Gunnar Sønsteby

Gunnar Sønsteby Kjakan
Gunnar Sønsteby (2008)
Født		11. jan. 1918[1] Rjukan
Død		10. mai 2012[2][3] (94 år) Oslo
Beskjeftigelse		Skribent, motstandskjemper, foredragsholder, forretningsdrivende, SOE agent
Utdannet ved		Harvard Business School Universitetet i Oslo
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Vestre gravlund[4]
Medlem av		Oslogjengen Kompani Linge
Utmerkelser		14 oppføringer Distinguished Service Order Haakon VIIs 70-årsmedalje Kommandør av St. Olavs Orden Årets osloborger (2007) Krigskorset Deltagermedaljen Politiets hederskors Forsvarets hederskors Forsvarsmedaljen med laurbærgren H.M. Kongens erindringsmedalje Frihetsmedaljen Medal Pro Memoria Defence Medal 1939–1945 Star
Troskap		Norge
Militær grad		Kaptein
Deltok i		Andre verdenskrig, norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig
IMDb		IMDb
Gunnar Sønsteby på Commons

Gunnar Fridtjof Thurmann Sønsteby (1918–2012) var en norsk motstandsmann under andre verdenskrig, best kjent som «Kjakan», men også som «Erling Fjeld» og «Nr. 24». Han var leder av Oslogjengen, der han opererte sammen med blant andre Max Manus.

Sønsteby ledet og deltok i en rekke sabotasjeaksjoner i krigens løp. Han opererte med et utall forskjellige dekknavn, og det var først ved slutten av krigen at Gestapo fikk kjennskap til hans egentlige navn. Han ble for sin innsats under krigen tildelt flere utmerkelser, blant annet Krigskorset. Han er tidenes høyest dekorerte norske borger.

Sønsteby ble født på Rjukan til foreldrene Margit og Gustav Sønsteby. Faren arbeidet i nærmere 40 år på Rjukan salpeterfabrikker og moren drev syforretning fra familiens leilighet. Hun var fra bondeslekt i Heddal.^[5] I oppveksten brukte Sønsteby mye tid i fjellet som omkranser industribyen. Allerede fra tolvårsalderen gikk han sammen med flere kamerater lange turer på Rjukanfjellet etter skoletid. Mange av klassevennene og turkameratene hans fra Rjukan ble senere aktive motstandsmenn. Sønsteby var avgangselev ved Tinn Kommunale Allmennfaglige skole i 1937, i dag Rjukan Videregående skole. Her gikk han på engelsklinja.^[6] På gymnaset gikk Sønsteby i samme årskull som blant andre Knut Haugland, Halvor Rivrud, Olav Skogen, Leif Nilsen, Rolf Solem, Torjus Aarnes, Knut Berge og Einar Nordgaard.

Etter at han var ferdig med gymnaset i 1937, flyttet han til Oslo. Her avtjente han førstegangstjenesten i Hans Majestet Kongens Garde, hadde en rekke småjobber og startet på sosialøkonomistudiet. Fjellet på Rjukan ble byttet ut med Nordmarka, og flere ganger i uka dro han inn til Studenterhytta i Nordmarka.

Da Tyskland angrep Norge i 1940, jobbet Sønsteby som revisorassistent i Gjensidige. Han sluttet seg til de norske styrkene på Østlandet. I sin bok Rapport fra Nr. 24 beskriver Sønsteby hvordan han ble vervet til kampene: «Dagens og handlingens mann var inspektør Philip Hansteen i Gjensidige. Han var løytnant (...) og oppfordret nå venner og kjente til å (...) søke kontakt med de norske styrker. Jeg snakket med min venn Herman Helland om dette, og vi var enige om at det bare var én ting å gjøre: å dra avgårde og sloss. Typisk for situasjonen, for den lite forberedte mentalitet som møtte den, var at vi begge reiste det samme spørsmål: om kontorsjefen ville gi oss fri fra jobben til dette? Jeg gikk inn til hovedrevisor Thinn og spurte forsiktig om jeg kunne dra. -I himmelens navn, det er da bare å dra! lød det kontante svar.»^[7]

Sammen med andre frivillige samlet de seg i Nordmarka og ble satt inn i styrkene som kjempet på Ringerike og Hadeland, og fulgte disse videre opp i Østre Gausdal. Etter hvert fikk han lungebetennelse og måtte til slutt legges inn på sykehus.

