Hekate

Hekate
Hekate Chiaramonti, en romersk skulptur av tredobbelt kroppslig Hekate, etter en hellenistisk original (Museo Chiaramonti, Vatikanmuseene)
Trossystem		Gresk mytologi
Religionssenter		Antikkens Hellas
Originalt navn		Ἑκάτη, Hekatê
Foreldre		Perses ogAsteria (Hesiod)
Make		Hefaistos; Ares; ulike elskere
Barn		Absyrtos, Kirke, Empusa, Medeia, Skylla (hos noen forfattere)
Aspekt		Trippelkropp, vokter av grenser, veier, magi, natten, månen, døde og nekromanti
Bosted		Olympos
Symboler		Sammenkoblede fakler, hunder, slanger, nøkler, kniver og løver
Tekster		Hesiod: Theogonien
I andre mytologier		Som Hekate Trivia, assosiert med Diana (romersk mytologi)

Hekate (gammelgresk: Ἑκάτη, Hekatê, «Arbeider fra langt borte»)^[1] er en gudinne i gresk mytologi, en av titanene som ikke ble styrtet ned til Tartaros i Titanomakhía, den mytologiske gudekrigen mot titanene. Hun er datter av titanene Perses og Asteria. Hun er oftest framstilt i kunsten med to fakler, en nøkkel eller slanger, eller fulgt av hunder,^[2] og i senere perioder avbildet som trippelkropper (3 = 1).^[1] Hun er på forskjellige måter assosiert med veiskille (den som overvåker over terskler, porter eller døråpninger),^[3][1] natt, lys, magi, beskyttelse mot trolldom, narkotika og månen.^[4][5]

Hennes eldste kjente opptreden i antikkens greske litteratur var i Hesiods Theogonien på 800-tallet f.Kr.^[6] som en gudinne av stor ære med domener i himmel, jord og hav. Hun var akseptert og æret i Zevs’ gudeforsamling på Olympen.

«Der ble hun [Asteria] svanger og fødte Hekate, som også Kroniden^[7]
høyaktet mer enn de andre og ga de mest storslåtte gaver (...)
For hun er den som blir høyaktet mest blant de evige guder.»^[8]

Hun hadde populære tilhengere blant frisinnede kvinner i Thessalia, og ble også dyrket Karia i Anatolia.^[9] Den eldste kjente visuelle representasjon iform av en skulptur er blitt funnet i den greske bystaten Selinunte på Sicilia hvor hun er identifisert ved sin trippelkropp.^[10]

Hekate var en av flere guddommer som ble tilbedt i det gamle Athen som en beskytter av oikos, «hjemmet», «husholdningen», sammen med Zevs, Hestia, Hermes og Apollon.^[11] I de post-kristne skriftene til de kaldeiske orakler (2.–3. århundre e.Kr.) ble hun også betraktet med (en form for) herredømme over jorden, havet og himmelen, samt en mer universell rolle som Frelser (Σώτειρα, Soteira)^[12], englenes mor og den kosmiske verdenssjelen (Anima Mundi).^[13][14]

Når det gjelder arten av hennes kult, har det blitt bemerket at «hun er mer hjemme i utkanten enn i sentrum av gresk polyteisme. Iboende ambivalent og polymorf (mange ulike former),^[15] hun grenser over konvensjonelle grenser og unngår definisjoner.»^[16]

Romerne kjente henne ofte under tilnavnet Trivia (ikke til å forveksles med den moderne betydningen),^[17] et tilnavn hun deler med Diana, hver i sine roller som beskytter av reiser og av korsveiene (trivia, «tre veier»).^[18] Trivia er latin, flertall av trivium, «sted der tre veier møtes»; i overført betydning «et åpent sted, et offentlig sted». Adjektivformen for dette, trivialis, betydde «offentlig», derav den moderne betydningen «vanlig, ordinært, banalt».^[18][17]

Romerne hadde også trivius dea, «gudinnen for tre måter», et annet navn for Hekate, kanskje opprinnelig i hennes trippel aspekt (treenigheten Selene/Diana/Proserpina).^[18] Hekate var nært også identifisert med både Diana og Artemis i romertiden.^[19]

Potensielle greske kildeord har blitt foreslått for gudinnens navn. Ordet ἑκών, som betyr «villig» (det vil si «hun som arbeider sin vilje» eller lignende), kan ha sammenheng med navnet Hekate.^[20] Imidlertid har ingen kilder foreslått å angi vilje eller villighet som en viktig egenskap ved Hekate, noe som trekker denne påstanden i tvil.^[21]

