Vestsaksisk

Vestsaksisk var en dialekt av angelsaksisk (gammelengelsk) som ble snakket hovedsakelig i Wessex. Det var en av de fire dialektgruppene innenfor angelsaksisk; de andre tre var mercisk, nordhumbrisk (kjent kollektivt som anglianske dialekter) og kentisk.

Det var to stadier av vestsaksisk: tidlig vestsaksisk og sen vestsaksisk.

Tidlig vestsaksisk var språket til kong Alfred av England (849–899). Ved 1000-tallet hadde språket utviklet seg til sen vestsaksisk.^[1]

Sen vestsaksisk var den dialekten som ble den første «standardiserte» skriftlige engelsk («Winchesterstandarden»). Denne dialekten ble snakket hovedsakelig i den sørlige og vestlige delen av England rundt det viktige klosteret ved Winchester som også fungerte som «hovedstaden» for de engelske kongene. Imidlertid ble andre angelsaksiske dialekter fortsatt snakket i andre deler av landet, men det synes som alle skrivere skrev og kopierte manuskripter på denne prestisjetunge og vel ansette formen. Velkjente dikt som ble nedtegnet på dette språket omfattet Beowulf og Judith. Imidlertid synes de som begge disse diktene hadde opprinnelig blitt skrevet i andre angelsaksiske dialekter og ble senere oversatt til standard sen vestsaksisk litterært språk da de ble kopiert av skriverne.

«Winchesterstandarden» falt gradvis ut av bruk etter den normanniske erobringen i 1066. Klostrene kunne ikke opprettholde standarden ettersom engelske biskoper snart ble erstattet av normanniske biskoper som innførte deres egne latinske tekstbøker og skriverkonvensjoner, og det ble mindre behov for å kopiere eller skrive på angelsaksisk. Latin ble snart «språket for all seriøse skrifter» og med anglo-normannisk som språket for den herskende adelen. Enhver form for standard skriftlig engelsk ble et fjernt minne på midten av 1100-tallet da de siste skriverne som var trent som barn i vestsaksisk fra før erobringen døde som gamle menn.

Sen vestsaksisk er den fjerne forgjengeren til alle moderne dialekter i West Country.