Kristologi

Kristologi (fra gresk, «læren om Kristus») er et avgjørende felt innenfor kristen teologi som befatter seg med spørsmålet om hvem Jesus Kristus var og er. Dette spørsmålet er avgjørende for kristen identitet, altså hva og hvem som kan kalles «kristent».

Kristologien tar på den ene side for seg Jesu Kristi jordiske liv, altså hvem han rent historisk sett var, og på den andre side hvem han var og er i teologisk forstand, med inkarnasjonen og med skjellsettende begivenheter som hans unnfangelse, fødsel, liv og lære, død, oppstandelse, himmelfart og gjenkomst. Disse begivenhetene har funnet sitt uttrykk i den apostolske og den nikenske trosbekjennelse og er derfor fellesgods for alle kristne til alle tider.

Temaet «Guds rike» blir i nyere teologi, eksempelvis kardinal Walter Kasper og hos professorene Wolfhart Pannenberg og Jürgen Moltmann, knyttet til kristologien. Det kan forstås å være overskriften over og hovedbudskapet i den historiske Jesu opptreden og forkynnelse. «Guds rike» knytter også Jesu egen person til det kristne budskap, jf. «Guds rike er kommet nær». Det innebærer at også Kirkens Kristus-tro er direkte avhengig av Jesu jordiske liv, fordi det er samme person og samme budskap det er tale om. Slik sett er «Guds rike» et nøkkelbegrep i kristologien og binder dens hoveddeler sammen.

Forholdet mellom den historiske Jesus og Kirkens Kristus-tro diskuteres også i det som er det mest sentrale temaet i kristologien, nemlig spørsmålet om de to naturer, det vil si forholdet mellom Kristus som menneske og Kristus som Gud. Kristologien tar også for seg spørsmålet om Sønnen som en av personene i Den hellige treenighet og virkningen av Kristi virke på jorden.

De forskjellige kristologiske synspunker har vært sentrale i mange av konfliktene innen kristendommen, og det er store variasjoner i tolkningen av hvem Kristus var mellom de forskjellige kirkesamfunnene. Det diskuteres også hvem han er, her og nå. I flere tilfeller har kristologien vært det definerende element for en kristen retning, og noen av de tidligste utbrytergrupper er kjent under et navn som beskriver deres kristologi.

Etter middelalderen utvikla det seg en mer systematisk tilnærming til kristologiske spørsmål.

Med en «kristologi fra oven» legger man Jesu preeksistens og guddommelighet som Logos, Ordet, til grunn for videre utvikling av kristologisk lære. Joh 1,1–14 En slik tilnærming til kristologi var karakteristisk for urkirka, og begynte med Ignatius av Antiokia i det andre århundre. Begrepet «kristologi fra neden» betegner en tilnærming til Jesus som begynner med hans liv som menneske og hans virke på jord, for så å arbeide med spørsmål om hans guddommelighet og inkarnasjon.

Konseptet «kosmisk kristologi» framholder hvordan det at Jesus, Guds sønn, kom til jorda forandra naturtilstanden i kosmos for alltid, som uttrykt hos Paulus i Bibelen. «Funksjonell», «ontologisk» og «soteriologisk» kristologi behandler kristologien som forutsetning for utviklinga av læren om henholdsvis gjerninger, «væren» og frelsen. Andre viktige emner i kristologien er inkarnasjon, oppstandelse og frelse.

Begrepet «monastisk kristologi» har blitt brukt for å beskrive spirituelle tilnærminger utvikla av Anselm av Canterbury, Peter Abelard og Bernard av Clairvaux. Den fransiskanske fromheten på 1100- og 1200-tallet leda videre til en «folkelig kristologi». Mer systematiske tilnærminger til kristologi, av teologer som Thomas Aquinas, har merkelappen «skolastisk kristologi».

• Haystrup, Helge: Kristusbekendelsen i Oldkirken, København, C. A. Reitzels Forlag 1979.
• Skarsaune, Oskar: Inkarnasjonen – myte eller faktum?, Oslo, Lunde forlag 2000.
• Haanes, Vidar L.: Han er både Gud og mann – Humanister og reformatorer mellom nyplatonsk λογος-spekulasjon og aristotelisk metafysikk, Oslo, Det teologiske Menighetsfakultet 2002.