Det tredje korstog

Det tredje korstog (1189–1192) var et forsøk av tre europeiske monarker fra den vestlige kristendom (Filip II August av Frankrike, Rikard Løvehjerte av England, og Fredrik Barbarossa av Det tysk-romerske rike) på å gjenerobre Det hellige land fra den islamske hærføreren Saladin. Av denne grunn er korstoget også kjent som «kongenes korstog».

Fra 1169 styrte Saladin Egypt, og hadde satt seg som mål å drive de kristne vekk fra det østlige middelhavsområdet. Etter å ha tatt Syria kunne han omringe korsfarerstaten, og 4. juli 1187 seiret han i slaget ved Hattin. Den 2. oktober kapitulerte Jerusalem, og dermed var det bare Antiokia, Tripoli, Tyr og Margat som var under kristen kontroll. Korstoget startet i 1189, og endte med en fredsavtale i 1192. Den var delvis vellykket, gjenerobret de viktige byene Akko og Jaffa, og omstyrtet de fleste av Saladins erobringer, men den klarte ikke å gjenerobre Jerusalem, som var hovedmålet med korstoget og dets religiøse fokus.

Etter at det andre korstoget i 1147–1149 hadde feilet, kontrollerte Zengidedynastiet et forent Syria og gikk inn i en konflikt med de fatimideherskerne i Egypt. Saladin brakte til slutt både de egyptiske og syriske styrkene under sin egen kontroll, og ansatte dem for å angripe korsfarerstatene og gjenerobre Jerusalem i 1187. Ansporet av religiøs iver, kong Henrik II av England og kong Filip II August av Frankrike avsluttet deres konflikt med hverandre for å lede et nytt korstog. Henriks død den 6. juli 1189 betydde imidlertid at den engelske kontingenten kom under kommando av hans etterfølger, kong Richard I av England. Den eldre tyske keiseren Fredrik Barbarossa svarte også på oppfordringen, og ledet en massiv hær over Balkan og Anatolia. Han oppnådde noen seire mot det seldsjukkiske Rum-sultanatet, men han døde mens han krysset en elv 10. juni 1190 før han nådde Det hellige land. Hans død forårsaket enorm sorg blant de tyske korsfarerne, og de fleste av troppene hans vendte hjem.

Etter at korsfarerne hadde fordrevet ajjubidehæren fra Akko, forlot Filip II August – i selskap med Fredriks etterfølger i kommando av de tyske korsfarerne, Leopold V, hertugen av Østerrike – Det hellige land i august 1191. Etter en stor seier av korsfarerne i slaget ved Arsuf ble det meste av kysten av Levanten tilbakeført til kristen kontroll. Den 2. september 1192 inngikk Richard og Saladin Jaffa-traktaten, som anerkjente muslimsk kontroll over Jerusalem, men tillot ubevæpnede kristne pilegrimer og kjøpmenn å besøke byen. Richard forlot Det hellige land 9. oktober 1192. Suksessene til det tredje korstoget gjorde det mulig for vestlige folk å opprettholde betydelige stater på Kypros og på den syriske kysten.

Unnlatelsen av å gjenerobre Jerusalem inspirerte det påfølgende fjerde korstoget i 1202–1204, men europeere greide bare gjenvinne byen – og bare kort tid – noe som førte til det sjette korstoget i 1229.

Kong Balduin IV av Jerusalem døde i 1185,^[1] og overlot kongeriket Jerusalem til sin nevø Balduin V, som han hadde kronet som medkonge i 1183. Grev Raymond III av Tripoli tjente igjen som regent. Året etter døde Balduin V før sin niende bursdag, og moren hans, Sybilla, søster til Balduin IV, kronet seg selv til dronning og hennes ektemann, Guy av Lusignan, som konge. Reynald av Châtillon, som hadde støttet Sybillas krav på tronen, angrep en rik karavane som reiste fra Egypt til Syria, og fikk de reisende kastet i fengsel, og brøt dermed en våpenhvile mellom kongeriket Jerusalem og Saladin.^[2][3] Saladin krevde løslatelse av fangene og lasten deres. Den nykronede kong Guy appellerte til Raynald om å gi etter for Saladins krav, men Raynald nektet å følge kongens ordre.

Denne siste forargelsen overfor Raynald ga Saladin den anledningen han trengte for å ta offensiven mot kongeriket Jerusalem, og i 1187 beleiret han byen Tiberias. Raymond rådet til tålmodighet, men kong Guy, som handlet etter råd fra Raynald, marsjerte hæren sin til Hittin utenfor Tiberias. Saladins styrker kjempet mot den frankiske hæren, tørste og demoraliserte, og beseiret den i det påfølgende slaget ved Hattin i juli 1187.^[4]

Kong Guy og Raynald ble brakt til Saladins telt, hvor Guy ble tilbudt et beger med vann på grunn av sin store tørst. Guy tok en drink og ga deretter begeret til Raynald. At Raynald hadde mottatt begeret fra kong Guy i stedet for fra Saladin, betydde at Saladin ikke ville bli tvunget til å tilby beskyttelse til den forræderske Raynald (skikken foreskrev at hvis man personlig ble tilbudt en drinke av verten, var ens liv trygt). Da Raynald tok imot drinken fra kong Guys hender, sa Saladin til tolken sin: «si til kongen: ’det er du som har gitt ham å drikke’».^[5] Etterpå halshugget Saladin Raynald for tidligere svik.^[6] Saladin hedret tradisjonen med kong Guy, sendte ham til Damaskus og lot ham til slutt bli frigitt ved løsepenger av sitt folket.

Ved slutten av 1187 hadde Saladin inntatt Akko og Jerusalem. Kristne kom ikke til beholde byen Jerusalem igjen før i 1229.^[7] Pave Urban III sies å ha kollapset og døde i oktober 1187 etter å ha hørt nyhetene om slaget ved Hattin.^[8]

Den nye paven, Gregor VIII, tolket i bullen Audita tremendi den 29. oktober 1187 erobringen av Jerusalem som en straff for kristnes synder over hele Europa; han ba om et nytt korstog til Det hellige land.^[9]

Korstoget til Fredrik Barbarossa, keiser av Det tysk-romerske rike, var «det mest omhyggelig planlagte og organiserte» hittil.^[10] Fredrik var sekstiseks år gammel da han reiste.^[11] To beretninger dedikert til ekspedisjonen hans har blitt bevart: Historien om ekspedisjonen til keiser Fredrik (Historia de expeditione Friderici imperatoris) og Historien om pilegrimene (Historia peregrinorum). Det er også en kort traktat, Brevet om keiser Fredriks død (Epistola de morte Friderici imperatoris).^[12]

