Korsikas historie

Korsikas historie har vært påvirket av øyas strategiske posisjon i hjertet av den nordvestlige delen av Middelhavet, og dets sjøruter, kun 12 km fra Sardinia, 50 km fra den lille øya Elba utenfor kysten av Italia, 80 km fra kysten av Toscana og 200 km fra den franske havnen Nice, noe som først ble fremmet av den tyske teoretikeren Friedrich Ratzel på 1800-tallet. Beskrivelsen «et fjell i havet» er også tillagt ham. Uansett om han faktisk benyttet denne frasen,^[1] er denne tanken uttrykt i hans hovedverk Anthropogeographie som karakteriserer Korsika som Ein abgeschlossenes und eigenartiges Land, das Insel und Gebirg zugleich ... («Et isolert og singulært land, både øy og fjell ...»), også uttrykt i hans monografi om Korsika, La Corse, også utgitt i 1899.^[2]

Verket presenterte en oversikt av Ratzels analysemetode, men den 25 siders monografien er kanskje mest relevant og metoden i detalj for Korsika. «Havet» i utsagnet over refererer til den lette tilgjengeligheten som stormaktene hadde til Korsika over de smale vannene fra nabolandene. Straks de ankom måtte de overkomme «fjellene» som var øyas forsvarsverk, og som ikke ga invasjoner noen lett tilgjengelighet. En sentral fjellrygg strekker seg i retning nord-sør langs øyas lengde, noe som gjør reiser og kommunikasjon mellom hver side vanskelig, og isolerer korsikanere selv fra hverandre. Denne fjellryggen og dens strategiske posisjon forklarer langt på vei øyas unike historie.

Ved sine 8 779 km2 er Korsika den fjerde største øya i Middelhavet etter Sicilia, Sardinia og Kypros. Ratzel har beskrevet et samfunn som aldri er blitt erobret eller har styrt seg selv, men i sin evigvarende strid for frihet og suverenitet har Korsika frambrakt «tallrike forkjempere». På dette siste punktet innrømmer Ratzel en uhemmet beundring for sin venn og kollega Ferdinand Gregorovius, som forsvarer av korsikansk kultur og slutter seg til i å framstille Pasquale Paoli og Napoléon Bonaparte som større enn livet.

I 1762 skrev Jean-Jacques Rousseau i sitt hovedverk Du contrat social (Den sosiale kontrakt) at Korsika ville en da forbause Europa.^[3] Det ble skrevet rundt sju år før Napoléon ble født.

Det eldste kjente spor etter mennesker på Korsika er et 9500 år gammelt skjellet av en gravlagt kvinne. Sør for byen Sarténe, sørvest på øya, finnes det flere menhirer (steinstøtter med kanskje religiøs betydning) som har flere bilder av innhugde menneskeansikter.

Korsikas forhistorie er sammenlignbar med forhistorien til andre store øyer i Middelhavet som kun var tilgjengelig via båter og fikk en kultur som var til en viss grad insulær og utviklet seg i isolasjon. En mulig tilstedeværelse av folk under tidlig paleolitikum (den eldste steinalderepoken) under siste istid er kun bevist ved et mulig sted. Korsika, Sardinia og de andre øyene var da landfast med den italienske halvøy, men kan ha vært øyer både før og etter i sin geologiske historie.

Korsikas insulære forhistorie begynner med mesolittisk tid (steinalderepoken mellom paleolitikum og neolitikum da folk fra forhistoriske Sardinia krysset det smale Bonifaciostredet for å finne fjellheller som kunne gi ly for vær og vind rundt 9 000 f.Kr. Forhistorisk tid avsluttes med koloniseringen av antikkens grekere ved Aléria i 566 f.Kr. i jernalderen. Korsika, eller Kyrnos som grekerne omtaler den som, er ikke nevnt før den tid. Korsikas historie begynner således i 566 f.Kr.

Mesolittisk tid er datert til tiden 9 000-6 000 f.Kr.^[4] Denne epoken er kjent ved flere steder over hele Korsika og parallell til en tilsvarende samtidig kultur på Sardinia. Tilstedeværelsen av sardinsk obsidian (naturlig forekommende glass i form av naturlig bergart), som var viktig for produksjon av steinredskaper, sør på Korsika indikerer at folk krysset over fra Sardinia og til Korsika.