Best of them all was No. 24.

Sjefen for Special Operations Executive's skandinaviske seksjon, oberst John S. Wilson om Gunnar Sønsteby^[8]

Allerede i 1940 ble Sønsteby involvert i det gryende motstandsarbeidet. I 1941 tok han seg over til Sverige, der han kom i kontakt med SOE. Transport til England var imidlertid et problem. Under et forsøk på å ta seg til Ålesund sammen med Claus Helberg for transport over Nordsjøen, forfrøs Sønsteby beina. Han kom etter hvert tilbake til Sverige og utførte utover i 1941 flere kurer-/etterretningsoppdrag inn i Norge for Den britiske legasjonen i Stockholm. I 1942 ble han internert og fengslet i tre måneder av svensk politi, men klarte så å overbevise dem om at han ikke var den ettersøkte Gunnar Sønsteby.^[9] I stedet for å flykte til England, skjuler Sønsteby seg for svensk politi og påtar seg oppdrag for den britiske legasjonen i Stockholm, tilknyttet SOE. Daniel Ring gir ham kodenavn «No. 24». I april 1942 blir han illegal på heltid og stasjonert i Oslo som britisk etterretningsagent, hvor han bygger opp et nettverk.^[10] Han ble bistått av Per Mørland, som var Sønstebys nestkommanderende og den første og mest allsidige medhjelperen i Sønstebys nettverk.^[9] I denne perioden samarbeidet han blant annet med organisasjonen 2A og Asbjørn Sundes Osvald-gruppe.

Etter såvidt å ha unnsluppet Gestapo i april 1943, flyktet Sønsteby igjen til Sverige. Denne gangen ble han sendt til Storbritannia, og i juni ble han innrullert i Kompani Linge. I oktober samme år ble han sluppet ut i fallskjerm over Norge. Han ble nå aksjonssjef for Milorgs sentralledelse og sabotasjegruppen Oslogjengen.

Blant aksjonene hvor Sønsteby spilte en sentral rolle kan nevnes:

• kuppet mot Norges Bank i 1942 som sikret eksilregjeringen trykkplater for norske sedler
• sprengningen av Arbeidsmobiliseringens kontor i Akersgt. 55 i Oslo 18. mai 1944
• sprengningen av sorteringsmaskin for mobiliseringskort hos Norske Folk i Oslo 8. juni 1944^[11]
• forsøk på tyveri av rasjoneringskort fra Watt-gården på Karl Johans gate i Oslo 9. juni 1944
• sprengningen av tyske flymotorer og flydeler lagret i Bjølsenhallen i Moldegaten i Oslo
• sammen med Sivorg^[12] kapring av en last med 75 000 rasjoneringskort på åpen gate i Oslo 9. august 1944
• sprengningen av Arbeidsmobiliseringens kontor i Parkveien 8 i Oslo 27. august 1944
• sprengningen av Kongsberg Våpenfabrikk 17. september 1944
• ødeleggelsen av lokomotiv på Skabo Jernbanevognfabrikk september 1944
• sprengningen av oljelageret til Vakuum Pil Co på Sørenga 1. oktober 1944
• sprengningen av Statsbanenes administrasjonsbygg 14. mars 1945
• sikring av arkivene i Politidepartementet og Justisdepartementet 2. mai 1945

23. februar 1943 ble Gustav Sønsteby, Gunnars far, arrestert av Gestapo som gissel for sønnen og satt på Grini fangeleir til desember 1944.^[13]

Kallenavnet «Kjakan», som har festet seg ved Sønsteby, kommer av det humoristiske dekknavnet Umulius Kjakabråten, som han ble gitt av Sverre Ellingsen i motstandsgruppen 2A. Ellingsen ble til gjengjeld kalt Tyttebærbråten av Sønsteby.^[14][15]

