Ynglingatal

Ynglingatal er et skaldekvad som skal stamme fra slutten av 800-tallet. Denne dateringen er omstridt. Som opphavsmann oppgis Tjodolv den kvinværske, som var skald hos Harald Hårfagre. Ynglingatal er kjent igjennom Snorre Sturlasons gjengivelse i Ynglingesagaen, den første sagaen i Heimskringla (ca 1220). Snorre siterer hyppig fra kvadet, og oppgir det som en av kildene til sagaen.

Kvadet lister opp de delvis mytiske og delvis historiske svenske fornalderkongene. 27 av kongene nevnes i kvadet, med opplysninger om hvordan de døde og hvor de ligger gravlagt. Tittelen Ynglingatal hentyder på Ynglingeætten, som hadde navn fra Yngve-Frøy, et annet navn på Frøy, den guden som ble dyrket i Svealand. Ynglingeætten skal angivelig nedstamme fra Frøys sønn Fjolne. Også Harald Hårfagre blir av Snorre fremstilt som en etterkommer etter disse. Kvadet er dedisert til en Ragnvald Heidumhære, som angivelig skal ha vært en fetter av Harald Hårfagre. Harald Hårfagre nevnes imidlertid ikke i kvadet, kun Ragnvald, som omtales i kvadets siste vers.

Ynglingatal er diktet i kviðuháttr, moderne norsk kviduhått. Dette er ættekvedenes versemål, det samme som er brukt i for eksempel Sønnetapet (Sonatorrek) i Egils saga.^[2] I dette versemålet er linjeparets første linje tre stavelser, og den andre fire stavelser, altså annenhver linje med tre og fire stavelser. For eksempel:

Ynglingatal har også utstrakt bruk av kjenninger, altså omskrivinger eller metaforer, noe som gir liv til diktet, som ellers inneholder mye oppramsing.^[3]

Den islandske filologen Finnur Jónsson mente at den 8-linjede strofen er Ynglingatals bærende enhet, mens Walter Åkerlund mente det er den 4-linjede helmingen, altså en halvstrofe (som eksempelet vist over), som er kvadets struktur.^[4] Åkerlund har også argumentert for at skalden Tjodolv har lært versemålet ved å studere en svensk runestein, Röksteinen, som er fra rundt år 800.^[5]

Ynglingatal i sin helhet er bevart i Snorres Ynglingesaga, en saga Snorre skrev med utgangspunkt i kvadet Ynglingatal. I sagaen har Snorre bakt kvadet inn i fortellingen, og siterer fra det i tillegg til hans egen tekst. En strofe fra Ynglingatal er også sitert i Tåtten om Olav Geirstadalv.^[6] Fortellinger som tydelig bygger på kvadet, finnes i det norske historieverket Historia Norvegiæ^[7] skrevet på latin sent på 1100-tallet, og i den korte sagaen Om Opplendingenes konger. Kvadet er i tillegg indirekte bevart som en liste av navn i Íslendingabók fra tidlig på 1100-tallet.^[8] Et par av personene i Ynglingatal er også nevnt i det gammelengelske kvadet Beowulf.^[9]

Ynglingatal skal være diktet av skalden Tjodolv fra Kvine (det vil si fra Kvinesdal i det som nå er Vest-Agder fylke). Denne opplysningen har vi fra Snorre. I fortalen til Heimskringla skriver Snorre at Tjodolv, i tillegg til å ha diktet Ynglingatal, var skald hos Harald Hårfagre.^[10] Tjodolv dukker også opp i Harald Hårfagres saga, i forbindelse med den mytiske historien om Harald og samejenta Snøfrid Svåsedatter, som forhekset Harald til å gifte seg med henne. Harald og Snøfrid fikk ifølge sagaen fire sønner, men Harald sendte dem fra seg da han våknet opp av forhekselsen. En av disse sønnene, Gudrød Ljome, ble oppfostret av Tjodolv. Da Tjodolv fikk vite at Harald hadde fornektet sønnene sine med Snøfrid, tok han guttenes parti, og sa: «De ville nok gjerne hatt bedre morsætt, om du hadde gitt dem det.»^[11] I sagaen står det ikke eksplisitt at Tjodolv var skalden til Harald; det står bare i Snorres fortale. I sagaen omtales han bare som venn av Harald, og som sønnen Gudrøds fosterfar. Snorre siterer også flere kvad av Tjodolv i Harald Hårfagres saga.

