Ulster-syklusen

Ulster-syklusen (irsk an Rúraíocht; engelsk The Ulster Cycle),^[1] er en syklus eller sagnkrets, en av de fire store sykluser i irsk mytologi, og er en tekst bestående av irske heroiske legender og fortellinger fra middelalderen. Den forteller om irske sagn, de tradisjonelle heltene fra ulaidene i hva som i dag er østlige Ulster og nordlige Leinster, i særdeleshet grevskapene Armagh, Down og Louth.

Syklusen er som tittelen antyder knyttet til den irske provinsen Ulster, og forteller om folket i Ulster på den tiden da landet var et selvstendig rike i jernalderen. Sagnene er flettet sammen og kretser om kong Conchobar mac Nessa og hans ætt, og bustanden hans på Emain Macha. Det meste kjente sagnet i syklusen er Táin bó Cuailgne, eller Krøttertyveriet i Cooley. Mange av sagnene kretser omkring de krangelen mellom dronningen i Connacht, Medb, og kong Conchobar i Ulster. Sentrale irske guder, som Lug og Morrigan er også en del av syklusen.

Ulster-syklusens fortellinger kretser i og omkring styret til kong Conchobar mac Nessa som hersket ulaidene fra Emain Macha (i dag Navan Fort i nærheten av Armagh). Den mest framstående helten i syklusen er Conchobars nevø, Cú Chulainn. Ulaidene er oftest i konflikt med connachtaene, ledet av deres dronning Medb, hennes ektefelle Ailill, og deres allierte, Fergus mac Róich, en tidligere konge av ulaidene og deretter i landflyktighet. Den lengste og viktigste fortellingen i syklusen er Táin Bó Cúailnge eller Krøttertyveriet i Cooley, hvor Medb samler sammen en stor hær for angripe halvøya Cooley og stjele ulaidenes store og flotte okse, Donn Cúailnge. Det er kun den 17 år gamle Cú Chulainn som tar opp våpen for forsvare seg mot angriperne. I Mayo Táin, i fortellingen Táin Bó Flidhais, er det en hvit ku kjent som Maol som er hva som begjæres. Denne kua kan gi nok melk i en melking som kan fø en hel hær. Den kanskje best kjente fortellingen er tragedien om Deirdre, kilde til skuespill av W. B. Yeats og J. M. Synge. Andre historier forteller om fødslene, beilingene, og døden til figurene og om konfliktene mellom dem.

Fortellingene er skrevet på gammelirsk og mellomirsk, hovedsakelig i prosa, innimellom med enkelte poesiavsnitt. De er bevart i manuskripter fra 1100- til 1400-tallet, men i mange tilfeller er de langt eldre: språket i de eldste fortellingene er datert tilbake til 700-tallet, og hendelser og figurer som er referert til i diktene er datert til 600-tallet.^[2] Den litterære tonen er enkel og fyndig, brutal, tidvis komisk, og hovedsakelig realistisk, skjønt overnaturlige elementer dukker opp fra tid til annen. Særlig Cú Chulainn har overmenneskelige egenskaper som kriger som et resultat av hans delvis guddommelige avstamning, og særlig når han havner i blodrus i kamp eller ríastrad omformer ham til ugjenkjennelig uhyre som kjenner hverken venn eller fiende. Guddommer som Lugh, Morrígan, Aengus og Midir dukker tidvis opp i handlingen.

I motsetningen til det meste av den tidlig irske historiske tradisjon, som presenterer Irland som hovedsakelig forent under en rekke overkonger, viser fortellingene i Ulster-syklusen et land med ingen effektiv sentral autoritet, delt i lokale og provinsiale småkongedømmer som ofte lå i krig med hverandre. Samfunnet er skildret som et hedensk bondesamfunn under en krigeradel. Båndene mellom de adelige familiene er sementert med fostring av hverandres barn. Rikdom telles i antallet krøtter. Krigføring tar hovedsakelig form i ran av hverandres budskap, eller tvekamper mellom hverandres krigerkjemper. Figurenes handlinger er tidvis begrenset i form av religiøse tabuer kjent som geasa.

