Brexit

Brexit (et teleskopord for britisk exit) er den folkelige betegnelsen på Storbritannias uttreden fra Den europeiske union (EU), som formelt ble fullført 31. januar 2020. Den umiddelbare bakgrunnen for utmeldelsen var den britiske folkeavstemningen om medlemskapet som ble avholdt den 23. juni 2016, og som ga flertall for utmeldelse. En selvstendig avtale om uttreden innebar at Storbritannia ble behandlet som medlem av EU til og med 31. desember 2020. Storbritannia er det eneste landet som har meldt seg ut av EU.

Storbritannia, ledet av den konservative statsministeren Edward Heath, meldte seg i 1973 inn i Det europeiske fellesskap (EF). En folkeavstemning i 1975 bekreftet medlemskapet. Motstanden mot medlemskapet kom først fra britisk «venstreside». I 1983 gikk Labours valgprogram inn for utmeldelse. Mot slutten av 1980-årene var det «høyresiden» som stilte seg skeptisk. Statsminister Margareth Thatcher var for frihandel, men mot europeisk integrasjon. Uenighet i det konservative partiet førte til opprør over Maastricht-traktaten i 1992.

United Kingdom Independence Party (UKIP) støttet av den tverrpolitiske kampanjen «People's Pledge» arbeidet for en folkeavstemning. Den konservative statsministeren David Cameron som var for medlemskap, gikk i 2015 til valg på avholdelse av folkeavstemning. Ved folkeavstemningen i 2016 stemte 51,9 % av velgerne for å forlate EU, og Cameron gikk av. Theresa May overtok som statsminister, og holdt nyvalg i 2017 for å styrke sin posisjon i forhandlingene med EU. Valget resulterte i at May mistet flertallet i Underhuset.

Storbritannia sa opp medlemskapet i EU 29. mars 2017. I juni 2018 fremla Storbritannia og EU en felles rapport vedrørende enighet om toll, merverdiavgift og Euratom. I juli 2018 ble den britiske regjeringen enige om «Chequers-planen», en «hvitbok» med britenes krav og føringer til en fremtidig avtale. I november 2018 ble Storbritannia og EU enige om en avtale for uttreden (the Draft Withdrawal Agreement and Outline Political Declaration). Den var ment å tre i kraft den 29. mars 2019 klokken 23 britisk tid^[a]. Underhuset forkastet imidlertid forslaget 15. januar 2019, med 432 stemmer mot og 202 for en avtale. Det var det største flertall i Underhuset mot en britisk regjering, noengang.

Boris Johnson etterfulgte sommeren 2019 Theresa May som statsminister, og fikk 20. desember 2019 igjennom et lovforslag som førte til Storbritannias uttreden fra EU 31. januar 2020. Storbritannia hadde i november 2019 også inngått en avtale om Storbritannias uttreden av EU som innebar at landets forhold til EU forble uendret, inntil en handelsavtale skulle foreligge i oktober 2020. Som et vedlegg til avtalen ble det undertegnet en protokoll om Irland og Nord-Irland som fra 1. januar 2021 regulerer tollbehandlingen av varer som sendes internt i Storbritannia til Nord-Irland. Fristen for handelsavtalen ble siden endret til 31. desember 2020. Den 24. desember 2020 ble det undertegnet et utkast til en handels- og samarbeidsavtale mellom EU og Storbritannia, med virkning fra 1. januar 2021. Storbritannia ratifiserte avtalen ved parlamentets behandling 30. desember og dronning Elisabeth IIs underskrift 31. desember 2020. Avtalen vil i påvente av EUs ratifikasjonsvedtak gjelde midlertidig fra 1. januar 2021.

I forbindelse med folkeavstemningen og de påfølgende forhandlingene har en rekke nye begrep kommet i vanlig bruk (uthevede oppslagsord på engelsk).^[6]

Backstop

Et begrep som viser til den britiske regjeringens forslag om midlertidig å holde Nord-Irland innenfor med EUs tollunion og det indre marked, for å unngå nye grensehindre mellom Nord-Irland og Irland, så Belfastavtalen, eller langfredagsavtalen (engelsk: Good Friday Agreement), ikke undergraves. Prinsipielt er det en midlertidig løsning mens Storbritannia utvikler «teknologi» som foretar kontroll av toll og andre forhold, som ved andre grenser mellom Storbritannia og EU.^[7][8] Uenigheten om backstop-klausulen er blitt omtalt som en «gordisk knute». Den ble løst i protokollen om Irland og Nord-Irland.^[9]

Blind/Blindfold Brexit

Ble formulert i september 2018 for å beskrive et scenario hvor Storbritannia forlater EU uten klarhet i rammene for en fremtidig handelsavtale.^[10][11] EU og britiske forhandlere skulle da ha perioden frem til 31. desember 2020 for å avgjøre en handelsavtale, i mellomtiden skulle Storbritannia i praksis forbli medlem av EU, men uten stemmerett.^[12][13]

Brexit

Brexit (som en tidlig variant, brixit), er et teleskopord av British og exit. I vanlig bruk ble det avledet fra Grexit, med tanke på at Hellas (engelsk: Greece) kom til å trekke seg ut av eurosonen. Opprinnelig skulle Brexit, i henhold til EUs og Storbritannias lover, finne sted 29. mars 2019..^[14][15]

Brexiteer/Brexiter

De som støtter Brexit blir noen ganger omtalt som brexiteers.^[16][17] eller Brexiters.^[18] Alternativt har Leavers også blitt benyttet.^[19][20] De mest kompromissløse konservative underhusmedlemmene blant «brexiteers» omtales gjerne som spartans.^[21]

Canada Plus

Dette er et begrep som skulle beskrive at Storbritannia trakk seg ut av EU og undertegnet en frihandelsavtale. Landet kunne da styre sin handelspolitikk med land utenfor EU, men det ville kreve regler for å bestemme hvor varene opprinnelig kommer fra (engelsk: rules of origin) for handel med EU. Det ble ansett sannsynlig at dette ville føre til at handelspolitikken er mindre fri enn om Storbritannia sluttet seg til EFTA, og det ville føre til ekstra grensekontroller, noe som vil være et omstridt punkt, særlig i Irland. Frihandelsavtalen mellom EU og Canada tok syv år med forhandlinger, men tilhengere av Brexit hevdet at en tilsvarende avtale med EU kunne komme vesentlig raskere da de to partene allerede hadde samme regelverk.^[22]

Chequers-planen

Britisk medias navn på The framework for the future relationship between the United Kingdom and the European Union (Norsk: Rammeverket for det fremtidige forholdet mellom Storbritannia og Den europeiske union), den britiske regjeringens melding (engelsk: White paper) vedtatt i møte på statsministerens landsted Chequers og offentliggjort 12. juli 2018. Planen beskrev hva slags forhold den britiske regjeringen ønsket fra EU.^[23][24] Den 22. november 2018 publiserte den britiske regjeringen en oppdatert utgave av planen.^[25]

Divorce bill («skilsmisseregning»)

Det var forventet at Storbritannia ville gi et bidrag for de finansielle forpliktelser landet aksepterte mens det fremdeles var medlem av EU. I den første delen av forhandlingene ble totalbeløpet omtalt som single financial settlement (norsk: «enkeltstående finansielle oppgjør»), eller bare the settlement (norsk: «oppgjøret»). I media har dette blitt omtalt som exit bill (norsk: «uttredelsesregningen») eller divorce bill (norsk: «skilsmisseregningen»), mens EU omtalte det som å gjøre opp utestående (engelsk: settling the accounts).^[26] Mens han var Brexit Secretary, uttalte Dominic Raab at Storbritannia ikke ville betale noe finansielt oppgjør med EU dersom det ikke ble noen avtale.^[27] Avtalen om å forlate EU, offentliggjort i november 2018, oppgir at Storbritannias finansielle bidrag vil bli £39 milliarder (om lag 400 milliarder norske kroner).

«Hard» og «myk» brexit

«Hard» og «myk» Brexit er uoffisielle begreper som er brukt av media,^[28] for å beskrive forbindelsene mellom Storbritannia og EU. En «hard» Brexit (også omtalt på engelsk som no-deal Brexit) viser vanligvis til at Storbritannia forlater EU med få eller ingen avtaler på plass, slik at handel må skje på grunnlag av Verdens handelsorganisasjons (WTO) regler, og tjenester ikke lenger ytes fra organisasjoner i EU, som flysikkerhet fra Det europeiske luftfartssikkerhetsbyrå.^[29] «Myk» brexit omfatter enhver avtale som innbefatter å beholde medlemskap i Det indre marked og i det minste noe fri bevegelse av mennesker i henhold til regler under EØS.^[30] Theresa Mays Chequers-plan inkluderte noen sider av myk Brexit.^[31] EØS og avtalen med Sveits omfatter fullstendig fri bevegelse av mennesker, og at EU har krevd at det skal inkluderes i en avtale med Storbritannia om full frihandel.