Den 27. oktober 1187, litt over tre uker etter Saladins erobring av Jerusalem, sendte pave Gregor VIII brev til det tyske bispeembetet hvor han kunngjorde om sitt valg og beordret dem til å vinne den tyske adelen til et nytt korstog. Rundt 23. november mottok Fredrik brev som var blitt sendt til ham fra herskerne i korsfarerstatene i øst, der de oppfordret ham til å hjelpe dem.^[13]

Innen 11. november hadde kardinal Henri de Marsiac blitt utnevnt til å forkynne korstoget i Tyskland. Han forkynte for Fredrik og en offentlig forsamling i Strasbourg rundt den 1. desember, det samme gjorde biskop Henry av Strasbourg. Omtrent 500 riddere tok korset i Strasbourg, men Fredrik kom med innsigelser grunnet sin pågående konflikt med erkebiskop Filip av Köln. Han sendte imidlertid utsendinger til Filip II August av Frankrike, som da var hans allierte, for å oppfordre ham til å ta korset. Den 25. desember møttes Fredrik og Filip personlig på grensen mellom Ivois og Mouzon i nærvær av Henri de Marsiac og Joscius, erkebiskop av Tyr, men han kunne ikke overbevise Filip om å gå på korstog da han var i krig med England.^[13]

Fredrik holdt et møte i Mainz 27. mars 1188. På grunn av dens formål kalte han han det et «kristusmøte» (Curia Christi). Det ble så kalt fordi det var tenkt under Jesu Kristi presidentskap som kongenes konge.^[14] Erkebiskopen av Köln underkastet seg Fredrik og freden ble gjenopprettet til imperiet. Biskop Gottfried von Spitzenberg holdt en korstogpreken og Fredrik tok korset på oppfordring fra forsamlingen. Han ble fulgt av sin sønn, hertug Fredrik VI av Schwaben,^[15] og av hertug Fredrik av Böhmen (som døde før korstogets avreise), hertug Leopold V av Østerrike, landgrav Ludvig III av Thüringen (som sammen med Leopold V valgte å ta skip fra Italia framfor landveien som Fredrik) og en rekke mindre adelsmenn.^[16]

Etter å ha tatt korset, proklamerte Fredrik en «generell ekspedisjon mot hedningene» i samsvar med pavens instruksjoner. Han fastsatte perioden med forberedelser til mellom 17. april 1188 og 8. april 1189 og planla at hæren skulle samles i Regensburg på Jørgensdag (23. april 1189). For å forhindre at korstoget skulle utarte til en udisiplinert pøbel, ble deltakerne pålagt å være bemidlet med minst tre mark, noe som var nok til å kunne forsørge seg selv i to år.^[16]

I Strasbourg påla Fredrik en liten skatt på jødene i Tyskland for å finansiere korstoget. Han satte også jødene under sin beskyttelse og forbød noen å forkynne mot jødene.^[13] Det første og andre korstogene i Tyskland hadde vært preget av vold og overgrep mot jødene. Også det tredje korstoget førte til et utbrudd av ekstrem vold mot jødene i England.^[17] Fredrik forhindret til en viss grad en gjentakelse av disse hendelsene i Tyskland.^[18]

Den 29. januar 1188 invaderte en mobb det jødiske kvarteret i Mainz og mange jøder flyktet til det keiserlige festningen Burg Münzenberg. Det var ytterligere hendelser knyttet til «Kristi domstol» i mars. Ifølge rabbi Moses ha-Cohen fra Mainz, kjent fra et brev han skrev til sin svoger Eleazar av Worms, var det mindre hendelser fra det øyeblikket folk begynte å ankomme til Kristi domstol 9. mars.^[18] Dette kulminerte med en samling av pøbler for å invadere det jødiske kvarteret 26. mars. Den ble spredt av den keiserlige marskalken Heinrich av Kalden. Rabbineren møtte deretter keiseren, noe som resulterte i et keiserlig edikt som truet med lemlesting eller død for alle som lemlestet eller drepte en jøde. Den 29. mars red Fredrik og rabbineren deretter gjennom gatene sammen for å understreke at jødene hadde keiserlig beskyttelse. De jødene som hadde flyktet i januar, kom tilbake i slutten av april.^[18]

Kort tid etter forsamlingen i Strasbourg sendte Fredrik ut legater for å forhandle om passasje av hæren sin gjennom landene deres: erkebiskop Konrad av Wittelsbach til Ungarn, et sendebud til det seldsjukkiske Rum-sultanatet og en ikke navngitt ambassadør til det bysantinske riket. Han kan også ha sendt representanter til prins Leo II av Armenia.^[19]

Fordi Fredrik hadde undertegnet en vennskapsavtale med Saladin i 1175,^[20] følte han det nødvendig å gi Saladin varsel om oppsigelsen av alliansen deres.^[21] Den 26. mai 1188 sendte han grev Henrik II av Dietz for å gi et ultimatum til Saladin. Sultanen ble beordret til å trekke seg tilbake fra landene han hadde erobret, å gi tilbake det sanne kors til Den hellige gravs kirke og gjøre godtgjørelse for de kristne som hadde blitt drept i hans erobringer, ellers ville Fredrik oppheve deres traktat.^[22] albigenser

Noen dager etter jul 1188 mottok Fredrik ungarske, bysantinske, serbiske, seldsjukkiske og muligens ajjubidiske utsendinger i Nürnberg. Ungarerne og seldsjukkerne lovet proviant og sikker oppførsel til korsfarerne. Utsendingene til Stefan I Nemanja, storprins av Serbia, kunngjorde at deres fyrste ville ta imot Fredrik i Niš. En avtale ble oppnådd med den bysantinske utsendingen, Johannes Kamateros, men den krevde at Godfrey fra Würzburg, Fredrik av Schwaben og Leopold av Østerrike skulle sverge eder for korsfarernes gode oppførsel. Biskop Hermann av Münster, grev Rupert III av Nassau, den framtidige Henrik III av Dietz og den keiserlige kammerherren Markward av Neuenbürg med et stort følge^[23] ble sendt i forveien for å gjøre forberedelser i Bysants.^[22]

På forsamlingen i Strasbourg i desember 1187 oppfordret biskop Godfrey av Würzburg at Fredrik burde seile hæren sin til Det hellige land i stedet for å reise over land. Fredrik avslo^[24] og pave Klemens III beordret til og med biskopen å ikke diskutere det videre. Til syvende og sist ignorerte mange tyskere møtet ved Regensburg og dro til kongedømmet Sicilia, i håp om å seile til Det hellige land på egenhånd. Fredrik skrev til kong Vilhelm II av Sicilia og ba ham om å hindre slike seilinger. Årsaken kan være at keiseren og paven kan ha fryktet at Saladin snart ville erobre alle korsfarerhavnene.^[19]