Historikeren Claus Krag argumenterer for at forbindelsen mellom Harald Hårfagre og Tjodolv er konstruert av Snorre, trolig fordi Tjodolv var en viktig person innenfor utvikling av skaldekunsten, mens Harald ifølge tradisjonen var Norges første rikskonge. Å skape en forbindelse mellom disse, kan slik sett ha styrket begges omdømme i ettertiden.^[12] Tidligere hadde Finnur Jónsson derimot fastholdt at Tjodolv var Haralds skald, uten å problematisere emnet noe særlig. Han presiserte at Tjodolv imidlertid ikke kunne ha vært en hirdskald, men en skald som for det meste oppholdt seg hjemme på gården, hvor man rundt år 1000 treffer på Tjodolvs sønnesønn.^[13] Den siste påstanden til Finnur må formodentlig være feil for sønn – Snorre nevner en mann ved navn «Torgrim fra Kvine, sønn til Tjodolv», i Olav Tryggvassons saga.^[14] Utover dette finnes det ingen flere referanser til Tjodolv i noen av sagaene i Heimskringla.

Det er viktig å være klar over at Snorre skrev fortalen og sagaen en gang på 1220-tallet, altså over 300 år etter at Tjodolv skal ha levd, så informasjonen vi har om ham er usikker.

Fjolne, den første kongen som beskrives i Ynglingatal, var ifølge Ynglingesaga sønn av vaneguden Frøy og jotunkvinnen Gerd. Dette står det imidlertid ingenting om i selve kvadet. Frøy, den store fruktbarhetsguden i Norden og inngikk et hellig bryllup (hieros gamos) med Gerd, noe som blir gjenfortalt i diktet Skirnismål. Mytologiens hensikt med det hellige bryllup er å avle fram et barn som riktignok slekter på foreldrene, men som hverken er gud eller jotne, men noe helt annet og blir den første representant for en ny art, en kongeslekt. Med krefter og spenninger fra opphavet har kongen en status og en verdi over andre mennesker. Opphavsmyten gir kongen en egen skjebne som et hovedsymbol innenfor herskerideologien i det norrøne tankeunivers.^[15]

Begge de store herskerslektene i Norge, ynglingeætten og ladejarlsætten, legitimerte sin status ved hjelp av en bryllupsmyte. På samme måte som ynglingeætten fikk sin legitimasjon gjendiktet i Ynglingatal fikk ladejarlsætten sin tilsvarende i diktet Håleygjatal, diktet av den norske skalden Øyvind Skaldespiller på slutten av 900-tallet. I Håleygjatal er det Odin og jotunkvinnen Skade som er det mytologiske opphavet, med deres sønn Sæming som blir stamfar til Håkon jarl. Begge diktene ble altså brukt som genealogier eller slektslister og fungerte som mytologisk propagandadiktning og alliansebygging.

Myten har også et erotisk element i henhold til religionshistorikeren Gro Steinsland og er således en fruktbarhetsmyte som forteller om forholdet mellom herskeren og hans landområde: «Skalder beskriver landområdet som en elskovslengtende jotunkvinne som ligger i jarlens armer. Fyrsten garanterer vekst og trivsel i sitt landområde».^[16]

Det kan ha vært en egen forbindelse mellom kongen og fruktbarhetsgudinnen hvor han i krisetider ble ofret til henne. Dette vises i Ynglingatal hvor svearne ofret kong Domalde etter langvarig uår. Dette er blitt illustrert i Carl Larssons omdiskuterte monumentalbilde Midvinterblot, men det finnes ingen andre belegg som støtter kongeofringen.

