt vel vare på i egnede institusjoner. Privateiendom ville være borte. Med høy befolkningsvekst ville velstanden stige. Det ville bygges romskip og flyvende hus. Maten ville komme i pilleform, og det ville også finnes lykkepiller. Samme klær ville beskytte mot kulde og hete, ingen ville ha kroppshår (annet enn i nesen) fordi det er uhygienisk, man ville bade i parfymert og helsebringende vann. Kristendom, islam og konfucianisme ville forsvinne, for i Datong-verdenen ville man være som alver, og ingen liv ville utslettes.

Til slutt gravde heftet frem sosialistisk utopi fra Sun Yat-sens drømmer og politiske prinsipper.

Selv om utopisk tenkning på ingen måte er noen representativ rød tråd gjennom kinesisk historie, er det klart at den var en understrømning, og at drømmen om det kommunistiske samfunn var i stand til å bygge på meget av dette.

På 1950-tallet var den sosiale ensretting langt fremskreden. Skoler og universiteter var grundig ensrettet og ideologisert, yrkeslivet var ideologisk styrt og arbeiderne ble gjenstand for en intens og ensrettet politisk skolering. Barna ble gjort til ungpionerer der skolens indoktrinering ble fortsatt. Ved tidligere utrenskninger var vanlige mennesker trukket med i voldshandlinger slik at det heftet en personlig delaktighet ved mange. Å søke medlemskap i kommunistpartiet var blitt det viktigste man kunne foreta seg for å bedre sine sosiale fremtidsutsikter.

En mer umiddelbar forberedelse som muliggjorde kulturrevolusjonen i den utforming den fikk, var at «Det sentrale presse- og kringkastingsbyrå» hadde presset på for å få installert høyttaleranlegg som kunne tilkobles radiomottakere i alle skoler, militærforlegninger og offentlige organisasjoner av alle slag. Slik kunne Kinas nasjonale radio bli et hovedelement i rask spredning av nye politiske retningslinjer. I 1960-årene kunne 70 millioner høyttalere nå ut til 400 millioner mennesker.^[27] Det var i lange perioder daglige programmer fra morgen til ettermiddag, som begynte med det som ble Kinas de facto nasjonalsang under kulturrevolusjonen, Østen er rød, og sluttet med Internasjonalen.

Det har blitt fremstilt som nærmest ubegripelig at en slik voldsom prosess som kulturrevolusjonen kunne finne sted, og tilsynelatende bli drevet gjennom av en hel generasjon tenåringer og unge studenter. Det er kanskje bare med sitater fra den maohyllest som disse mennesker var vokst opp med at man kan få en følelse av hvor nesegrus persondyrkingen av Mao ble ut over i 1960-årene. Her er hva som ble fremført akkompagnert av 16 000 opptredende skoleelever og studenter ved åpningen av Arbeidernes Sportsstadion i Beijing den 11. oktober 1965.

Formann Mao, vår elskede store leder! Da himmelen var mørk, i dystre og vanskelige år, var du likesom et fyrtårn som opplyste veien fremad.

I nattens mørke var du den styrmann som ledet oss frem, ledet oss over tusener av elver og fjell.

Du lærte oss hvordan å leve og hvordan å kjempe, hvordan å gå fra seier til seier.

Formann Mao fremstår for våre øyne i et majestetisk lys, han ser hen til oss med omsorg, smiler vennlig mot oss.

Våre øyne ser på ham, de stirrer mot ham – umettelig skuer de evig mot ham.

Våre bryst overveldes av følelser, og lykkens tårer fyller våre øyne. Toner veller opp fra våre hjerter:

«Reisende på det vide hav setter sin lit til styrmannen. Alt som gror frem, avhenger av solen. Regn, vann og dugg gjør at den unge spiren vokser seg sterk.»

Revolusjonen setter sin lit til Mao Zedongs tenkning.

Hyllesten ble gjengitt i Folkets dagblad dagen etter.^[28]

Hovedartikkel: Rødegardistene

Den 8. august 1966 vedtok Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti sin «Beslutning vedrørende den store proletære kulturrevolusjon», også kalt «de 16 punkter».^[29] Denne resolusjonen beskrev kulturrevolusjonen som «en storslagen revolusjon som berører folk helt inn i sjelen og konstituerer et nytt stadium i utviklingen av den sosialistiske revolusjon i vårt land, et dypere og mer omfattende stadium»:

Selv om borgerskapet er blitt styrtet forsøker det fortsatt å benytte de utbyttende klassers gamle tanker, kulturer, skikker og vaner for å forderve massene og fange deres sinn, og akter å legge til rette for en tilbakekomst. Proletariatet må gjøre det stikk motsatte: Den må møte enhver utfordring fra borgerskapet på det ideologiske område og benytte proletariatets nye tanker, kulturer, skikker og vaner for å endre hele samfunnets mentale utsyn. Det er på nåværende tidspunkt vårt mål å kjempe mot og knuse alle de myndighetspersoner som slår inn på den kapitalistiske vei, og å kritisere og tilbakevise de reaksjonære borgerlige akademiske 'autoriteter' og borgerskapets og alle de utbyttende klassers ideologi, og å omforme utdannelse, litteratur og kunst og alle andre deler av den overbygning som ikke svarer til det sosialistiske økonomiske fundament, for dermed å underlette det sosialistiske systems konsolidering og utvikling.

Beslutningen tok dermed den allerede eksisterende studentbevegelse og opphøyet den til en landsomfattende massekampanje, der ikke bare studentene, men også «massene av arbeidere, bønder, soldater, revolusjonære intellektuelle og revolusjonære kadre» ble mobilisert for å «omforme overbygningen» ved å skrive veggaviser og avholde «store debatter». Ett av kulturrevolusjonens store mål var å avskaffe de fire gamle: Gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker. Beslutningen gav folket den mest utstrakte talefrihet som Folkerepublikken noensinne hadde sett, men dette var en frihet som var strengt bestemt av det maoistiske intellektuelle klima og til sist, av Folkets frigjøringshær og Maos myndighet over hæren, slik det var nedfelt i beslutningens artikkel 15 og 16. De friheter som ble gitt i de seksten punktene ble senere skrevet ned i Folkerepublikkens konstitusjon som «de fire store rettigheter (四大自由)» innen «det store demokrati (大民主)»: Retten til fri meningsytring, til å ytre sitt syn fullstendig, til å skrive veggaviser, og til å holde store debatter (forkortet 大鸣、大放、大字报、大辩论 – de to første punktene er synonyme, men lyder forskjellig på kinesisk: dà míng, dà fàng).

I andre sammenhenger ble den annen rettighet noen ganger byttet ut med 大串联 – rettigheten til «sammenknytning», det vil si til å forlate klasserommene og reise landet rundt for å møte andre aktivister og utbre Mao Zedongs tanker.

I tillegg til disse friheter kom retten til å streike, selv om den ble vesentlig tøylet av hærens inntreden på den sosiale arena i februar 1967. Alle disse rettigheter ble strøket fra grunnloven etter at Dengs regjering undertrykte demokratimurbevegelsen i 1979.

Fra den 16. august 1966 strømmet millioner av rødegardister til Beijing for å få et glimt av Formannen. På toppen av Tiananmenplassens port viste Mao og Lin Biao seg i tiden som fulgte flere ganger for rødegardistene, under stor jubel hver gang. Når man regner sammen serien av massemønstringer, kommer man til at de rundt 11 millioner unge rødegardisterslik ble oppildnet av Mao. Mao roste deres innsats for å utvikle sosialismen og folkestyret.

Den første og mest skjellsettende mønstringen fant sted 18. august. Da var en drøy million rødegardister forsamlet på Den himmelske freds plass. Her fremstod Mao i uniform foran de mange unge studentene, og de ble utstyrt med røde silkearmbånd til erstatning for sine selvlagede bomullsbånd, og ble oppildnet av ham og andre til å ødelegge de fire gamle.^[30] Der ble 17-årige Song Binbin (som hadde vært med på å slå til døds sin overlærer Bian Zhongyun med en stokk med spiker i to uker tidligere) kalt frem og fikk feste et slikt rødt armbånd på Maos arm. Hendelsen er fastholdt på et berømt fotografi. Foran blinkende kameraer spurte Mao henne hva navnet hennes betød. Da hun fortalte at Binbin (彬彬) betød «myk, mild», foreslo han at Yaowu (要武), «vær krigersk», var et mer passende navn. Hennes berømmelse skjøt til himmels.^[31]

I hele to år, frem til juli 1968 (og noensteds vesentlig lengre) fortsatte studentaktivister som rødegardistene å utvide sitt maktområde, og deres innsats for å fremme sosialistisk rekonstruksjon tiltok i intensitet. De begynte med å dele ut flyveblader som forklarte deres forehavende om å utvikle og styrke sosialismen, navngav mistenkte «kontrarevolusjonære» og sammenkalte til folkemøter på veggaviser og oppslagstavler. De kalte folk sammen til folkemøter der de hadde «store debatter», og skrev skuespill som skulle utdanne massene. Deres folkemøter tok sikte på å fremtvinge selvkritikk fra de mistenkte «kontrarevolusjonære».

Selv om de 16 punkter og andre uttalelser fra sentralt hold forbød «fysisk kamp (武斗)» og gikk inn for «verbal kamp (文斗)» førte disse kampsesjonene ofte til fysisk maktutøvelse. Det begynte gjerne med verbal overhøvling fra aktivistenes side, men etter hvert ble det stadig mer voldelig, særlig etter at de begynte å forsyne seg med våpen fra militærlagrene i 1967. De sentrale maoistiske ledere nøyde seg med verbal kritikk, men syntes stundom å oppmuntre til den «fysiske kamp», og det var bare etter at rødegardistene hadde begynte å bevæpne seg at de begynte å undertrykke denne massebevegelsen.

Liu Shaoqi ble sendt til en fangeleir, og døde av den behandling han fikk i 1969. Deng Xiaoping, som selv ble sendt til omskolering tre ganger, ble til slutt sendt til arbeid i en maskinfabrikk. Der ble han til han noen år senere ble hentet tilbake av Zhou Enlai. Men de fleste av de anklagede var ikke så heldige; mange av dem kom aldri tilbake.

Mao Zedong priste rødegardistenes innsats. Den 22. august 1966 kom han med en forordning som stanset «enhver polisiær inngripen mot rødegardistenes metoder og aksjoner». Politifolk som ikke forholdt seg til dette ble brennemerket som «kontrarevolusjonære».