Fredrik var den første av de tre kongene som dro til Det hellige land. Den 15. april 1189 i Haguenau, et sted av betydning for ham og hvor han kanskje ble født,^[25] aksepterte Frederick formelt og symbolsk pilegrimsstaven.^[10] Han ankom Regensburg for mønstringen mellom 7. og 11. mai.^[26] Hæren hadde begynt å samles 1. mai. Fredrik var skuffet over den lille styrken som ventet ham, men han ble frarådet fra å avbryte foretaket da han fikk vite at en internasjonal styrke allerede hadde rykket fram til den ungarske grensen og ventet på den keiserlige hæren.^[27]

Fredrik dro ut 11. mai 1189 med en hær på mellom 12 000 og 20 000 mann, blant dem også 2 000–4 000 riddere.^{[28][29][30][31]} Samtidige krøniker ga en rekke beregninger på Fredriks hær, fra 10 000 til 600 000 mann,^[32] blant dem 4 000–20 000 riddere. Etter å ha forlatt Tyskland ble Fredriks hær økt ved å legge til en kontingent på 2000 mann ledet av den ungarske prinsen Géza, den yngre broren til kong Béla III av Ungarn, og biskop Ugrin Csák.^[33] To kontingenter fra imperiet, en fra kongeriket Arles (Burgund) og en fra hertugdømmet Lothringen, sluttet seg også til hæren under gjennomfarten av Bysants. Hæren som Fredrik ledet inn på muslimsk territorium var sannsynligvis større enn den han hadde forlatt Tyskland med.^[31]

Fredrik seilte fra Regensburg den 11. mai 1189, men det meste av hæren hadde allerede tatt landveien til den ungarske grensen. Den 16. mai beordret Fredrik at landsbyen Mauthausen (i dagens Østerrike) skulle brennes da den hadde pålagt hæren en avgift. I Wien forviste Fredrik 500 mann fra hæren for ulike overtredelser. Han feiret pinse den 28. mai og slo leir overfor ungarske Pressburg (dagens Bratislava). I løpet av sine fire dager i leir før Pressburg, utstedte Fredrik en ordinans for hærens gode oppførsel, en «lov mot ugjerningsmenn» i ordene tik en krønike. Det hadde tilsynelatende en god effekt.^[34]

Fra Pressburg eskorterte de ungarske utsendingene korsfarerne til Esztergom i Ungarn, hvor kong Béla III av Ungarn hilste på dem 4. juni. Han sørget for båter, vin, brød og bygg til hæren. Fredrik ble i Esztergom i fire dager. Kongen av Ungarn fulgte hæren til den bysantinske grensen ved Beograd. Det var hendelser under kryssingen av elvene Drava og Tisza, men Sava ble krysset 28. juni uten hendelser. I Beograd arrangerte Fredrik en ridderturnering, holdt en domstol, gjennomførte en folketelling av hæren og skrev til den bysantinske keiseren Isak II Angelos for å informere ham om at han hadde gått inn i bysantinsk territorium.^[35]

Hæren, fortsatt fulgt av Béla III, forlot Beograd 1. juli, krysset elven Velika Morava og satte kursen mot Braničevo, som var sete for den lokale bysantinske administrasjonen ettersom Beograd hadde blitt ødelagt i de siste krigene med ungarerne og serberne. Lederen for den bysantinske administrasjonen var en doux (hertug). I Braničevo tok Béla III permisjon og reiste tilbake til Ungarn. Han ga korsfarerne vogner og til gjengjeld ga Fredrik ham båtene sine ettersom de ikke lenger skulle reise langs Donau.^[36]

Den burgundiske kontingenten under erkebiskop Aimo II av Tarentaise og en kontingent fra Metz innhentet hæren ved Braničevo. Hertugen av Braničevo ga hæren åtte dagers proviant. Den utvidede hæren, også en ungarsk kontingent, forlot Braničevo 11. juli etter den gamle romerveien Via Militaris som førte til Konstantinopel. De ble trakassert av banditter langs ruten. Ifølge korsfarerkilder tilsto noen banditter som ble fanget at de handlet etter ordre fra hertugen av Braničevo.^[36]

Den 25. juli var Fredrik i Ćuprija da han fikk beskjed om at Pierre de Brixey, biskop av Toul, hadde ankommet Ungarn med kontingenten fra Lorraine (Lothringen). Det var der kommunikasjonsproblemene mellom Fredrik og Isak II Angelos ble tydelige. Fredriks utsendinger hadde nådd Konstantinopel, men Isak var borte og beleiret opprørere i Filadelfia. Ikke desto mindre skrev Johannes Kamateros for å informere Fredrik om at et marked ville være tilgjengelig i Sofia.^[37] Det var sannsynligvis fra Ćuprija at Fredrik sendte en annen utsending, en ungarsk greve ved navn Lectoforus, til Konstantinopel for å få vite hva som egentlig foregikk.^[38]

Fredrik ble ønsket velkommen av Stefan Nemanja i Niš med pomp og prakt 27. juli. Selv om den serbiske herskeren ba keiseren om å investere ham med hans besittelser, nektet Fredrik med den begrunnelse at han var på pilegrimsreise og ikke ønsket å skade Isak. En ekteskapsallianse ble arrangert mellom en datter av hertug Berthold IV av Merania og en nevø av Nemanja. Fredrik mottok også meldinger om støtte fra tsar Peter II av Bulgaria, men nektet en direkte allianse. Til tross for Fredriks omsorg for ikke å bli trukket inn i politikken og stridighetene på Balkan, ble hendelsene ved Niš sett på av bysantinerne som fiendtlige handlinger.^[37]

Før han forlot Niš, lot Fredrik Godfrey fra Würzburg holde en preken om viktigheten av disiplin og å opprettholde freden. Han reorganiserte også hæren, og delte den inn i fire, ettersom den ville komme inn i områder som mer solid under bysantinsk kontroll og mindre vennlig. Fortroppen til schwabere og bayere ble satt under kommando av hertugen av Schwaben assistert av markgreve Herman IV av Baden og Berthold III av Vohburg. Den andre divisjonen besto av de ungarske og bohemiske kontingentene med sine adskilte fanebærere. Den tredje var under kommando av hertugen av Merania assistert av biskop Diepold av Passau. Den fjerde var under Fredriks personlige kommando og Rupert av Nassau ble utnevnt til dens fanebærer in absentia.^[39]