Ynglingatal består av 27 strofer og er en oppramsing av ulike konger og hvordan de døde. Det starter med Fjolne, som ifølge Ynglingesaga var sønnen til Frøy.^[17] Dette slektskapet står det imidlertid ingenting om i selve kvadet. Fjolne druknet i mjødkaret, og kvadet fortsetter med sønnen hans, Sveigde, som fulgte etter en dverg inn i en stein og aldri kom ut igjen. Deretter er det Sveigdes sønn Vanlande, som ble kvalt av ei mare. Vanlandes sønn Visbur ble brent inne, og hans sønn Domalde ble ofret av svea-høvdingene for å få godt år. Domalde hadde sønnen Domar, som døde sottedød i Uppsala og ble brent ved Fyrisån. Domars sønn Dyggve døde også sottedød, og hans sønn igjen, Dag den vise, ble drept av en trell da han var ute for å hevne drapet på en spurv. Dags sønn Agne ble hengt av sin kone Skjålv, og Agnes sønner Eirik og Alrek drepte hverandre med hestebissel ute på ridetur. Deres sønner igjen, Yngve og Alv, drepte hverandre etter å ha blitt egget av Alvs kone Bera.

Slik fortsetter det med mer eller mindre mytiske dødsmåter. Etterhvert skal Ynglingekongene ha vandret gjennom skogen fra Sveariket til Norge. Her er det et klart brudd i rekken, og det er mulig at Tjodolv her har koblet den norske ætten på den svenske genealogien, for å gi de norske kongene et guddommelig opphav og dermed større legitimitet.^[18] Den første av ynglingenes konger i Norge skal ha vært Halvdan Kvitbein. Han døde sottedød på Toten. Sønnen hans, Øystein, ble ifølge kvadet drept på et skip av at han ble slått av roret og falt i sjøen. Øysteins sønn, Halvdan, døde sottedød på Borre, hvor han ble hauglagt. Halvdans sønn Gudrød ble drept på befaling av sin kone Åsa. Kvadet avsluttes med Halvdans sønn Olav Geirstadalv og sønnesønn Ragnvald Heidumhære. Det er Ragnvald som Tjodolv dediserer Ynglingatal til. Den siste strofen lyder:

Ifølge Snorres Ynglingesaga, er Harald Hårfagres far Halvdan Svarte halvbror til Olav Geirstadalv, og Harald slik sett Ragnvalds fetter, men hverken Harald eller faren Halvdan nevnes i selve kvadet, så dette er trolig et grep fra Snorre og andre forfattere for å få Haralds til å fremstå som mer høyættet. Det kan ha vært den islandske skalden Are Frode som konstruerte ynglingegenealogien – koblet Harald Hårfagres ætt på Ynglingatal.^[20] Snorre utviklet dette til historien som ble Ynglingesaga.

Ynglingatals innhold har blitt flittig tolket og diskutert, ikke minst under det nasjonalromantiske 1800-tallet. Norske historikere som Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch holdt den tradisjonelle dateringen til sent 800-tall for riktig.^[21] Det samme gjelder historikeren Gustav Storm og filologen Finnur Jonsson nevnt over.^[22] I tiden rundt første verdenskrig ble sagalitteraturen utsatt for mye kritikk som historisk kilde. I Sverige med brødrene Lauritz og Curt Weibull, og i Norge med historikerne Halvdan Koht og Edvard Bull.^[23]

Den tyske filologen Gustav Neckel hevdet i 1908 at Ynglingatal måtte være en konstruksjon fra 1100-tallet. Den norske historikeren Claus Krag støttet denne hypotesen i sin bok Ynglingatal og Ynglingesaga. En studie i historiske kilder fra 1991.^[24]

Claus Krag anså at Ynglingatal bygde på andre kongelister. I et forskningsprosjekt i 1980-årene var Krags utgangspunkt å begrunne en tvil om Ynglingatals alder, og den allmenne, ukritiske aksept av tradisjonen. Krag studerte ynglingetradisjonens plass i sagnhistorien, ynglingegenealogien i relasjon til kongelige genealogier ellers i Europa og til det lærde genealogiske arbeide på Island.