Managed no deal

«Managed no-deal Brexit»^[32] eller «managed no deal Brexit»^[33] ble stadig mer nevnt mot slutten av 2018, med bakgrunn i den omfattende mengden av politiske, juridiske og tekniske avgjørelser nødvendig hvis det ikke er undertegnet noen avtale om uttredelse, når Storbritannia går ut av EU.

Norway Model / Norway Plus

Dette var en modell der Storbritannia forlot EU, men ble medlem av European Free Trade Association (EFTA) og EØS (engelsk: European Economic Area, EEA), eventuelt med tillegg av en tollunion (Norway-plus). Medlemskap i EFTA og EØS ville gitt Storbritannia fortsatt medlemskap i Det indre marked, men uten å være underlagt felles landbruks- og fiskeripolitikk. Landet ville da heller ikke være underlagt EUs domstol. Storbritannia ville vært underlagt EFTAs domstol, som i hovedsak følger EUs domstol, ville måttet innpasse store mengder av EUs lovverk, og ville hatt ite å si ved utformingen av EUs regler. Storbritannia måte da også tillate fri bevegelse av mennesker mellom landet og EU, noe som ble sett som et avgjørende punkt under folkeavstemningen.^[34]

Prorogation av parlamentet

Fra latin prō- + rogō («å spørre, be om»).^[35] I britisk parlamentarisk praksis betegnes suspensjonen av parlamentet som prorogation. Den finner vanligvis sted når en parlamentsperiode utløper. I likhet med parlamentets høytidelige åpning, den såkalte State Opening of Parliament, som ledsages av trontalen, var dette tidligere en høytidelig statsakt, men siden midten av 1850-tallet blir den ikke lenger ledsaget av spesielle prosedyrer.^[36][37] Imidlertid kan regjeringen også forespørre dronningen om å benytte prorogation for å suspendere parlamentet innenfor den ordinære sesjonen, slik at det ikke kan komme sammen og stemme eller diskutere.^[38] I og med at en såkalt «hard Brexit» (s.o.) automatisk trådte i kraft dersom det ikke forelå en gjensidig godkjent avtale mellom Storbritannia og EU, kunne dette i prinsippet ført til et slikt automatisk brudd mellom partene den 31. oktober 2019, trass i at parlamentet tidligere har stemt for at en «hard Brexit» er utelukket. Dette var en svært omstridt fremgangsmåte, idet den satte parlamentet ut av spill, i tillegg til å tvinge kongehuset til å stilling i en konflikt mellom regjering og parlament.^[39][40][41]

Suspensjonens lengde varierer, for eksempel varte den 13 dager i 2014 og fire dager i 2016. Boris Johnson ønsket å suspendere parlamentet 23 arbeidsdager i september 2019, men dette ble avvist av britisk høyesterett.^[42] (Se August under.)

Remainers

De som er tilhengere av fortsatt britisk medlemskap i EU omtales noen ganger som «Remainers».^[43] Det nedlatende uttrykket «Remoaner» (et teleskopord av remainer og moaner) brukes noen ganger av media som støtter Brexit.^[44][45]

«De indre seks» europeiske statene undertegnet Paris-traktaten i 1951, og etablerte dermed Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Messina-konferansen i 1955 fastslo at EKSF var en suksess og bestemte at konseptet skulle utvides. Dette førte videre til at Roma-traktaten ble undertegnet i 1957, med etablering av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) og Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM). I 1967 ble disse kjent som Det europeiske fellesskap. Storbritannia forsøkte å bli medlem i 1963 og 1967, men søknadene om medlemskap ble stoppet ved veto av Frankrikes president Charles de Gaulle.^[46] Da de Gaulle var gått av som president søkte Storbritannia igjen om medlemskap, og den konservative statsminister Edward Heath undertegnet avtale om tilslutning i 1972.^[47] Storbritannia ble samtidig med Danmark og Irland medlem av EEC 1. januar 1973.^[48]

Ved det britiske parlamentsvalget i oktober 1974 hadde opposisjonspartiet Labour forpliktet seg til å reforhandle Storbritannias medlemskapsbetingelser (som de anså lite fordelaktige), og deretter avholde en folkeavstemning om fortsatt medlemskap basert på de nye betingelsene.^[49] I 1975 holdt Storbritannia sin første nasjonale folkeavstemning, hvor spørsmålet var om landet skulle forbli medlem av EU. Til tross for betydelige uenigheter innen regjeringspartiet Labour,^[50] støttet alle større politiske partier og pressen fortsatt medlemskap i EEC. Den 5. juni 1975 stemte 67,2 % av velgerne og alle landets «fylker» for å forbli i EU bortsett fra Shetlandsøyene og Ytre Hebridene.^[51] Støtte for å bli i EEC i 1975 synes ikke relatert til holdningene ved folkeavstemningen i 2016.^[52]

Til parlamentsvalget i 1983 drev Labour valgkamp på et løfte om å trekke Storbritannia ut av EF uten en folkeavstemning,^[53] men et kraftig nederlag førte til at Labour skiftet standpunkt.^[53] I 1985 undertegnet Margaret Thatchers andre regjering Den europeiske enhetsakt – den første større revisjon av Roma-traktaten – uten noen folkeavstemning.

I oktober 1990 sluttet Storbritannia seg til Den europeiske vekslingsmekanisme (ERM), med britisk pund koblet til tyske mark. Statsminister Margaret Thatcher hadde sterke motforestillinger mot dette, men ble presset av sentrale medlemmer i regjeringen. Thatcher gikk av som statsminister i november samme år på grunn av økende uenighet innen det konservative partiet, som til dels var knyttet til Thatchers stadig mer skeptiske holdning til EF. Storbritannia og Italia måtte trekke seg fra ERM i september 1992, siden pundet og lira ble presset av valutaspekulasjon («den svarte onsdagen»).^[54]

Ved Maastricht-traktatens signering den 1. november 1993 ble de europeiske fellesskap omdannet til Den europeiske union (EU),^[55] noe som viste utviklingen av organisasjonen fra en økonomisk til en politisk union.^[56] Danmark, Frankrike og Irland avholdt folkeavstemninger om avtalen. I henhold til Storbritannias konstitusjon, særlig parlamentets suverenitet, så var britisk godkjenning av avtalen ikke betinget av en folkeavstemning. Til tross for dette hevdet den britiske historikeren Vernon Bogdanor at «det var et klart konstitusjonelt grunnlag for en folkeavstemning» fordi selv om parlamentsmedlemmer har fått fullmakt til å gi lover av velgerne, så har de ikke fått fullmakt til å overføre den makten (Storbritannias tre folkeavstemninger var alle om overføring av parlamentets myndighet). Siden ratifisering av avtalen var i partiprogrammet til de tre ledende politiske partiene, hadde velgere som var mot ratifisering ingen mulighet for å gi uttrykk for dette. Selv om ratifisering av avtalen av underhuset i parlamentet var lovlig, ville den ifølge Bogdanor ikke være legitim, noe som krever allmenn aksept. Måten avtalen ble godkjent på, mente han var «sannsynlig å ha avgjørende konsekvenser både for britisk politikk og for Storbritannias forhold til EU.» ^[57][58] Dette antatte demokratiske underskudd ledet til etableringen av the Referendum Party og United Kingdom Independence Party (UKIP).

I 1994 stiftet James Goldsmith The Referendum Party for å delta i det britiske parlamentsvalget i 1997, partiets grunnlag var å fremme en folkeavstemning om tilknytningen til EU.^[59][60] Partiet stilte kandidater i 547 valgkretser og fikk 810 860, eller 2,6 %, av alle avgitte stemmer,^[61] men fikk ingen representanter i Parlamentet. The Referendum Party ble oppløst i 1997.

United Kingdom Independence Party (UKIP), et euroskeptisk politisk parti, ble også etablert i 1993. I valget til Europaparlamentet i 2004 kom det på tredje plass i 2004, andre plass i 2009 og første plass i 2014, med 27,5 % av stemmene. Dette var første gang siden valget i 1910 at noe annet parti enn de konservative eller Labour hadde fått flest stemmer i et britisk valg.^[62] UKIPs sterke valgresultat i 2014 anses som sterkt knyttet til støtten for å forlate EU ved folkeavstemningen i 2016.^[63]

UKIP vant to suppleringsvalg (utløst av konservative parlamentsmedlemmer som gikk over til UKIP) i 2014. I parlamentsvalget i 2015 fikk partiet 12,6 % av stemmene og beholdt én av de to plassene det hadde vunnet i 2014.^[64]

Både tilhengere og motstandere av EU i Storbritannia har hatt flertall på ulike tidspunkt siden 1977.^[65] I folkeavstemningen om Storbritannias medlemskap i EF i 1976 var to tredjedeler av velgerne for fortsatt medlemskap.