Neolittisk tid (bondesteinalderen) skjedde i tiden 6 000-3 000 f.Kr. Kulturen er definert som sammenlignbar med Sardinia, som er større og bedre arkeologisk undersøkt.^[5] Den sjøførende befolkningen i tidlig netolittisk tid brakte med seg sauer, geiter og griser. Jakt var en minimal del av økonomien. Tilstedeværelsen synes å ha vært periodisk og ikke fastboende.^[6] I den midtre neolittiske tiden mellom 5 000-4 000 f.Kr. ble kuer innført, produksjon av korn begynte, og faste landsbyer ble opprettet.^[6] Sen neolittisk tid er 4 000-3 000 f.Kr. og samsvarer med tidlig europeisk megalittisk kultur.^[7] De store steinmonumentene som ble reist på Korsika var dysser, justerte steiner på rad, og menhir (høyreiste bautasteiner), de sistnevnte kunne ha menneskelignende trekk med hode og torso hogd inn.^[8]

Korsikas bronsealder skjedde i tiden 1 800-700 f.Kr., markert blant annet av den torriske sivilisasjon. Den har navn etter dens torri, «tårn», som er framstående trekk på bygninger, muligens borger, beliggende på de nedre skråningene i fjellene med utsikt over kysten. Kulturen fortsatte med statuemenhirer fra den foregående megalittiske kulturen, i mange tilfeller med gjenbruk av gamle statuer, men nå representerte de bevæpnede krigere med mykensklignende dolker, sverd og runde skjold, og en del har hjelmer med horn.^[8] Den torriske sivilisasjon var bevæpnet, framstilte metall og var internasjonal. Dets folk framstilte og eksporterte gjenstander og råblokker av bronse som er gjenfunnet i andre samfunn rundt Middelhavet.

Jernalderen begynte rundt 700 f.Kr. og varte til rundt 100 f.Kr. Fønikerne var der først, men havnebyen Aléria ble grunnlagt av grekere. Byen hadde i henhold til grekeren Herodotus «en stor og vakker havn» og tjue år før byen Fokaia i Jonia ble oppgitt, det vil si i 566 f.Kr., hadde fokaiske kolonister grunnlagt en by, Alaliē, i det vestlige Middelhavet på øya Kyrnos (= Korsika).^[9] Diodorus Siculus skrev at byen het Kalaris, antagelig en forvanskning av Alaliē.^[10]

Etruskerne fra det italienske fastlandet okkuperte det samme området og bygde blant annet en nekropolis med mer enn 200 graver,^[11] men fra 100-tallet f.Kr. var den blitt overtatt av romerne og en romersk villa er avdekket fra 100-tallet e.Kr. Korsika er det latinske navnet og var i bruk under den romerske republikken. Romerne gjorde Aléria til en administrasjonsby.

Antikkens greske navn på øya, Κορσική (Korsikḗ), er omtalt i Homers epos Odysseen, avledet fra forvanskning av det eldste greske navn Σειρηνούσσαι (Seirēnoússai, «Av sirenene»),^[12] og er en referanse til helten Odyssevs og hans fristelse av de skjønne sirener som lokket sjøfolk til skipbrudd og undergang. Andre greske skrivemåter er Kalliste, Korsis, Kernealis, eller Kirné. Det greske navnet avledet det latinske Corsica. Romerske historikere trodde imidlertid at Corsa eller Corsica (rett eller galt tolket de -ica som en adjektivisk avledet endelse) var det innfødte navnet på øya, men kunne ikke gi en forklaring på dets betydning.^[13] Deres teori var at de innfødt korsikanere var opprinnelig ligurere, et opphavelig folk som har gitt navn til Liguria, en region i nordvestlige Italia.^[14]

Etter at romerne erobret Korsika fra etruskerne ble øya lagt inn under den romerske republikk ved slutten av første punerkrig sammen med Sardinia. Den ble i 238 f.Kr. en provins av republikken.^[15] Romerne, som bygde ut en bosetning i Aléria, betraktet Korsika som en av de mest avsidesliggende, rustikke regioner i den romerske verden. Øya produserte sauer, honning, harpiks og voks, og eksporterte mange slaver, som ikke hadde godt rykte da de hadde et voldsom og opprørsk vesen.^[15] Øya var kjent i Roma for sin billige vin, og stedet ble benyttet som egnet som for forvisning. En av de mest kjente som ble forvist hit var den romerske filosofen Seneca den yngre.

Administrativ ble øya inndelt i regioner kalt pagi, som i middelalderen ble hetende pievi, den grunnleggende administrative enhet på øya fram til 1768.^[15] Under spredning av den nye religionen kristendom, som kom svært tidlig fra Roma og havnene i Toscana ble Korsika et sted med mange martyrer og helgener; de mest framstående var de hellige Devota (283-303)^[16] og Julia,^[17] som ble skytshelgener for Korsika. Øya ble integrert inn under romersk Italia av keiser Diokletianus (regjerte 284-305).