Korsfarerne forlot Niš den 30. juli og ankom Sofia den 13. august. De fant byen praktisk talt forlatt. Det var ingen bysantinsk delegasjon for å møte dem og ikke noe marked. Dagen etter forlot korsfarerne Sofia og hæren fra Lorrain under Pierre de Brixey innhentet til slutt hovedhæren. Fjellovergangen som kalles Trajanporten i Bulgaria ble holdt av en bysantinsk styrke på 500 mann. Ifølge Diepold av Passau trakk garnisonen seg tilbake ved synet av Fredriks speidere, men Historia de expeditione Friderici imperatoris sier at den trakk seg tilbake først etter å ha blitt angrepet av Fredrik og en liten gruppe riddere. Hæren ankom Pazardzjik 20. august og fant en overflod av forsyninger.^[40]

Lectoforus møtte hæren ved Pazardzhik og informerte Fredrik om manglende respekt for utsendingene hans. Den 24. august nådde den keiserlige hæren Filippopolis, de bysantinske styrkene i området hadde flyktet når de nærmet seg. Den 25. august ble Lectoforus' rapport bekreftet: utsendingene hadde blitt fratatt eiendelene sine og åpenlyst hånet i nærvær av den ajjubidiske ambassadøren. Samme dag ankom en bysantinsk utsending med et brev fra Isak II Angelos, som omtalte Fredrik som «konge av Tyskland», og nektet ham keisertittelen, og anklaget ham for å ha planlagt å sette sønnen Fredrik på tronen til Konstantinopel. Han tilbød seg likevel å oppfylle avtalen fra desember 1188 om å ferge korsfarerne over Dardanellene hvis han mottok gisler (blant dem hertug Fredrik og seks biskoper) i tillegg til utsendingene han hadde arrestert. Fredriks svar om at han ville vurdere tilbudet først etter at utsendingene ble løslatt.^[41]

Ifølge Historia de expeditione Friderici imperatoris markerte Isaks brev et brudd i forholdet mellom korsfarerne og bysantinerne. Deretter gikk korsfarerne over til plyndring og brent jords taktikk. Den 26. august beslagla korsfarerne Filippopolis og dens rikelige forsyninger. Fredrik prøvde å kommunisere med den nærmeste bysantinske sjefen, hoffbyråkraten (prōtostratōr) Manuel Kamytzes. Da han ikke fikk noe svar, lot han hæren gå til angrep den 29. august og drepte femti. Dagen etter eller en uke senere (6. september) okkuperte hertug Fredrik og hertug Berthold Berrhoë (dagens Veria i nordlige Hellas) uten motstand. En festningen ble erobret og deretter ytterligere to byer før den lokale armenske og bulgarske befolkningen sverget å skaffe forsyninger til Filippopolis så lenge korsfarerne var der. Makedonia var delvis okkupert fram til 5. november.^[41]

Isak beordret Kamytzes til å skygge korsfarerne og trakassere de som søkte etter mat og forsyninger.^[42] Rundt den 22. november 1189, med bortimot 2000 ryttere, satte Kamytzes opp et bakhold for korsfarernes forsyningstog nær Filippopolis. Korsfarerne fikk informasjon om dette fra de armenske innbyggerne i festningen Prousenos, der Kamytzes hadde satt opp sin hovedleir. De la ut med 5000 kavalerister for å angripe den bysantinske leiren. De to styrkene møttes ved et uhell nær Prousenos, og i det påfølgende slaget ble Kamytzes slått tilbake. Historikeren Niketas Khoniates, som var øyenvitne, skrev at bysantinerne flyktet så langt som til Ohrid, og at Kamytzes ikke sluttet seg til sine menn før tre dager etter slaget.^[43]

Etter å ha nådd Anatolia, ble Fredrik lovet sikker passasje gjennom regionen av det tyrkiske Rum-sultanatet, men ble i stedet møtt med konstante tyrkiske angrep på sin hær.^[44] En tyrkisk hær på kanskje 10 000 mann ble beseiret i slaget ved Filomelion av rundt 2 000 korsfarere, med 4 174–5 000 tyrkere drept.^[45] Etter fortsatte tyrkiske angrep mot korsfarerhæren, bestemte Fredrik seg for å fylle opp lageret av dyr og matvarer ved å erobre den tyrkiske hovedstaden Iconium (dagens Konya). Den 18. mai 1190 beseiret den tyske hæren sine tyrkiske fiender i slaget ved Iconium, plyndret byen og drepte rundt 3000 tyrkiske soldater.^[46]

Mens Fredrik krysset elven Salef (dagens Göksu) i Taurusfjellene den 10. juni 1190, skled Fredericks hest og kastet ham mot steinene; han druknet da i elven. Det var et enormt tilbakeslag for korstoget. Etter dette vendte mye av hæren hans tilbake til Tyskland sjøveien i påvente av det kommende keiserlige valget. Keiserens sønn, Fredrik av Schwaben, ledet de resterende 5000 menn til Antiokia ved Orontes. Der ble keiserens kropp kokt for å fjerne kjøttet, som deretter ble gravlagt i St. Peters kirke; hans bein ble lagt i en pose for å fortsette korstoget. I Antiokia ble imidlertid den tyske hæren ytterligere redusert av sykdom og feber.^[47] Unge Fredrik måtte be om hjelp fra sin slektning Konrad av Montferrat for å føre ham trygt til Akko via Tyr, hvor farens bein ble gravlagt. Mens den keiserlige hæren ikke nådde målet om å erobre Jerusalem, erobret den hovedstaden i det seldsjukkiske tyrkiske Rum-sultanatet og hadde påført tyrkiske styrker betydelig skade, med mer enn 9000 tyrkiske soldater drept i alle slag og trefninger til sammen.^[48]

Det var to internasjonale hovedekspedisjoner som reiste sjøveien med skip uavhengig av hovedhærene fra nordeuropeiske farvann mellom våren og høsten 1189. I tillegg var det trolig mange uregistrerte seilinger i mindre skala. Noen kan ha seilt så tidlig som i 1188.^[49]

Den tidligere av de to flåtene forlot England i løpet av fastetiden. Det var allerede en stor internasjonal flåte, blant annet rundt 10 000 mann og 50–60 skip fra England, Danmark, Friesland, Flandern, Holland og Rhinland.^[50][51] Etter et stopp i Lisboa, angrep flåten og plyndret muslimske Alvor i sørenden av dagens Portugal og dens festning og massakrerte forsvarere på rundt 5 600.^[49][52] Flåten ankom Akko den 1. september.^[53]