Den 5. september 1966 kom nok en bekjentgjørelse som oppfordret alle rødegardister om å komme til Beijing for en tid. Alle kostnader, også reise og opphold, skulle regjeringen stå for. Den 10. oktober 1966 kritiserte Maos allierte, general Lin Biao, offentlig Liu og Deng for å følge «kapitalismens vei» og brennemerket dem som «trusler». Senere ble Peng Dehuai bragt til Beijing for offentlig spott og spe; han ble deretter utrensket.

De mest grufulle sider ved kampanjen var tortur og drap av sakesløse mennesker, og de mange selvmord som ble begått av alle som ikke kunne utstå slag og ydmykelse. Bare i løpet av august og september skal det ha vært 1772 drap bare i Beijing. I Shanghai var det september 704 selvmord og 534 dødsfall knyttet til kulturrevolusjonen. I Wuhan var det i samme tidsrom 62 selvmord og 32 mord.^[32] Myndighetene fikk beskjed om ikke å gripe inn mot rødegardistenes voldshandlinger. Som den nasjonale politisjef Xie Fuzhi uttrykte det: «Hvis folk blir slått til døde ... , angår det ikke oss. Hvis dere griper inn mot dem som slår folk til døde ... gjør du en stor feil.»^[33]

Under slagordet Knus de fire gamle (i betydningen avleggse) ble religiøs virksomhet av ethvert slag forfulgt av rødegardistene. Mange kirker og templer ble utplyndret og ødelagt.^[35]

Avisene stanset å skrive om religion; til og med anti-religiøse artikler ble det slutt på. Religion skulle ikke lenger være et tema, skulle ikke eksistere.

Fra slutten av august/tidlig september ble alle landets kirker stengt. Det var i virkeligheten lite rødegardistene trengte å gjøre for å bryte ned kirkens strukturer, de var forlengst knust i løpet av de forutgående femten år. Men det hindret ikke at rødegardistene ødela alt de kom over. De få kirker som fremdeles var åpne, ble så godt som alle angrepet, utplyndret, vandalisert og rensket for sine religiøse symboler. Steinkors, statuer og andre arkitektoniske elementer som vitnet om bygningenes religiøse karakter ble fjernet, hogd eller sprengt vekk. Det gjaldt både katolske og protestantiske kirker; moskeer og buddhisttempler fikk samme medfart. Alt etter størrelse og andre forhold ble de omgjort til fabrikker, lagre eller annet.^[36] Nesten alle prester og nonner ble fengslet eller sendt til tvangsarbeidsleirer.

De siste kjente utenlandske misjonærer i frihet i landet var åtte nonner fra kongregasjonen Franciscan Missionaries of Mary som drev en skole for utenlandske diplomatbarn i Beijing. Rødegardistene angrep en tidlig morgen i august og ramponerte skolen mens søstrene ble innelåst på sine rom. Under to massemøter erklærte myndighetene bygningen for konfiskert og søstrene som utvist, og de ble under væpnet eskorte sendt med tog til Hongkong der én av dem rett etter døde av påkjenningene.^[37] I 1970 løslot og utviste myndighetene den siste utenlandske misjonæren, biskop James E. Walsh.

Den regimetro protestantiske Tre-selv-kirken ble også rammet. Den ble forbudt, dens institusjoner og kirkebygninger ble stengt og mange ganger ramponert, og en god del av deres tro tjenere fikk merke utrenskningsterroren på kroppen.^[38]

De katolikker og protestanter som hadde ment seg trygge på grunn av sitt samarbeid i regimetro patriotiske bevegelser, ble også rammet som om de skulle være farlige fiender. Mens en rekke tidligere ledende kommunistledere ble utskjelt som kontrarevolusjonære revisjonister, forrædere, kapitalistveivandrere, forrædere og spioner, ble partilojale patriotiske religiøse ledere uthengt som restene av det føydalistiske overtroiske system og halehenget på den vestlige imperialisme. De ble behengt på daglige offentlige kamp- og selvkritikkmøter med plakater som proklamerte dem som «oksespøkelser og slangeånder». Det som skjedde med den «patriotiske» katolske biskop av Shanghai, Zheng Jiazhu, er et godt eksempel. Han var en fredelig og kompromissvillig prest som ville være alle til lags og var blitt bispeviet i 1960. I 1966 ble han tatt av rødegardistene, som anklaget ham for å være en opprører. Han ble behengt med en tung plakat og tvunget til fots gjennom gatene til allmenn spott og grove ydmykelser til endeløse daglige kritikksesjoner og offentlige rettssaker. Biskop Wu Guohuan av Hangzhou, som var blitt patriotisk biskop samtidig som Zheng, måtte øve daglig selvkritikk og skrive utallige erklæringer om hvor meget han angret sine feil. Bare på denne måten var det mulig å overleve kulturrevolusjonens verste fase.^[39]

«Patriotisk» biskop Guo Zeqian av Hanyang ble drevet så til vanvidd at han begikk selvmord; det samme gjorde biskop Zong Huaimo av Yantai (Shandong).^[40] Selvmord var likevel sjeldne blant kirkens folk. Mange ble så demoralisert og presset at de valgte andre utveier. Noen brøt offentlig med sine presteløfter og giftet seg, enten frivillig eller under tvang. Da de etter kulturrevolusjonen ble spurt ut om det, bekjente mange at de hadde oppgitt alt håp og var overbevist om at kirken aldri ville gjenoppstå. Noen avsverget også sin tro.^[41]

Den 3. januar 1967 manipulerte Lin Biao og Jiang Qing massemedier og lokale kadre til å få i gang den såkalte «januarstormen», da mange ledende skikkelser i Shanghais bystyre ble kraftig kritisert og så utrensket.^[42] Dette åpnet veien for at Wang Hongwen kunne overta den reelle makt i byen og dens partiapparat som leder av revolusjonskomiteen. Byregjeringen fungerte ikke lenger. I Beijing var Liu og Deng atter blitt til skyteskiver for kritikken, mens andre som ikke var så direkte engasjert i kommunistpartiets kritikksesjoner, som Chen Boda og Kang Sheng, rettet kritikk mot visestatsminister Tao Zhu. Slik begynte en politisk maktkamp i det sentrale styringsapparat og blant lokale partikadre, som benyttet seg av kulturrevolusjonen som en sjanse til å anklage rivaler for «kontrarevolusjonær virksomhet» etter hvert som den paranoide atmosfære bredte om seg mer og mer.

Den 8. januar roste Mao disse tildragelsene gjennom Folkets dagblad og oppfordret alle lokalpolitikere i å øve selvkritikk, og til å kritisere og utrenske andre. Dette utløste omfattende maktkamper som førte til utrenskning etter utrenskning i de lokale regjeringer, slik at en rekke av dem helt sluttet å fungere. Det var kun ved å medvirke i noe slag av «revolusjonær» virksomhet at man kunne håpe å unngå å bli utrensket, men man hadde ingen sikkerhet for det selv da.

I februar krevde Jiang Qing og Lin Biao, med Maos tillatelse, at disse «klassekampene» også måtte utvides til å omfatte hæren. Mange ledende generaler som hadde vært med på grunnleggelsen av Folkerepublikken gav uttrykk for stor bekymring over og motstand mot kulturrevolusjonen, som de kalte et feilgrep. Tidligere utenriksminister Chen Yi sa i sinne under et møte i Politbyrået at de nye fraksjonene kom til å ødelegge det militære, og deretter Partiet. Andre generaler som Nie Rongzhen, He Long og Xu Xiangqian gav uttrykk for sin sterkeste misbilligelse. De ble etterpå fordømt i de nasjonale massemedier, som ble kontrollert av Zhang Chunqiao og Yao Wenyuan, som «februar-motstrømskreftene». Alle ble de til slutt utrensket av rødegardistene.

Samtidig begynte mange store rødegardistgrupperinger å reise seg i protest mot andre rødegardistgrupperinger som hadde avvikende revolusjonære budskap, noe som ytterligere kompliserte situasjonen og bidro til mer kaos. Dette fikk Jiang Qing til å fordre av rødegardistene å innstille all usunn virksomhet. Den 6. april ble Liu Shaoqi åpent fordømt av en fraksjon av Zhongnanhai hvori inngikk Jiang Qing og Kang Sheng og til slutt Mao selv.

Dette ble fulgt opp med en protest og massedemonstrasjoner, som i Wuhan i juli (Wuhanhendelsen), der Jiang åpent fordømte enhver «kontrarevolusjonær virksomhet». Der pågikk det sammenstøt av svære proporsjoner, og den lokale militære overkommando under general Chen Zaidao, støttet aktivt «feil» fraksjon, og nektet å følge ordre om å skifte side og i stedet støtte den fraksjon som rødegardistene var med i. Folk sendt ned fra Beijing for å overtale generalen, ble mishandlet eller bortført. Zhou Enlai prøvde også å komme seg dit, men general Chens styrker plasserte stridsvogner på rullebanen slik at statsministerens fly ikke kunne lande. Til slutt ble overveldende troppestyrker satt i bevegelse mot general Chen, som da overgav seg.

Det det hele var over fløy hun personlig til Wuhan for å «kritisere» Chen Zaidao, generalen med ansvar for Wuhan militærdistrikt.

Den 22. juli bad Jiang Qing rødegardistene om å – om nødvendig – ta Folkets frigjøringshærs plass, og dermed gjøre de eksisterende militære styrker maktesløse. Rødegardistene begynte med denne ryggdekningen snart å stjele og plyndre fra barakkene og andre av hærens bygninger. Dette klarte ikke generalene å stanse, og det pågikk til høsten 1968.

Våren 1968 begynte en kampanje som tok sikte på å ytterligere øke persondyrkelsen av Mao. Han skulle oppnå en nærmest gudelik status. Den egen lojalitetsdans, som hadde vokst frem i de tidligere årene av kulturrevolusjonen, ble mer og mer vanlig, slik at man to ganger daglig på arbeidsplassene skulle fremføre den og deklamere sin kjærlighet til Formann Mao. Til og med flyvertinner fikk legge inn slike in-flight opptrinn foran maoportrettet som hang fremst i alle passasjerflykabiner.