I en statistisk analyse offentliggjort i april 2016 definerte professor John Curtice ved University of Strathclyde euroskeptisisme som ønsket om å kutte, eller redusere, tilknytningen til EU, og tilsvarende eurofili som ønsket om å bevare eller styrke EUs stilling. I henhold til denne definisjonen viste undersøkelsen British Social Attitudes (BSA) en økning i euroskeptisisme fra 38 % i 1993 til 65 % i 2015. Euroskeptisisme må ikke forveksles med ønsket om å forlate EU, BSAs undersøkelse for perioden juli-november 2015 viste at 60 % støttet fortsatt medlemskap i EU og 30 % ønsket at Storbritannia trakk seg ut av EU.^[66]

Storbritannias søknad om medlemskap i EEC ble godtatt i september 1961 og langvarige forhandlinger ble innledet. Danmark søkte samtidig med Storbritannia, og Norge søkte i 1962. I 1963 la den franske president Charles de Gaulle ned veto mot at skulle bli Storbritannia og erklærte at Storbritannia ikke var modent for medlemskap på grunn av bånd til USA og Samveldet. Storbritannia ønsket blant annet 12-15 år overgangsperiode for sitt landbruk.^[67] Norge, Danmark og Irland trakk deretter sine søknader om medlemskap. I mai 1967 søkte Storbritannia på nytt. Charles de Gaulle sa igjen nei i 1967, da han gikk av i 1969 var det åpent for britisk medlemskap.^[68][69] Forhandlinger med søkerne ble innledet i 1969. Avtalen var ferdig i januar 1972 og utvidelsen av EEC ble godtatt ved folkeavstemning i Frankrike (67,7 % stemte ja) i april 1972. Folkeavstemningen i Norge resulterte i flertall (54 %) mot medlemskap, mens det i Danmark ble flertall for (63,5 % for). Norge inngikk i stedet en frihandelsavtale fra 1973.^[67]

EFTA ble opprettet som et motstykke til EEC ved Stockholm-konvensjonen av 1960 (etter innledende forhandlinger i 1959^[70]). Formålet med EFTA var blant annet å styrke forhandlingsposisjonen overfor EEC og bidra til et mer omfattende frihandelsområde i Europa. EFTA er en tradisjonell internasjonal organisasjon uten overnasjonalitet og Storbritannia var hovedaktøren bak EFTA.^[67] EFTA ble opprettet som et frihandelsforbund der toll mellom landene skulle avskaffes, men mulighet til ulike tollsatser overfor tredjeland. EEC ble opprettet som en tollunion uten toll innad og med felles tollsatser utad. EFTA-landene ble også kalt «de ytre syv».^[70]

I 2012 avviste daværende statsminister David Cameron krav om folkeavstemning om Storbritannias medlemskap i EU,^[71] men foreslo deretter muligheten for en fremtidig folkeavstemning for å underbygge sin foreslåtte reforhandling av Storbritannias forhold til EU.^[72] Ifølge BBC «aksepterte statsministeren aksepterte behovet for å vise at Storbritannias reforhandlede posisjon i EU hadde 'helhjertet støtte fra det britiske folk' men de måtte vise 'taktisk og strategisk tålmodighet'.»^[73] Under press fra mange konservative parlamentsmedlemmer og fra UKIPs fremgang annonserte Cameron den 23. januar 2013 at en konservativ regjering ville avholde en folkeavstemning om medlemskap i EU før utgangen av 2017, basert på en reforhandlet avtale, dersom de konservative ble gjenvalgt ved parlamentsvalget i 2015.^[74] Dette løftet ble lagt inn i det konservative partiets valgprogram for valget.^[75][76]

Det konservative partiet vant valget, og loven om folkeavstemning over medlemskap i EU ble vedtatt i parlamentet. Statsminister Cameron ønsket at landet skulle fortsette som medlem i et reformert EU og søkte å reforhandle på fire hovedpunkter: beskyttelse av det indre marked for land som ikke var med i eurosonen, reduksjon av byråkrati, unntak for Storbritannia fra «stadig tettere union», og begrensning av immigrasjon fra EU.^[77]

I desember 2015 viste meningsmålinger en klar majoritet for et fortsatt medlemskap i EU. Målingene viste også at støtten til medlemskap ville falle om Cameron ikke fikk fremforhandlet tilfredsstillende ordninger for land som ikke deltok i eurosonen, og restriksjoner på ytelser for EU-borgere.^[78]

Resultatet av reforhandlingene ble kunngjort i februar 2016. Noen begrensninger i ytelser for nye innvandrere fra EU ble bestemt, men før de kunne iverksettes måtte vedkommende land først søke Europakommisjonen og Det europeiske råd.^[79]

I en tale til underhuset i parlamentet kunngjorde statsminister Cameron den 22. februar 2016 at folkeavstemningen skulle avholdes 23. juni 2016, og kommenterte den reforhandlede avtalen med EU.^[80] Cameron uttalte at han ønsket å starte prosessen med utmelding umiddelbart, dersom det ble flertall for det, og om en «to-års periode for å forhandle betingelsene for å tre ut.»^[81]

Spørsmålet som ble stilt ved folkeavstemningen var følgende: «Bør Storbritannia forbli medlem av EU, eller forlate EU?» (engelsk: «Should the United Kingdom remain a member of the European Union or leave the European Union?»).^[82]

Den offisielle kampanjegruppen for at Storbritannia skulle forlate EU var Vote Leave.^[83][84][b]

Den offisielle kampanjen for å fortsette som medlem av EU, ledet av Stuart Rose, var kjent som Britain Stronger in Europe, eller uformelt som Remain. Andre grupper som støttet fortsatt medlemskap i EU inkluderte Conservatives In,^[85] Labour in for Britain,^[86] #INtogether (Liberal Democrats),^[87] Greens for a Better Europe,^[88] Scientists for EU,^[89] Environmentalists For Europe,^[90] Universities for Europe^[91] og Another Europe is Possible.^[92]

Resultatet av folkeavstemningen ble kunngjort 24. juni 2016. 51,89 % stemte for å forlate EU og 48,11 % stemte for å fortsette som medlem av EU.^[93][94] Et opprop for en ny folkeavstemning samlet over fire millioner underskrifter,^[95][96] men ble den 9. juli avvist av regjeringen.^[97]

Resultat ved Storbritannias riksdeler/regioner i England (venstre) og ved council district (Storbritannia) og parlamentskretser (Nord-Irland) (høyre)
     Utmeldelse       Fortsatt medlemskap

Ifølge forskere ved University of Warwick var områder med dårlig levestandard i form av skolegang, lav inntekt og høy arbeidsløshet mer tilbøyelige til å stemme for å forlate EU (engelsk: «deprivation in terms of education, income and employment were more likely to vote Leave»). Antall stemmer for å forlate EU var ofte høyere i områder med lav inntekt og høy arbeidsløshet, en sterk tradisjon med industriarbeidsplasser og hvor befolkningen hadde begrenset med faglige kvalifikasjoner.^[98] Andelen stemmer for å forlate EU var også høyere hvor det var mange innvandrere fra Øst-Europa (for det meste lavtlønte uten høyere utdannelse) i områder med store grupper briter med liten utdannelse.^[98] Stemmeberettigede fra lavere samfunnslag (iht. National Readership Survey) var mer tilbøyelige til å stemme for å forlate EU, mens de fra øvre samfunnslag (særlig øvre middelklasse) var mer tilbøyelige til å stemme for å forbli i EU.^[99]

Ifølge Thomas Sampson, en økonom ved London School of Economics, «[er] eldre og mindre utdannede velgere mer tilbøyelige til å stemme for å forlate EU [...] Et flertall av hvite velgere ønsket å forlate EU, men bare 33 % av velgere med asiatisk bakgrunn og 27 % av velgere med farget bakgrunn stemte for å forlate EU. Det var ingen ulikhet mellom kjønnene i avstemningen [...] Å forlate EU fikk støtte fra hele det politiske spektrum [...] Å stemme for å forlate EU var sterkt knyttet til konservative sosiale holdninger, mot overnasjonalitet, og oppfatningen at livet i Storbritannia blir verre, i stedet for bedre.»^{[100][trenger referanse]} Økonometriske studier viste at «utdannelse, og i mindre grad, alder, var de sterkeste demografiske indikatorene på hvordan velgerne stemte» Støtte til å forlate EU var knyttet til «en vanskelig økonomisk situasjon, både for individer og områder som helhet» og til «negativ holdning til immigrasjon, men ikke til å bo i områder med immigrasjon.»

