Tysklands lokalforvaltning

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet.

Lokalforvaltningen i Tyskland på nivået under delstatene har fire grunnleggende nivåer: Regierungsbezirk (region), Landkreis (fylke), Amt (kommunesammenslutning) og Gemeinde (kommune). «Gemeinde» er grunnenheten for kommunalt selvstyre, og det laveste nivå i offentlig forvaltning. Kommunene spenner i størrelse fra Wiedenborstel i Schleswig-Holstein med 5 innbyggere, til Berlin med 3,5 millioner. Større byer har også bydeler – «Ortsteilvertretungen».

I noen delstater er det regioner på nivå mellom delstat og fylke (krets), nærmere bestemt 7 «Bezirke» (Bayern), ytterligere 15 «Regierungsbezirke» (Baden-Württemberg, Hessen, Nordrhein-Westfalen, Sachsen). Fem delstater har konsekvent Bezirk-nivå, mens noen delstater har åpnet for regionsdannelse på deler av sitt territorium. Slik eksisterer det i Niedersachsen en egen Region Hannover, og i Saarland en egen Regionalverband Saarbrücken. I Nordrhein-Westfalen, som har Regierungsbezirke, ble det 21. oktober 2009 tillatt dannet en region av byen Aachen og ni omkringliggende kommuner – Städteregion Aachen – som er et regionsnivå men hvor byen Aachen beholder privilegiene som tilligger en kretsfri by.

I alle delstater er det fylker på nivå mellom region og kommune, nærmere bestemt 323 fylker kalt «Landkreise» eller bare «Kreise» (Nordrhein-Westfalen og Schleswig-Holstein). Fylkene er etter tysk kommunalrett en sammenslutning av kommuner (Gemeinde) og samtidig et offentlig foretak som forvalter et geografisk forvaltningsområde (Gebietskörperschaft) etter prinsippet om kommunalt selvstyre. Kretsene forvalter blant annet sykehusene og andre tyngre virksomheter som sosialhjelp og fylkesveier, og er videre inndelt i kretstilhørige kommuner. De 113 største tyske byene tilhører ikke noen krets, men ivaretar selv sine fylkesfunksjoner slik Oslo gjør i Norge – under tittelen kretsfri by eller «Kreisfreie Stadt». Mellom delstat/region og kommune er det således 436 fylkesenheter – 323 landfylker og 113 storbyer.

I noen delstater er det videre frivillige kommunesammenslutninger som ivaretar funksjoner som kommuner deler på, disse er kjent som «Ämter» (entall: «Amt»), mens de også opptrer under ulike navn og med noe ulik grad av myndighetsoverføring fra kommunene som «Landschaftsverband» (Nordrhein-Westfalen og Niedersachsen), «Landeswohlfahrtsverband» (Hessen og Sachsen), «Verbandsgemeinden» (Rheinland-Pfalz og Sachsen-Anhalt), «Verwaltungsgemeinschaften» (Baden-Württemberg, Schleswig-Holstein, Bayern, Sachsen og Thüringen), eller «Samtgemeinden» (Niedersachsen). Tidligere fantes også et begrep «Amtsgemeinde».

I alle delstater er kommuner det laveste administrative og folkevalgte nivået. Det er i 2011 i alt 11 337 tyske kommuner, hvorav 113 er større, kretsfrie byer mens 11 224 er mindre, kretstilhørige byer eller kommuner. Antallet kommuner har gått kraftig ned siden samlingen i 1990, spesielt gjennom svært mange kommunesammenslåinger i de nye delstatene i Øst-Tyskland. Kommunene ivaretar lokale oppgaver som grunnskole, barnehage, kommunalt veihold, park- og idrettstjenester. Det er i alt 2 062 byer i Tyskland, slik at det foruten de 113 kretsfrie byene finnes 1 949 kretstilhørige bykommuner, og 9 275 landkommuner. De tyske kommunenes innbyggertall er i gjennomsnitt 7 250, mens gjennomsnittlig areal er på bare 31,1 km².

