David Hume

David Hume
Født		26. apr. 1711[1][2][3] Edinburgh
Død		25. aug. 1776[4][5][6][7] (65 år) Edinburgh
Beskjeftigelse		Filosof, samfunnsøkonom, bibliotekar, historiker, essayist, skribent
Utdannet ved		University of Edinburgh[8]
Far		Joseph Hume, 10th of Ninewells[9][10]
Mor		Katherine Falconer[9][10]
Søsken		John Hume, 11th of Ninewells[9]
Nasjonalitet		Kongeriket Storbritannia[8]
Gravlagt		Old Calton Cemetery
Medlem av		Royal Society of Edinburgh The Select Society The Poker Club
Æra		1700-tallsfilosofi
Region		Vestlig filosofi
Hovedinteresser		Erkjennelsesteori (epistemologi), metafysikk, bevissthetsfilosofi, etikk, politisk filosofi, estetikk, religionsfilosofi, klassisk økonomi
Ideer		Kausalitet, bundle theory, induksjon, er/bør-problemet (naturalistisk feilslutning), nyttefunksjon m.m.
Påvirket av		Locke, Descartes, Berkeley, Hobbes, Hutcheson, Newton, Pascal, Leibniz, Epikur, Cicero, Malebranche, Earl of Shaftesbury, Sextus Empiricus, Pyrrho, Pierre Bayle
Påvirket hvem		Adam Smith, Adam Ferguson, Henry Home, Thomas Reid, Dugald Stewart, Johann Georg Sulzer, Johann Georg Hamann, Christoph Meiners, Johannes Nikolaus Tetens, Friedrich Heinrich Jacobi, Immanuel Kant, Jeremy Bentham, James Madison, Alexander Hamilton, James Beattie, John Millar, John Leslie, Arthur Schopenhauer, Afrikan Spir, Auguste Comte, John Stuart Mill, baron d'Holbach, Charles Darwin, Thomas Huxley, Thomas Robert Malthus, William James, Alexius Meinong, Edmund Husserl, Bertrand Russell, Ernst Mach, Albert Einstein, Karl Popper, A. J. Ayer, J. L. Mackie, Noam Chomsky, Simon Blackburn, David Kellogg Lewis, W.V.O. Quine, Saul Kripke, John Searle, Daniel Dennett, Jerry Fodor, Kenneth Binmore, Gilles Deleuze, Jonathan Haidt, Franz Brentano, Alexius Meinong, Quentin Meillassoux, Harry Markowitz
David Hume på Commons

David Hume (født 26. april^jul./ 7. mai 1711^greg. i Edinburgh i Skottland, død 25. august 1776 samme sted) var en britisk filosof, økonom og historiker. Han er ansett som en av de viktigste skikkelsene i den vestlige filosofis historie og den skotske opplysningstiden. Selv om de siste års interesser for Humes arbeider er sentrert rundt hans filosofiske verker, var det som historiker at han først ble berømt. Hans verk History of England var standardverket for den engelske historie i seksti-sytti år helt til utgivelsen av History of England^[11] av T. B. Macaulay.^[12] Han var, med sin ide om mennesket som et uhyre avansert dyr, i en tid da oppfatningen om mennesket skapt i Guds bilde var nærmest enerådende, en av mange forløpere for Darwins evolusjonsteori.

Mange ser hovedsakelig på den humeanske filosofien som en form for dyp skeptisisme, men andre hevder at naturalismen er en like sentral del av hans tanker. Humes tilhengere har hatt en tendens til å pendle fra de som legger vekt på det skeptiske elementet, som for eksempel de logiske positivistene, og de som fremhever de naturalistiske elementene, som for eksempel Don Garrett, Norman Kemp Smith, Kerri Skinner, Barry Stroud og Galen Strawson.

Hume ble sterkt påvirket av empiristene John Locke og George Berkeley, sammen med flere franskspråklige forfattere, blant annet Pierre Bayle, og flere skikkelser i det engelskspråklige intellektuelle landskapet, deriblant Isaac Newton, Samuel Clarke, Francis Hutcheson, Adam Smith og Joseph Butler.^[13]

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Hume var empirist og utviklet en empiri i den mest konsekvente form, det vil si at han mente all erfaring erverves gjennom sansene. Han var også kjent for sine teorier om estetikk. I sitt essay Of the Standard Of Taste forsøkte han å legge et grunnlag for å en diskusjon av god og dårlig smak.