Et uttrykk var nå blitt godt innarbeidet: «Om lojal eller illojal, se på ens handlinger» (Zhong bu zhong, kan xingdong). Det var tre prøvestener: For det første: Kan du lojalitetsdansen? For det andre: Har du Maos lille røde, og kan du sitere fra den? Og for det tredje: Har du på deg noe Mao-jakkemerke?

Den 27. juli 1968 ble rødegardistenes myndighet over hæren offisielt opphevet, og sentralregjeringen satte inn troppestyrker for å beskytte en rekke områder som fortsatt var blant rødegardistenes målområder. Dette omskifte kan, dersom man holder seg til den snevrere forståelse av kulturrevolusjonen, betraktes som begynnelsen på kulturrevolusjonens avslutning; nå ble motkrefter satt inn mot kaoskreftene som var blitt satt fri i 1966.

Konkret begynte tiltakene mot rødegardistene at grupper nyorganiserte arbeidere (om lag 30 000 ansatte ved 60 fabrikker i Beijing var blitt organisert i «Hovedstadens Mao Zedongs Tanker arbeiderpropagandagrupper») ble sendt til byens universiteter for å stanse urolighetene rødegardistene der anstilte. Den gruppen som kom til Tsinghuauniversitetet den 27. juli ble møtt med steinkasting og skuddsalver på ordre fra rødegardistlederen Kuai Dafu. Fem medlemmer av arbeidergruppen ble drept, mange ble såret. Gruppen trakk seg tilbake.^[43]

Men dagen etter innkalte Mao Zedong personlig hovedstadens viktigste rødegardistledere til et møte i Folkets store hall. Rødegardistlederne var de to kvinnene Nie Yuanzi fra Pekinguniversitetet og Tan Houlan fra Beijings pedagogiske universitet, og de mannlige ledere Han Aijing (Beijings aeronautiske institutt), Kuai Dafu, og Wang Dabin (Beijings geologiske institutt). Mao tok med seg Lin Biao, Zhou Enlai, Chen Boda, Kang Sheng, Jiang Qing, Lin Biaos kone Ye Qun, Xie Fuzhi, Wu De og Folkets frigjøringshærs nye stabssjef Huang Yongsheng. Trass i denne storslåtte mottagelsen var dette et møte da studentene fikk høre dødsdommen over sin bevegelse. Mao sendte tropper inn på mange læresteder, og sentrale rødegardister ble sendt «opp i fjellene og ned til landsbyene» (上山下乡; Shàngshān xiàxiāng).^[44]

Mao lot sin støtte og sitt fremme av den nye linje bli alminnelig kjent ved å la en av hans «høyeste anvisninger» om dette bli kjent blant massene. Ett år etter var alle rødegardistenes grupperinger blitt oppløst; Mao fryktet at det kaos de hadde skapt, og fremdeles var i stand til å skape, kunne skade selve kommunistpartiets fundamenter. Uansett hadde de allerede gjort sin nytte for Mao, som nå hadde konsolidert i sin makt.

Tidlig i oktober begynte Mao en kampanje for å utrenske embetsfolk som han mente ikke var lojale mot ham. De ble sendt til arbeidsleirer på landet. Samme måned, under det 12. plenum av den 8. partikongress, ble Liu Shaoqi «ekskludert fra Partiet for alltid», og Lin Biao ble gjort til Partiets viseformann og til Maos «tiltenkte etterfølger». Hans status og berømmelse i Kina var nå så stor at bare Maos ry var større.^[45]

I desember 1968 utropte offisielt Mao kampanjen «Ut på landet-bevegelsen». Denne kampanjen, som varte i ti år, innebar at unge intellektuelle i byene ble beordret ut på landsbygda. Ordet «intellektuell» ble benyttet i meget vid forstand, ettersom denne politikken også ble gjort gjeldende for ungdom etter hvert som de ble uteksaminert fra de videregående skoler. Det var ikke før mot slutten av 1970-årene at disse «unge intellektuelle» kunne vende tilbake til sine hjembyer. Tiltaket var et av tiltakene for å flytte rødegardistene fra byene og ut på landet, der de ville forvolde mindre sosial uro.

I løpet av de neste syv årene ble 12 millioner byungdommer, det vil si om lag 10 prosent av bybefolkningen, sendt ut av byene. I hele perioden fra 1967 til 1979 kom tallet opp i 16.470.000. De fleste ble sendt til steder i deres egen hjemprovins, de heldigste til rike landfylker i utkanten av hjembyene. Men åtte byer – Shanghai, Beijing, Tianjin, Hangzhou, Nanjing, Wuhan, Chengdu og Chongqing – sendte store antall til grenseprovinser som Indre Mongolia, Xinjiang, Yunnan og Heilongjiang.^[46]

Spredningen av tidligere rødegardister førte ikke til at det ble slutt på volden. Den fikk fortsette i nye former. En mer systematisk og omfattende terrorbølge under ledelse av nye revolusjonskomiteer fulgte, da enda flere mennesker ble torturert, lemlestet, drevet til vanvidd eller til selvmord, eller drept. Blant selvmorderne var Jiang Yongning, Rong Guotuan og Fu Qifang, berømte bordtennisstjerner som hadde økt Kinas internasjonale prestisje.^[47]

De forskjellige grupperingers engasjement i den kaotiske perioden 1966-68 er bare delvis blitt gjenstand for forskning. Kildesitusjonen er så langt utilfredsstillende, og øyenvitneintervjuer i Kina om denne perioden er fremdeles en delikat affære (2007). Sentrale aktører er nå gamle, og hukommelsen blir mindre presis. Det er illustrerende at det pr. 2007 kun var ett museum i Folkerepublikken som beskjeftiget seg med tildragelsene; det er i Shantou, og kulturmyndighetene – som tolererer museet – tillater ikke at det blir opplyst om det for eksempel i brosjyrer.

Det er flere gruppers engasjement som bare til dels er blitt underkastet historisk analyse:^[48]

• Skoler og universiteter:

Rødegardistene som var selve spydspissen i kulturrevolusjonen, strømmet ut fra skoler og universiteter. Hva gjelder studentene ved de videregående skoler, der det var mange studenter som kjempet om få studieopptak for de alt for få plasser som stod til rådighet ved universitetene, hadde frustrasjonen vedrørende egne fremtidsutsikter ført til misnøye som gav opphav til fraksjoner blant studentene.

På denne tiden hadde kommunistene avskaffet det gamle systemet der de akademiske prestasjoner skulle veie tungt ved opptak på universitetene. Man tenkte klassebevisst, og det innebar at man skulle gi ungdom med rett klassebakgrunn preferanse. Dermed kom mange barn fra arbeiderklassen og den alminnelige bondeklasse videre, selv uten særlige akademiske prestasjoner å vise for seg. Dette systemet var blitt ytterligere uthulet ved at barn av partikadre også ble sikret opptak ved universitetene, gjerne uten å ha gjort det særlig godt.

Systemet for å vurdere om studentene hadde nådd de akademiske læremål var forsåvidt brutt sammen/delvis blitt avskaffet, men studentene selv hadde evne til å vurdere hva som måtte til for å komme seg videre. Den store mengde studenter som verken hadde perfekt klassebakgrunn eller kom fra kommunistfamilier, men kom fra småborgerskapet eller funksjonærbakgrunn, innså at politisk aktivisme var en meget bedre billett til videre studier enn skolearbeidet var det. Ved aktivisme kunne man bli opptatt i den kommunistiske ungdomsliga, noe som ble tatt hensyn til ved opptak til høyere utdannelse.

Dermed var det duket for stor deltagelse i politisk aktivisme, ikke bare på grunn av tidens persondyrkelse av Mao som særlig var innpodet de unge, men også av forskjellige egennyttige grunner. Det oppstod fraksjoner blant rødegardistene. Småborgerbarna kunne ved sin aktivisme både score poenger, og være med på å sjalte ut de kaderbarna hvis foreldre i øyeblikket var blant de som ble kritisert og utrensket. Kaderbarna kunne også fremme egne interesser både ved å vise lojalitet når andre kadre ble utrensket, eller ved sin aktivisme kanskje skape seg et selvstendig fremtidsgrunnlag til tross for foreldrenes assosiasjon med de «gale» grupperinger i Partiet.

På universitetene var naturligvis ikke konkurransen om opptak til universitetene noen medvirkende faktor. Men særlig i Beijing var det vokst frem at de enkelte universiteter var blitt knyttet til forskjellige av de ledende personligheter i parti- og regjeringsapparat. Dette gjaldt ikke minst Tsinghua-universitetet som var det første der rødegardistene ble engasjert i den politiske kampen. Dette forhold begrunner meget av fraksjonsdannelsene og aktivismen ved hovedstadsuniversitetene. Ved de øvrige av landets universiteter, som ikke var geografisk nær maktens sentrum, spilte dette en mindre rolle. Det er ikke blitt forsket særlig på dem, men det var klart at overalt var en posisjonering med hensyn til fremtidig jobb en faktor – aktivisme hjalp.

• Fabrikker: På fabrikkene var ikke kampen om arbeid noen vesentlig faktor; faktisk var det alt for mange ansatte i industrien, og det førte til «lediggang på arbeidsplassen». De stadige strømutkoblinger skapte enda mer. Men arbeidsforholdene, og meritteringssystemet på arbeidsplassene, førte til at man slik både fikk næring til fraksjonsdannelser og til aksjoner som kanskje under andre politiske forhold ville blitt kalt for arbeidsaksjoner.
• Offentlig forvaltning: I byråkratiene var det, som i mange land, rivalisering om posisjoner, og når partibok og aktivisme var på rett side når grupperinger innen Partiet ble utrensket, skapte det en helt ny arena for å fremme egne interesser. Og når kulturrevolusjonen så åpenbart var villet av den øverste makthaver Mao, var det få grunner som talte i mot å gå med.
• Landsbyene: I de relativt oversiktlige landsbyene var det allment kjent hvem som kom fra hvilken bakgrunn: Landarbeidere, bønder, storbønder, kjøpmenn, og når den konfucianske sosiale harmonimodell ble angrepet av kulturrevolusjonen og den overordnede myndighet og administrasjon samtidig falt fra hverandre, ble det friere frem for å ta omkamper på gamle tvister. Her kunne det være rene tilfeldigheter som bestemte hvem som endte opp med å kunne kalle seg revolusjonære og sine motstandere for kontrarevolusjonære – skillelinjene dreide seg som oftest ikke om konflikter som lot seg innordne slik.