Prosessen for å skille Storbritannia ut av EU har bestått av samtaler mellom den britiske regjeringen under ledelse av Theresa May og EUs forhandlere, mens både selve intensjonen om å melde seg ut og det politisk-økonomiske rammeverket for et videre samarbeide var vært underlagt avstemninger i det britiske parlamentet. Blant de mest omdiskuterte problemområdene var hvordan man skulle håndtere grensen mellom Irland og Nord-Irland. Den såkalte «langfredagavtalen» utelukket en fysisk grense mellom dem, mens en tilsvarende grense i Irskesjøen mellom Nord-Irland på den ene og Wales, Skottland og England på den andre siden støtte på motstand fra representanter som ikke gikk med på å «dele» Storbritannia.^[101]

Boris Johnsons regjering hadde ved tiltredelse bare to stemmers overvekt i Underhuset. Majoriteten ble ytterligere redusert til én gjennom et suppleringsvalg i kretsen Brecon and Radnorshire, hvor Liberaldemokratene overtok en konservativ plass. Det er tilstrekkelig at en håndfull representanter skifter side for å felle Johnson ved mistillitsvotum. Det er uklart om Johnson likevel kan tvinge gjennom en «no-deal» Brexit i henhold til Fixed-term Parliaments Act fra 2011. Denne loven gjøre det mulig å forsøke å danne ny regjering før nyvalg må lyses ut.^[102]

Statsminister Theresa May oppnevnte en egen minister for utmelding fra EU i juli 2016.^[103] Forhandlingene var stipulert til å vare i to år, men kunne ta lengre tid. Et eget departement, Department for Exiting the European Union, ble opprettet. Statsminister Theresa May la opp til en omfattende frihandelsavtale med EU som erstatning for medlemskap.^[104] EUs ledelse la i utgangspunktet opp til handelsavtale omtrent som den Canada har,^{[105][trenger bedre kilde]} mens regjeringen ved Brexit-minister David Davis selv ønsket en mer omfattende avtale enn Canadas og Japans, også omtalt som «Canada+» eller «Canada++», der blant annet finansielle tjenester skulle inngå,^[106][107] Overgang til EFTA og eventuelt EØS er blitt presentert som aktuelle løsninger for Storbritannia,^[108][109] en løsning den britiske regjeringen avviste.^[110]

I mars 2017 vedtok parlamentet en lov som gir regjeringen fullmakt til å forhandle om Storbritannias uttreden fra EU. Da loven var blitt sanksjonert av dronningen den 16. mars 2017 kunne regjeringen meddele EU at landet hadde til hensikt å melde seg ut, hva som igangsatte utmeldingsprosessen som er spesifisert i artikkel 50 av Traktat om Den europeiske union.^[111][112] Forhandlingene om Storbritannias uttreden fra EU startet formelt da Mays regjering aktiverte artikkel 50, som var kommet inn i traktaten da Lisboa-traktaten trådte i kraft i 2009. Artikkelen ble aktivert 29. mars 2017, da et brev om Storbritannias utmeldelse ble overlevert presidenten for Det europeiske råd, Donald Tusk.^[113] Forhandlingene var forventet å vare i to år, men tidsfristen kunne forlenges.

Utenriksminister Boris Johnson og David Davis kunngjorde 8. og 9. juli 2018 at de trakk seg fra sine stillinger fordi de mente at regjeringens strategi for å forlate EU ikke var radikal nok.^[114] Mays regjering ble 6. juli enig om å arbeide for en frihandelsavtale med industri- og jordbruksprodukter der Storbritannia i praksis forblir en del av EUs indre marked for varer, men ikke for tjenester. May ønsket også et regelverk for flyt av arbeidskraft.^[115]

Den 15. januar 2019 ble regjeringens avtaleforslag for utmeldelse nedstemt med 230 stemmer (432 mot, 202 for), hva som ble regnet som et betydelig politisk tilbakeslag, og er det tallmessig verste avstemningsnederlaget på 95 år i parlamentet.^{[116][117][c]} En lett revidert avtale ble atter avslått av parlamentet 24. februar, denne gang med 391 mot 242 stemmer.^[119][120]

Siden parlamentet ikke var kommet til enighet om betingelsene for utmeldelsen, stemte et flertall av representantene den 14. mars å be EU om en utsettelse.^[1]

Regjeringen planla å legge frem avtaleforslaget som var blitt inngått med EU til en tredje avstemning den 21. mars; imidlertid avskar Underhusets speaker John Bercow denne muligheten ved å henvise til forsamlingens regelverk «Erskine May», som ikke tillater å fremsette samme forslag uendret flere ganger i samme parlamentsperiode.^{[121][122][123]}

Den 20. mars kunngjorde statsminister May at hun hadde sendt et brev til EU hvor hun ba om at Brexit ble utsatt til 30. juni, samtidig som hun antydet at hun heller ville gå av enn å tillate en enda lengre utsettelse.^{[2][124][125]}

Dagen derpå signaliserte EU at man ville avslå Mays forespørsel om tre måneders utsettelse, og kunngjorde at sist mulige dato for å forlate unionen var 22. mai 2019, siden valgene til Europaparlamentet var berammet til 23. mai, og Storbritannia ikke kunne opprettholde sitt medlemskap uten å velge representanter til denne forsamlingen.^[126] Denne fristen forutsatte at parlamentet godkjente avtaleresultatet Storbritannias regjering og EU har utarbeidet. Skulle avtalen bli nedstemt for tredje gang, ville fristen bli forkortet til 12. april, som var siste tidspunkt for å kunngjøre hvorvidt landet vil avholde nasjonalt valg til Europaparlamentet.^{[127][128][129]} EUs ledelse har imidlertid gitt uttrykk for at den ikke har tillit til at den britiske regjeringen har realistiske planer for en ordnet utmeldelse.^[130][131]

Over én million mennesker som ønsket en ny folkeavstemning deltok i en demonstrasjon i London 23. mars.^[132] Ved utgangen av april hadde over seks millioner sluttet seg til en online-petisjon for å avslutte brexit-prosessen og forbli i EU.^[133] Målt i antall underskrifter var dette den største aksjonen av sin art noensinne.^[134][135]

Parliament finally has its say:
No. No. No. No. No. No. No. No.

The Guardians førstesideoppslag 28. mars 2019^[136]

Parlamentet stemte 25. mars for å frata regjeringen den tradisjonelle kontrollen over forsamlingens dagsorden, og vedtok rådgivende stemmegivning 27. mars for å lodde representantenes holdning til åtte forskjellige alternativer, som strakk seg fra å forlate EU uten noen avtale, å forbli i tollunionen og det indre marked, å legge frem forhandlingsresultatet i en ny folkeavstemning til å droppe Brexit helt.^[137] Ingen av alternativene fikk enkelt flertall i parlamentet. De to forslagene som mottok flest stemmer var at utfallet av EU-forhandlingene skulle bli underlagt en ny folkeavstemning (268 for, 295 mot) og en fortsatt tollunion (265 for, 271 mot).^[138]

I et internt partimøte med konservative parlamentsmedlemmer sa statsminister Theresa May seg villig til å trekke seg fra sin stilling i et håp om å få flertall for sin rammeavtale med EU, slik at en annen statsleder kunne føre forhandlingene videre.^{[137][139][140][141]}

Regjeringen tapte en tredje avstemning om Brexit den 29. mars, denne gang med en avkortet versjon. Fremlegget, som ble nedstemt med 344 mot 286 stemmer, innebar utelukkende den ene delen av de opprinnelige forslagene til vedtak, nærmere bestemt selve bekreftelsen på at Storbritannia skulle forlate EU. Den andre delen, rammeverket som fastsetter prinsippene for samarbeidsavtalen som skulle fremforhandles senere, var blitt strøket, både for å imøtekomme forbudet mot å fremsette samme forslag flere ganger og fordi det ikke fantes flertall for den.^[3][4][5]

Med fem unntak stemte hele Labour-blokken mot forslaget, mens også 35 konservative medlemmer stemte nei og brøt med regjeringen. Det samme gjorde DUP, det nordirske unionist-partiet som utgjorde en nødvendig del av regjeringens parlamentariske grunnlag. Det skotske uavhengighetspartiet SNP stemte samlet mot, det samme gjorde det walisiske Plaid Cymru, det nydannede «The Independent Group»^[d] og De grønnes ene representant. I tillegg til de konservative parlamentarikerne stemte de fire uavhengige kandidatene for.^[143]

Europakommisjonen reagerte med en uttalelse hvor det het at en uttreden uten noen avtale nå syntes sannsynlig, og gjentok at unionen ville stå samlet i spørsmålet, slik at Storbritannia ville måtte forlate EU 12. april uten å kunne gjøre bruk av de betingelsene som var blitt fremforhandlet under forutsetning av at avtalen ble godkjent. Den klargjorde også at det ikke ville komme til noen overgangsperiode eller avtaler som berørte individuelle enkeltsektorer.^[144] Samme dag innkalte Det europeiske råds president Donald Tusk til et krisemøte for å ta stilling til den videre fremgangsmåten i saken.^[145]

Fra 30. mars sluttet HM Passport Office å utstede britiske pass merket med «Den europeiske union».^[146]

1. april foretok Underhuset et nytt forsøk på å komme frem til et kompromiss, og speaker John Bercow hadde valgt fire alternativer til debatt og rådgivende avstemning, men ingen fikk flertall.^[147] Forslaget om å forbli i tollunionen ble nedstemt med tre stemmers margin (273 mot 276), mens alternativet om å holde en ny folkeavstemning falt med tolv stemmer (280 mot 292). Medlemskap i EFTA og EØS («Norway Plus») falt med 282 mot 261 stemmer, og forlengelse av medlemskapet helt til parlamentet fant en løsning fikk færrest stemmer, 191 for og 292 imot.^[148] Parlamentsmedlem Nick Boles, tidligere juniorminister i David Camerons regjering, kunngjorde i Underhuset at han meldte seg ut av Det konservative parti fordi partiet manglet evne til å inngå kompromisser i saken.^[149] Det var Boles som hadde fremsatt «Norway Plus»-opsjonen til avstemning. Boles meldte seg imidlertid ikke inn i «The Independent Group».^[147][150]

