Det store skisma 1054

«Det store skisma» er i denne artikkelen en betegnelse på splittelsen mellom øst- og vestkirken i 1054. For andre betydninger, se det store skisma. Artikkelen inneholder ikke-nøytrale uttrykk som 'den rette tro'. Dette er brukt i den sammenheng den katolske og den ortodokse kirke bruker uttrykket, og må forstås i denne sammenhengen.

Det store skisma (fra gresk skhisma, 'deling/revne') er en betegnelse på splittelsen i den kristne kirke i 1054.

Den østlige og den vestlige kirke hadde gjennom mange århundrer vært preget av spenninger. Den enkelthendelse som anses å markere selve bruddet, fant sted den 16. juli 1054: Under et anfall av «rettferdig harme» la da kardinal Humbert de Silva Candida, sendemann fra paven på forhandlingsoppdrag i Konstantinopel, en pavelig ekskommuniasjonsbulle mot den østlige patriark og andre ortodokse klerikere på alteret i kirken Hagia Sophia. Bullen betegnet også den ortodokse kirke som «alle heresiers utspring».

Ved at Paven i Roma og patriarken i Konstantinopel skilte lag, oppsto den ortodokse kirke og den katolske kirke som to adskilte enheter.

Skismaet var et resultat av lang tids utvikling hvor den østlige og vestlige del av kirken hadde glidd fra hverandre. Så lenge dette først og fremst viste seg i ytre ting – som i liturgien – kunne de holde sammen, men etter hvert som det også utviklet seg dogmatiske forskjeller ble forholdet stadig mer anspent. Dette pga. pavens ønsker og krav om å være lederen i kirkene.

Skismaet var et faktum da pave Leo IX og patriarken av Konstantinopel, Mikael Kerularius, gjensidig ekskommuniserte hverandre (og hverandres medlemmer) i 1054. Denne ekskommunikasjonen ble stående inntil 1965, da man i forbindelse med Andre Vatikankonsil opphevet den i tråd med den nye økumeniske ånd. Begge kirker anser den andre som skismatisk, hvilket vil si at den i utgangspunktet har den rette tro, men ikke forvalter den på korrekt måte. Dette til skille fra en kjettersk kirke, som regnes for å ha avveket så mye fra dogmene at den har forlatt den rette tro.

Felles nattverdsfeiring besto, med noen begrensninger, inntil 1453, da Konstantinopel falt. I dag aksepterer den katolske kirke at ortodokse mottar katolsk nattverd dersom deres egen patriark godtar det. Den ortodokse kirke tillater ikke katolikker å motta ortodoks nattverd såfremt det ikke foreligger helt spesielle omstendigheter.

Årsakene er mange, og man kan ikke trekke fram en enkeltårsak som utløste skismaet. Det er heller slik at summen av mange problemer førte til en stemning der begge parter inntok en polemisk og uforsonlig stilling overfor hverandre.

I vest hadde man, i det 5. århundre, innført et ekstra ord i den nikenske trosbekjennelse, nemlig filioque (latin: 'og sønnen') i beskrivelsen av Den hellige ånd. Dermed ble linjen som opprinnelig lød «Og Den hellige ånd, som utgår fra Faderen» i vest til «Og Den hellige ånd, som utgår fra Faderen og Sønnen». Selv om disputten omkring dette tildels dreide seg om teologiske sider ved uttalelsen, var hovedproblemet at det ved konsilet i Efesos i 431 hadde blitt besluttet at man ikke skulle endre på trosbekjennelsen. Fra vestlig side ble det anført at ordet ble innført for å presisere treenighetens natur overfor arianerne, som fornektet treenigheten, og at det ikke var gjort noen forandringer i forståelsen av teologien, bare i formuleringen av den.

I dag forblir dette et stridspunkt mellom øst og vest. I de orientalske katolske kirker sies trosbekjennelsen uten filioque, selv om disse kirkene er del av den katolske kirke. Den latinske delen av den katolske kirke (den romersk-katolske kirke) fortsetter å bruke formelen.

I øst brukte man syret brød, mens man i vest brukte usyret brød til nattverden. Begge sider viste til Bibelen for å støtte sitt syn, uten at det var mulig å komme til enighet. Striden omkring dette ble så hard at på et tidspunkt gikk representanter for patriarken av Konstantinopel inn i byens latinske katedral og skjendet de innviede nattverdsbrødene.

Den ortodokse kirke anerkjenner fortsatt bare syret brød som korrekt materiell for nattverden. Den katolske kirke foreskriver usyret brød som det normale, men regner også syret brød som gyldig materie dersom det er nødvendig å bruke dette.

Patriarken av Konstantinopel tok tittelen «økumenisk patriark», og Roma protesterte mot dette fordi de mente det innebar at han hevdet å være patriark for hele den kristne verden.

Paven hevdet å stå over de andre patriarkene, med henvisning til at apostelen Peter hadde blitt tildelt en spesiell rolle blant apostlene av Jesus Kristus. Alle patriarker var enige i at paven skulle nyte spesielle gunstbevisninger, i kraft av å være Peters arvtager, men gikk ikke med på at han hadde autoritet over dem.

Cæsaropapisme er ideen om en kombinasjon av verdslig og religiøs makt. Det er usikkert om dette var et reelt problem, eller om det ble framstilt slik av senere vestlige historikere. I den grad problemet eksisterte var det spesielt knyttet til det at den verdslige makt hadde flyttet fra Roma til Konstantinopel, noe som gjorde at avstanden mellom pave og keiser vokste, samtidig som patriarken av Konstantinopel kom nær keiseren.

Selv om forskjellene i liturgi ikke i seg selv var et stort problem, anså mange i øst at det var problematisk at man i vest stadig endret mye av liturgien.

I dag omfatter Den katolske kirke begge liturgiske tradisjoner, da de orientalske katolske kirker følger forskjellige østlige riter, mens den latinske (romersk-katolske) kirken følger vestlige tradisjoner.

• Axel Bayer: Spaltung der Christenheit. Das sogenannte Morgenländische Schisma von 1054 (= Archiv für Kulturgeschichte. Beiheft 53), 2. Auflage. Böhlau, Köln u. a. 2004, ISBN 3-412-03202-6.
• Henry Chadwick: East and West. The Making of a Rift in the Church. From Apostolic Times until the Council of Florence (= Oxford History of the Christian Church)Oxford University Press, Oxford u. a. 2003, ISBN 0-19-926457-0.
• Colin Morris: The Papal Monarchy. The Western Church from 1050 to 1250 (= Oxford History of the Christian Church)Clarendon Press, Oxford 1989, ISBN 0-19-826907-2.
• Theodor Nikolaou (utg.): Das Schisma zwischen Ost- und Westkirche. 950 bzw. 800 Jahre danach (1054 und 1204) (= Beiträge aus dem Zentrum für Ökumenische Forschung München, Bind 2). Lit, Münster 2004, ISBN 3-8258-7914-3.
• Walter Norden: Das Papsttum und Byzanz. Die Trennung der beiden Mächte und das Problem ihrer Wiedervereinigung bis zum Untergange des byzantinischen Reichs (1453). Behr, Berlin 1903, OCLC 16749161.