Som argument framførte Krag at de fire første kongenes dødsfall representerte den greske filosofen Empedokles’ kosmologi med de fire elementene (Jord, Vann, Luft og Ild), og således at et euhemeristisk syn preget beskrivelsen av de første generasjonene. Krags oppfatning var besnærende og vant stor anerkjennelse, blant også i den svenske leksikonskrivningen som Nationalencyklopedin.

Krags sene datering har dog ikke blitt stående uimotsagt: Om verket er et sent propagandaverk burde det rimeligvis ha blitt avsluttet med en norsk konge som Harald Hårfagre og ikke av dennes stort sett ukjente fetter Ragnvald Heidumhære, hvis betydning ellers synes å ha gått tapt etter 1000-tallet. I teksten figurerer steder og stedsnavn som arkeologien har vist til hadde stor betydning fram til vikingtiden, men ikke senere, og således ikke burde ha blitt anført i en senere saga. Blant andre arkeologen Dagfinn Skre er en talsmann for disse argumentene.^[25] Forskeren C.D. Sapp har gitt lingvistiske argument for at teksten bør dateres til 900-tallet, eller til nød 1000-tallet, enn til senere, og utelukker en senere falsifikasjon.

Den svenske forskeren Olof Sundquist hevder at Krag forbigår tydelige tegn i Ynglingatal på en tradisjon fra svensk område, synlige i kjenninger, stedsnavn og personnavn. Kulturelle fenomener som kongen som går på hellige steder og minnet av en elite av krigere kan peke langt bakover i tid til folkevandringstiden. Sundquist slutter seg til at Tjodolv fra Kvine komponerte sitt verk på 900-tallet og baserte den på en allerede eksisterende tradisjon. Han hevdet også at Empedokles’ kosmologi vanskelig kan hevdes som bevis på sen datering, da den kunne være påvirket fra Britannia eller Frankerriket.^[26]

Det ble også pekt på det faktum at Snorre har valgt å gjengi diktet, noe som i seg selv tyder på at det er ekte: Om det hadde vært en falsifikasjon fra århundret tidligere, ville han sannsynligvis ha kjent til det og avstått fra uredelig å framlegge det som eldre enn det faktisk var. Ynglingatal var for øvrig inspirasjon for Øyvind Skaldespilles Håløygingatal, som beviselig ble utformet på slutten av 900-tallet.^[27]

Et annet argument for tidlig datering kommer fra den islandske filologen Bergsveinn Birgisson. Han hevder i sin doktorgradsavhandling at Ynglingatal ikke kan være et lovprisingsdikt, men snarere et underholdningsdikt til skrekk og advarsel. Denne påstanden bygger han på blant annet de groteske og ofte latterlige måtene kongene i diktet dør på – de fremstår ofte som lite ærefulle, noe som bryter klart med kutymen i lovprisingsdikt.^[28] Bergsveinn hevder at selve kvadet er gammelt, men at betydningen som lovprisingskvad er konstruert av Snorre eller andre lærde i høymiddelalderen. Han hevder også at Ynglingatal opprinnelig ikke er en genealogi, men tvert om handler om ulike ætter. Oppfattelsen av, eller konstruksjonen av, kvadet som genealogi, stammer ifølge Bergsveinn fra høymiddelalderen.^[29]

Den svenske arkeologen Svante Norr står for en mellomposisjon når det gjelder Ynglingatals datering. Han mener det hverken er et autentisk kvad fra vikingtiden eller en konstruksjon fra høymiddelalderen. Norr aksepterer den tradisjonelle dateringen for kvadets opprinnelse, men hevder at kvadet gjennom de drøye 300 årene frem til det ble skrevet ned gradvis må ha gjennomgått store forandringer for å få det til å passe inn i de aktuelle samfunnsforholdene. Norr hevder at genealogiske kvad ikke kan brukes som historiske kilder, fordi de er avhengige av ideologiske, politiske og sosiale forhold i samtiden. Han mener kvadet må ses på som en utvikling og et resultat av en lang prosess med endringer.^[30] Den norske arkeologen Bjørn Myhre slutter seg i stor grad til Norrs standpunkt.^[31]

Arkeologen Frans Arne Stylegar går igjennom forskningshistorien til Ynglingatal på en ryddig og lett forståelig måte på sin blogg,^[32] uten å trekke noen konklusjoner.