Den 2. april ble to avtaler mellom Storbritannia, Norge og Island undertegnet for å ivareta rettigheter for norske og islandske borgere i Storbritannia, og britiske borgere i Norge og på Island, samt å sikre fortsatt varehandel mellom landene, i tilfelle Storbritannia forlater EU uten en avtale.^[151]

I en kort tale fra statsministerboligen 2. april kunngjorde May at hun ville anmode EU om enda en kortvarig utsettelse, samtidig som hun aktet å føre samtaler med opposisjonsleder Jeremy Corbyn for å forsøke å oppnå et kompromiss parlamentet kunne godta.^[152][153]

Neste dag avviste Europakommisjonens president Jean-Claude Juncker at EU på ny ville innvilge en kort utsettelse dersom parlamentet ikke godkjente uttredelsesavtalen innen 12. april og uttalte at det mest sannsynlige utfallet var at Storbritannia forlot EU uten noen avtale på denne datoen.^[154]

En avstemning samme dag, 3. april, om hvorvidt parlamentet skulle fortsette med rådgivende avstemninger, endte uavgjort med 310 stemmer på begge sider. Det var første gang siden 1993 at det var oppstått stemmelikhet. Speakeren, John Bercow, avga den avgjørende stemmen mot forslaget. Bercow, som er valgt inn som konservativ, frasa seg i tråd med parlamentarisk kutyme sin partitilhørighet da han inntok vervet som speaker, og han deltar aldri i avstemninger. Ved stemmelikhet stemmer speaker tradisjonelt mot, idet nøytralitsprinsippet tilsier at en uhildet stemmegiver ikke skal kunne skape flertall for forslag. Dette skjedde også i dette tilfelle, slik at forslaget falt med 310 mot 311 stemmer.^[155][156]

Som følge av at May hadde holdt samtaler med Corbyn om veien videre i prosessen, trakk de to regjeringsmedlemmene Nigel Adams og Christ Heaton-Harris seg fra sine stillinger.^[157]

I et brev til Donald Tusk 5. april anmodet Theresa May om en ytterligere utsettelse frem til 30. juni,^[158] hvor det også het at hennes regjering ville foreta de nødvendige forberedelsene til valget til Europaparlamentet som er berammet til 23. mai. Hun ga imidlertid uttrykk for at hun håpet samtalene med Corbyn ville føre til en utmeldelse før den tid. Samtidig ga Tusk uttrykk for at han var positivt innstilt til en utsettelse på opptil ett år som kunne avkortes dersom britene fant en løsning ut av den fastlåste situasjonen.^[159]

Ledere fra EUs medlemsland møttes i Brüssel 10. april for å ta stilling til Mays forslag, og efter en seks timers debatt bak lukkede dører ble man enig om å sette en ny frist, 31. oktober 2019. Storbritannia kan imidlertid forlate EU før den tid dersom regjeringen får parlamentarisk medhold til det. Dersom det skjer før 22. mai, kan landet unngå å måtte holde valg til Europaparlamentet.^[160]

Lokalvalgene som ble avholdt 2. mai 2019 ble ansett som en avstemning over de forskjellige partienes holdning til Brexit og prosessen omkring den.^{[161][162][163]} De omfattet ikke London, Sottland eller Wales. I Nordirland fikk alle de elleve folkevalgte forsamlingene nye ledelser.^[163]

Generelt opplevde Brexit-vennlige partier nedgang, mens deres motstandere, især liberaldemokratene, opplevde fremgang.^[164]

Lokalvalgene førte til et betydelig tap for det konservative partiet, som mistet kontroll over 44 distrikts- og kommunestyrer og tapte 1 334 representanter. Også Labour, som hadde håpet å trekke veksler på regjeringens så langt mislykkede forsøk på å oppnå en løsning på Brexit-krisen, gikk på et mindre tap og mistet 82 representanter og flertallet i ni styrer. Liberaldemokratene, som motsetter seg Brexit helt, så et betydelig oppsving (ti distrikts/kommunestyrer og 703 representanter). Det samme gjorde De Grønne (194 nye representanter). Også uavhengige kandidater opplevde med 606 nye seter et merkbart oppsving. Det Brexit-vennlige UK Independence Party (UKIP), som tapte 145 styreseter og beholdt 31, ble utsatt for valgets største nedgang.^[165][166]

Siden forhandlingene mellom regjeringen og opposisjonen ikke førte frem til en løsning begge parter kunne godta, kunngjorde Mays nestleder David Lidington at Storbritannia ville avholde valg til Europaparlamentet 23. mai. Regjeringen håpet imidlertid at utmeldelsene ville ha funnet sted innen juli, slik at parlamentarikerne ikke ville innta plassene i perioden som begynte da.^[167]

May tapte ytterligere støtte i regjering og blant konservative representanter da hun under et møte med sine statsråder 21. mai kunngjorde at hun ville legge frem en ti punkts plan som blant annet omfattet en bindende avstemning i parlamentet om hvorvidt det skulle avholdes en ny folkeavstemning om betingelsene for å forlate EU.^[168] Majoritetsleder («Leader of the House of Commons») Andrea Leadsom trakk seg 22. mai fra sin post i protest mot planen, i særdeleshet forslaget om å avholde en ny folkeavstemning.^[169] Neste dag overtok Mel Stride, en tidligere minister uten portefølje og statssekretær i finansdepartementet, hennes verv.^[170]

Til tross for en lang rekke forsøk på å vinne flertall for en Brexit-strategi i parlamentet, lyktes May ikke med å samle flertall for en Brexit-strategi blant konservative representanter eller parlamentet forøvrig. Da heller ikke flere utsettelser hadde gitt henne den nødvendige majoriteten, hadde hun ikke lenger tilstrekkelig støtte i sitt eget parti til å fortsette i statsministerstillingen. Den 24. mai 2019 kunngjorde hun at hun ville gå av 7. juni.^{[171][172][173]}

EU-valget

Valget til EU-parlamentet, som i Storbritannia fant sted 23. mai, ble, i likhet med lokalvalgene, oppfattet som en målestokk på velgernes holdning til EU-medlemskapet. Valgdeltagelsen på rundt 37 % var den nesthøyeste i historien. Det førte til et valgskred for det nystiftede Brexitpartiet, som endte med 31,6 % og ble det største enkeltpartiet. Ialt ble det imidlertid avgitt flest stemmer for partier som inntok et klart pro-europeisk standpunkt, 40,4 % mot Brexit-tilhengernes 34,9 %. I tillegg til Nigel Farages Brexit Party var det bare Ukip som gikk inn for en såkalt «hard Brexit». På motsatt side gjorde det sosialliberale Liberal Democrats, som hadde gjort fortsatt EU-medlemskap til sin hovedagenda, det klart best med 20,3 %. Også Green Party of England and Wales gjorde et godt valg, det samme gjaldt de resterende partiene på denne fløyen, Change UK, walisiske Plaid Cymru og skotske SNP. Både det konservative partiet (9,1 %) og sosialdemokratiske Labour (14,1 %), hvor holdningen til forsatt medlemskap var uklart eller splittet, oppnådde begge svært dårlig oppslutning. De konservative gikk tilbake 14,8 %, mens Labour tapte 11,3 %. Valgets største taper var det nasjonalistiske Ukip, som ble redusert fra 27,5 % til 3,3 % og mistet alle sine plasser i parlamentet. Det blir antatt at velgerne det tapte gikk over til Brexit Party.^{[174][175][176][177]}

Alle verdier i prosent
For Brexit: 34,9 % (+7,4 %)      Brexit Party – 31,6 (+31,6)      Ukip – 3,3 (-24,2)
Mot Brexit: 40,4 % (+23,1 %)      Liberaldemokratene – 31,6 20,3 (+13,4)      Green Party – 12,1 (+4,2)      Change UK – 3,4 (+3,4)      Plaid Cymru – 1,0 (+0,3)
Labour og konservative: 23,2 % (-26,1 %)      Labour – 14,1 (-11,3)      Konservative – 9,1 (-14,8)

Betraktet under ett utviste valgene i resten av Europa ingen éntydig trend, idet nasjonale anliggender synes å ha ligget til grunn for valgresultatene i enkeltland, hvor det ble målt fremgang både for høyre- og venstreorienterte partier. Samlet sett lå valgdeltagelsen i Europa på 50,1 %, altså betydelig høyere enn i Storbritannia.^[178][179]

I samsvar med sin kunngjøring av 24. mai gikk Theresa May av som leder for det konservative partiet den 7. juni 2019.^[180]