Et annet gresk ord foreslått som opprinnelsen til navnet er hankjønnsordet av Hekate: Ἑκατός, Hekatos, dokumentert som et obskurt tilnavn av Apollon^[16] tolket som «den vidtrekkende».^[22] Dette har blitt foreslått i sammenligning med egenskapene til gudinnen Artemis, sterkt assosiert med Apollon og ofte likestilt med Hekate i den klassiske verden. Tilhengere av denne etymologien antyder at Hekate opprinnelig ble ansett som et aspekt av Artemis før sistnevntes adopsjon til den olympiske pantheon (gudebolig). Artemis ville på det tidspunktet ha blitt sterkere assosiert med renhet og jomfruskap, på den ene siden, mens hennes opprinnelig mørkere egenskaper som hennes assosiasjon med magi, de dødes sjeler og natten ville ha fortsatt å bli tilbedt adskilt under hennes tittel Hekate.^[23]

Selv om Ἑκατός-teorien ofte anses som den mest sannsynlige greske opprinnelsen til navnet, redegjør ikke Ἑκατός-teorien for hennes tilbedelse i Anatolia, der hennes tilknytning til Artemis ser ut til å ha vært en sen utvikling, og de konkurrerende teoriene om at tilskrivelsen av mørkere aspekter og magi til Hekate var ikke selv opprinnelig en del av hennes kult.^[21] Den nederlandske lingvisten Robert S.P. Beekes avviste en gresk etymologi og foreslo en førgresk opprinnelse.^[24]

Enkelte bevis kan tyde på at Hekate kan ha sin opprinnelse blant folket i Karia i sørvestlige Anatolia,^[25] regionen der de fleste teoforiske navn som påkaller Hekate,^[26] som er attestert av Hekataios eller Hekatomnos, faren til Mausollos,^[27] og hvor Hekate forble en stor gudinne (Magna Dea) også inn i historisk tid , på hennes uovertrufne kultsted i Lagina i Karia.^[28] Spesielt er det noen bevis på at hun kan være avledet fra de lokale solgudinnene (se også hettittiske Arinna)^[29] basert på lignende attributter.^[30] Det er mange monumentene for Hekate i Frygia og Karia, men disse av sen dato.^[31]

Hvis Hekates kult spredte seg fra Anatolia til Hellas, så bidro det muligens til en konflikt, ettersom hennes rolle allerede var fylt av andre mer framtredende guder i den greske gudeverden, framfor alt av Artemis og Selene. Dette resonnementet ligger bak den allment aksepterte hypotesen om at hun var en fremmed guddom som ble innlemmet i det greske gudeverden. Bortsett fra i Hesiods Theogonien, gir ikke de greske kildene en konsistent historie om hennes opphav eller om hennes forhold i den greske gudeverden.

En mulig teori om en fremmed opprinnelse for navnet kan være Heqet (ḥqt), en egyptisk gudinne for fruktbarhet og fødsel, visualisert med froskehode, og som i likhet med Hekate også ble assosiert med ḥqꜣ,^[32] «hersker».^[33] Ordet heka på det egyptiske språket er også både ordet for «magi» og navnet på guden for magi og medisin, Heka.^[34]

Hekate ble generelt representert som en treenighet eller trippelkropp, selv om de eldste kjente bildene av gudinnen er entall. Hennes tidligste kjente representasjon er en liten terrakottastatue funnet i Athen. En inskripsjon på statuen er en dedikasjon til Hekate, hvor skriften har en stil fra 600-tallet f.Kr., men den mangler ellers andre symboler som typisk er assosiert med gudinnen. Hun sitter på en trone, med en kranse rundt hodet; skildringen er ellers relativt generisk.^[35] Forskeren Lewis Richard Farnell har uttalt at «Bevisene til monumentene med hensyn til karakteren og betydningen til Hekate er nesten like fylt for å uttrykke hennes mangfoldige og mystiske natur.»^[35]

Et fragment av keramikk fra Boiotia fra 500-tallet f.Kr. skildrer en gudinne som kan være Hekate i en mors- eller fertilitetsmodus. Kronet med løvrike grener som i senere beskrivelser, er hun avbildet og tilbyr en «morsvelsignelse» til to jomfruer som omfavner henne. Figuren er flankert av løver, et dyr assosiert med Hekate både i de kaldeiske orakler, på mynter og relieffer fra Anatolia.^[36] I kunstverk blir hun ofte framstilt i tre statuer som står rygg mot rygg som en treenighet, hver med sine egne særskilte egenskaper (fakkel, nøkler, dolker, slanger, hunder).^[4]

Den reisende skribenten og geografen Pausanias fra 200-tallet e.Kr. uttalte at Hekate først ble avbildet i tre eksemplarer av billedhuggeren Alkamenes i den greske klassiske perioden på slutten av 400-tallet f.Kr.,^[5] hvis skulptur ble plassert foran tempelet til den vingeløse seiersgudinnen Nike i Athen. Selv om Alkamenes originale statue har gått tapt, finnes det hundrevis av eksemplarer, og det generelle motivet til en trippel Hekate som står rundt en sentral stolpe eller søyle, kjent som en hekataion (se bilde), ble brukt både ved korsveishelligdommer så vel som ved inngangene til templer og private hjem . Disse viser vanligvis at hun holder en rekke gjenstander, deriblant fakler, nøkler, slanger og dolker.^[36][37]