Lokaladministrasjonen i Tyskland har sitt historiske opphav i den store selvstendighet tyske byer hadde fra middelalderen, med i praksis full selvstendighet mange steder og reell framvekst av bystater. Tyskland var således helt fram til Bismarcks samlingsarbeid et reelt forbund av selvstendige land- og bystater. Landet har i nyere tid blitt nyorganisert gjennom en rekke lokalreformer, fra den første i Preussen i 1816, til reformene under det nasjonalsosialistiske Tyskland i 1935 og sist med kommunalreformene i det samlede Tyskland i 1990 og i Sachsen i 2008. Resultatet har blitt en stadig mer ens lokal administrasjon ettersom tidligere selvstendige kongedømmer ble underlagt den tyske sentralstat og omgjort til delstater. En rekke byer mistet sine privilegier som kretsfrie byer i disse prosessene.

Tyske kommuner er klassifisert og overstyrt avhengig av kommunestørrelse og noe historiske tilfeldigheter. Kommuner har anledning til å søke sammen i interkommunale sammenslutninger. De kretsfrie byene er i realiteten de største bykommunene, og omfatter alle med mer enn 100 000 innbyggere («Grosstädte») samt et mindre antall byer med mer enn 30 000 innbyggere, med status ofte som følge av historiske tilfeldigheter. Fire av de kretsfrie byene utgjør delstater: henholdsvis Berlin, Hamburg, og Bremen og Bremerhaven som sammen utgjør delstaten Bremen.

Større bykommuner hører som regel ikke under en krets, og de kalles derfor Kretsfrie byer («Kreisfreie Städte»). Disse storbykommunene ivaretar sjøl alle fylkesoppgaver som hos mindre kommuner er lagt til kretsen.

Kretstilhørige kommuner og byer («Kreisangehörige Gemeinde und Städte») er kommuner som hører inn under en krets («Landkreis» eller «Kreis»). Mer enn 99% av kommunene i Tyskland har kretstilhørighet.

Amtstilhørige kommuner og byer («Amtsangehörige Gemeinde und Städte») er kommuner som tilhører et «Amt» (fylke). Amt finnes som forvaltningsenhet i landene Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern og Schleswig-Holstein. I disse delstatene kan kommuner som tilhører samme krets slutte seg sammen i et amt, som ivaretar visse kommunale oppgaver. Kretstilhørige kommuner i disse statene som ikke tilhører noe amt, kalles da amtsfrie kommuner («Amtsfreie Gemeinde»).

Både byer og kommuner kan ha politisk valgte organer for bydeler eller deler av kommunen. Slike Ortsteilvertretungen kan ha betegnelser som Ortschaftsrat, Ortsrat eller Ortsbeirat, og en egen Ortschaftsverwaltung med en Ortsvorsteher eller Ortsbürgermeister.

I større byer har bydelene betegnelsen Stadtbezirk. Mens Ortsteil kan betegne både en administrativ og en ikke-administrativ bydel, er en Stadtbezirk alltid en administrativ enhet. Oppgaver, sammensetning og valgordning kan variere mellom forbudslandene. I Bremen, Hamburg, Dresden og Rostock kalles de administrative bydelene Ortsamt.

I adresser og på gateskilt kan bydelene angis foran by- eller kommunenavnet med en bindestrek mellom, f.eks. Sankt Augustin-Menden eller Troisdorf-Sieglar.

Basert på de tyske byenes historiske svært selvstendige stilling, har det siden middelalderen vokst fram en rekke privilegier og lover som har gitt enkeltbyer spesiell status, og enkelte byer oppebærer fortsatt retten til å benevne seg med disse pivilegiene. Videre har mange byer idag formell status som hovedstad for en tysk delstat, krets eller et amt, hvilket innebærer at administrasjonen for det relevante forvaltningsnivå er plassert i byen.

Som eneste by i Tyskland har Bonn rett til å kalle seg «Bundesstadt». Dette ble fastsatt som en del av Berlin-Bonn-loven som regulerte overflyttinga av sentralforvaltninga og forbundsregjeringa til Berlin i 1994. Med avtalen fulgte også andre særretter for Bonn; blant annet skulle en del av sentralforvaltninga forbli i Bonn.