Navnet «Erling Fjeld» har sammenheng med at han måtte bruke falskt navn under krigen; da han skulle over til England fra Norge for å få kursing i agentvirksomhet, tok han navnet «Erling Fjeld» ved en fingert nyankomst til Sverige,^[16] og brukte dette hele veien under reisen og oppholdet. Følgelig har dette navnet blitt kjent, men i løpet av sin aktivitet i Norge, skiftet han dekknavn en rekke ganger, til det punktet at han skaffet seg opplæring i hvordan han skulle forfalske sine papirer.^[17] Det fortelles at han til og med gav seg selv førerkort, og efter krigen fikk dette faktisk falske førerkortet byttet i et ekte, uten å ta førerprøven.^[18]

Høsten 1945 flyttet Sønsteby til Boston. Han arbeidet ved Statens Innkjøpskontor i New York og tok et executive-studieprogram på Harvard Business School.^[19] Han arbeidet i Standard Oil (Esso)^[20] i Panama, New York og Oslo.^[21] I 1949 returnerte til Norge der han fortsatte i næringslivet som personalsjef i Saugbrugsforeningen i Halden, deretter salgssjef fra 1954 og salgsdirektør fra 1958.^[22]

I 1954 startet han med blant andre Erling Lorentzen helikopterfirmaet Scancopter, som etterhvert endret navn til Helikopter Service. I 1968 flyttet familien til Oslo, og Sønsteby ble direktør for oljedivisjonen i Akers mekaniske verksted. To år senere startet han eget konsulentselskap, og i 1971–1974 var han konsulent for Phillips Petroleum og 1979–1985 for Getty Oil Company Norway, de siste årene som general manager for Norge.^[19]

Etter overgangen til pensjonisttilværelsen arbeidet Sønsteby ved Norges Hjemmefrontmuseum, hvor han hadde kontor. Sønsteby brukte mye av sin tid på å holde foredrag om krigsårene og mane til viktigheten av å kjempe for demokratiet, spesielt for skoleelever.^[23][24][25]

Han trakk ofte frem de norske krigsseilernes innsats, som han selv flere ganger har uttalt var de eneste nordmenn som gjorde noe av betydning for den allierte krigsinnsatsen. Sønsteby og andre veteraner arbeidet etter krigen aktivt for å skaffe krigspensjon til de norske krigsseilerne.^[26] Sønsteby søkte om krigspensjon for Asbjørn Sunde, uten hell.^[27][28]

Utmerkelser ^[A]

Krigskorset med tre sverd

St. Olavs Orden – kommandør

Politiets hederskors

Forsvarets hederskors

Forsvarsmedaljen med laurbærgren

Deltakermedaljen med rosett

Haakon VIIs 70-årsmedalje

H.M. Kongens erindringsmedalje (1940–1945)

Frihetsmedaljen med sølvpalme

Special Operations Command Medal

Medal Pro Memoria

Distinguished Service Order

1939–1945 Star

Defence Medal

Norges Forsvarsforenings æresmedlemskap

Sivil utmerkelse

St. Hallvard-medaljen

Sønsteby var Norges høyest dekorerte borger. Han var den første og eneste mottager av Krigskorset med tre sverd (tildelt 16. august 1946).^[29] Samme år fikk han H.M. Kongens erindringsmedalje i sølv (med påsatt spenne 1940–1945) for sitt arbeid med livvaktstjenesten for kongefamilien.^[29] I 2004 ble han tildelt Forsvarsmedaljen med laurbærgren^[29] og, som første mottaker, Politiets hederskors.^[30] 27. januar 2006 ble han utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.^[31] I 2012 ble Sønsteby den første mottaker av Forsvarets hederskors.^[32] For sin innsats for forsvarsaken ble Sønsteby hedret som æresmedlem av Norges Forsvarsforening.^[33]

