Ediktet i Thessaloniki

Ediktet i Thessaloniki, også kjent som Cunctos populos eller trekeiserediktet, ble gitt 27. februar 380 av Theodosius I, Gratian, og Valentinian II.

Ediktet markerer slutten på den nominelle religionsfrihet i det fjerde århundre, og er et stort skritt på veien mot å gjøre kristen tro til romersk statsreligion.

Det dreide seg om et rent politisk edikt med rikets enhet som det styrende motiv. Noen forutgående konsultasjon med kirkelige ledere eller teologer var ikke funnet sted. Dekretet ble året etter supplert med forordninger om omgangen med heretikere.

Ediktet befalte alle rikets innbyggere å bekjenne troen til biskopene i Roma og Alexandria. Det er vanlig å hevde at dette ediktet gjorde kristendom til romersk statsreligion. Andre teorier sier at målet ikke var å tvinge paganistene inn i den kristne kirke, men å samle alle kristne om den den nikenske tro.

Thessalonikaediktet utgikk fra Theodosius I, Gratian og Valentinian II.^[1]

Det kom (i strid med alminnelig tradisjonell historieskrivning) i stand allerede innen Theodosius var blitt døpt av biskop Acholius av Thessalonika etter å ha blitt syk der i byen. Den alminnelige fremstilling har vært at ediktet ble gitt kort tid etter at Theodosius hadde vært alvorlig syk i Thessaloniki, og blitt døpt av biskop Acholius av Thessaloniki.^[2]

IMPPP. GR(ATI)IANUS, VAL(ENTINI)ANUS ET THE(O)D(OSIUS) AAA. EDICTUM AD POPULUM VRB(IS) CONSTANTINOP(OLITANAE).

Cunctos populos, quos clementiae nostrae regit temperamentum, in tali volumus religione versari, quam divinum Petrum apostolum tradidisse Romanis religio usque ad nunc ab ipso insinuata declarat quamque pontificem Damasum sequi claret et Petrum Aleksandriae episcopum virum apostolicae sanctitatis, hoc est, ut secundum apostolicam disciplinam evangelicamque doctrinam patris et filii et spiritus sancti unam deitatem sub pari maiestate et sub pia trinitate credamus. Hanc legem sequentes Christianorum catholicorum nomen iubemus amplecti, reliquos vero dementes vesanosque iudicantes haeretici dogmatis infamiam sustinere ‘nec conciliabula eorum ecclesiarum nomen accipere’, divina primum vindicta, post etiam motus nostri, quem ex caelesti arbitro sumpserimus, ultione plectendos.

DAT. III Kal. Mar. THESSAL(ONICAE) GR(ATI)ANO A. V ET THEOD(OSIO) A. I CONSS.

KEISERNE GRATIAN, VALENTINIAN OG THEODOSIUS AUGUSTI. EDIKT TIL KONSTANTINOPELS FOLK.
Det er vårt ønske alle de forskjellige folkeslag som er undergitt vår mildhet og moderasjon mp fortsette å bekjenne den religion som var blitt gitt til romerne av den hellige apostel Peter, slik den er blitt bevart av trofast tradisjon, og som nå bekjennes av pontiffen Damasus og av Peter, biskop av Alexandria]], en mann av apostolisk hellighet. I pakt med den apostoliske lære og evangelisk lære, la oss tro på den ene guddom i Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, i likeverdig majestet og i en hellig treenighet. Vi bemyndiher de som etterlever denne lov å kalle seg katolske kristne; men hva angår de øvrige, siden de ette rvår vurdering er dumme tåper, erklærer vi at de skal bli merket med det skammens navn heretikere, og vi akter ikke å gi deres konventikler betegnelsen kirker. De vil for det første lide den tilrettevisning de skal motta den guddommelige fordømmelse, og for det andre den straff som vi i vår myndighet skulle bestemme å pågøre dem i pakt med Himmelens vilje.
GITT I THESSALONICA PÅ DEN TREDJE DAG FRA MÅNEDEN MARS' KALENDA, UNDER DET FEMTE ÅR AV GRATIAN AUGUSTUS' KONSULAT OG DET FØRSTE AV THEODOSIUS AUGUSTUS'^[3]

• Boyd, William Kenneth (1905). «The Ecclesiastical Edicts of the Theodosian Code». Columbia University Press. 
• Ehler, Sidney Zdeneck; Morrall, John B (1967). Church and State Through the Centuries: A Collection of Historic Documents with Commentaries. ISBN 9780819601896. 
• Ferguson, Everett; McHugh, Michael P.; Norris, Frederick W. (1999). «Encyclopedia of Early Christianity». Taylor & Francis. ISBN 0-8153-3319-6. 
• Williams, Stephen; Friell, Gerard (1994). Theodosius: The Empire at Bay. B.T. Batsford Ltd. ISBN 0-300-06173-0.