På 400-tallet kollapset den vestlige halvdelen av Romerriket. Korsika ble invadert av germanske folk som vandaler og østgotere.^[15] De første muslimske angrepene på Korsika skjedde i 713, antagelig berbere fra Nord-Afrika. Den ble kortvarig befridd av bysantinerne, men deretter underlagt det langobardiske kongerike. Den bysantinske autoriteten ble svekket og i 774, etter å ha erobret det langobardiske kongerike underla den frankiske Karl den store også Korsika. I 806 kom det en rekke muslimske angrep fra maurerne fra Spania. De ble beseiret flere ganger av Karl den stores offiserer, blant dem Burchard. Gjennom hele 807 kom maurerne tilbake og i 819 gikk de på en betydelig tap ved en allianse av lokale krefter og soldatene til Karl den stores sønn Karl den yngre.^[18] Likevel fortsatte de muslimske angrepene, og i 828 ble ansvaret for forsvaret av Korsika underlagt Boniface II av Toscana. Han ledet en vellykket angrep på muslimene og bygde en festning i sør på øya som senere fikk hans navn, Bonifacio. For det neste århundret tilhørte Korsika Marca di Tuscia,^[19] grenseområdet Toscana til det italienske kongeriket og det tysk-romerske rike, og som anvendte øya som en utpost mot sarasenere (muslimske pirater).^[20]

Bonifaces sønn Adalbert I av Toscana forsatte å forsvare øya mot muslimske invasjoner etter 846, men til tross for alle anstrengelser synes det som om de klarte besitte deler av øya fra til rundt 930.^[18] I løpet av kong Berengar II av Italias konflikter med keiser Otto II av Tyskland, greide han å gjøre seg til herre av Korsika. I 962 ble han beseiret og hans sønn Adalbert søkte tilflukt på Korsika. Derfra rettet han to angrep på Ottos Italia før han måtte gå i landflyktighet i Burgund.

På begynnelsen av 1000-tallet gikk bystatene Pisa og Genova sammen om frigjøre øya fra trusselen av en muslimsk invasjon. Etter dette kom Korsika inn under innflytelsen av republikken Pisa.^[20] Til denne perioden tilhører de mange polykrome kirkene på øya, og det kom en stor innvandring fra Toscana. Det ga øya dens nåværende toponymi (stedsnavn) og førte til at språket som ble snakket på den nordlige to-tredjedelene av øya ble nært beslektet med den toskanske dialekten (dialetto toscano),^[20] en italiensk dialekt som Dante Alighieri betraktet som en av heslige og som han ville «prioritere å jekke ned én for én».^[21] Denne språkinndelingen førte til den tradisjonelle skillet av Korsika i to deler, sammen med den fremste fjellkjeden som strekker seg grovt sett fra Calvi til Porto Vecchio: østlige Banda di dentro, eller Cismonte, er befolkningsrik, utviklet og åpen for handel med Italia, og den vestlige Banda di fuori, eller Pomonte, bort imot avbefolket, vilt og fjerntliggende.^[20]

De ytre truslene i stor grad forsvunnet fulgte en periode med føydal kaos da lokale korsikanske adelig drev krig mot hverandre for å få kontroll. Det endte med at øya, på befolkningens anmodning, ble overført til pavedømmet i 1077. Paven overførte den sivile administrasjonen til Pisa i 1090, men striden mellom Pisa og byens rival Genova førte til stor uro på Korsika. Gjentatte fredsavtaler forble forbigående da de to maritime og handelsmaktene stadig braket sammen for herredømmet over øya. De ulike italienske republikkene som vokste fram begynte å overta ansvaret for Korsikas sikkerhet og framgang; det begynte med Toscana som geografisk lå nærmest. Korsika ble endelig fritatt krigføringene ved å bli annektert av Kirkestaten i 1217.^[22][23]

Pisa fikk et knusende nederlag i 1284 i slaget ved Meloria mot Genova som fikk avgjørende konsekvenser for at Pisas styre ble avsluttet og begynnelsen på Genovas innflytelse på Korsika.^[20] Det ble utfordret av kongen av Aragón som i 1296 hadde fått investitur eller innsettingsrett av paven over Sardinia og Korsika.^[24] En folkelig revolusjon, ledet av Sambucuccio d'Alando, mot Aragón og de føydale herrene fikk støtte fra Genova. Etter dette ble Cismonte styrt som en forbund av comuni, kommunene, og kirken.^[24] De påfølgende 150 årene var en periode av konflikt da Genova og Aragón lå i jevnlig krig, sammen med de lokale herrene og paven. I 1348 rammet Svartedauen øya på samme måte som den gjorde i store deler av Europa på denne tiden. Over 50% av øyas befolkning døde som følge av Svartedauen. Genova overlot etter det administrasjonen av handelen på øya til handelshuset Maona i 1378. Handelshuset gikk konkurs i 1453, men allerede i 1450 hadde Genova overlatt administrasjonen av Korsika til sin hovedbank Casa delle compere e dei banchi di San Giorgio, eller Banken til Sankt Georg, noe som førte til fred.^[25]