En opinionsundersøkelse blant medlemmer av det konservative partiet som ble foretatt av det britiske instituttet YouGov mellom 11. og 14. juni viste at et flertall (54 %) ville foretrekke at deres eget parti gikk i oppløsning for å sikre at landet forlot EU, mens 36 % mente at det var viktigere å redde partiet enn å forlate unionen. Henholdsvis 63 % og 59 % ville ta i kjøp at Skottland og Nord-Irland forlot Storbritannia (offisielt Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland) for å oppnå Brexit for den gjenværende delen. 61 % var også villig til å godta betydelig skade på samfunnsøkonomien for å forlate Den europeiske unionen.^[181]

Den offisielle statistikken viste at britisk økonomi var skrumpet med 0,2 % i annet kvartal, perioden mellom april og juni, hva som var den verste nedgangen siden 2012.^[182] Spesielt hardt rammet var industriell produksjon og bygg- og anleggssektorene. Utviklingen reverserte en vekst på 0,5 % i første kvartal, som kan ha vært forårsaket av at bedrifter økte varelagrene sine i påvente av en «hard Brexit».^[183] EUs samlede bruttonasjonalprodukter (inkludert Storbritannia) økte imidlertid med 0,2 % i annet kvartal.^[184] Nedgangen i Storbritannias bruttonasjonalprodukt førte til et ytterligere verditap for det britiske pundet, som var falt rundt femten prosent siden folkeavstemningens resultat.^[185] Imidlertid gikk bruttonasjonalproduktet i Tyskland også ned 0,1 % i annet kvartal. Spesielt rammet ble eksportindustrien, noe analytikere mente bunnet i Brexit og den pågående tollkonflikten mellom USA og Kina.^[186]

Den 18. juli vedtok et flertall i Underhuset med 315 stemmer for og 274 mot å avkreve løpende rapporter om fremdriften av en løsning for Nord-Irlandspørsmålet i Brexit-prosessen, samt å drøfte rapportene. I realiteten hadde vedtaket til hensikt å forhindre statsministeren i å suspendere parlamentet, såkalt «prorogation» (se Prorogation over) før tidsfristen om en avtale med EU, 31. oktober, utløp. Boris Johnson, som var forventet å overta som statsminister noen dager senere, hadde ikke utelukket en slik suspensjon, og derved kom Underhuset, med støtte av Overhuset, ham i forkjøpet. På denne måten kan regjeringen ikke fremtvinge en automatisk uttreden mot parlamentets uttrykkelige vilje.^{[187][188][189]}

24. juli overtok Boris Johnson som statsminister, og han stilte som betingelse for videre forhandlinger med EU at den midlertidige ordningen for tollfrihet mellom EU og Storbritannia, den såkalte «backstop» se Backstop over) som var blitt fremforhandlet tidligere, ble fjernet fra løsrivelsesavtalen. EUs forhandlere og statsledere fremholdt på sine side at forhandlingsresultatet ikke ville bli gjenstand for revisjon. Derved syntes en uttreden 31. oktober uten noen form for uttredelsesavtale stadig mer sannsynlig.^[190]

Et suppleringsvalg i den walisiske kretsen Brecon and Radnorshire 1. august reduserte regjeringens parlamentariske flertall til én stemme.^[191]

18. august 2019 signerte minister for uttreden fra EU Stephen Barclay ny lovgivning som opphever European Communities Act 1972, den britiske loven som integrerer EU-reguleringer i Storbritannias lovgivning. Opphevelsesloven skulle tre i kraft 31. oktober 2019.^[192][193]

Storbritannias brexit-minister Stephen Barclay kunngjorde i en pressemelding 20. august at britiske tjenestemenn og regjeringsmedlemmer i hovedsak vil slutte å delta i EU-møter fra 1. september 2019.^[194][195]

Dronningen samtykket 28. august i å suspendere parlamentet (se Prorogation over) fra og med tidligst 9. til senest 12. september og til og med 14. oktober 2019.^[196][197] Ifølge tradisjonen vil hun holde en trontale hvor hun presenterer den nye regjeringens politikk ved gjenåpningen.^[198] Initiativet ble møtt med kraftige protester fra blant andre speaker i Underhuset John Bercow, Labour og SNPs ledelse, som allerede hadde igangsatt en juridisk prosess for å forhindre det.^[198] Skottlands høyeste domstol erklærte 4. september at regjeringens fremgangsmåte var lovlig og at retten ikke hadde jurisdiksjon i politiske anliggender. Saksøkerne uttalte at de ville anke beslutningen.^[199] Også den tidligere konservative statsministeren John Major sluttet seg til saksøkere som forsøkte å få en slik suspensjon erklært ulovlig i andre rettsinstanser.^[200][201]

Regjeringens beslutning førte til omfattende protestdemonstrasjoner i flere britiske og noen kontinentale storbyer den 31. august.^[202][203]

Underhuset vendte tilbake til Westminster fra sommerferien 3. september, og under det første møtet mistet statsminister Boris Johnson sitt flertall da representanten Phillip Lee meldte seg ut av det konservative partiet og gikk over til liberaldemokratene. Lee oppga som grunn at han ikke hadde tillit til regjeringens håndtering av Brexit.^[204]

Senere på dagen tapte Boris Johnson den første avstemningen, hvor et flertall (328 mot 301) stemte for å frata regjeringen retten til å sette dagsorden for neste dags forhandlinger, slik at parlamentet kunne fremme et lovforslag om at landet ikke kunne forlate EU uten en fratredelsesavtale. 21 konservative medlemmer stemte mot sin egen regjering, mens to Labour-representanter stemte for.^[205] Johnson svarte at avstemningsresultatet fratok regjeringen den beste forhandlingsposisjonen overfor EU. Han kom derfor til å forsøke å utskrive nyvalg, hvilket imidlertid krever ⅔ flertall.^[206][207] De konservative representantene som stemte mot regjeringen ble ekskludert fra partiet, slik at de ikke kan stille til gjenvalg på konservative partilister. Blant dem var Winston Churchills barnebarn Nicholas Soames, «Father of the House» Ken Clarke, Theresa Mays tidligere finansminister Philip Hammond og fem andre forhenværende statsråder.^[208]

I en avstemning den 4. september påla Underhuset med 327 mot 299 stemmer regjeringen å utsette utmeldingen dersom den ikke lyktes med å fremforhandle en avtale med EU før 19. oktober. Pålegget, som har lovs form har den offisielle betegnelsen European Union (Withdrawal) (No. 6) Bill, men omtales gjerne som The Benn Act, siden den ble fremmet av Labour-representanten Hillary Benn. (Vedtaket ble siden godkjent av Overhuset 6. september.^[209]) Boris Johnson fremholdt at dette umuliggjorde videre forhandlinger. Som konsekvens fremsatte han et forslag om å avholde nyvalg 15. oktober. Opposisjonsleder Jeremy Corbyn svarte at et nyvalg ikke kunne bli aktuelt før dagens vedtak ble ratifisert av Overhuset, sanksjonert av dronningen og godkjent av EU. Han mente regjeringen ellers ville fremtvinge at landet forlot unionen 31. oktober uten en avtale mens parlamentet var maktesløst til å forhindre det.^[210] Vedtaket ble senere sanksjonert av dronningen og fikk lovs form den 9. september.^[211]

Enda 298 parlamentarikere stemte for regjeringens forslag om nyvalg og 56 mot, oppnådde den ikke det nødvendige flertall, som må bestå av minst to tredjedeler av samtlige som stemmeberettigede representanter, det vil si 434, ikke bare de som faktisk avgir stemme. Labour avholdt seg fra stemme.^[212][213] Blant annet var opposisjonen bekymret for at regjeringen kunne forskyve valgdatoen, slik at en eventuell ny regjering sto overfor en fullført, automatisk utmelding.^[214]

Henholdsvis 5. og 7. september forlot to fremstående politikere, næringslivsminister Jo Johnson, Boris' bror, og arbeids- og pensjonsminister Amber Rudd kabinettet i protest mot det de oppfattet som uansvarlig politikk fra regjeringens side.^[215][216] Rudd, som også forlot partiet, hevdet også at det i realiteten ikke pågikk noen forsøk på reforhandling av handelsavtalen med EU.^[217]

Boris Johnson fremsatte sitt annet forsøk på å utskrive nyvalg 9. september, den siste dagen før parlamentet ble suspendert. 293 representanter stemte for, og heller ikke denne gangen lyktes hans regjering å oppnå det nødvendige tre fjerdedels flertall.

