Vologases III av Partia
| Vologases III Konge av Partia | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Ukjent | ||
| Død | 147 Partia | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Ektefelle | Ukjent | ||
| Far | Vologases II av Parthia | ||
| Barn | Ghadana | ||
| Annet navn | Walagash بلاش, Balāsh | ||
| Regjeringstid | 105-147 | ||
Vologases III (partisk: Walagash, persisk: بلاش, Balāsh, armensk: Վաղարշ; gresk: Ολαγασησ) var konge av Partia fra rundt 105 og til 147. Innledningsvis kontrollerte han kun en del av Partia med andre konger i opposisjon i andre deler av riket, men i løpet av sin tid klarte å ekspandere sin makt til å omfatte det meste av Partia.
Vologases sto først fram som en utfordrer til den partiske tronen en gang rundt 105, mot slutten av styret til Pakores II, og han fortsatte som en rival til tronen gjennom styret til Oroses I (ca. 109–129), men av ukjente grunner anerkjente han Oroses' autoritet over dennes områder i vest.[1] Ved Oroses' død fortsatte han å styre over den største delen av Partia fram til sin død. Han måtte utfordringer ved invasjoner fra nord foruten også en rekke usurpatorer som Mithridates IV (ca. 129-140), en mulig bror av Osroes I, og en ukjent opprørskonge (ca. 140).[2]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Vologases III var sønn av Vologases II. Han var far til prinsesse Ghadana som ble gift med Farasmanes II, konge av Kaukasiske Iberia
Hans periode var preget av innbyrdeskrig og uroligheter. I hans første tid var Vologases III en utfordrer til Pakores IIs legitime etterfølgere Oroses I (105–116 og 117–129), Parthamaspates (116–117), Mithridates IV (129–140) som hadde sin maktbase i Mesopotamia. Da disse var stadig i konflikt med romerne, særskilt under invasjonen til den romerske keiseren Trajan (98–117) var de i liten grad i stand til å ufordre Vologases III.
Han inngikk en avtale med Oroses I hvor han ikke angrep sin utfordrer i vest. Løsningen kom til føre til relativ fred innenlands i flere tiår og sørget for å hjelpe og trygge handelsforbindelsene mellom Middelhavet og Østen, bekreftet av tallrike vitnemål, og hvor den syriske byen Palmyra spilte en stor rolle som økonomisk knutepunkt.[1]
Utfordringer
[rediger | rediger kilde]Vologases IIIs maktebase var uten tvil i den østlige delen, kjerneområdet av Partia. I hans kongetid var forholdet til Romerriket hovedsakelig fredelige, men ikke uten spenninger. To møter mellom Vologases og keiser Hadrian i 123 og 129 førte ikke til noen større endringer. V. var opptatt av andre deler av riket, i nord og øst.[1] Da Hadrian ble etterfulgt av Antoninus Pius i 138 sendte Vologases budbringere med gratulasjoner til den nye keiseren og for sikre seg romersk godvilje også en gave bestående av en krone av gull, bevitnet på en romersk mynt.[3]
Etter at han ble enehersker eller i alle fall kontrollerte det meste av Partia måtte han stadig bekjempe ytre fiender. I 135-136 ble landet invadert av alanere, en iransk nomadestamme, i nord via Kaukasia.[4] Vologases III greide ikke å stoppe invasjonen til tross for en stor hær, men trakk seg av uklare årsaker tilbake. Alanerne fortsatte og herjet Media og Armenia, og ble først drevet tilbake av Lucius Flavius Arrianus (Arrianos), den romerske guvernør av Kappadokia, som siden skrev en detaljert rapport, Ektaxis kata Alanoon, om krigen mot alanerne.[5]
Veksten og framgangen til Kushriket, et kongedømme i nordlige India, med kjerneområde i Baktria, tvang ham til å føre en mer vital politisk og militær politikk i øst for å styrke sin posisjon der.[1]
Etter Oroses' død i 129 måtte Vologases forholde seg til hans yngre bror, Mithridates IV. Det er uklart om han var en etterfølger av Oroses eller vasallkonge av Vologases innenfor Partia, men han kalte seg selv for konge av partierne på sine mynter. Etter Mithridates' død i 140 synes det som om det dukket opp en opprørskonge hvor navnet ikke er kjent, kjent fra kun mynter, men hans styre over de vestlige delene var kortvarig, og fra slutten av året 140 styrte Vologases tilsynelatende som enekonge av hele eller det meste av Partia.
Hans mynter var de mest framstilte, noe som indikerer et langt styre og antagelig også en relativ trygg økonomi, særlig for siste halvdel av hans kongetid.[6] Om man tolker den tradisjonelle portrettbildet av Vologases er hans krone framstilt som fire linjer rundt hodet og pannen. Det er i kontrast til myntene til Mithridates IV som har en eller to linjer.[7]
Vologases' død
[rediger | rediger kilde]I løpet av sin tid som konge av Partia var han også romersk klientkonge («vennligsinnet konge») av Armenia fra 117/118 og fram til 144 og da kjent som Vologases I eller Vagharsh I. I 144 ble hans armenske kongeverdighet av ukjente grunner gitt til Sohaemus. Antagelig hadde forholdet til romerne forverret seg og førte til krig for hans etterfølger.
Det er antatt at Vologases døde i eller rundt 147 da han forsvinner ut av kildene. Han var da en gammel mann. Den som overtar tronen over hele Partia er Vologases IV, sønn av hans tidligere rival Mithridates IV.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d Daryaee, Touraj (2012): The Oxford Handbook of Iranian History, Oxford University Press, s. 176. Sitat: «In unknown circumstances, Volgases II recognized his authority over the terroitories under his control, probably for the price of Osroes I's allegiance to the Parthian king.»
- ^ «Unknown King (III) (c. A.D. 140)», Parthia.com
- ^ 320 Vologases II. and Antoninus Pius.
- ^ Brzezinski, Richard; Mielczarek, Mariusz (2002): The Sarmatians, 600 BC-AD 450[død lenke]. Osprey Publishing. ISBN 184176485X, s. 10–11
- ^ Pavkovic, di Michael (1988): «A note on Arrian's Ektaxis kata Alanoon» i: The Ancient History Bulletin, 2/1, s. 21-23
- ^ «Vologases III (c. A.D. 105 - 147)», Parthia.com
- ^ Carson, R.A.G. (2013): Mints, Dies and Currency: Essays Dedicated to the Memory of Albert Baldwin, Routledge, s. 36
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Primære kilder
- Sekundære kilder
- Colledge, Malcolm A.R. (1967): The Parthians, Thames and Hudson, London, 53, s. 166–167.
- Chaumont, M. L. (1988): «BALĀŠ» i: Encyclopaedia Iranica, bind III, Fasc. 6, s. 574–580.
- Toumanoff, Cyril (1986): «Arsacids» i: Encyclopaedia Iranica, bind II, Fasc. 5, s. 525–546.