I 1516 ble Aragón forent med det tidligere kongedømmet Castilla og de to områdene fikk sammen navnet Spania. Spania kom raskt i krig med Frankrike, og i 1553 gikk franske styrker i land på Korsika og okkuperte øya som en del av krigsspillet mot Spania. Etter lange fredsforhandlinger med Spania forlot de franske styrkene øya i 1556, men en fransk offiser med korsikanske røtter, Sampiero Corsa, ble igjen på øya og organiserte en motstandsbevegelse mot genovesernes reelle overherredømme på øya.

Sampiero Corsa ble myrdet under interne stridigheter på Korsika i 1563, men motstandskampen mot overherredømmet fortsatte frem til 1569, da genuesiske styrker knuste opprørerne og tok egenhendig kontroll over hele øya. Spania, som ikke hadde gjort noe forsøk på å gjenoppta administrasjonen av øya, overlot formelt også den politiske administrasjonen av øya til Genova.

I nesten 200 år styrte Genova på øya Korsika med hard hånd som koloni. Genova opprettet blant annet olivenplantasjer og igangsatte omfattende tvangsarbeid av den korsikanske befolkningen. Men samtidig sørget Genova for at befolkningen ble flyttet fra de usunne kystslettene som ofte var befengt med malaria og andre dødelige sykdommer. Befolkningen ble flyttet til nye byer i fjellskråningene høyere oppe på øya. Det er der de fleste typisk korsikanske småbyene finnes i dag.

Året 1729 kom startskuddet for en opprørsbevegelse som endte med 14 års korsikansk selvstendighet. Dette året innførte genoveserne harde skatter og avgifter overfor øyas innbyggere, hvis de ikke gjorde som myndighetene bestemte. Den store skattleggingen av befolkningen på Korsika førte til sterke protester fra befolkningen som bodde der, og den økte i styrke da korsikanerne grep til våpen og ble militante mot genoveserne i 1733.

I 1735 erklærte Korsika seg som ett selvstendig kongedømme, med den tyske baronen og eventyreren Carl von Neuhof ble utnevnt til regjerende konge. Etter harde forhandlinger med Genova forlot imidlertid Kong Neuhof øya allerede etter 8 måneder i embetet i 1736.

Og da var Korsika igjen under Genova sitt herredømme. Motstanden mot genoveserne var fortsatt sterk på Korsika, og i 1745 startet motstandskampen mot Genova igjen. Lederen for den korsikanske motstandskampen ble myrdet i 1753, men motstandskampen ble raskt overtatt av Pasquale Paoli, en patriotisk korsikaner som inntil da hadde levd i eksil i Napoli.

Han lyktes med å drive ut motstanderne i 1755, og øya ble erklært som selvstendig republikk med Pasquale Paoli som president. Byen Corte ble valgt som hovedstad, der også et universitet ble etablert i 1763. Korsika fikk Europas første demokratiske grunnlov, der også kvinnene fikk stemmerett. Utdanning og skolegang ble høyt prioritert av de korsikanske myndighetene.

Men den selvstendige korsikanske republikken fikk bare leve i 14 år. Selv om Genova ikke hadde noen kontroll over øya lengre, eller kanskje nettopp derfor, overlot Genova kontrollen over Korsika til Frankrike som betaling for en gammel gjeld i 1768, og en fransk militær styrke på 10 000 mann rykket inn i Korsika for å ta kontroll over landet deres.

I slaget ved Ponte Novo nord på øya ble de korsikanske forsvarsstyrkene beseiret av franskmennene i løpet av våren 1769, og Korsika kom under fransk styre kort tid senere. Pasquale Paoli flyktet til Storbritannia, og der etablerte han en eksilbevegelse for et fritt Korsika.

Under den franske revolusjon dro Paoli tilbake til Korsika i 1790 og der ble en sentral personlighet innen revolusjons-styringen av øya. Paoli førte administrasjonen i en mer nasjonalistisk retning enn den hadde vært styrt i tidligere. Dette var noe revolusjonsledelsen i Paris ikke så på med blide øyne. I 1793 ble Paoli dømt til døden in absentia.

