Árni Magnússon

Árni Magnússon
Født		13. nov. 1663[1][2][3] Dalasýsla
Død		7. jan. 1730[1][2][3] (66 år) København
Beskjeftigelse		Universitetslærer, akademiker, historiker
Utdannet ved		Københavns Universitet
Nasjonalitet		Island[4]
Árni Magnússon på Commons

Artikkelen inngår i serien om Sagalitteratur
Sagatyper
Islendingesagaer, Tått, Kongesagaer, Fornaldersaga, Biskopsaga, Samtidssaga, Apostelsaga, Skaldekvad
Lister
Liste over islendingesagaene, Liste over fornaldersagaer
Viktige manuskript
Fagrskinna, Flatøybok, Morkinskinna, Möðruvallabók, Codex Regius
Noen kongesagaer
Den eldste saga om Olav den hellige, Ågrip, Fagrskinna, Snorre Sturlasons Heimskringla, Den større saga om Olav Tryggvason, Sverres saga, Sturla Tordssons Håkon Håkonssons saga
Se også
Norrøn litteratur, Landnåmabok, Árni Magnússon, Árni Magnússon-instituttet

Árni Magnússon (født 13. november 1663, død 7. januar 1730), latiniserte navnet til Arnas Magnæus, på dansk som Arne Magnussen eller Arne Magnussøn, var islandsk filolog og historiker.

Arni Magnusson ble født i Kvennabrekka i det vestlige Island og vokste opp på Hvammur^[5] der morfaren Ketil var prest og skrev av sagaer. I 1683 dro Magnusson til København for å studere, og var ferdig utdannet teolog i 1685, men langt mer interessert i Nordens oldtid.^[6]

Allerede før han var ferdig utdannet ved universitetet, ble han ansatt som sekretær for den kongelige antikvar, professor Thomas Bartholm den yngre (1659–90). Da Bartholm døde fikk han stillingen som arkivsekretær for Gehejmearkivet, senere kalt for Rigsarkivet, en stilling han beholdt resten av livet. I 1701 ble han i tillegg professor for danske antikviteter (professor philosophiae et antiquitatum danicarum), en nyopprettet stilling som for øvrig ble overtatt av Ludvig Holberg i 1730.

Magnússon var professor på Københavns Universitet i mange år og var engasjert i å samle og dokumentere middelalderdokumenter fra Norge, Island, Danmark og Sverige. Hans samling kjennes som den Arnamagnæanske Samling. Mot slutten av livet hans var Island så å si tømt for sin middelalderlitteratur; det som var tilbake, var mest avskrifter av mindre betydning som Magnusson ikke fant det verd å bry seg med. Under bybrannen i København i oktober 1728 gikk det meste av biblioteket hans tapt da det tok fyr i Trinitatis kirke som lagret Københavns universitetsbibliotek på loftet sitt. Her hadde Magnusson lagret dokumenter samlet gjennom 40 år. Heldigvis hadde han nylig fått fikset hjulene på sin hestekjerre, som jevnlig ble ødelagt av den ujevne brolegningen. I løpet av seks kveldstimer ble hele den samlingen som i dag finnes av tekster fra middelalderens Island, reddet fra ilden i denne kjerren. Det meste af Magnussons samling ble uansett flammenes rov, rundt 5.000 kopier af brev og diplomer som det heller ikke fantes avskrifter av.^[7]

Magnusson er gravlagt i Københavns domkirke.^[8]

Hele sitt voksne liv var Magnússon engasjert i å samle inn gamle håndskrifter eller sørge for å avskrive dem om eieren ikke var villig til å selge. Samtidig var han nøye med å skrive ned og dokumentere alt som kunne gi uvurderlige opplysninger over dokumentets historie, de tidligere eierne og lignende. Mange av dokumentene var i dårlig befatning, men Magnússon forsto at selv det minste fragment kunne ha betydelig historisk og kulturell viktighet.

Kort tid før sin død testamenterte Magnússon sin samling av håndskrifter og gamle dokumenter, trykte bøker og hele sin formue til Københavns Universitet. Håndskriftsamlingen ble da en del av Universitetsbiblioteket. Den besto da av rundt 2.500 katalognumre. De eldste var fra 1100-tallet. Halvparten av håndskriftene er fra Island, men samlingen omfattet også en stor gruppe med norske dokumenter, ca. 280, hvilket var mer enn den tilsvarende danske, ca. 250. I tillegg var det også en mindre samling svenske skrifter, ca. 30, og en samling fra andre land, ca. 100.