Hva benevnelsen «yngling» egentlig betyr, er heller ikke utvetydig. Vanligvis er det tolket som «etterkommere av Yngve», men det kan også (som i moderne nordisk) bety bare «ung mann».^[33] I skaldekvadene forekommer ordet yngling kun i entallsform. Det er bare i sagaene man har brukt det i flertall – ynglinger/ynglingene. Man kan altså egentlig ikke ut fra kvadene definere ynglinger som én ætt. Kanskje var yngling bare en kjenning, en omskriving, for fyrste/konge, og ikke noe som hadde noe med en spesiell ætt å gjøre.^[34] Her kan vi også vise til Bergsveinn Birgissons argumenter (forrige avsnitt) for at Ynglingatal ikke er en genealogi, men et dikt om personer fra forskjellige ætter. Heller ikke alle kildene stemmer overens. I Historia Norvegia, Om Opplendingenes konger og Islendingabok har flere av kongene andre navn enn i Ynglingatal, eller de er oppgitt å bo på, eller være begravet ved, andre steder. Finnur Jónsson hevdet de ulike beskrivelsene bunner i at kongene som er omtalt i Ynglingatal alle har sine forskjellige tradisjoner, overlevert på folkemunne. Han mente Tjodolvs dikt er et forsøk på en sammenfatning av ulike muntlige tradisjoner om de forskjellige kongene.^[35]

Ifølge Snorre stammet ynglingene fra gudene Yngve-Frøy og Odin. Dette slektskapet, en evhemerisme, finnes ikke igjen i kvadet; vi har kun Snorres ord for dette. Finnur mente kvadet opprinnelig inneholdt flere vers, og slik sett startet med Yngve.^[35] Religionshistoriker Walter Baetke hevdet derimot at Yngligatal var fri for evhemerismer – forestillingen om gudeavstamning var noe som hadde blitt tilføyd i kristen tid.^[36] Claus Krag argumenterer derimot for at de første kongene i kvadet er historiserte guder. Krag mener hypotesen om tapte strofer kan avvises.^[37]

Hvorvidt ynglingene var historiske personer, er det ulike meninger om. Dersom alle kongene i kvadet virkelig har eksistert, må de første av dem ha levd helt tilbake i folkevandringstiden. Vanligvis er det bare den «norske» delen av ynglingeætten (altså fra og med Halvdan Kvitbein) som forskere har forsøkt å bevise – eller motbevise – at var historiske personer. Dette delvis begrunnet med at folk i norrøn tid holdt rede på slekten sin seks generasjoner tilbake, og at det på den måten var mulig å følge Harald Hårfagres forfedre tilbake til Halvdan Kvitbein. Norske historikere og arkeologer har tradisjonelt holdt den norske ynglingerekken for å være historiske personer.^[38]

På grunn av problemer med datering, er det høyst problematisk å skulle regne ut når disse personene levde. Are Frode var på 1100-tallet trolig den første som prøvde å omregne årstallene fra relativ tidsangivelse til absolutt kronologisk tidsangivelse med utgangspunkt i Jesu fødsel, altså den tidsregningen man begynte å bruke i løpet av middelalderen, og som vi fortsatt benytter i dag. Are daterte Harald Hårfagres fødsel til 848, og frem til 1920-tallet benyttet historikerne seg av Ares tidsregning for å regne seg frem til tidsangivelse for ulike personer og begivenheter. I 1921 innførte Koht generasjonstelling som tidsregning, og hans metode var lenge dominerende. I 1964 kom den islandske historikeren Olafia Einarsdottir frem til at den gamle islandske tidsregningen likevel stemte bedre, og dette har siden vært den mest benyttede metoden, om enn med noen justeringer.^[39]