Den siste av de to hovedflåtene er den bedre dokumentert ettersom det er bevart en kort øyenvitneskildring om dens bragder, De itinere navali («Fra sjøbåren reise»).^[54] Den var hovedsakelig sammensatt av vanlige folk.^[55] Det dro fra Tyskland i april med elleve skip, selv om dette ble forsterket etter at det ankom Lisboa i begynnelsen av juli av en engelsk flåte som hadde satt ut i mai.^[56][57] Flåten ble rekruttert av kong Sancho I av Portugal for å hjelpe til med et angrep på muslimske Silves. Ved den påfølgende beleiringen av Silves hadde flåten 38 fartøyer, blant annet to fra Bretagne og Galicia.^[58][59] Byen kapitulerte etter 45 dagers beleiring.^[60] Den andre flåten ankom Akko mellom april og juni 1190.^[61] Ifølge Narratio de primordiis ordinis theutonici ble tømmer og seil fra båtene brukt til å bygge et feltsykehus, som med tiden utviklet seg til den tyske orden.^[62]

Ifølge den arabiske teksten Al-Bayan al-Mughrib, skrevet av Ibn 'Idhari, kjempet en flåte fra nord et sjøslag med Almohad-flåten nær Gibraltarstredet våren 1190 og ble beseiret, med mennene som enten ble drept eller tatt til fange. Flåten kan ha overvintret i Portugal. Denne hendelsen er ikke nevnt i kristne kilder.^[49] Sommeren 1190 seilte et ensomt engelsk skip skilt fra flåten inn i Silves mens byen ble beleiret av almohadekalifatet. Etter anmodning fra biskop Nicholas av Silves – selv et tidligere medlem av 1189-ekspedisjonen – deltok de engelske korsfarerne i det vellykkede forsvaret.^[63]

Henrik II av England og Filip II August av Frankrike avsluttet krigen med hverandre i et møte ved Gisors i januar 1188, og deretter tok begge korset.^[13] Begge påla sine innbyggere en «Saladin-tiende» for å finansiere satsingen. I England foretok Baldwin av Exeter, erkebiskopen av Canterbury, en tur gjennom Wales, og overbeviste 3000 krigsmenn om å ta opp korset, nedtegnet i Itinerary (Reiseplanen) av Gerald av Wales. Baldwin skulle senere følge Richard på korstoget og ville dø i Det hellige land.^[64]

Kong Henrik II av England døde 6. juli 1189. Richard etterfulgte ham og begynte umiddelbart å skaffe midler til korstoget. I mellomtiden dro noen av hans undersåtter i flere omganger over havet.^[65] I april 1190 dro kong Richards flåte fra Dartmouth under kommando av Richard de Camville og Robert de Sablé på vei for å møte sin konge i Marseille. Deler av denne flåten hjalp den portugisiske monarken med å slå tilbake et angrep fra Almohadekalifatet mot Santarém og Torres Novas, mens en annen gruppe plyndret kristne Lisboa, bare for å bli presset ut av den portugisiske monarken.^[66] Richard og Filip II møttes i Vézelay i nåværende Frankrike og dro sammen den 4. juli 1190 så langt som til Lyon hvor de skiltes etter å ha avtalt å møtes på Sicilia; Richard med sitt følge, etter sigende å ha utgjort 800, marsjerte til Marseille og Filip til Genova.^[67] Richard ankom Marseille og fant ut at flåten hans ikke hadde ankommet; han ble raskt lei av å vente på den og leied inn skip, dro til Sicilia 7. august, besøkte flere steder i Italia underveis og ankom Messina 23. september. I mellomtiden ankom den engelske flåten til slutt Marseille den 22. august, og fant ut at Richard hadde dratt, seilte da direkte til Messina, og ankom før ham den 14. september.^[67] Filip hadde leid inn en genovesisk flåte for å frakte hæren hans, som besto av 650 riddere, 1300 hester og 1300 våpendragere til Det hellige land via Sicilia.^[68]

Vilhelm II av Sicilia hadde dødd året før, og ble erstattet av Tancred, som hadde fengslet Johanna av England, enke etter Vilhelm II, men ikke minst søster av kong Richard. Richard erobret byen Messina 4. oktober 1190 og fikk løslatt Johanna. Richard og Filip ble uenige da Richard hadde bestemt seg for å gifte seg med spanske Berengaria av Navarra, og brøt da hans mangeårige forlovelse med Filips halvsøster Alys, grevinne av Vexin. Filip dro direkte fra Sicilia til Midtøsten 30. mars 1191 og ankom Tyr i april; han sluttet seg til beleiringen av Akko 20. april.Gesta Regis Ricard</ref> Richard dro ikke fra Sicilia før 10. april.

Kort tid etter å ha satt seil fra Sicilia, ble kong Richards armada på 180 skip og 39 galeier truffet av en voldsom storm.^[69] Flere skip gikk på grunn, blant annet det som fraktet Johanna, hans nye forlovede Berengaria og en stor mengde skatter som hadde blitt samlet for korstoget. Det ble snart oppdaget at Isaak Komnenos av Kypros hadde beslaglagt skatten. De unge kvinnene var uskadd. Richard gikk inn i Limassol 6. mai og møtte Isaak, som gikk med på å gi fra seg Richards eiendeler og samtidig bidra til korstoget med 500 soldater. Richard slo leir ved Limassol, hvor han fikk besøk av Guy av Lusignan, kongen av Jerusalem, og sørget også for å feire bryllup med Berengaria, som ble kronet til dronning. Da han var tilbake i festningen Famagusta, brøt Isaak sin gjestfrihetsed og krevde at Richard måtte å forlate Kypros. Isaaks arroganse fikk Richard til å gå til krig og erobret øya i løpet av få dager, og dro derfra en gang før juni.^[70] Den anonyme krønikeren til Béthune^[71][72] kommer imidlertid med det forslaget om at Richard angrep Kypros ettersom Isaak hindret matforsyningen til den latinske hæren ved Akko.^[73]

Saladin hadde løslatt kong Guy av Lusignan fra fengselet i 1189. Guy forsøkte å ta kommandoen over de kristne styrkene ved Tyr, men Conrad av Montferrat holdt makten der etter hans vellykkede forsvar av byen fra muslimske angrep. Guy vendte oppmerksomheten mot den velstående havnen i Akko. Han samlet en hær for å beleire byen og fikk hjelp fra Filips nylig ankomne franske hær. De kombinerte hærene var imidlertid ikke nok til å motvirke Saladin, hvis styrker beleiret beleiringen. Sommeren 1190, i et av de mange sykdomsutbruddene i leiren, døde dronning Sibylla og hennes små døtre. Guy, selv om han kun var konge i retten av sin hustru, forsøkte å beholde sin krone, men den rettmessige arvingen var Sibyllas halvsøster Isabella. Etter en raskt arrangert skilsmisse fra Humphrey IV av Toron, ble Isabella gift med Konrad av Montferrat, som gjorde krav på kongedømmet i hennes navn.