Til tross for at loven som ble vedtatt av parlamentet den 4. september som påla regjeringen å søke om en ytterligere utsettelse dersom det ikke forelå en uttredelsesuttale innen 19. oktober, ga Johnson uttrykk for at det var regjeringens politikk å forlate EU den 31. oktober, hva enten det forelå en slik avtale eller ei.^[211]

Til høylytte protester fra opposisjonsbenkene ble parlamentsperioden suspendert i en formell seremoni rundt klokken halv to natt til 10. september.^[218]

Også underhusmedlemmet Samuel Phillip «Sam» Gyimah, en tidligere minister i Theresa Mays regjering som var blant de 21 konservative medlemmene som var blitt ekskludert tidligere i måneden, meldte overgang til liberaldemokratene den 14. september. Partiet, som er en klar motstander av utmeldelsen fra EU, fikk valgt inn tolv representanter til Underhuset i 2017-valget, men oppnådde nå atten på grunn av slike overganger.^[219]

Labours landsmøte besluttet 23. september å utsette spørsmålet om partiets offisielle standpunkt i Brexit-saken til det er blitt avholdt nyvalg. En betydelig minoritet stemte for et forslag om offisielt å gå inn for å forbli i EU.^[220]

24. september 2019 fant høyesterett énstemmig at suspensjonen av parlamentet var ugyldig og således en nullitet.^[221] Det innebærer at parlamentet likevel ikke var suspendert.^[222][223] John Bercow uttalte at parlamentet nå måtte gjenoppta sesjonen snarest mulig.^[224] Lordspeakeren kunngjorde at også Overhuset ville gjenoppta den inneværende sesjonen 25. september 2019.^[225]

Boris Johnson og EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker kunngjorde den 17. oktober at det var oppnådd enighet om ordlyden^[226] i en ny Brexit-avtale. Det var imidlertid uklart hvorvidt Johnsons regjering ville lykkes med å få flertall for avtalen i Underhuset.^[227][228] Blant annet unionistpartiet DUP ga uttrykk for at den ikke var tilfredsstillende.^[229][230]

Den nye avtaleteksten erstatter det såkalte «backstop»-arrangementet (s.o.) med en overgangsløsning på fire år hvor Nord-Irland fortsatt skal følge EU-regler. Derved skulle blant annet tollgrensen mellom Nord-Irland og Wales, England og Skottland, de andre landene i Storbritannia, trekkes i Irskesjøen. Det nordirske parlamentet Stormont (som ikke har vært funksjonsdyktig siden 2017) skulle ifølge avtalen spille en nøkkelrolle i det fremtidige forholdet til EU, slik at tilpasningen til EU kunne utvides i ytterligere fire år. I praksis ville Nord-Irland forbli EU-medlem i denne perioden, men resten av nasjonen var utmeldt.^[231]

Avtalen innebar blant annet en overgangsperiode for hele Storbritannia frem til utgangen av 2020, som kunne utvides av regjeringen med parlamentets samtykke. Dette tidsrommet skulle brukes for å iverksette den administraitve, legislative, logistiske og økonomiske løsrivelsen fra EU. Parlamentet kunne ikke ta initiativ til å forlenge denne perioden på egenhånd.^[231]

En undersøkelse foretatt av YouGov viste at et flertall på 41 % av den britiske befolkningen ønsket at parlamentet skulle stemme for regjeringens forslag til avtalen om utmeldelse den hadde fremforhandlet med EU, mens 24 % ønsket at den ble nedstemt. 35 % hadde ikke gjort seg opp en mening.^[232]

For å stemme over forhandlingsresultatet møttes parlamentet for første gang siden Falklandskrigen og fjerde gang siden Annen verdenskrig på en lørdag, den 19. oktober.^[233]

Boris Johnson gikk også ved denne anledning på et nederlag, idet 322 representanter stemte for et krav fremsatt av Oliver Letwin, en tidligere minister for det konservative partiet. Tilføyelsen, som ble kalt The Letwin Amendment, til regjeringens avtaletekst påla hans regjering å innfri alle lovbestemte krav før selve Brexitprosessen kunne fortsette. Det mest sentrale ved dette vedtaket dreiet seg om at The Benn Act, som var blitt lovfestet i september, tvang regjeringen til å søke EU om en utsettelse dersom ikke Brexit var vedtatt innen møtet i Europarådet 17. oktober. Derved ville opposisjonen i Underhuset med The Benn Act i hånden forhindre at Storbritannia automatisk forlot EU uten en avtale den 31. oktober. 306 representanter stemte mot forslaget.^[234][235] De konservative og opposisjonen ble enige om at selve lovforslaget ikke lenger var aktuelt å ta opp til votering under møtet om utmeldelsen, siden Letwins tilføyelse førte til at vedtaket ikke kunne iverksettes. Boris Johnson uttalte at han aktet å fortsette å få sitt lovforslag vedtatt, og han har tidligere gitt uttrykk for at han ikke vil søke om utsettelse til tross for at det ble lovpålagt gjennom The Benn Act.^[236]

I et brev til britiske parlamentarikere samme dag forsikret Johnson om at han ikke kom til å forhandle om en ny frist; ikke desto mindre sendte han en slik forespørsel om en ytterligere utsettelse til Donald Tusk.^{[237][238][239]} Johnson understreket imidlertid at han foretrakk at det ikke fant sted noen utsettelse i et separat brev til EU-ledelsen.^[240]

Michael Gove, ministeren med ansvar for Brexit-forberedelsene, kunngjorde 20. oktober at statsadministrasjonen hadde begynt å iverksette «Operasjon Yellowhammer».^[241]

Under henvisning til parlamentets regelverk «Erskine May» nektet speaker John Bercow den 21. oktober regjeringen å fremlegge gårsdagens forslag til ny avstemning, hvilket ble møtt med kritikk fra det konservative partiet, som fremholdt at det i realiteten ikke var blitt stemt over utmeldelsesavtalen, siden den var blitt undergravet av The Letwin Amendment.^[242][243]

Med 329 mot 299 stemmer vedtok Underhuset regjeringens fremlegg til avtale den 22. oktober. For å muliggjøre en uttreden innen 31. oktober hadde regjeringen hadde avsatt tre dager til videre behandling av dokumentet før det ble sendt til godkjennelse i Overhuset. Boris Johnson truet med å trekke tilbake hele forslaget og gå inn for et nyvalg dersom behandlingfristen ikke ble godkjent.^[244] Underhuset avviste imidlertid behandlingstiden, som det mente var for kort, og stemte den ned med 322 mot 308 stemmer. Derved ville Storbritannia måtte ta i bruk ytterligere en utsettelsesperiode, noe EUs rådspresident Donald Tusk stilte seg positiv til.^{[245][246][247]}

Tusk kunngjorde den 28. oktober at EU hadde innvilget atter en utsettelse, denne gang til 31. januar, men at Storbritannia kunne forlate unionen før dette tidspunktet dersom parlamentet ble enig om det.^[248]

Samme dag oppnådde regjeringens forslag om å utlyse nyvalg den 12. desember en majoritet på 299 mot 70 stemmer; imidlertid er det ikke tilstrekkelig, idet vedtak om nyvalg må oppnå minst to tredjedels flertall, 434 stemmer, blant samtlige 650 Underhusmedlemmer, uavhengig om de er tilstede eller avgir stemme. Labours 244 representanter var instruert om å avholde seg fra å stemme.^[249]

Et nytt fremlegg om nyvalg ble vedtatt den 29. oktober, denne gang med 438 mot 20 stemmer. Ifølge planen skal valget finne sted den 12. desember 2019. Opposisjonspartiene ønsket opprinnelig 9. desember som valgdato, men regjeringens forslag om å avholde det den 12. vant frem med 315 mot 295 stemmer.^[250] Samme dag ble ti av de 29 Underhusmedlemmene som ble ekskludert fra det konservative partiet 4. september (s.o) – Alistair Burt, Caroline Nokes, Greg Clark, Nicholas Soames, Ed Vaizey, Margot James, Richard Benyon, Stephen Hammond, Steve Brine og Richard Harrington – tilbudt å gjenoppta medlemskapet.^[251]

Forslaget til revidert avtale om uttredelse ble introdusert i first reading den 19. desember før dronningens trontale.^[252]

Den 20. desember vedtok Underhuset Johnson-regjeringens lovforslag, som statsministeren presenterte i oktober, med 358 mot 234 stemmer. Derved blir det mulig for Storbritannia å forlate EU i januar 2020.^[253][254]

Med 330 mot 231 stemmer vedtok Underhuset regjeringens Brexitlov den 9. januar 2020. Neste fase er en gjennomgang i Overhuset.^[255]

Den 20. januar avviste de atten representantene i Nord-Irlands lovgivende forsamling énstemmig å godkjenne London-regjeringens Brexitlov.^[256]

Formannen i Det europeiske råd, Charles Michel, og Europakommisjonen president, Ursula von der Leyen, underskrev formelt avtalen om Storbritannias uttreden og samtidig protokollen om Irland og Nord-Irland den 24. januar 2020 på vegne av EU.^[257]

EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge undertegnet den 28. januar en samarbeidsavtale med Storbritannia som blant annet er ment å sikre norske borgeres rettigheter i landet i overgangsperioden frem til 31. desember 2020.^[258] (Se Eksterne lenker for avtaleteksten.)