	Fødselsår etter Olafia Einarsdottir	Fødselsår etter Halvdan Koht[40]
Halvdan Kvitbein	660	695
Øystein Halvdansson	695	730
Halvdan den milde og mat-ille	725	760
Gudrød Veidekonge	760	795
Olav Geirstadalv	795	830
Ragnvald Heidumhære	825	860
Halvdan Svarte	818	830
Harald Hårfagre	848	865

Tradisjonelt har historikere tillagt skaldekvad stor kildeverdi, på grunn av den stramme formen som gjorde dem enklere å huske enn fortellinger. Dersom Ynglingatal virkelig er fra slutten av 800-tallet, vil i alle fall de seneste hendelsene være forholdsvis nær skalden i tid, og sannsynligheten for at kvadet gjengir informasjon om virkelige personer og hendelser, er ganske stor. Likevel har det gått 500 år fra Halvdan Kvitbein til Snorre, og 250 år fra kvadet ble diktet til Snorre skrev det ned. Hvorvidt det opprinnelige kvadet er bevart, er usikkert.^[41] Dersom Ynglingatal er yngre, kanskje så ungt som fra slutten av 1100-tallet slik Krag hevder, sier det seg selv at verdien som kilde til virkelige hendelser krymper ytterligere. Det var også slik at en skalds viktigste oppgave var å gi uttrykk for kongedømmets offisielle ideologi, ikke nødvendigvis å gjengi fakta.^[42]

Arkeologer, spesielt Anton Wilhelm Brøgger på begynnelsen av 1900-tallet, har gjort mange forsøk på å «plassere» de ulike ynglingekongene og konene deres i gravhaugene i Vestfold. De mest kjente eksemplene er dronning Åsa i Oseberghaugen utenfor Tønsberg, og Olav Geirstadalv i Gokstadhaugen utenfor Sandefjord. I tillegg har arkeologene foreslått at både Øystein Halvdansson, Halvdan den milde og mat-ille, Gudrød Veidekonge og Halvdan Svarte ligger på Borregraveltet utenfor Horten.^[43] Når vi tar både spørsmålet om Ynglingatals verdi som kilde, kronologi, som gjennomgått over, og nyere arkeologiske metoder, som C14-datering og dendrokronologi, i betraktning, sier det seg selv at det å finne ut hvem som lå i de ulike haugene utfra informasjon i kvadet, i beste fall blir kvalifisert gjetning.^[44]

Den danske historikeren Niels Lukmann påstod i 1943 at den nordiske sagntradisjonen ynglingene er en del av, opprinnelig stammet fra folkevandringstiden, og at personene historisk sett ikke er nordiske skikkelser. Kvad og sagn om de danske ættene Skjoldungene og Skilfingene, som har mye til felles med Ynglingene, er ifølge Lukmann en del av en tradisjon fra folkevandringstiden, som egentlig handlet om hunner- og herulerkonger, og som gradvis har utviklet seg til sagnene vi kjenner fra norrøn tid. Dette mener Krag også passer med ynglingene, og han argumenterer for mange likheter i navn, personer og hendelser.^[45]