I løpet av vinteren 1190–91 kom det ytterligere utbrudd av dysenteri og feber, som krevde livet til Fredrik VI av Schwaben, patriark Heraclius av Jerusalem og Theobald V av Blois. Da sesongen for seiling begynte igjen våren 1191, ankom Leopold V av Østerrike og tok kommandoen over det som var igjen av de keiserlige styrkene. Filip av Frankrike ankom med sine tropper fra Sicilia i mai. En nabohær under Leo II fra det armenske kongedømmet Kilikia ved İskenderunbukta ankom også.^[74]

Richard ankom til Akko 8. juni 1191 og begynte umiddelbart å føre tilsyn med byggingen av beleiringsvåpen for å angripe byen, som ble erobret 12. juli. Richard, Filip og Leopold kranglet om utbyttet fra seieren. Richard rev ned den tyske fanen fra byen. I kampen om kongedømmet i Jerusalem støttet han Guy, mens Filip og Leopold ga sin støtte til Konrad, som var i slekt med dem begge. Det ble bestemt at Guy skulle fortsette å styre, men at Konrad skulle motta kronen ved hans død. Frustrert over Richard (og i Filips tilfelle også hans dårlig helse), tok Filip og Leopold hærene sine og forlot Det hellige land i august. Filip etterlot seg 7000 franske korsfarere og 5000 sølvmerker for å betale dem.^[75]

Den 18. juni 1191, like etter Richards ankomst til Akko, sendte han en budbringer til Saladin og ba om et møte ansikt til ansikt. Saladin nektet og sa at det var vanlig at konger møtte hverandre først etter at en fredsavtale var blitt avtalt, og deretter «det er ikke riktig for dem å føre krig mot hverandre». De to møttes derfor aldri, selv om de utvekslet gaver og Richard hadde en rekke møter med Al-Adil, Saladins bror.^[76] Saladin prøvde å forhandle med Richard om løslatelsen av den fangede muslimske soldatgarnisonen, som også omfattet deres kvinner og barn. Den 20. august mente Richard imidlertid at Saladin hadde forsinket for mye og fikk 2700 av de muslimske fangene halshugget i full sikte av Saladins hær, som uten hell forsøkte å redde dem.^[77] Saladin svarte med å drepe alle de kristne fangene han hadde tatt til fange. Etter Akkos fall, gjenerobret korsfarerne noen indre deler av Galilea, også Mi'ilya og Bi'ina.^[78]

• Se hovedartikkel: Slaget ved Arsuf

Etter erobringen av Akko bestemte Richard seg for å marsjere til byen Jaffa. Kontroll over Jaffa var nødvendig før et angrep på Jerusalem kunne forsøkes. Imidlertid ble engelskmennene angrepet av Saladins hær den 7. september 1191 ved Arsuf (Apollonia), 50 km nord for Jaffa. Saladin forsøkte å trakassere Richards hær til å bryte dens formasjoner for å overvinne den i smågrupper. Richard opprettholdt imidlertid hærens defensive formasjon inntil johannesridderne brøt rekkene ved å angripe høyre fløyen til Saladins styrker. Richard beordret deretter et generelt motangrep, som vant slaget. Arsuf var en viktig seier. Den muslimske hæren ble ikke tilintetgjort, til tross for at den mistet 7 000 mann,^[79] men den ble jagd på flukt; noe som ble ansett som skammelig av muslimene og økte moralen til korsfarerne. Nederlaget ved Arsuf svekket Saladins rykte som en uovervinnelig hærfører og bevist Richards mot som soldat og hans dyktighet som kommandør. Richard var i stand til å ta, forsvare og holde Jaffa, et strategisk avgjørende trekk for å sikre Jerusalem. Ved å frata Saladin kysten, truet Richard alvorlig hans grep om Jerusalem.^[80]

Etter seieren på Arsuf tok Richard kontroll over Jaffa og etablerte sitt nye hovedkvarter der. Han tilbød seg å starte forhandlinger med Saladin, som sendte broren sin, Al-Adil (kjent som Saphadin hos frankerne), for å møte Richard. Forhandlingene var blant annet et mislykket forsøk på ekteskap for Al-Adil med Richards søster Johanna eller niese Eleonora av Bretagne, «den fagre jomfru»,^[81] og Richard marsjerte til Ashkelon, hvor byens festningsverker var nylig blitt ødelagt av Saladin.^[82]

I november 1191 rykket korsfarerhæren innover mot Jerusalem. 12. desember ble Saladin tvunget ved press fra sine emirene til å oppløse størstedelen av hæren. Da Richard fikk høre om dette, presset han hæren sin framover og tilbrakte julen i Latrun. Hæren marsjerte deretter til Beit Nuba, bare 12 mil fra Jerusalem. Moralen til muslimene i Jerusalem var så lav at korsfarernes ankomst sannsynligvis ville ha ført til at byen falt raskt. Forferdelig dårlig vær, kaldt med kraftig regn og haglbyger, kombinert med frykt for at hvis korsfarerhæren beleiret Jerusalem, kunne den bli sittende i en felle av en avløsende styrke, førte til beslutningen om å trekke seg tilbake til kysten.^[83]

Richard ba Konrad om å bli med ham i angrepet, men han nektet, med henvisning til Richards allianse med kong Guy. Han hadde også forhandlet med Saladin som et forsvar mot ethvert forsøk fra Richard på å ta Tyr fra ham til fordel for Guy. Imidlertid ble Richard i april tvunget til å akseptere Konrad som konge av Jerusalem etter kongedømmets adelsmenn hadde gjort sitt valg. Guy hadde ikke fått noen stemmer i det hele tatt; Richard solgte ham Kypros som kompensasjon, og hvor han fortsatte å bruke kongetittelen. Før han kunne bli kronet, ble derimot Konrad knivstukket i hjel av to muslimske assasiner i gatene i Tyr. Åtte dager senere giftet Richards nevø Henrik II av Champagne seg med dronning Isabella, som da var gravid med Konrads barn. Den ene av snikmorderne ble drept, mens den andre ble tatt til fange, og under tortur skal han hevdet at det var Richard som var oppdragsgiver, men det var umulig å bevise. Historikere har kommet opp med forslag til andre mistenkte.^[84][85]