Men et stemmeantall på 621 mot 49 vedtok Europaparlamentet den 29. januar å godkjenne avtalen som avsluttet Storbritannias integrasjon i EU. En rekke parlamentarikere holdt avskjedstaler i sakens anledning. Brexitpartiets Nigel Farage uttalte at han ikke var fornøyd med loven det britiske Underhuset hadde vedtatt, og at unionen i hans øyne var en anti-demokratisk institusjon. En rekke andre parlamentarikere tok til orde for å opprettholde gode forbindelser til britene, men beklaget landets veivalg, deriblant representanter for liberaldemokratene, Labour og det walisiske Plaid Cymru. Brexitmotstanderne blant britene spådde at opinionen i Storbritannia ville snu og eventuelt kunne føre til at landet søkte om EU-medlemskap på nytt. Da avstemningsresultatet ble klart, reiste et flertall av representantene seg og istemte «Auld Lang Syne», en tradisjonell skotsk sang om gammelt vennskap som ikke vil bli glemt.^[259][260]

Klokken 23 Greenwich Mean Time (GMT), ved midnatt norsk tid, den 31. januar 2020 opphørte Storbritannias formelle medlemskap i Den europeiske union.^[261] Medlemskapet hadde vart i 47 år, fra inntreden i Det europeiske fellesskap i 1973.^[262]

João Vale de Almeida, som tidligere har fungert som EUs ambassadør i FN og USA, ble utnevnt til unionens første ambassadør til Storbritannia, og begynte sin virksomhet den 1. februar.^[263]

Forhandlingene om den fremtidige handelsavtalen mellom EU og Storbritannia ble innledet den 1. mars i Brüssel. Den britiske delegasjonen besto av 100 personer, og ble ledet av David Frost, mens Michel Barnier ledet EUs representanter.^[264][265]

På en pressekonferanse 24. desember 2020 ble det kunngjort at det var oppnådd enighet mellom Storbritannia og EU om et utkast til en handels- og samarbeidsavtale.^[266] Forhandlingene skulle ha vært fullført i oktober 2020, men ble utsatt. Avtalen som gjelder fra 1. januar 2021, måtte fra EUs side bli foreløpig, da det ikke var tid til å gjennomføre ratifiseringsprosessen i alle 27 medlemsland. Underhuset i Storbritannia ble innkalt til møte 30. desember 2020.^[267][268] 28. desember godkjente EUs ambassadører en midlertidig avtale med Storbritannia i påvente av en endelig ratifisering i unionens parlament, som var forventet i januar 2021.^[269] Avtalen ble signert av Europakommisjonens president 30. desember, og dokumentet ble deretter fløyet av RAF^[270] til Storbritannia for signering av Storbritannias regjeringssjef Boris Johnson.^[271]

Den 31. desember 2020 undertegnet forhandlerne til Storbritannia og Spania et utkast til avtale om Gibraltar. Gibraltar var ikke del av handels- og samarbeidsavtalen som ble kunngjort 24. desember samme år. Ifølge utkastet ville Gibraltar kunne knytte seg til Schengen-samarbeidet. Ca. 15 000 mennesker som er omtrent halve arbeidsstyrken i Gibraltar, bor i Spania.^[272]

De fleste økonomer mener Brexit vil redusere briters inntekt, og at avstemningen i seg selv har skadet økonomien. Studier i kjølvannet av avstemningen forutsier tap på 404 pund for en gjennomsnittlig britisk husholdning fra økt inflasjon, og tap av mellom 2 og 2,5 prosent av brutto nasjonalprodukt. Brexit antas å redusere immigrasjon fra EØS-land til Storbritannia og gi landets høyere utdanning og forskning utfordringer. Per november 2018 var resultatet av oppgjøret (Storbritannias overtakelse av EUs eksisterende handelsavtaler, forbindelse med Irland og andre EU-land) usikkert. Hvordan Storbritannia påvirkes av bruddet, avhenger av om det blir en «hard» eller en «myk» Brexit. Beregninger det britiske finansdepartementet har foretatt fant at intet scenario for Brexit ble antatt å forbedre landets økonomi. En utredning av finansdepartementet fra november 2018 om Chequers-planen anslo at den britiske økonomien i løpet av 15 år ville være 3,9 % mindre uten EU-medlemskap.^[273][e]

Noen andre studier konkluderer med at Brexit ikke vil ha betydelig innvirkning på økonomien.^[274]

En studie utført av Bertelsmann Stiftung, en uavhengig tysk stiftelse, anslår at «hard» brexit vil gi Storbritannia et årlig tap på 57 milliarder euro, mens kostnaden ved myk brexit anslås til 32 milliarder euro. Tyskland antas å tape 10 milliarder euro på hard brexit og 5 milliarder på myk.^[275] En selvstendig avtale om uttreden innebærer at Storbritannia blir behandlet som medlem av EU til og med 31. desember 2020.^[276]

Den britiske regjeringen la i august 2019 planer for tilfellet at Storbritannia skulle tre ut av EU uten en overgangsavtale. Planene hadde kodenavn «operasjon Yellowhammer»,^[277] og ledes fra regjeringens krisesenter.^[278]

The Sunday Times kom i besittelsen av regjeringens hemmeligstemplede «Yellowhammer»-planer 18. august 2019,^[279] og de viste at regjeringen regnet med at det var realistisk at det kunne oppstå alvorlige problemer, deriblant:^[280]

• 50 – 85 % av lastebilene som skal krysse den britiske kanalen var ikke klare for tollklarering i Frankrike.
• Fergetrafikken over kanalen ville by på problemer i minst tre måneder.
• Tungtransport kunne i verste fall stå overfor en ventetid på halvannen til to og en halv dag ved grensekrysninger.
• EU ville sannsynligvis innføre skjerpet immigrasjonskontroll ved grenseposter, noe som kunne føre til innreiseforsinkelser.
• Forsyningen av medisin og medisinsk utstyr kunne bli skadelidende i opptil et halvt år dersom man ikke fant nye kilder.
• Tilgangen til noen typer ferskvarer ville minske. Det ville ikke oppstå matmangel, men et mer begrenset utvalg og høyere priser, hva som spesielt ville ramme sårbare grupper.
• Vannforsyningen ville sannsynligvis ikke bli berørt.
• Drivstoffindustrien ville miste sitt eksportmarked, hva som kunne føre til at to store raffinerier ble nedlagt med et tap av opptil 2 000 arbeidsplasser.
• Storbritannia ville med få unntak ikke innføre nye kontroller ved irskegrensen. Det kunne føre til økonomiske, juridiske og biologiske sikkerhetsproblemer.
• Demonstrasjoner og motdemonstrasjoner i hele landet ville legge beslag på politiets ressurser. Det var også mulig at det ble mer vanlig med ordensforstyrrelser og indre uro.

Planene, som var blitt utarbeidet i august samme år, viste også at planene for en slik situasjon var svært mangelfulle.^{[281][282][283][284]} Regjeringskretser avfeiet offentliggjøringen av dokumentet som et forsøk på å skape frykt i befolkningen.^[285] Teksten i dokumentene som ble utarbeidet i forbindelse med Operation Yellowhammer var unntatt offentlighet, og opposisjonen krevet 25. august at innholdet i planene ble offentliggjort.^[286]

Den 9. september 2019 fremla Underhuset et formelt krav om å offentliggjøre det relevante materialet i sin helhet. Det samme ble gjort gjeldende for innholdet i forarbeidene som førte til parlamentets suspensjon samme dag.^[287] Regjeringen offentliggjorde deler av dokumentene 11. september 2019, herunder plandokumenter som viste mulige scenarier for store forstyrrelser innen blant annet legemiddelforsyning, omsorgstjenester, transport, fiskeri og landbruk dersom Storbritannia forlater EU 31. oktober 2019 uten en fratredelsesavtale.^[288][289]

Den 20. oktober 2019 begynte iverksettelsen av tiltakene.^[241]

• Storbritannias politiske system
• Europaparlamentsvalget i 2019

• Handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia i fulltekst (en) (PDF)
• European Union (Withdrawal Agreement) Bill Uttredelsesdokumentet av 19. desember 2019 som ble vedtatt av Underhuset 20. desember 2019. Utgiver: House of Commons
• «Agreement on arrangements between Iceland, the Principality of Liechtenstein, the Kingdom of Norway and the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland following the withdrawal of the United Kingdom from the European Union, the EEA Agreement and other agreements applicable between the United Kingdom and the EEA EFTA States by virtue of the United Kingdom’s membership of the European Union» (PDF) (på engelsk). 28. januar 2020. Arkivert (PDF) fra originalen 28. januar 2020. Besøkt 28. januar 2020. 
• «Erskine May», regelsamlingen som styrer parlamentarisk prosedyre og konstitusjonell sedvane Arkivert 31. august 2019 hos Wayback Machine.
• «Hansard», Storbritannias offisielle referater fra debatter i Underhuset
• «Hansard», Storbritannias offisielle referater fra debatter i Overhuset
• Storbritannias offisielle bokføring av stemmegivning i Underhuset Arkivert 28. mars 2019 hos Wayback Machine.
• Underhusets offisielle tv- og internettkanal med liveoverføringer og arkiverte opptak av forhandlingene
• Overhusets offisielle tv- og internettkanal med liveoverføringer og arkiverte opptak av forhandlingene