Hans mest kjente verk, A Treatise of Human Nature (1739), regnes som en milepæl innen filosofi. Da det kom ut, var det få som så hvor radikalt det var. Ti-tolv år senere skrev han to bøker, Enquiry concerning Human Understanding og Enquiry concering the Principle of Morals med en enklere framstilling av hans filosofi, noe som gjorde ham mer kjent og anerkjent i sin samtid, både i fagmiljøet og samfunnet generelt.

Hume hevdet at normative utsagn er meningsløse, og at det ikke er mulig å sette etiske normer. Følgende Hume-sitat om er/bør-problemet illustrerer dette: «Det er ikke mot fornuften å foretrekke hele verden ødelagt, fremfor at jeg risper meg i fingeren. Det er ikke mot fornuften at jeg velger min totale ruin for å forhindre det minste ubehag for en person som er meg helt ukjent.»

Hume mente at en etikk lar seg konstruere ved å undersøke hva mennesker anser som godt, og hvordan gode mennesker oppfører seg.

Hume mente dessuten at alle har automatisk medfølelse for andre, en medfødt opplevelse av fellesskap (fellow feeling), et slags instinkt som danner grunnlaget for all moral. Fellow feeling består i en grunnleggende følelse av sympati for andre mennesker, og gjør at vi gleder oss når det går andre godt, selv når vi ikke er personlig involvert. Det er dette Hume bruker som kriterium for «en god handling»: En handling er «god» dersom vi gledes over et positivt utfall, selv om saken ikke angår oss selv.

Ifølge Hume får man svar på de etiske problemstillinger ved å studere historiske personligheter. Slik finner man ut om de levde riktig eller galt, og dette er den eneste normen man kan ha.

Som historiker var Hume den første som påpekte at vikingeferdene mot de britiske øyer kunne være en reaksjon på Karl den stores brutale tvangskristning med rene massakrer på sakserne. Hume mente at mange saksere flyktet nordover og ble vel tatt imot, dvs. av danene (Hume selv brukte ikke selv nasjonalitetsbetegnelser). Vikingferdene var i hans øyne et rent selvforsvar etter Karl den stores 33 krigstokter inn i Sachsen. Historikeren Edward Gibbon tok senere opp Humes tanker om en mulig sammenheng mellom keiser Karls brutalitet og vikingetoktene.^[14]

Hume utviklet i sine politiske resonnementer mange økonomiske idéer som har hatt stor betydning for nasjonaløkonomien, som idéer om privat eiendom, inflasjon og utenrikshandel.

Hume trodde ikke, til forskjell fra John Locke, at privateiendom var en naturlig rettighet, men mente derimot at den er legitim utelukkende fordi jordens ressurser er begrensede. Dersom alle ressurser var ubegrensede og allment tilgjengelige så skulle privat eierskap ikke være berettiget. På det punktet overensstemmer Humes tenkning til dels med den tyske filosofen Karl Marx, som tenkte seg at kommunismen skulle være mulig kun under en høy utvikling av produksjonsmidlene og dermed en stort overflod av ressurser. Hume mente at en ujevn ressursfordeling var noe positivt, ettersom fullstendig likhet i denne forstand ville utrydde foretaksomhet og flid, og dermed lede til fattigdom.

Hume anså at utenrikshandel stimulerte et lands økonomiske vekst. Han betraktet ikke verdens samlede handelsvarer som en begrenset mengde, ettersom land gavnes av sine nabolands velstand som medlemmer i en velstående folkegruppe. Synkende utenriks etterspørsel anså han ikke som særskilt farlig ettersom ett land aldri i lengden kan beholde en ledende handlingsposisjon.^{[trenger referanse]}

Hume brøt med den merkantilistiske tenkning med sin idé om price specie flow mechanism, som forenklet betyr at når ett land øker sin import av gull, fører dette til prisinflasjon som tvinger andre land fra byttehandel som den tidligere kunne delta i. Dette resulterer i en nedgang av gullimporten i det lange løp. For å illustrere dette, spurte han retorisk hva som ville skje dersom en god engel doblet mengden gull i folks eie.^[15] Han mente dette ville ført til at prisene dobles, og at pengene dermed ikke fikk noen økt realverdi.^[15]

Hume formulerte også en teori om positiv inflasjon. Han anså at en økende pengemengde ville øke produksjonen på kort sikt. Dette skyldes en glime mellom den økte pengemengde og prisnivåene. Resultatet blir at prisene til å begynne med ikke stiger, og eventuelt ikke stiger overhodet.

• A Treatise of Human Nature (1739)
• Enquiries Concerning Human understanding and concerning the principles of morals (1777)

(Deler av begge disse verkene er gitt ut på Pax forlag (1968) i utvalg ved Magne Malmanger).

• Opplysningstiden
• Liberalisme
• Mencius