Hendelsene i sagnkretsen er tradisjonelt antatt å ha skjedd på den tiden rundt Jesu fødsel. Fortellingene om Conchobars fødsel og død er synkronisert med fødselen og døden til Jesus Kristus.^[3] Lebor Gabála Érenn daterer Táin Bó Cúailnge og fødselen og døden til Cú Chulainn til styret til overkongen Conaire Mor, som det er sagt var en samtidig med romerske keiseren Augustus (27 f.Kr. – 14 e.Kr. Imidlertid refererer en del av historiene, inkludert Táin til Cairbre Nia Fer som konge av Tara, og således antyder den at det ikke var noen overkonge på denne tiden.

Tilstedeværelsen av Connachta som ulaidenes fiender er åpenbart en anakronisme: Connachta var tradisjonelt sagt å ha vært etterkommere av Conn Cétchathach som det ble sagt levde flere århundrer senere. Senere fortellinger har benyttet navnet Cóiced Ol nEchmacht som et tidligere navn for provinsen Connacht for å overkomme dette problemet. Kronologien for tidlig irsk historietradisjon er et kunstig forsøk av kristne munker å synkronisere de innenlandske tradisjonene med antikk og bibelsk historie, og det er mulig at de historiske krigene mellom ulaidene og connachtaene har vært kronologisk feilplassert.^[4]

En del forskere på 1800- og tidlig på 1900-tallet, som Eugene O'Curry og Kuno Meyer, trodde at fortellingene og figurene i Ulster-syklusen var hovedsakelig historiske. T. F. O'Rahilly var tilbøyelig til å mene at fortellingene i sin helhet var mytiske og at figurene var euhemerisert guder. Ernst Windisch mente at sagnkretsen, om enn hovedsakelig oppdiktet, inneholdt lite virkelig mytisk materiale.^[5] Elementer i fortellingene er erindringer av antikke beskrivelser av keltiskspråklige samfunn i Gallia, Galatia og Britannia. Krigere slåss med sverd, spyd og skjold og red i stridsvogner trukket av to hester, ridd av dyktige vognkjørere fra de lavere klasser.^[6] De skar hodene fra sine drepte fiender og bevarte dem,^[7] og de skrøt av deres tapperhet ved gjestebudene og hvor de tapreste ble belønnet med curadmír, «seierherrens andel», den beste biten av steiken.^[8] Kongene ble rådet av druidene (gammelirsk druí, flertall druíd), og skaldene hadde stor makt og privilegier. Disse elementene har fått forskere som Kenneth H. Jackson til å konkludere at fortellingene i sagnkretsen har bevart autentiske keltiske tradisjoner fra en førkristen jernalder.^[9] Andre forskere har utfordret denne konklusjonen og framhevet likhetene med tidlig middealdersamfunn i Irland og innflytelsen fra antikkens litteratur.^[10] Likevel er det grunn til å anta fortellingene inneholder ekte materiale fra irsk oldtid, om enn sterkt farget eller endret av kristent filter.

Sannsynligvis er de eldste lagene i fortellingene de som involverer de komplekse forholdet mellom ulaidene og érainnene, representert i Ulster-syklusen med Cú Roí og Clanna Dedad, og senere med Conaire Mór. Det ble observert for et århundre siden av Eoin MacNeill^[11] og andre forskere at de historiske ulaidene, som representert av Dál Fiatach, var åpenbart beslektet med Clanna Dedad. T. F. O'Rahilly konkluderte senere at ulaidene faktisk var en gren av érainnene.^[12] Kanskje mest bemerkelsesverdig synes et antall érainnere å ha vært mektige konger av Tara, med en andre maktbase ved det nå tapte Temair Luachra, «Tara» i vestlige Munster hvor en del av handlingene i sagnkretsen skjer og som kan ha bli litterært overført fra Tara i innlandet. I tillegg kan det være bemerkelsesverdig at flere små sagnkretser med fortellinger involverer den tidlige overherredømmet til érainnene i Irland generelt går forut i tid de fleste fortellingene i Ulster-syklusen i innhold, om enn ikke i deres endelige former, og er antatt å ha vært av en betydelig mer førkristen karakter. Flere av disse nevner ikke en gang de kjente figurene fra Ulster-syklusen, og de som gjør det har blitt noe omarbeidet etter dets senere utvidelser med Táin og fått økt popularitet.

• Timeless Myths: Ulaid Cycle