I løpet av vintermånedene okkuperte og befestet Richards menn Ashkelon. Våren 1192 fortsatte forhandlinger og ytterligere trefninger mellom de stridende styrkene. Den 22. mai falt den strategisk viktige befestede byen Darum på grensene til Egypt for korsfarerne, etter fem dager med harde kamper.^[86] Korsfarerhæren gjorde ytterligere et framskritt mot Jerusalem, og i juni kom hæren innen synsvidde av byen før den ble tvunget til å trekke seg tilbake igjen, denne gangen på grunn av uenighet blant lederne. Spesielt ønsket Richard og flertallet av hærrådet å tvinge Saladin til å gi fra seg Jerusalem ved å angripe grunnlaget for hans makt gjennom en invasjon av Egypt. Lederen for den franske kontingenten, Hugo, hertugen av Burgund, var imidlertid fast på at det skulle foretas et direkte angrep på Jerusalem. Dette delte korsfarerhæren i to fraksjoner, og ingen av dem var sterke nok til å igjennom sitt syn. Richard uttalte at han ville følge ethvert angrep på Jerusalem, men bare som en enkel soldat; han nektet å lede hæren. Uten en samlet kommando hadde hæren lite annet valg enn å trekke seg tilbake til kysten.^[87]

Innen 5. juli 1192 begynte Richard sin tilbaketrekning fra Det hellige land. Etter å ha innsett at Jerusalem ikke ville være mulig å forsvare hvis den ble erobret, begynte han tilbaketrekningen av korsfarerstyrker fra fiendtlig territorium. Saladin utnyttet dette og i juli 1192 angrep og erobret plutselig Jaffa etter tre dager med blodige kamper med tusenvis av menn, men byens borg holdt ut.

Richard hadde lagt planer om å seile tilbake til England da han hørte nyheten om at Saladin og hæren hans hadde tatt Jaffa. Richard og en liten styrke på litt mer enn 2000 mann dro til Jaffa sjøveien i et overraskelsesangrep. Richards styrker stormet Jaffa fra skipene deres og muslimene, som hadde vært uforberedt på et flåteangrep, ble drevet fra byen. Richard frigjorde de fra korsfarergarnisonen som var blitt tatt til fange, og disse troppene bidro til å forsterke antallet til hæren hans. Saladins hær hadde imidlertid fortsatt tallmessig overlegenhet, og de gikk til motangrep. Saladin hadde til hensikt et overraskelsesangrep ved daggry, men styrkene hans ble oppdaget; han fortsatte med sitt angrep, men mennene hans var lett pansret og mistet 700 mann på grunn av missilene til det store antallet armbrøstskyttere til korsfarerne.^[88] Kampen for å gjenerobre Jaffa endte i fullstendig fiasko for Saladin, som ble tvunget til å trekke seg tilbake. Dette slaget styrket sterkt posisjonen til kystkorsfarerstatene.^[89]

At muslimene ble jaget fra Jaffa markerte slutten på Saladins motoffensiv. Begge sider var helt utmattet, og Palestina var i en ødeleggende tilstand. Rett etter kampene ved Jaffa ble Richard alvorlig syk. Den 2. september 1192, etter hans nederlag ved Jaffa, ble Saladin tvunget til å inngå treårig våpenhvile ble forhandlet fram hvor Saladin beholdt Jerusalem som muslimsk område, men ubevæpnede kristne pilegrimer skulle få til å besøke byen. Ashkelon var et omstridt emne da det truet forbindelsen mellom Saladins herredømme i Egypt og Syria; det ble til slutt enighet om at Ashkelon, med forsvarsverket revet, ble tilbakeført til Saladins kontroll. Fra Tyr til Jaffa skulle kysten forbli i kristne hender, noe som tillot korsfarerriket å konsolidere sin kontroll over kystlandene i Palestina fra den nye hovedstaden Akko.^[90]

Richard og den engelske hæren og deres allierte forlot Det hellige land den9. Oktober 1192.

Ingen av sidene var helt fornøyd med resultatene av krigen. Selv om Richards seire hadde fratatt muslimene viktige kystområder og gjenopprettet en levedyktig frankisk stat i Palestina, følte mange kristne i det latinske vesten seg skuffet over at han hadde valgt å ikke fortsette å gjenerobre Jerusalem.^[91] På samme måte følte mange i den islamske verden seg forstyrret over at Saladin ikke hadde klart å fordrive de kristne ut av Syria og Palestina. Handelen blomstret imidlertid i hele Midtøsten og i havnebyer langs middelhavskysten.^[92]

Saladins biograf Baha al-Din fortalte om Saladins kval over hans manglende suksess mot korsfarerne:

«’Jeg er redd for å slutte fred, uten å vite hva som kan bli av meg. Vår fiende vil vokse seg sterke nå som de har beholdt disse landene. De vil komme for å gjenvinne resten av deres land, og du vil se hver og en av dem forskanset seg på hans høyde’, som betyr i hans borg, ’etter å ha kunngjort: «Jeg skal bli der» og muslimene vil bli rasert.’ Dette var hans ord, og det ble som han sa.^[93]

Dårlig vær tvang Richards skip til å gå til Korfu, og forkledd som en tempelridder seilte han med fire i sitt følge, men skipet gikk på grunn ved Aquileia, nord i Italia. Det tvang den engelske kongen og hans følge å ta den farefulle landveien gjennom Europa. Rett før jul ble han tatt til fange 1192 nær Wien av Leopold V av Østerrike som anklaget Richard for å ha drept hans fetter Konrad av Montferrat. Han ble siden overlevert keiser Henrik II av Det tysk-romerske rike som krevde 100 000 pund sølv for løslate ham. Det var det samme som Saladin-tiende hadde kostet det engelske samfunnet noen år tidligere, og to til tre ganger årlig inntekt for den engelske kronen under Richard. Han kom tilbake til England i 1194 og døde av et sår fra et skudd fra armbrøst i 1199 i en alder av 41 år.

I 1193 døde Saladin av gulfeber. Arvingene hans begynte å krangle om arven og det førte til hans erobringer fragmenterte til mindre deler.

Henrik II av Champagne ble drept i et utilsiktet fall i 1197. Dronning Isabella giftet seg deretter for fjerde gang, med Amalrik av Lusignan, som hadde etterfulgt sin bror Guy, plassert som konge av Kypros. Etter deres død i 1205, etterfulgte hennes eldste datter Maria av Montferrat (født etter hennes fars død) på tronen i Jerusalem.

Richards beslutning om ikke å angripe Jerusalem kom til føre til oppfordringen til det fjerde korstog seks år etter at det tredje tok slutt i 1192. Richards seire gjorde imidlertid det lettere for et velstående korsfarerrike å overleve sentrert i Akko. Historiker Thomas F. Madden oppsummerte prestasjonene til det tredje korstoget:

...det tredje korstoget var på nesten alle måter en svært vellykket ekspedisjon. De fleste av Saladins seire i kjølvannet av Hattin ble visket bort. Korsfarerriket ble helbredet for sine splittelser, gjenopprettet til sine kystbyer og sikret i fred med sin største fiende. Selv om han ikke hadde klart å gjenvinne Jerusalem, hadde Richard satt de kristne i Levanten på beina igjen.^[94]

Beretninger om hendelser rundt det tredje korstoget ble skrevet av de anonyme forfatterne av Itinerarium Peregrinorum et Gesta Regis Ricardi (også kjent som Itinerarium Regis Ricardi), Den gammelfranske fortsettelsen av William av Tyr (hvorav deler er tilskrevet Ernoul), og av Ambroise, Roger av Hoveden, Ralph av Diceto og Giraldus Cambrensis (også kjent som Gerald av Wales). En dansk/norsk skildring fra korstoget er Historien om danenes ferd til Jerusalem, ca. 1200.

