Vertikal vind

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet.

Oppvind eller nedvind (også kalt luftlommer) er vertikale luftbevegelser i atmosfæren. Områder i atmosfæren med kaldere eller varmere luft enn omgivelsene fører til vertikale bevegelser. En lomme med varm luft vil ha mindre tetthet enn omgivelsene, og vil stige helt til den kommer opp i luft som er enten varmere eller har mindre tetthet. Det motsatte skjer for luftmasser som er kaldere enn omgivelsene, og dette fører til en nedoverrettet bevegelse kalt subsidens. Når store, varme og fuktige luftmasser er involvert kan disse danne store skyer, og tordenvær. Inne i slike uværsskyer kan det dannes vertikale vinder med stor hastighet.

Vertikale luftbevegelser kan også oppstå i forbindelse med lavtrykk (oppvind) og høytrykk (subsidens). Luften som strømmer inn mot et lavtrykksenter ved bakken vil konvergere nær senteret, og den eneste retningen luften da kan ta er oppover. Det motsatte skjer i høytrykk der luften strømmer bort fra høytrykket ved bakken, og en får en nedoverrettet luftbevegelse for å erstatte luften som forsvinner.

Oppvind og nedvind er en av hovedårsakene til turbulens for flytrafikk, og er hovedårsaken til at flypilotene prøver å unngå områder med uvær. I ekstreme tilfeller kan fallvind og mikroutbrudd føre til alvorlige flyulykker.

Fallvinder kan lokalt føre til store skader, ikke ulik de en ser etter en tornado. En kan likevel skille skader ved fallvind fra tornadoødeleggelser ved at skadene har et sirkelformet mønster ut fra senteret av fallvindområdet. Tornadoer har kraftig vind innover mot senteret, og vil dra skadene innover.

• Fallvind
• Fjellbølger
• Hang
• Rotor (vind)