• Fylkesbyer: I fylkessetene og i markedsbyene fikk man gjerne «det verste av to verdener», det vil si landsbyenes gamle gnisninger som man nå kunne kjempe omkamper om, og elementer av de mer bymessige forhold som gjorde det formålstjenlig å engasjere seg i maoistisk aktivisme mot «klassefienden».
• Etniske minoriteter: Minoritetene var med sine kulturelle særtrekk ikke konforme til den hankinesiske måte å fremstå som overbeviste kommunister på. For hankinesiske kommunister ble det meget lett å se på deres fremmede skikker som uforenlige med kommunismen og som illojalitet mot Mao Zedong. Hundretusener kom i klemme; bare i Indre Mongolia, der det var verst, ble hundretusener mongoler arrestert og fordrevet fra sine tradisjonelle hjemsteder, og titusener drept.^[49][50]

Et talende eksempel på hvordan forskjellige grupper rødegardister hadde hver sine interesser å ta vare på, gir hva som skjedde i byen Qufu i Shandong. Her, i Konfucius' fødeby, var det et stort tempel- og minneområde med vel ivaretatte minner som gikk hundrevis av år tilbake. De lokale rødegardistene var ikke snauere enn i andre byer med å gå løs på «klassefiender» og ramponere eiendom. Men Konfucius-anlegget lot de stå i fred – etter rettere sagt, de malte store slagord og hengte opp plakater slik at fremmede rødegardister skulle få inntrykk av at anlegget var «ferdigplyndret». Til slutt ble det likevel herjet – av en tilreisende gruppe på 200 rødegardister fra Beijings pedagogiske universitet ledet av Tan Houlan, ansporet av en oppfordring fra Mao om å «lære av Lu Xun». Lu Xun var en berømt avdød kinesisk forfatter som i sitt «liv etter døden» skulle bli instrumentalisert til de mest forskjellige politiske kursendringer, nå til angrep på gammel kultur. Beijinggardistene ødela mer enn 6 000 gjenstander i Qufu-anlegget i november 1966.^[51][52]

Lin Biao, som Mao hadde utsett som sin etterfølger, ble den mest synlige skikkelsen i årene etter omslaget høsten 1968. I september 1971 ble Kina sjokkert over nyheten at Lin skulle ha styrtet i Mongolia i et fly på vei til Sovjetunionen etter det som syntes å ha vært en serie med mordforsøk på Mao Zedong. Det er fremdeles (2007) ikke mulig å komme til bunns i alt angående Lin i årene 1968 til 1971, idet det åpenbart er elementer i hendelsesforløpet som mangler i kjent kildemateriale, også vedrørende Lins død, slik at mange historikere ikke våger å konkludere.

Under Det kinesiske kommunistpartis niende kongress i 1969 fremstod den 1. april Lin Biao som den store seierherre. Han ble da offisielt Kinas nestkommanderende og fikk også en uovertruffen innflytelse over de væpnede styrker. Lins fremste politiske rival, Liu Shaoqi, var blitt utrensket, og Zhou Enlais makt var for nedadgående.

Den niende kongress begynte med at Lin Biao avla en «politisk rapport» som var kritisk mot Liu og andre «kontrarevolusjonære» og ellers var breddfull av sitater fra «Maos lille røde». Det neste på dagsordenen var den nye partikonstitusjon, som ble justert slik at Lin ble offisielt utpekt til å bli Maos etterfølger. Etter dette ble Maos navn til stadig vekk knyttet til Lins, som for eksempel i sammenstillingen «Formann Mao og viseformann Lin». For det tredje ble det valgt et nytt Politbyrå. Til Politbyråets stående komité på fem personer ble valgt Mao Zedong, Lin Biao, Chen Boda, Zhou Enlai og Kang Sheng. Dette nye Politbyrået bestod for det meste av folk som var kommet til makten på grunn av kulturrevolusjonen. Zhou klarte med nød og neppe å beholde sin plass, etter å ha falt til fjerdeplass i rang blant de fem.

Etter å ha blitt bekreftet som Maos etterfølger fokuserte Lin Biao på gjenopprettelsen av statspresidentvervet som var blitt avskaffet av Mao i forbindelse med Liu Shaoqis fall. Det var Lins mål å bli visepresident; Mao skulle være president.

Den 23. august 1970 ble det annet plenum av kommunistpartiets niende kongress avholdt i Lushan. Chen Boda var første taler. Han kom med sterk ros av Mao og bygde opp om Maos status, i den uuttrykte hensikt å styrke sin egen stilling. Samtidig gikk Chen inn for at stillingen som statspresident ble gjenopprettet. Mao var svært kritisk til Chens tale og fjernet ham fra Politbyråets stående komité. Dette ble begynnelsen på en serie av kritikksesjoner landet rundt der folk som hadde benyttet seg av «bedrageri» for å fremme seg selv ble kalt «Liu Shaoqis type av marxister og politiske løgnere».

Chens avsettelse fra den stående komité ble også oppfattet som et advarsel til Lin Biao. Etter den niende kongress hadde Lin stadig bedt om nye forfremmelser innen Partiet og sentralregjeringen, noe som fikk Mao til å mistenke at han var ute etter den ytterste styringsmakt og for til og med å ville styrte Mao selv.

Men at Chen nå forsvant, gav næring til Maos egen uro på en ny måte. Nå var stillingen som visepresident ubesatt. Hva nå? Dersom Lin skulle bli den neste visepresidenten, ville han automatisk sitte med all makt etter Maos død&mdash. Dette innebar en klar trussel mot Maos sikkerhet; noen kunne se seg tjent med at han døde.

Maos avvisning av å la Lin få ytterligere innflytelse innen parti og regjering gjorde at Lin ble svært indignert. Samtidig krympet hans maktgrunnlag innen partiapparatet. Lin bestemte seg da for å gjøre bruk av den militærmakt som fremdeles stod til hans disposisjon for å styrte Mao ved militærkupp. Kort tid etter dannet Lin og hans sønn Lin Liguo og andre medsammensvorne et kuppapparat i Shanghai hvis mål var å fjerne Mao med makt. I et dokument som er blitt kjent fra denne tiden fremgår det at Lin i Shanghai fremholdt at «En ny maktkamp har skyllet opp rundt oss, dersom vi ikke skulle klare å gripe kontrollen over den revolusjonære virksomhet, vil denne kontrollmakt tilfalle noen andre».

Lins plan gikk hovedsakelig ut på bombetokter og utstrakt bruk av hærens flyvåpen. Skulle alt gå etter planen, ville Lin klare å arrestere alle sine politiske rivaler og vinne den øverste maktposisjon han var ute etter. Men fallhøyden var høy dersom han skulle mislykkes.

Det ble gjennomført attentater mot Mao i Shanghai fra 8. september til 10. september 1971. Det er senere blitt kjent at det lokale politi hadde kunnskap om Lins virksomhet i forkant av forsøkene; de kunne opplyse at Lin Biao stod bak et stort politisk komplott og at Lins støttespillere fikk spesialopplæring fra det militære.

Fra da av kom det stadige påstander eller meldinger om angrep mot Mao. En av meldingene gikk ut på at Mao på vei til Beijing i sitt private tog ble utsatt for et fysisk angrep; en annen gikk ut på at Lin hadde bombet en bru som toget måtte krysse på vei til Beijing, men at Mao unngikk fellen på grunn av etterretningsrapporter og dermed kunne velge en annen rute i tide. I disse dagene ble det til og med utplassert vakter langs jernbanesporet med ti til tyve meters mellomrom for å forhindre attentater.

Selv om kildene ikke helt overensstemmer med hverandre, er det kjent at Lin ikke opptrådte i offentligheten igjen etter den 1. september. Det gjorde heller ikke noen av hans støttespillere, og de fleste av dem forsøkte å flykte til Hongkong. De fleste lyktes ikke i det, og om lag 20 generaler ble arrestert.

Det ble også kjent at Lin Biao og hans familie den 13. september 1971 hadde forsøkt å flykte til Sovjetunionen. Underveis styrtet Lins fly i Mongolia. Alle ombord omkom. Samme dag trådte Politbyrået sammen i en krisesesjon for å drøfte Lin Biao-saken. Det var ikke før den 30. september at Lins død ble offisielt bekreftet i Beijing, noe som førte til at nasjonaldagsfeiringene for den påfølgende dag ble avlyst.

Hva som forårsaket flykrasjet har forblitt et mysterium. Det er blitt antatt at flyet slapp opp for drivstoff, eller at det fikk maskinproblemer. Det ble også spekulert i at flyet ble skutt ned av kineserne. Men det kan også ha vært sovjetiske styrker. De tok hånd om likene av passasjerene ombord. I alle fall: Lins kuppforsøk slo feil, og hans ettermæle ble grundig og ettertrykkelig ødelagt innen kommunistpartiet og i Kina.

Mao Zedong ble deretter opptatt av å finne en ny arvtager. I september 1972 ble Wang Hongwen fra Shanghai forflyttet til Beijing for å arbeide i sentralregjeringen. Året etter ble han Partiets viseformann. Omtrent samtidig fikk statsminister Zhou Enlai bevirket at Deng Xiaoping ble bragt tilbake til Beijing. Mao var blitt oppskaket av Lin Biao-komplottet og så seg nødt å støtte seg mer til Zhou Enlai og Deng Xiaoping igjen.

Men sent i 1973 satte Jiang Qing og hennes medspillere, blant annet Zhang Chunqiao, Yao Wenyuan og Wang Hongwen (senere gitt økenavnet firerbanden) en ny kampanje: Pi-Lin Pi-Kong-kampanjen («Kritiser Lin, kritiser Konfucius»). Kampanjen betjente seg av resonnementer fra den inntil da ikke så kjente filosofiprofessoren Yang Rongguo.^[53][54] Denne kampanjen var i virkeligheten rettet mot statsminister Zhou Enlai; firerbanden ønsket å svekke hans nyvunne sterkere posisjon. Jiang Qing og hennes medspillere så på Zhou som den viktigste trusselen mot dem som de posisjonerte seg for tiden etter Mao, som nå var blitt mer og mer svekket. Akkurat som i forkant av kulturrevolusjonen ble kritikken fremført i allegoriske forkledninger. Selv om Zhou Enlais navn aldri ble brukt under kampanjen, fikk man frem budskapet blant annet med å utøve heftig kritikk mot hertug Zhou, hans navnebror – en skikkelse som hadde levd tre tusen år tidligere! Men befolkningen var nå gått lei av de stadige ødeleggende politiske kampanjer, slik at massene tok liten del i den. Den oppnådde da heller ikke sitt mål; Zhou forble statsminister.