Paoli svarte på dommen med å henvende seg til Storbritannia, som den gangen var i krig mot Frankrike, og ba dem om støtte for ett fritt Korsika fra Frankrike. I 1794 gikk en større britisk styrke i land på Korsika etter et sjøslag ved Calvi (der admiral Nelson mistet sitt ene øye). Til Paolis store skuffelse overtok britene selv styret av øya ved å innsette en britisk guvernør. Paoli gikk igjen i eksil i London, og ble der frem til sin død i 1807.

Etter en fredsinngåelse mellom Frankrike og Storbritannia ble Korsika levert tilbake til Frankrike i 1796, og øya har helt siden den gang vært en del av fransk territorium. Lenge var befolkningen innadvendt og fiendtlig innstilt til franskmennene, og en indre del av Korsika forble avsondret og hadde liten kontakt med utenverdenen fram til siste halvdel av 1800-tallet.

Øyas største sønn heter Napoléon Bonaparte, som gjorde Frankrike til den dominerende makten i Europa fra 1790-årene fram til hans fall i 1814. Napoleon ble født i byen Ajaccio, på Korsika i 1769, samme året som Frankrike igjen innlemmet Korsika som en del av Frankrike.

Som 15-åring ble Napoleon sendt til Paris for å få en militær utdannelse, og han ble general allerede i 1792, Napoléon ble utnevnt til fransk førstekonsul i 1799 og til keiser i 1804. Korsikanerne så imidlertid på ham som en forræder, og hans familie ble drevet ut av deres borgerlige hjem i byen Ajaccio, før de ble kalt til Paris for å bli guvernører av erobrede land eller bli en del av det keiserlige hoff som jobbet rundt Napoléon Bonaparte.

Korsikanerne fikk ikke øynene ordentlig opp for Napoléon før hans legeme ble ført hjem fra St. Helena i 1840 og tatt imot i Paris under store hedersbevisninger fra myndighetene. Også i Ajaccio ble han feiret med blant annet fyrverkeri og prosesjoner, og byen har siden feiret deres store sønn hvert år på nesten den samme måten som de gjorde den gangen.

På slutten av 1800-tallet ble det satt igang store prosjekter som skulle sørge for større og bedre veier som skulle være bedre å ferdes på. Det ble også innført en obligatorisk skolegang med fransk som undervisningsspråk.

Korsikanske borgere ble utkalt til å delta i de franske krigene, og mange unge korsikanere ofret sine liv for Frankrike. Så mye som 20 000 korsikanere døde under den første verdenskrig, flere tusener døde også under den andre verdenskrig. Med bare litt over 200 000 innbyggere på Korsika var det dermed en betydelig andel av befolkningen deres som strøk med for Frankrike under verdenskrigene. Korsikanerne er seg selv svært bevisst sine ofre som de gjorde for Frankrike, og i hver eneste by er det satt opp minnesmerker med navn på unge soldater fra disse stedet som ofret sine liv i verdenskrigene og i de mange kolonikrigene.

Nasjonalismen på Korsika har levd videre frem til denne dag. I 1974 ble organisasjonen FLNC etablert. Dette var en nasjonalistbevegelse som kjempet for et selvstendig Korsika. I årene etter gjennomførte FLNC flere terroraksjoner mot franske institusjoner og administrasjon på Korsika. På 1980-tallet roet dette seg gradvis ned samtidig som befolkningen på Korsika oppnådde stadig flere rettigheter.

Den siste store terroraksjonen fra korsikansk side kom i 1999, siden den gang har det vært stille. Siden 2002 har Korsika hatt indre selvstyre, og kravet om full selvstendighet står derfor svakt i det korsikanske samfunnet. Men fortsatt er befolkningen opptatt av sin korsikanske identitet, og bruker aktivt sine nasjonalistiske symboler, slik som det korsikanske flagget.

På de tospråklige veiskiltene er det franske stedsnavnet ofte strøket over med spraymaling. Men korsikanere som er under 40 år har mer beskjedne kunnskaper om det korsikanske språket, da fransk er det språket som brukes til daglig.

• Bertarelli, Luigi Vittorio (1929): Corsica. Guida d'Italia, Roma: CTI.
• Costa, L. J.; Cécile Costa (2005): Préhistoire de la Corse Arkivert 7. oktober 2018 hos Wayback Machine., Kyrnos Publications pour l'archéologie.
• Loughlin, John (1989): Regionalism and Ethnic Nationalism in France: A Case-study of Corsica Thesis. San Domenico, Italia: European University Institute.

(en) Corse – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

• Corsica: a mountain in the sea, offisiell fransk nettsted på engelsk