Han har også mottatt flere utenlandske utmerkelser, blant dem den britiske Distinguished Service Order^[29] (1945), amerikanske Frihetsmedaljen med sølvpalme^[29] (1945) og amerikanske Association of Former Intelligence Officers Freedom Award (2002). I 2008 ble Sønsteby, som første ikke-amerikaner, tildelt Special Operations Command Medal.^[34] Polen hedret i 2007 Sønsteby med Medal Pro Memoria.^[35][36] For sin krigsinnsats ble Sønsteby tildelt de britiske dekorasjonene 1939–1945 Star og Defence Medal.^[33]

15. mai 2009 ble han tildelt St. Hallvard-medaljen, Oslo bys høyeste utmerkelse.^[37]

13. mai 2007 avduket kong Harald en statue av Sønsteby på Solli Plass i Oslo. 8. mai 2012 – to dager før Sønstebys død – avduket finansminister Sigbjørn Johnsen en statue av Sønsteby på Rjukan. Begge statuene er laget av billedhoggeren Per Ung.

I desember 2007 ble Sønsteby kåret til Årets Osloborger av leserne av Aftenposten. Han mottok æresbevisningen 21. desember på Norges Hjemmefrontmuseum. Han ble i 2002 utnevnt til Æresborger av Tinn kommune. I 2005 ble han dessuten utnevnt til den første æreselev ved Rjukan videregående skole. Han var i mange år aktiv i Norges Forsvarsforening, der han var æresmedlem. I forbindelse med hans 90-årsdag i 2008 fikk han en park i Rjukan oppkalt etter seg, Gunnar Sønstebys park.

For sin nasjonale innsats ble han også tildelt Æresmedlemskap i Studentersamfundet i Trondhjem høsten 2008.^[38] I 2011 ble et portrett av Sønsteby avduket på Norges Hjemmefrontmuseum. Maleriet er utført av Ross Kolby og var en gave til museet fra Erling Lorentzen.^[39]

Gunnar Sønsteby ble begravd på statens bekostning.^[40]

Flere filmer og TV-serier har skuespillere som spiller Sønsteby bl.a. filmen Max Manus, dokumentarserien Rapport fra «nr. 24» og filmen Nr. 24, hvor sistnevnte følger Sønsteby gjennom hele andre verdenskrig.

Gunnar Sønstebys minnefond, nå kalt Sønstebyfondet, ble diskutert et halvt år før Sønsteby døde, og fondet ble opprettet med grunnlag i donasjoner fra Erling Lorentzen, Hans Herman Horn, Asbjørn Lysgård og Inge Steenslands Stiftelse.^[41][42] Fondet deler ut Sønstebyprisen hvert år. Prisen består av en pengesum og en miniatyr av Per Ungs statue av Sønsteby som står i Studenterlunden. Prisen ble delt ut første gang 5. januar 2015 til journalistene Kristin Solberg og Per Edgar Kokkvold for måten de ivaretar ytringsfriheten i et turbulent og truende medielandskap. Siden er den årlig tildelt profilerte prisvinnere.

Merknader

• Gunnar Sønsteby: Rapport fra «nr. 24», utgitt i 1960, Orion Forlag, ISBN 82-458-0153-4
• Gunnar Sønsteby: Bak rapportene : ny rapport fra «Nr. 24» i Kompani Linge, utgitt i 1985, Aventura, ISBN 82-588-0402-2

• Erik Gjems-Onstad: Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren Grøndahl og Dreyers Forlag 1995
• Arnfinn Moland: Gunnar Sønsteby. 24 kapitler i Kjakans liv, Orion Forlag, Oslo 2004, ISBN 82-458-0668-4.
• Gunnar Sønsteby: Rapport fra «nr. 24», utgitt i 1960, Orion Forlag, ISBN 82-458-0153-4
• Finn Robert Jensen: Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Om samhold og innsatsvilje, Pantagruel forlag, Oslo 2008, ISBN 978-82-7900-342-7.
• Gunnar Sønsteby og Jan Brage Gundersen: Bak Rapportene, Orion Forlag, Oslo 2008, ISBN 978-82-4580-886-5.

• (en) Gunnar Sønsteby – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Gunnar Sønsteby – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Gunnar Sønsteby på Internet Movie Database
• (no) No24.no: Gunnar Sønstebys hjemmeside
• (no) NRK Gulls samleside om Gunnar Sønsteby