Etter at Lin Biao falt i unåde, skjedde det noen små endringer for religionene. Etter påtrykk fra den italienske ambassade var en messe for diplomater blitt godtatt i Beijing i 1971, og snart var også en protestantisk gudstjeneste tillatt i byen.^[55]

Dette innvarslet dog ikke noen generell oppmykning. Året etter ble de offentlige angrep på religionene, og særlig kristendommen, gjenopptatt. Det skjedde på en merkelig måte. I april 1972 ble et antireligiøst verk av den ateistiske 1700-tallsfilosofen Paul-Henri Holbach trykket, en oversettelse av hans Théologie Portative, ou Dictionnaire abrégé de la religion chrétienne (1768). Det var et giftig verk, men sikkert temmelig ubegripelig i en kinesisk kontekst 200 år etter. I mai 1973 utgav man en billedbrosjyre i millionopplag i Shanghai som på nytt gav til beste propagandahistoriene fra 1950-årene om de imperialismens lakeier mordernonnene som angivelig hadde myrdet barnehjemsbarn for å lage medikamenter av deres øyne og andre kroppsdeler, og katolikker ble utkommandert til de ti tuseners grav, det monumentet som var satt opp for å minnes begivenheten, for at de skulle «lære seg å hate det gamle samfunn».^[56]

Kulturrevolusjonens mest uregjerlige periode var forsåvidt over, og regimet begynte å pleie sitt ansikt utad. Den protestantiske kirkeleder K. H. Ting, som hadde vært en av lederne av den nå de facto nedlagte regimetro protestantiske Tre-selv-bevegelsen, ble fra 1973 gitt anledning til å motta kirkelige besøk fra utlandet og fremstå som en representant for kinesisk protestantisme.^[57]

Mange katolske biskoper og prester som hadde giftet seg, tok nonner som hustruer. Dette var i de fleste tilfeller for å kunne fortsette å leve de facto sølibatært samtidig som dermed to personer (prest og nonne) slapp ytterligere ubehageligheter fra myndighetenes side, og fordi de dermed kunne sikre disse kvinnene et livsunderhold som de ellers med nokså stor sannsynlighet ville bli berøvet. Disse ekteskapene var rene pro forma-arrangementer. På den annen side var det også de som rett og slett ønsket seg et ekteskap. Enkelte av de «patriotiske» biskoper hadde nok hele tiden hatt en dragning til slikt samliv; enkelte hadde inngått hemmelige ekteskap selv før kulturrevolusjonen.^[58]

En biskop i et nordøstlig bispedømme var blitt fengslet sammen med en gruppe prester og sendt til tvangsarbeidsleir, og de ble meget brutalt herjet med. Til slutt gav biskopen etter og giftet seg med en eks-nonne som ble presentert for ham, med den visshet at det ville stanse eller redusere mishandlingen av de andre prestene. Etter kulturrevolusjonen ble det klart at mange prester og lekfolk i hans bispedømme hadde stor sympati for det valg han fattet, selv om han selv aldri helt kom over sitt «svik».^[59]

En i etterkant vanlig tolkning av statsminister Zhou Enlais rolle under kulturrevolusjonen, var at han innenfor det handlingsrom han rådde over kjempet en stille og for seg selv livsfarlig kamp for å dempe revolusjonens eksesser, og aller helst ville han ha stanset den helt. Dette er et bilde som nok har meget for seg, men det er også elementer som nyanserer bildet.

Det er også på det rene at Zhou Enlai slet med å begripe hva Mao egentlig siktet til med sin analyse av at det var vandrere på kapitalismens vei innen selve kommunistpartiet. Dette var så vidt han kunne se uten sidestykke og overraskende ut fra ortodoks marxisme. Til og med Maos aller nærmeste hadde problemer med å skjønne seg på dette. Zhou Enlai spurte en gang en av sine assistenter: «Motsetningene mellom partilinjer er vanligvis forstått som venstre- eller høyrelinjer, men hvordan kan vi forestille oss en kapitalistklasse innen selve Partiet?».^[60][61]

Deng Xiaoping sa i et berømt intervju han i 1980 gav til den italienske forfatterinnen Oriana Fallaci om Zhou:

Han var i en ekstremt vanskelig stilling den gang, og han sa og gjorde mange ting som han ville ha ønsket ikke å si eller gjøre. Men folket tilgav ham, for hadde han ikke gjort og sagt disse ting, ville han selv ikke kunnet overleve og spille den nøytraliserende rolle som han spilte, og som reduserte tapene. Han lyktes i å beskytte et betraktelig antall mennesker.

^[62]

I 1992 fremsatte historikeren Stephen I. Levine et annet syn, som går ut på at Zhou Enlai var en beredvillig Maos tjener (supple sycophant) som personlig fordømte sine kolleger og praktiserte en form for brutal politisk hensiktsmessighetsvurdering (a kind of brutal political triage).^[63] Denne synsmåten går ut på at Zhou var «despotens villige tjener» og at han for å overleve selv måtte fôre «monsteret» med hans gamle kampfellers nedbrutte kropper, selv om han var helt klar over at de var hengivne kommunister. Dette bildet gjør Zhou til en mann som behersket overlevelsens kunst, ikke til en forbilledlig skikkelse, - det selv om han var med på å legge grunnlaget for de senere «fire moderniseringer». For han hjalp Mao med mye av planleggingen, og uten Zhous opplagte lederegenskaper ville Kina ha sunket ned i borgerkrigskaos.^[63]

Den 8. januar 1976 døde Zhou Enlai av kreft. Neste dag ble Beijings monument til folkets helter raskt overfylt av kranser som uttrykk for folkets sorg. Noe slikt hadde man ikke sett før. Den 15. januar ble Zhou begravet, og det ble nødvendig med sørgehøytideligheter landet rundt. Firerbanden, som kontrollerte massemediene, ble forskrekket over de spontane sørgemanifestasjonene som gikk langt over det nivå som de mente den offentlige sorg skulle ligge på. De ila sanksjoner: Det skulle ikke være tillatt å bære sorte bånd eller hvite blomster, og andre sørgemanifestasjoner enn de statsorganiserte ble også forbudt.

I februar begynte firerbanden å sikte seg inn mot sin siste seriøse politiske motstander, visestatsminister Deng Xiaoping. Deng ble igjen fratatt alle verv innenfor og utenfor Partiet. Men Mao valgte ikke noen fra firerbanden til å bli ny statsminister; i stedet falt valget på den relativt ukjente Hua Guofeng.

Den 5. april feiret landet Qingmingfestivalen, som er en tradisjonell sørgemarkering for de avdøde. Folk hadde siden utgangen av mars samlet seg på Den himmelske freds plass for å sørge over Zhou Enlai. Samtidig kom et sinne mot firerbanden til uttrykk blant annet gjennom veggaviser. Den 5. mars var rundt to millioner mennesker samlet på og rundt Den himmelske freds plass, og forsamlingen utviklet seg til en protestdemonstrasjon mot firerbanden. Firerbanden fikk politiet til å gripe inn, jage bort folk og fjerne kranser og kritiske budskap. De pekte mot Deng Xiaoping som bakmann for dette utbrudd av folkelig misnøye. Denne hendelsen ble senere offisielt politisk omvurdert vinteren 1978, og ble kjent som Tiananmenhendelsen.

Den 9. september 1976 døde Mao Zedong. Han hadde vært syk i svært lang tid; allerede under Nixons besøk i 1972 var han alvorlig svekket, skjønt hans skjørhet ble holdt skjult for befolkningen så lenge man bare kunne. Maos bilde fra kulturrevolusjonen fremstilte ham som en foregangsmann og en folkets mann som gjerne blandet seg i folkemengdene. For folk flest symboliserte Maos død et stort tap for det nye Kinas sosialistiske fundament. Da hans død ble bekjentgjort utpå ettermiddagen den 9. september i en pressemelding med navn «Melding fra Det kinesiske kommunistpartis sentralkomité, den nasjonale folkekongressen, statsrådet og CMC til alle i militæret og Partiet og til hele det kinesiske folk»^[64], brøt hele nasjonen sammen i spontane sorgutbrudd. Forretninger og offentlige kontorer holdt stengt i vel en uke.

Før han døde hadde Mao skrevet en lapp til Hua Guofeng der det stod «Med deg ved makten faller jeg til ro». Dermed ble Hua Partiets neste formann. Før dette hadde man jevnt over vurdert Hua som en mann uten politiske ferdigheter eller ambisjoner, og dermed som ingen trussel mot firerbanden hva gjaldt maktoverdragelsen som ville komme. Men influert av ledende generaler som Ye Jianying, og delvis influert av Deng Xiaoping, og med hærens støtte, beordret Hua etter Maos død at firerbanden ble arrestert. Den 10. oktober arresterte det 8341. spesialregiment alle medlemmene av firerbanden.

Selv om Hua Guofeng arresterte og tok offentlig avstand fra firerbanden i 1976, fortsatte han med å påkalle Maos navn for å begrunne og rettferdiggjøre sin politikk. Hua lanserte et slagord som sikkert høres bedre ut på kinesisk enn på norsk: «De to enhver»,^[65] som lød «Enhver politikk som har sitt utspring fra Formann Mao, må vi fortsette med å støtte», og «Enhver anvisning gitt oss fra Formann Mao, må vi fortsatt la være grunnlag for vårt virke». Både Deng og Hua hadde som mål å reversere kulturrevolusjonens skadevirkninger, men i motsetning til Deng - som ikke var motstander av nye økonomiske modeller - aktet Hua å lede det kinesiske økonomiske og sosiale system henimot sentralstyring etter 1950-årenes sovjetiske forbilder.