I 1965 vedtok det danske Folketinget ved lov at mesteparten av samlingens islandske håndskrifter skulle overleveres til Islands Universitet. I alt 1.666 håndskrifter ble utlevert fra Det Arnamagnæanske Institut.^[9] Utleveringen kom som respons på et vedvarende krav fra Islands side, påbegynt alt på 1830-tallet fra biskop Steingrímur Jónsson, men da forgjeves. I 1907 anmodet Alltinget om at få utlevert de rettslige og kirkelige dokumenter som Arne Magnusson hadde lånt, men aldri leverte tilbake. Denne anmodning ble også avvist. Kravet kom tilbake med stor styrke etter Islands konstitusjonelle løsrivelse fra Danmark i 1944.

Like etter andre verdenskrig var sterke krefter i sving for å danne et nordisk fellesmarked, Nordøk, med særlig støtte fra den danske statsministeren Hans Hedtoft. Minister Julius Bomholt^[10] kalte skriftene «dansk-islandsk felleseie» som burde oppbevares der de «gjorde størst nytte», mens Det Konservative Folkeparti var så innbitte motstandere av en utlevering til Island at partiet forgjeves forsøkte å få i stand en folkeavstemning om saken. Men Nordøk ble aldri av, og dermed ble det også stille om hjemføring av kulturminnene. Først i 1964 ble en lov om utlevering vedtatt i Folketinget, og i 1965 fulgte en dansk-islandsk avtale om at ialt 1.666 håndskrifter fra Den Arnamagnæanske håndskriftsamling og 141 fra Det Kongelige Bibliotek skulle tilbakeføres i perioden 1971-97. Det gjaldt alle skrifter om islandske forhold, skrevet i Island av en islending, mens skrifter med fellesnordisk innhold ble værende i Danmark. Slik sett kunne Det Kongelige Bibliotek i prinsippet ha beholdt både Codex Regius og Flatøybok, om ikke Folketinget hadde gitt etter for islendingene og nedfelt i lovs form at disse to skriftene også skulle utleveres. Før danske studenter var begynt å protestere mot Vietnamkrigen, gikk de i tog mot hjemføringen av disse islandske kulturminnene. Det Kongelige Bibliotek flagget på halv stang 17. april 1971 da Codex Regius og Flatøybok ble hentet ut fra bygget. Men 21. april 1971 startet den seremonielle tilbakeføringen, da Codex Regius og Flatøybok ble levert i Reykjavik av det danske flåtefartøyet «Vædderen» med Danmarks utenriksminister Poul Hartling om bord. Flere tusen mennesker var møtt frem på havnen i Reykjavik, og begivenheten ble direkte TV-overført. Det Kongelige Bibliotek hadde pakket de tre bokpakkene, en liten og to store, inn i brunt papir, og tre sjøoffiserer i uniform bar dem høytidelig i land. Islands statsminister Johánn Hafstein^[11] sa til de fremmøtte: «Vi islendinger ser ikke på skriftene som unikt arbeid av de hendene som skrev dem, men av den ånd som har skapt dem.»^[12]

Codex regius inneholder store deler av Den eldre Edda og Flatøybok med flere av de sentrale kongesagaene. To år senere startet den systematiske tilbakeføringen, en prosess som foregikk over 25 år inntil de to siste håndskrifter ble avlevert ved en høytidelig anledning så sent som i juni 1997. Omtrent 1.400 håndskrifter og fragmenter er fortsatt i København, stort sett sagaer om norske konger, religiøse tekster og diplomsamlingen med norske og danske diplomer (de islandske er tilbakelevert). Danmark sitter fortsatt med betydelige kulturverdier såsom Kongshornet, innsamlet i Norge, som det for tiden ikke er konkrete planer om å tilbakeføre til Norge.

Árni Magnússon bidro uten tvil til å berge den store norrøne kulturarven, og han har i ettertid blitt hedret mange måter. Han var avbildet på den islandske 100 króna seddelen (nå gått ut av bruk). Utdanningssentre i både København og Reykjavík er navngitt etter ham. Árni Magnússon-instituttet i Reykjavík oppbevarer, behandler og forsker på de manuskriptene han samlet. Han var også personen bak figuren Arnas Arnæus i Halldór Kiljan Laxness' roman (som han fikk Nobelprisen i litteratur for) Islands klokke (islandsk Íslandsklukkan).

• Már Jónsson. The Saga Heritage: Árni Magnússon and the Collecting of Icelandic Manuscripts; Margaret and Richard Beck Lecture 1998