• Bergsveinn Birgisson: Inn i skaldens sinn. Kognitive, estetiske og historiske skatter i den norrøne skaldediktningen. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Bergen 2008
• Fidjestøl, Bjarne: Kongeskalden frå Kvinesdal og diktinga hans. I: Try, H. (red.): Rikssamling på Agder. Kristiansand 1976, s. 7-31
• Finnur Jónsson: Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie. Første Bind. G. E. C. Gads Forlag. København 1920
• Hägerdal, Hans: «Ynglingatal.: Nya perspektiv på en kanske gammal text» I: HumaNetten Arkivert 2. mai 2015 hos Wayback Machine.; nr 15, 2004. Utgitt av Institutionen för humaniora, Växjö universitet
• Janson, Henrik: Templum nobilissimum, Adam av Bremen, Uppsalatemplet och konfliktlinjerna i Europa kring år 1075. Doktorgradsavhandling, Göteborgs universitet 1998. ISBN 9188614263
• Krag, Claus: «Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen». I: Collegium Medievale (3), 1990. s. 179-195
• Krag, Claus: Ynglingatal og Ynglingesaga: en studie i historiske kilder. Rådet for humanistisk forskning ; Universitetsforlaget, Oslo 1991.
• Krag, Claus: «Ynglingatal str. 4 – omskrivningen “viljes borg” som dateringskriterium» I: Maal og minne nr 2, 2009
• Lönnroth, Lars: «Dómaldi's Death and the Myth of Sacral Kingship», i J. Lindow et al. (red.), Structure and Meaning in Old Norse Literature (Odense 1986). (The Viking collection; 3) ISBN 87-7492-607-1
• Magerøy, Hallvard: «Ynglingatal», i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder; bind 20 (Malmö 1976), side 362-363.
• Myhre, Bjørn: Diskusjonen om Ynglingeættens gravplasser. I: Christensen, A. E. (red.): Osebergdronningens grav: Vår arkeologiske nasjonalskatt i nytt lys, Schibsted, Oslo 1992. s. 35-50.
• Myhre, Bjørn: Kronologispørsmålet og Ynglingeættens gravplasser. I: Christensen, A. E. (red.): Osebergdronningens grav: Vår arkeologiske nasjonalskatt i nytt lys, Schibsted, Oslo 1992. s. 272-278.
• Myhre, Bjørn: Før Viken ble Norge, Borregravfeltet som religiøs og politisk arena. Norske oldfunn XXXI. Vestfold fylkeskommune 2015
• Paasche, Fredrik: Norges og Islands litteratur inntil utgangen av Middelalderen, Aschehoug, Oslo 1957
• Sapp, C.D.: «Dating Ynglingatal. Chronological Metrical Developments in Kviduhattr». I: Skandinavistik 2002:2, side 85-98
• Schück, H.: «De senaste undersökningarna rörande ynglingasagan» I: [Svensk] Historisk tidskrift 1895:1, side 39-88.
• Skre, Dagfinn: «The dating of Ynglingatal». I: Skre, D (Red.): Kaupang in Skiringssal. Kaupang Excavation Project, Århus/Oslo 2007. s. 407-429 (Norske oldfunn; 22) (Kaupang Excavation Project publication series; 1) ISBN 978-87-7934-259-0
• Snorre Sturlasson: Norges kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. Gyldendal, Oslo 1979
• Steinsland, Gro: Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi : en analyse av hierogami-myten i Skírnismál, Ynglingatal, Háleygjatal og Hyndluljóð. Solum forlag, 1991. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo 1989
• Steinsland, Gro: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. ISBN 82-530-2607-2
• Sundquist, Olof: Freyr's offspring. Rulers and religion in ancient Svea society. Uppsala universitet 2002. (Historia religionum; 21) ISBN 91-554-5263-9 (Avisomtale: «Snorre Sturlasson återupprättas»; Svenska Dagbladet, 14.3.2004)
• Wallette, Anna: Sagans svenskar, synen på vikingatiden och de isländska sagorna under 300 år. Doktorgradsavhandling, Lunds universitet 2004 ISBN 91-9752-220-1
• Þáttr Ólafs Geirstaða álfs. I: Fornmanna sögur, volum I. Konungliga norræna forfreda felags, Kaupmannahøfn 1835
• Åkerlund, Walter: Studier över Ynglingatal (Lund 1939) (Skrifter utgivan af Vetenskaps-societeten i Lund; 23)

• Finnur Jónsson om Tjodolv fra Kvine, hos Heimskringla.no
• Ynglingatal på norrønt hos Heimskringla.no
• Ynglingatal i dansk oversettelse hos Heimskringla.no
• Þjóðólfr ór Hvini: Ynglingatal 1-38 – To utgaver av den norrøne teksten
• Frans Arne Stylegar om Ynglingatal