Kort etter skulle Hua oppdage at det ikke var så enkelt for ham å styre statsaffærene fra dag til dag uten Deng Xiaoping. Den 10. oktober skrev Deng Xiaoping personlig til Hua og bad om å få bli tilbakeført til arbeid for stat og parti. Ubekreftet informasjon hevder at det ledende medlem i Politbyråets stående komité Ye Jianying aktet å gå av dersom Deng ikke fikk komme tilbake til det sentrale styringsverk. Under økt press fra alle hold bestemte Hua seg for å hente tilbake Deng. Først utnevnte han ham til visestatsminister i juli 1977, og til forskjellige andre stillinger. I praksis var Deng blitt nr. 2 i Kina. I august ble Partiets ellevte partikongress avholdt i Beijing, og det endte med delvis ny besetning og ny rangordning av Politbyråets stående komité. I rangordning ble det Hua Guofeng, Ye Jianying, Deng Xiaoping, Li Xiannian og Wang Dongxing.^[66]

I mai 1978 grep Deng sjansen til å få forfremmet sin protesjé Hu Yaobang ytterligere i maktapparatet. Hu skrev en artikkel i avisen Daglig lysende fremtid, der han ispedd dyktig bruk av maositater fikk utvidet Dengs maktposisjon ytterligere. Etter å ha lest denne artikkelen, støttet nesten alle de politikerne som betydde noe i toppskiktet Hu, og dermed Deng. Den 1. juli offentliggjorde Deng den selvkritiske rapport om det store spranget som Mao hadde utarbeidet i 1962. Fra en betydelig styrket posisjon begynte Deng i september 1978 å rette åpen kritikk mot Hua Guofengs «De to enhver».^[65]

Den 18. desember 1978 ble det tredje plenum av den 11. partikongress avholdt. Deng fremholdt da at det var nødvendig med «frigjøring av tankene» innen Partiet, og «et presist syn som kan lede til presise resultater». Hua Guofeng kom med selvkritikk og sa at «De to enhver» var feil politikk. Wang Dongxing, som hadde vært en av Maos betrodde støttespillere, ble også kritisert. Tiananmenhendelsen ble politisk rehabilitert. Liu Shaoqi fikk en forsinket statsbegravelse.^[67]

Under det femte plenum av partikongressen, avholdt i 1980, ble Peng Zhen og mange andre som var blitt utrensket under kulturrevolusjonen politisk rehabilitert. Hu Yaobang ble Partiets generalsekretær og Zhao Ziyang, en annen av Dengs protesjeer, kom inn i styringsapparatet. I september fratrådte Hua Guofeng, og Zhao Ziyang ble ny statsminister. Deng var formann for den sentrale militærkommisjon.

Hele den kinesiske befolkning ble direkte eller indirekte sterkt berørt av kulturrevolusjonen. I denne tiden ble mye av industrien bragt til stillstand, etter som «revolusjonen», hva enn den måtte utlegges som, hadde absolutt forrang. Ved begynnelsen av kulturrevolusjonen ble et stort antall rødegardister kalt til Beijing, med gratisbilletter, og jernbanesystemet ble bragt helt i ulage. Utallige gamle bygninger, kirker og templer, kunstverk, antikke gjenstander, bøker og malerier ble ødelagt av rødegardistene. Frem til desember 1967 var det blitt trykket opp 350 millioner eksemplarer av Maos lille røde.^[68]

Andre steder ble det også så godt som stillstand i skole- og utdannelsesvesenet. De vanlige opptaksprøver bortfalt, og ble ikke gjeninnført før i 1977, takket være Deng Xiaoping. Mange intellektuelle ble sendt til arbeidsleirer på landet. Mange overlevende og observatører mente at nesten enhver som oppviste evner ut over det gjennomsnittlige på et eller annet område var blitt et legitimt mål for «kampsesjoner» eller annen kritikk. Dette førte til at nesten en hel generasjon fikk underlødig utdannelse.

Dette varierte riktignok fra region til region, men det sier sitt at man ikke gjenopptok målingene av lesekyndighet igjen i Kina før i 1980-årene.^[69] Noen fylker i Zhanjiangområdet hadde en analfabetisme så høy som 41 % rundt tyve år etter revolusjonen. Problemet ble benektet helt fra begynnelsen av. Men ettersom så mange lærere var blitt «eliminert» under kulturrevolusjonen, måtte man mange steder la studenter ta seg av den grunnleggende undervisning av neste generasjon.^[69]

Mao Zedongs tenkning ble til ledesnoren for all aktivitet. Rødegardistenes myndighet overgikk hærens, det lokale politiets og lovens gjennomslagskraft. Tradisjonell kinesisk kunst og tenkning ble ignorert, og hyldesten av Mao inntok dens sted. Folket ble oppfordret til å kritisere kulturelle institusjoner og til å kritisere sine foreldre og lærere, noe som var helt i strid med konfuciansk tenkning om barnlig pietet. Dette ble ytterligere aksentuert under Anti-Lin; Anti-Konfucius-kampanjen. Slagord som «Mine foreldre elsker meg nok, men ikke så meget som Formann Mao» var vanlige.

Kulturrevolusjonen synliggjorde eller førte til mange maktkamper innad i Kommunistpartiet, og mange av dem hadde lite å gjøre med de «store» ideologiske spørsmål eller de forskjellige nasjonale ledere, men var utslag av lokale fraksjoner og rivalisering. Det kaotiske og ustabile politiske klima svekket det lille som var igjen av det lokale partiapparatets organisasjon og stabilitet. Forskjellige partifraksjoner kunne til og med ta opp kampen mot hverandre på gatene, og politiske mord ble vanlige, særlig i de provinsene der jordbruket dominerte. Folkemassene kunne engasjere seg spontant i disse konfliktene, slik at de voldelige sammenstøtene kunne bli nokså omfattende. Den ideologi som drev disse fraksjonene, var som regel heller vag, eller tidvis helt fraværende. Det dreide seg om lokale maktkamper.

Kinas historiske arv, mest håndgripelig dennes materielle side som bygninger, gjenstander og kunst, led katastrofalt skadeverk i en bevisst kampanje for å tilintetgjøre alt som kunne nøre opp om «gammel tenkning». Mange uvurderlige gjenstander ble tatt fra private hjem og ofte knust på stedet. Ingen oversikt over alt hva som ble ødelagt kan oppstilles, men det er grunn til å tro at meget uvurderlig kulturgods, kanskje mesteparten av det, gikk tapt fremfor alt i årene 1966 til 1968. Kinesiske historikere har sammenlignet ødeleggelsene med Qin Shihuangs forsøk på å kvitte seg med alt konfuciansk tankegods. Kinas fremstående arkeologiske tidsskrift Kaogu kom ikke ut under kulturrevolusjonen.

Religionsforfølgelsene ble også mer intense under kulturrevolusjonen, ettersom religion ble betraktet som den verste fiende av marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning.

Tradisjonell kinesisk kultur led meget i disse årene. Mange gamle skikker, som kinesisk spådomskunst^[70], papirkunst, feng shui-konsultasjoner^[71], bruken av tradisjonelle stasklær til brylluper, bruken av den kinesiske kalender, studier av de kinesiske klassikere, feiringen av kinesisk nyttår som «nyttår» (i stedet for «vårfesten») ble så godt som fjernet i Kina, og fremdeles (2007) strever disse kulturelle særtrekkene med å gjenvinne noe som ligner deres gamle plass i folkets liv. I den grad skikkene nå begynner å gjøre seg gjeldende igjen, er det til dels under påvirkning av kinesere fra Hongkong, Macao, Taiwan og oversjøiske områder.

Tradisjonelle konfucianske verdier som harmonisk sosialt samkvem, er blitt langt på vei erstattet av vestlig modernistisk tankegods fra tidlig 1900-tall: Sosialdarwinistisk tro på «survival of the fittest» synes å ligge under det ofte beinharde mellommenneskelige i Fastlands-Kina i vår tid. En blind vitenskapsovertro er kanskje av de få ting som kan kalles «kulturarven» fra kulturrevolusjonen. Det er flere kinesiske samfunnskommentatorer, som Chien Mu, To Kit og Martin Oei, som er av den mening at Folkerepublikken Kina opphørte å være ekte kulturelt kinesisk under kulturrevolusjonen og ikke har funnet veien tilbake til sine røtter.^[72] Man kommer over synspunktet at dagens Kina kun er kinesisk i kraft av sin geografi og folkerase, men er blitt utenlandsk av kultur, og at det nå er opp til kineserne i diasporaen å oppebære de mer tradisjonelle uttrykk for kinesisk kultur.

Kulturrevolusjonen var en stor katastrofe for Kinas nasjonale minoriteter. Det antas vanligvis at dette skyldes Jiang Qings personlige forakt for de etniske minoriteter. I denne perioden var «han-folkets sentrale stilling» et evig tilbakevendende tema. I Tibet ødela man over 6 000 klostre, ofte med hjelp fra tibetanske rødegardister. Blant annet raserte de ettertrykkelig Tholing og Tsaparang, som i mange hundre år og frem til 1630-årene hadde vært hovedstedene for det vesttibetanske kongeriket Guge. I Indre Mongolia ble mange henrettet under en heksejakt etter påståtte separatister. Det hadde faktisk en gang eksistert et parti der med autonomiambisjoner, Indre Mongolias folkeparti, men det var blitt oppløst lenge før Kulturrevolusjonen. I Xinjiang brente man Koranen og andre bøker som ble holdt kjær blant uighurene. Muslimske imamer ble ført rundt i gatene oversprøytet med maling. I de etnisk koreanske områdene av Nordøstkina ble etniske skoler ødelagt. I Yunnan ble palasset til daifolkets konge satt fyr på. En skrekkelig massakre på Huifolket (muslimer) ble forøvet av Folkets frigjøringshær i 1975 i det som kalles Shadianhendelsen. Over 1 600 mennesker ble drept.