• Asbridge, T. (2010): The Crusades: The War for the Holy Land, London.
• Bachrach, Bernard S.; Bachrach, David S. (2017): Warfare in Medieval Europe c.400 – c.1453. Abingdon, Oxon: Routledge. ISBN 978-1138887664.
• Baha al-Din Ibn Shaddad (2001): The Rare and Excellent History of Saladin, overs. D.S. Richards, Aldershot
• Barber, Malcolm (2012): The Crusader States. Yale University Press. ISBN 9780300189315.
• Angold, Michael (2016): «The Fall of Jerusalem (1187) as viewed from Byzantium», Boas, Adrian (red.): The Crusader World. Routledge.
• Ambroise (2003): The History of the Holy War, overs. Marianne Ailes. Boydell Press.
• Bradbury, Jim ([1998] 2013): Philip Augustus: King of France, 1180–1223. Routledge.
• Chronicle of the Third Crusade, a Translation of Itinerarium Peregrinorum et Gesta Regis Ricardi, overs. Helen J. Nicholson. Ashgate, 1997.
• Cushing, Dana (2013): A German Third Crusader's Chronicle of His Voyage and the Siege of Almohad Silves, 1189 AD / Muwahid Xelb, 585 AH: De Itinere Navali. Antinomy.
• David, Charles Wendell (1939): «Narratio de Itinere Navali Peregrinorum Hierosolymam Tendentium et Silviam Capientium, A.D. 1189», Proceedings of the American Philosophical Society. 81 (5): 591–676. JSTOR 985010.
• Edbury, Peter W., red. (1998): The Conquest of Jerusalem and the Third Crusade: Sources in Translation. Ashgate.
• Edde, A-M. (2011): Saladin, overs. J.M. Todd, London.
• Freed, John (2016): Frederick Barbarossa: The Prince and the Myth. New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 978-0-300-122763.
• Gabrieli, F., red. (1969): Arab Historians of the Crusades, English translation, ISBN 0-520-05224-2
• Gillingham, John (1978): Richard the Lionheart. London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 0-297-77453-0.
• Harris, Jonathan (2014): Byzantium and the Crusades, Bloomsbury, 2. utg. ISBN 978-1-78093-767-0.
• Shirley, Janet, red. (2021): History of the Dukes of Normandy and the Kings of England by the Anonymous of Béthune: Crusade Texts in Translation. Routledge.
• Hosler, John (2018): The Siege of Acre, 1189–1191: Saladin, Richard the Lionheart, and the Battle that Decided the Third Crusade. Yale University Press. ISBN 978-0-30021-550-2.
• Hurlock, Kathryn (2013): Britain, Ireland and the Crusades, c.1000–1300, Basingstoke: Palgrave
• Lay, Stephen (2009): The Reconquest Kings of Portugal: Political and Cultural Reorientation on the Medieval Frontier. Palgrave Macmillan.
• Loud, G.A. (2010): The Crusade of Frederick Barbarossa: The History of the Expedition of the Emperor Frederick and Related Texts. Farnham, Surrey: Ashgate Publishing. ISBN 9780754665755.
• Lyons, M.C.; Jackson, D.E.P. (2001): Saladin: Politics of the Holy War, Cambridge.
• Khamisy, Rabei, G. (2016): «Western Upper Galilee Under crusader Rule», The Crusader World, Boas, Adrian, J. (red.), Routledge, Abingdon; s. 212-224.
• Madden, Thomas (2006): The New Concise History of the Crusades. Lanham, Maryland: Rowman and Littlefield Publishers. ISBN 978-0-7425-3823-8
• Magoulias, Harry J., red. (1984): O City of Byzantium. Annals of Niketas Choniates. Detroit: Wayne State University Press. ISBN 0-8143-1764-2.
• Mol, Johannes A. (2002): «Frisian Fighters and the Crusades» (PDF), Crusades. 1: 89–110. doi:10.1080/28327861.2002.12220535. hdl:20.500.11755/5490e290-3c18-4adc-8376-65ac10541dfc. S2CID 161825224.
• Morton, Nicholas Edward (2009): The Teutonic Knights in the Holy Land, 1190–1291. The Boydell Press.
• Nicolle, David (2005): The Third Crusade 1191: Richard the Lionheart and the Battle for Jerusalem. Osprey Campaign. Vol. 161. Oxford: Osprey. ISBN 1-84176-868-5.
• Oman, C.W.C. (1924): A History of the Art of War in the Middle Ages Vol. I, 378–1278 AD. London: Greenhill Books; Mechanicsburg, Pennsylvania: Stackpole Books, opptrykk i 1998.
• Runciman, Steven (1952): A History of the Crusades, Volume Two: The Kingdom of Jerusalem and the Frankish East, 1100-1187. Cambridge University Press. ISBN 9780521347716.
• Runciman, Steven (1954): A History of the Crusades, Volume Three: The Kingdom of Acre and the Later Crusades. Cambridge University Press. ISBN 9780521347723.
• Setton, Kenneth M.; Wolff, Robert Lee; Hazard, Harry W., red. ([1962] 1969): A History of the Crusades, Volume II: The Later Crusades, 1189–1311 (2. utg.). Madison, Milwaukee, and London: University of Wisconsin Press. ISBN 0-299-04844-6.
• Spencer, Stephen J. (juni 2021): «The Third Crusade in historiographical perspective», History Compass 19#7
• Tyerman, Christopher (2006): God's War: A New History of the Crusades. Belknap Press. ISBN 978-0-674-02387-1.
• Villegas-Aristizabal, Lucas (2007): The Norman and Anglo-Norman Participation in the Iberian Reconquista, c. 1018–1248, Phd Thesis, Nottingham: University of Nottingham.
• Wilson, Jonathan (2020): «'Neither age nor sex sparing': The Alvor Massacre 1189, an Anomaly in the Portuguese Reconquista?», Journal of Medieval Iberian Studies. 12 (2): 1–31 [199–229]. doi:10.1080/17546559.2019.1704043. S2CID 214374323.

(en) Third Crusade – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Third Crusade, diskusjon i BBC Radio 4 med Jonathan Riley-Smith, Carole Hillenbrand og Tariq Ali (In Our Time, 29. november 2001)