En by som utgjør en delstat, betegnes bydelstat eller «Stadtstaat». Det er to slike i Tyskland – Bremen og Hamburg – mens delstaten Bremen utgjøres av to byer som ikke geografisk henger sammen.

«Landeshauptstadt» er den offisielle betegnelsen på hovedstedene i delstatene.

«Kreisstadt» er betegnelsen på bykommuner som også er sete for kretsforvaltningen i den kretsen byen ligger i, og er altså en tysk fylkeshovedstad. For øvrig har slike byer ingen særlige rettigheter utover hva andre byer i kretsen har.

Byer der det har vært eller er bergverksdrift, kunne tidligere kalle seg «Bergstadt». Betegnelsen kan beholdes også i fall driften opphører. Bergstädte har visse særretter, framfor alt den såkalte Bergregal. Eksempler på Bergstädte er Annaberg-Buchholz, Clausthal-Zellerfeld og Freiberg i Sachsen.

Tidligere var bystatus forbundet med visse privilegier, som markedsrett og rett til eget styre. Kommuner som fra gammelt har hatt bystatus, kan fortsette å kalle seg «Stadt». Også kommuner som ikke tidligere har hatt bystatus, kan av forbundsregjeringene få tillatelse til å kalle seg Stadt. Kravet er at innbyggertallet overstiger en viss grense (i «Nordrhein-Westfalen» 10 000) og at kommunen har et visst bymessig preg.

Alle byer med mer enn 100 000 innbyggere kan kalle seg «Großstadt» (storby). En del havnebyer bruker betegnelsen «Hafenstadt» foran bynavnet. Kommuner med 20 – 100 000 innbyggere kan kalle seg «Mittelstadt» (mellomstor by).

Mange byer bruker på skilter og i informasjonsmateriell ulike karakteriserende betegnelser i tillegg til stedsnavnet, for eksempel «Goldstadt Pforzheim» og «Reiterstadt Verden», «Schmückstadt Idar-Oberstein», osv. For typiske turiststeder finnes de statlig tildelte betegnelsene «Fremdenverkehrsgemeinde» og «Erholungsort». Steder med kurbad kaller seg ofte «Heilbad», «Kurstadt», «Kurort», «Seebad» eller «Luftkurort». Prefikset «Bad» foran stedsnavnet tildeles av regjeringa.

Universitetsbyer setter ofte «Universitätsstadt» foran bynavnet på skilt. Dette kan f.eks. observeres i Halle (Saale), Konstanz, Mannheim, Marburg, Trier, Ulm og Würzburg.

Byer som i middelalderen var medlem av Hansaforbundet, kaller seg fortsatt «Hansestadt». De mest kjente er Bremen, Greifswald, Hamburg, Lübeck, Rostock, Stralsund og Wismar. Disse byene har alle en H først på bilskiltene (HB, HGW, HH, HL, HRO, HST og HWI). Også mindre kjente byer holder fast ved sine hansatradisjoner og kaller seg Hansestadt, for eksempel Anklam, Breckerfeld og Demmin.

«Flecken» er en historisk overlevert betegnelse for en større kretstilhørig kommune med bylignende rettigheter. Betegnelsen medførte opprinnelig bestemte rettigheter, som for eksempel rett til å holde marked. Når disse rettighetene nå reguleres på annet vis, har betegnelsen Flecken ingen betydning mer. Steder som har hatt betegnelsen får imidlertid lov å beholde den. Flecken finnes i dag stort sett bare i Niedersachsen og Sachsen-Anhalt.

Dette var betegnelser på steder som hadde rett til å avholde marked, men uten fulle byprivilegier. I dag kan enhver kommune holde marked, og betegnelsen «Markt» har dermed ikke noe reelt innhold lenger. Særlig i Bayern ser en fortsatt at kommuner bruker Markt foran stedsnavnet.

• Kreistag
• Gemeinde
• Tysklands politiske system