Utviklingen av maoistisk ideologi hadde det ikke-kinesiske tankegodset fra Karl Marx, Vladimir Lenin og Josef Stalin som grunnlag. Men Mao laget sin helt egne og heller uortodokse marxisme når han satte opp et system som økonomisk sett var fullstendig urealistisk i sine vekstforventninger.^[73]

Millioner av mennesker i Kina fikk sine grunnleggende menneskerettigheter under kulturrevolusjonen alvorlig krenket. Svært mange stod helt uten mulighet til å verge seg eller søke hjelp fra vanlige kanaler, ettersom både parti, politi, militær og rettsvesen var ute av stand til å gripe inn. Atter millioner ble tvangssendte til nye bosteder. Unge mennesker fra byene ble tvangsflyttet ut på landet, der de ble tvunget til å forsake videre utdannelse og i stedet underkaste seg kommunistisk partipropaganda.^[65]

Noen kommentatorer påpeker at kulturrevolusjonen på den annen side fikk det kinesiske folk til å legge bak seg mye vanetenkning av konformistisk og autoritært preg. Dette skulle fremgå av noe av det som i ettertid ble sagt av studentledere som var aktive under protestene på Den himmelske freds plass i 1989. Slik fremholder studentlederen Shen Tong i sin bok Almost a Revolution at det som utløste sultestreikene den våren var en dazibao; dette var en uttrykksmåte som var blitt alminneliggjort under kulturrevolusjonen, selv om den etterpå ble forbudt. Når studentene organiserte demonstrasjoner som millioner tok del i, noe man ikke hadde opplevd siden kulturrevolusjonen, reiste unge mennesker med toget inn til Beijing og satset på togpersonalets og Beijingborgernes velvilje.

Omtrent det samme hadde ungdommen gjort da Kulturrevolusjonen brøt ut. Et annet likhetstrekk var at det oppstod fraksjoner, med navn som minnet om de fraksjoner rødegardistene fikk. Ifølge Shen Tong kunne fraksjonene til og med kidnappe folk fra andre fraksjoner, likesom rødegardistenes fraksjoner hadde gjort. Til slutt kan nevnes at noen få av de eldre 1989-lederne hadde vært aktivister på ungdomsskolene under kulturrevolusjonen. Kulturrevolusjonen hadde, ifølge disse kommentatorene, rett og slett gjort det mindre utenkelig å rette kritikk mot kinesiske myndigheter - selv om kritikk av Mao Zedong og selve maoismen fremdeles var tabu under kulturrevolusjonen, og forble det i utstrakt grad også etterpå.^[14]

Overslag over dødstallene i de kaotiske årene 1966-1969 kommer både i vestlige og østlige analyser opp i minst 500 000.^[11] Mange var ikke i stand til å utstå den grufulle tortur de ble utsatt for, eller mistet alt sitt fremtidshåp og begikk selvmord. Et av de mer kjente tilfellene var det angivelige selvmordsforsøket til kommunistlederen Deng Xiaopings sønn Deng Pufang. Han hoppet fra et fireetasjers hus (eller mer sannsynlig er det han selv sier, at han ble dyttet). Han døde ikke, men ble lam.

Under rettssaken mot firerbanden hevdet domstolen at 729 511 personer var blitt forfulgt, hvorav 34 800 døde.^[74] Men det sanne antall blir kanskje aldri klarlagt ettersom mange dødsfall ikke ble kjent – i hvert fall ikke som knyttet til kulturrevolusjonen – og fordi politiet og lokale myndigheter aktivt tilslørte meget. Andre vanskeliggjørende faktorer er upåliteligheten i de demografiske tall fra perioden slik at overslag blir usikre, og at Folkerepublikken Kina fremdeles nøler med å åpne for seriøs forskning om perioden.^[75]

En fersk beregning av seriøse forskere hevder at bare på den kinesiske landsbygda ble 36 millioner forfulgt, og at av dem ble mellom 750 000 og 1,5 millioner drept, og omtrent det samme antall fikk varige fysiske mén.^[76] I Mao: The Unknown Story hevder Jung Chang og Jon Halliday at så mange som tre millioner døde under kulturrevolusjonens voldsutskeielser.^[77]

I de årene det stod på som verst, utviklet propagandistene et rått språk som i noen grad spredte seg i befolkningen.

Volden under kulturrevolusjonen avlet et vulgært vokabular av banning og skjellsord. Påståtte klassefiender ble stemplet i veggaviser og under kampsesjoner som

hundehoder, krypdyr, kudjevler, slangeånder, krapyler, svindlere, renegater, konspiratører, ormeyngel, falskspillere, streikebrytere, pytonslanger, lommetyver, karrierister, stinkende griser, spøkelser, demoner, blodsugere, hylende ulver, giftig ugress, skadedyr, svarte hender...^[78]

... og mye mer. Alminnelig høflighet ble kalt borgerskapets motbydelige etikette. Og siden proletariatet «var i krig», ble dagligtalen fylt med militære begreper som motoffensiv, generaloffensiv, taktisk tilbaketrekning og strategisk framrykning.^[79]

I årtiene etter har den alminnelige språkføring imidlertid klart å finne veien tilbake til roligere og mer «før-revolusjonære» former.

Under dengismen, og kanskje særlig tydelig i Deng Xiaopings første år, kom det en bemerkelsesverdig litteratur som bearbeidet folks smerte fra de vanskelige årene som var gått forut. Det oppstod en litterær trend som har fått navnet «arr-litteratur». Det er interessant at blant forfatterne som skrev mørkt og vemodig, ofte kaldt, med bakgrunn i den samfunnsånd Kulturrevolusjonen skapte, også var en del tidligere rødegardister. Blant dem var Bei Dao, som hadde vært rødegardist i heller kort tid, så ikke ville være med lenger og fikk gjennomgå fra andre rødegardister for det.

Men for eksempel Zhang Chengzhi, selve den aller første rødegardist, en mann som allerede i skoleårene hadde begynt å benytte psevdonymet rødegardisten og som organiserte den første gruppen på rundt ti rødegardister i mai 1966 inne blant det gamle sommerpalassets ruiner nær skolen de gikk på, selv skrev om hvordan denne tiden også hadde mye fint med seg. Han ble senere interessert i en mystisk retning innen islam og ble senere Kinas mest fremstående muslimske forfatter.

Se mer utførlig behandling under Arbeidernes_kommunistparti: Den_kinesiske kulturrevolusjonen, AKP og_norsk_språkutvikling.

I Norge hadde det lille maoistiske partiet Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) sin blomstringstid i de samme årene som kulturrevolusjonen pågikk i Kina. AKP(m-l) var på denne tiden kanskje det største maoistiske parti i hele Vesten, sett i relasjon til landets folketall. Dets hyllest av hendelsene i Kina var svært entusiastisk, og en åpenhet for motforestillinger var ikke å spore før flere år etter Maos død. Partiet ble i påtakelig grad inspirert i sin politikk, sine debatteknikker og sin interne språkutvikling fra det kommunistiske Kina generelt og fra kulturrevolusjonen spesielt.

Også etter partiets storhetstid vedvarte noen trekk og ble som et nytt kulturelement felleseie i det norske samfunn. Uttrykket «sjølkritikk/selvkritikk» (som i «han tok sjølkritikk») er kanskje det klareste eksempel på maoistisk sjargong gjort kjent fra kulturrevolusjonens beryktede «kampsesjoner» som senere er glidd inn i det allmenne norske språk.

• Barbara Barnouin og Yu Changgen: Ten Years of Turbulence: The Cinese Cultural Revolution, Routledge, 1993
• Barbara Barnouin og Yu Changgen: Zhou Enlai: A Political Life, Hongkong: The Chinese University Press, 2006
• Michel Bonnin: Génération perdue: Le mouvement d'envoi des jeunes instruits à la campagne en Chine, 1968-1980, Paris: Éditions de l'École des hautes études en sciences sociales, 2004
• Fox Butterfield: China: Alive in the Bitter Sea, (1982, revidert 2000), ISBN 0-553-34219-3, an oral history of some Chinese people's experience during the Cultural Revolution.
• Anita Chan: Children of Mao: Personality Development and Political Activism in the Red Guard Generation. Seattle: University of Washington Press, 1985
• Che Po Chan: From Idealism to Pragmatism: The Change of Political Thinking among the Red Guard Generation in China. Ph.D. diss., University of California, Santa Barbara, 1991
• Jung Chang: Wild Swans, HarperPerennial, revidert utgave 2004, ISBN 978-0007176151
• Jung Chang og Jon Halliday: Mao: The Unknown Story. Jonathan Cape, London, 2005
• Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): Guide to the Catholic Church in China 2004, China Catholic Communication, Singapore, 2004
• Jo-Hsi Chen: The Execution of Mayor Yin and other Stories from the Great Proletarian Cultural Revolution, oversatt fra kinesisk av Nancy Ing og Howard Goldblatt, Bloomington: Indiana University Press, 1978
• Yixin Chen: «Lost in Revolution and Reform: The Socio-Economic Pains of the Red Guards Generation», i Journal of Contemporary China, Vol. 8, No. 21, July 1999, s. 219-239
• Nien Cheng: Life and Death in Shanghai, 1986
• Chong Woei Lien (red.): Title China's Great Proletarian Cultural Revolution: Master Narratives and Post-Mao Counternarratives, Lanham, Maryland: Rowman & Littlefield Publishers, Inc., 2002
• Ziyuan Cui: «Mao Zedong wenge lilun de deshi yu 'xiandaixing' de chongjian» [The Success and Failure of Mao Zedong's Cultural Revolution Theori and the Restablishment of Its "contemporary Relevance"] i China and the World (kinesisk elektronisk tidsskrift), februar 1997, http://www.chinabulletin.com/indexe.htm
• Jean Daubier: A History of the Chinese Cultural Revolution, oversatt fra fransk av Richard Seaver, New York: Vintage Books, 1974
• Frank Dikötter: The Cultural Revolution: A People's History 1962-1976, 2016
• Lowell Dittmer: «The Chinese Cultural Revolution Revisited», i Journal of Contemporary China, Vol. 5, No. 13, 1996, s. 255-268
• Joseph W. Esherick, Paul G. Pickowicz og Andrew G. Walder: China's Cultural Revolution As History, Stanford University Press, 2006, ISBN 978-0804753500
• Feng Jicai: L'empire de l'absurde ou dix ans de la vie de gens ordinaires, oversatt fra kinesisk av Marie-France de Mirbeck og Étiennette Nodot, Paris: Bleu de Chine, 2001
• Torbjørn Færøvik: Kina – En reise på livets elv, Oslo: Cappelen, (2003), revidert utgave 2006 (OBS Reiseskildring – men med en del relevant historisk materiale) ISBN 978-82-02-23517-8
• Torbjørn Færøvik: Maos rike - en lidelseshistorie, Oslo: Cappelen Damm, 2012
• Gao Hua: How Did The Sun Rise – A History Of The Rectification Movement, Hongkong: The Chinese University of Hong Kong, 2000
• Mobo Gao: The Battle of China's Past: Mao and the Cultural Revolution, London & Ann Arbor, MI: Pluto Press, 2008 ISBN 978-0-7453-2780-8
• Gao Xingjian: Das Buch eines einsamen Menschen, Fischer Verlag 2006, ISBN 978-3-596-15241-4
• Gao Yuan: Born Red: A Chronicle of the Cultural Revolution, Stanford, California: Stanford University Press, 1987
• A. James Gregor og Maria Hsia Chang: «Anti-Confucianism: Mao's Last Campaign», i Asian Survey, Vol. XIX, No. 11
• Liang Heng og Judith Shapiro: Son of the Revolution, New York: Vintage Books, 1983.
• Guo Jian, Yongyi Song og Yuan Zhou: Historical Dictionary of the Chinese Cultural Revolution, Lanham, etc.: The Scarecrow Press, Inc., 2006
• William Hinton: Hundred Day War: The Cultural Revolution at Tsinghua University, New York and London: Monthly Review Press, 1973
• Houa Lin-chan: Les années rouges, Paris: Ed. du Seuil, 1987
• Alan Hunter & Kim-Kwong Chan: Protestantism in Contemporary China, Cambridge University Press, 2004
• William R. Jankowiak: «The Last Hurrah? Political Protest in Inner Mongolia», i The Australian Journal of Chinese Affairs, nr. 19-20 (januar-juli 1989), s. 273-288
• Jin Dalu: «The Production and Circulation of Mao Badges [Mao Zedong xiangzhang] in Shanghai during the Cultural Revolution», i Ershiyi shiji (2006) nr. 95, s. 57-66
• Jin Qiu: The Culture of Power: The Lin Biao Incident in the Cultural Revolution, Stanford University Press, 1999. ISBN 0804735298
• Ronald C. Keith: «Review: Barbara Barnounin og Yu Changgren: Zhou Enlai: A Political Life», i The China Journal, nr. 57, januar 2007
• Y.C. Kuan: Mein Leben unter zwei Himmeln. Scherz Verlag, 2001. ISBN 3-426-77661-8.
• Chungwu Kung: «Cultural Revolution in Modern Chinese History», i Victor Nee og James Peck (red.): China's Uninterrupted Revolution from 1840 to the Present, New York: Random House, 1975
• Laszlo Ladany, S.J.: The Catholic Church in China, New York 1987
• Anthony S.K. Lam: The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong, 1997
• Simon Leys (pseudonym for Pierre Ryckmans): Broken Images: Essays on Chinese Culture and Politics, 1979. ISBN 0-8052-8069-3
• – The Burning Forest: Essays on Chinese Culture and Politics, 1986. ISBN 0-03-005063-4; ISBN 0-586-08630-7; ISBN 0-8050-0350-9; ISBN 0-8050-0242-1.
• – The Chairman's New Clothes: Mao and the Cultural Revolution, 1977, revidert 1981). ISBN 0-85031-208-6; ISBN 0-8052-8080-4; ISBN 0-312-12791-X; ISBN 0-85031-209-4; ISBN 0-85031-435-6 (revidert utgave)
• – Chinese Shadows, 1978. ISBN 0-670-21918-5; ISBN 0-14-004787-5.
• Xing Li: «A Gramscian Approach in Conceptualizing the Crisis of Socialism: Some Reflections on the Chinese Socialist Experience», i Working Paper No 62, Department of Development and Planning, Aalborg University of Denmark, 1998
• – «The Chinese Revolution Revisited», i The China Review, Vol 1, No.1 (Fall 2001), s. 137-165
• Li Zhensheng: Red-Color News Soldier – A Chinese Photographer's Odyssey through the Cultural Revolution, London, etc.: Phaidon Press, 2003 (tysk: Li Zhensheng: Roter Nachrichtensoldat, Berlin: Phaidon-Verlag, 2003)
• Lin Ji (red.): Zhongguo Gongchangdang to nian [Det kinesiske kommunistparti 70 år], Shanghai: Shanghai Renmin Chubanshe, 1991
• Ken Ling, Miriam London, Li Ta-ling: Maos Kleiner General. Die Geschichte des Rotgardisten Ken Ling, Deutscher Taschenbuch Verlag 1974. ISBN 3-423-01024-X
• Guokai Liu. 1987: A Brief Analysis of the Cultural Revolution. redigert av Anita Chan. Armonk, N.Y.: M. E. Sharpe, 1987
• Liu Ping: My Chinese Dream - From Red Guard to CEO, San Francisco, 2012. ISBN 9780835100403
• Ruth Earnshaw Lo: In the Eye of the Typhoon: An American Woman in China during the Cultural Revolution, New York: Da Capo Press, 1987 (annen utg.)
• Xing Lu: Rhetoric of the Chinese Cultural Revolution: The Impact on Chinese Thought, Culture, and Communication, University of South Carolina Press, 2004, ISBN 978-1570035432
• Ma Jisen: The Cultural Revolution in the Foreign Ministry of China, Hong Kong: The Chinese University Press, 2004
• Roderick MacFarquhar: The Origins of the Cultural Revolution, 1974-1997 (3 bind)
• Roderick MacFarquhar og Michael Schoenhals: Mao's Last Revolution. Harvard University Press, 2006 ISBN 0-674-02332-3
• Richard P. Madsen og Wen Chihua: The Red Mirror: Children of China's Cultural Revolution, Westview Press, 1995. ISBN 0813324882
• James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991
• Victor Nee og James Peck (red.): China's Uninterrupted Revolution from 1840 to the Present, New York: Random House, 1975
• Stephen Pan og Raymond J. de Jaegher: Peking's Red Guards: The Great Proletarian Cultural Revolution, New York: Twin Circle, 1968
• Uwe Richter: Die Kulturrevolution an der Universität Beijing: Vorgeschichte, Ablauf und Bewältigung. Institut für Asienkunde, Hamburg 1988, ISBN 3889100538
• Pierre Ryckmans: Les habits neufs du président Mao, 1971 (om Mao og kulturrevolusjonen)
• Pierre Ryckmans: Ombres chinoises, 1976
• Michael Schoenhals (red.): China's Cultural Revolution, 1966-1969 – Not A Dinner Party, Armonk NY: M.E Sharpe, 1996
• Michael Schoenhals: Cultural Revolution On The Border: Yunnan’s Political Frontier Defence (1969–1971), 2004
• Walter H. Shorenstein: The Chinese Cultural Revolution as History. Stanford University Press, Stanford 2006
• Vivienne Teoh: «The Reassessment of Confucius and the Relationships Among Concepts, Language, and Class in Chinese Marxism 1947-1977: A Study in the Thought of Feng Youlan and Yang Rongguo on the Scope of Benevolence», i Modern China, Vol II. No. 3, July 1985
• Ross Terrill: The White-Boned Demon: A Biography of Madame Mao Zedong, New York: Morrow, 1984, ISBN 0-671-74484-4
• Wang Liang: «The Confucius Temple Tragedy of the Cultural Revolution», i Thomas A. Wilson (red.:), On Sacred Grounds, Cambridge MA: Harvard University Press, 2002
• W. Woody (pseudonym for en kineser): The Cultural Revolution in Inner Mongolia, Stockholm: Center for Pacific and Asia Studies at Stockholm University (Occasional Papers), nr. 20, 1993, s. 41ff..
• Emily Wu: Feder im Sturm. Meine Kindheit in China. Verlag Hoffmann und Campe, 2007. ISBN 3-455-50034-X
• Yan Jiaqi og Gao Gao: Turbulent Decade: A History of the Cultural Revolution, oversatt fra kinesisk og redigert av D.W.Y. Kwok. University of Hawaii Press, Honolulu, 1996
• Guobin Yang: China's Red Guard Generation: The Ritual Process of Identity Transformation, 1966-1999. doktoravhandling, New York University, 2000
• Yang Jiang: A Cadre School Life – Six Chapters, Hong Kong: Joint Publishing Company, 1982
• Yang Xiaokai (Yang Xiguang): Captive spirits: Prisoners of the Cultural Revolution, Hong Kong/New York: Oxford University Press, 1997
• Yin Hongbiao: «Ideological and Political Tendencies of Factions in the Red Guard Movement», i Journal of Contemporary China, Vol. 5, No. 13, 1996, s. 269-280
• Zheng Yi: Scarlet Memorial: Tales of Cannibalism in Modern China
• Graham Young: «From Contradictions Among the People to Class Struggle: The Theories of Uninterrupted Revolution and Continuous Revolution», i Asian Survey, Vol. XVIII, No. 9, 1978, s. 912-933 (med D. Woodward)
• Graham Young: «Chinese Conceptions of the Nature of Class Struggle within the Socialist Transition», i M. Sawer (red.): Socialism and the New Class: Towards the Analysis of Structural Inequality Within Socialist Societies, Australasian Political Studies Association, Adelaide, 1978, s. 28-45 (med D. Woodward)
• Graham Young: «Vanguard Leadership and Cultural Revolution Activism», i The Australian Journal of Chinese Affairs, No. 3, January 1980, s. 41-66

• http://www.nrk.no/urix/xl/ti-ars-anarki-startet-med-et-rundskriv-1.12944892
• (tysk) Tysk temaside fra nettstedet Chinafokus
• (engelsk) History of The Cultural Revolution
• (engelsk) Cultural Revolution On The Border: Yunnan’s Political Frontier Defence (1969-1971), 2004 (Michael Schoenhals)
• (engelsk) Morning Sun - Multimedial dokumentasjon om Kulturrevolusjonen - film, web og fotografier om emnet
• (engelsk) Galleri med kinesiske propagandaplakater
• (kinesisk) Hua Guofengs tale til den 11. partikongress i 1977
• (engelsk) Kulturrevolusjonen: Plakater, jakkemerker, med mer
• (engelsk) En annen webside om Kulturrevolusjonen
• (engelsk) & (kinesisk) Attempts to document using eyewitness accounts events during the Cultural Revolution
• (engelsk) Kinesiske propagandaplakater, statuetter fra Kulturrevolusjonen, maoistiske gjenstander, revolusjonære sanger
• (engelsk) Chinese Museum Looks Back in Candor: Groundbreaking New Exhibit on Cultural Revolution Sparks Official Displeasure but Visitors' Praise fra Washington Post, 3. juni 2005
• (engelsk) "William Hinton on the Cultural Revolution" av Dave Pugh
• (engelsk) "Student Attacks Against Teachers: The Revolution of 1966" av Youqin Wang