Noen hekataia, deriblant en votivskulptur fra Attika fra 200-tallet f.Kr., eriblant flere dansefigurer identifisert som khariter som sirkler rundt den trippelbaserte Hekate og hennes sentrale søyle (se bilde). Det er mulig at representasjonen av en trippelbasert Hekate som omgir en sentral søyle opprinnelig ble avledet fra stolper satt opp ved treveis veikryss med masker hengt på dem, vendt i hver veiretning. En gang på slutten av 100-tallet f.Kr. eller svært tidlig på 100-tallet e.Kr. skrev den romerske dikteren Ovid: «Se på Hekate, stående vakt ved veikrysset, ett ansikt ser i hver retning.»^[36]

Bortsett fra tradisjonelle hekataia, er Hekates trefoldighet avbildet i den enorme frisen til det store Pergamonalteret, nå i Berlin, hvor hun vises med tre kropper, som deltar i gudekampen mot titanene. I Argos på Peloponnes, nær helligdommen til dioskurene, så Pausanias tempelet til Hekate rett overfor helligdommen til Eileithyia. Han rapporterte at bildet var et verk av skulptøren Skopas, og uttalte videre: «Dette er av stein, mens bronsebildene på motsatt side, også av Hekate, ble laget henholdsvis av Polykleitos og hans bror Naukydes, sønn av Mothon.»^[38]

Mens greske antropomorfe kunstkonvensjoner generelt representerte Hekates trippelform som tre separate kropper, utviklet ikonografien til en trippelbasert Hekate seg etter hvert til representasjoner av gudinnen med en enkelt kropp, men tre ansikter. I egyptisk-inspirerte greske esoteriske skrifter knyttet til Hermes Trismegistos («trefoldig største Hermes»),^[39] og i Den greske magiske papyri (latin: Papyri Graecae Magicae) fra senantikken, er Hekate beskrevet som å ha tre hoder: en hund, en slange og en hest. I andre framstillinger som omfatter dyrehodene hennes, er det henvist til hodene til en ku og et villsvin.^[40]

Østfrisen til et hellenistisk tempel for henne ved Lagina i Karia viser at hun hjelper til med å beskytte den nyfødte Zevs fra faren Kronos; denne frisen er det eneste henvisningen på Hekates engasjement i myten om Zevs’ fødsel, men er av senere dato.^[4][41]

Hunder var nært knyttet til Hekate i den klassiske verden. «I kunsten og i litteraturen er Hekate stadig representert i form av en hund eller som ledsaget av en hund. Hennes tilnærming ble innvarslet av hyl av en hund. Hunden var Hekates faste offerdyr, og ble ofte spist i høytidelig sakrament.»^[42] Ofringen av hunder til Hekate er attestert i områder som Trakia, øya Samothraki, Kolofon og Athen.^[16] Et marmorrelieff fra 300-tallet f.Kr. Krannon i Thessalia ble innviet av en eier av veddeløpshester.^[43] Relieffet viser Hekate, med en hund ved siden av seg, som legger en krans på hodet til en hoppe.^[44] Det har blitt hevdet at hennes tilknytning til hunder er en hentydning til hennes rolle som fødselgudinne, ettersom hunden også var et hellig dyr for Eileithyia, Genetyllis og andre fødselsgudinner.^[45] Bilder av henne med en hund finnes også når hun er avbildet ved siden av guden Hermes og gudinnen Kybele i relieffer.^[46]

Selv om hunden som fulgte Hekate i senere tider ble sett på som en manifestasjon av rastløse sjeler eller daimoner som fulgte henne, tyder dens føyelige utseende og at den følger en Hekate som ser helt vennlig ut i mange stykker av gammel kunst at dens opprinnelige betydning var positiv og dermed mer sannsynlig å ha oppstått fra hundens forbindelse med fødselen enn hundens assosiasjoner med underverden.^[47] Foreningen med hunder, spesielt hunnhunder, kunne forklares med en metamorfosemyte hos forfatteren Lykofron fra 200-tallet f.Kr. hvor den vennlige hunnhunden som fulgte med Hekate var opprinnelig den trojanske dronningen Hekabe, som hoppet i havet etter Trojas fall og ble forvandlet av Hekate til en hund og beholdt den i sin husholdning .^[48]

Ilder er et lite rovpattedyr i mårfamilien og ble også assosiert med Hekate. Ildere ble tidvis holdt som kjæledyr av antikkens grekere for å jakte på små skadedyr.^[1] Antoninus Liberalis en gang mellom 100 og 200 e.Kr. brukte myten om Galantis for å forklare denne assosiasjonen. Denne kvinnen blandet seg inn i Heras planer for å hindre fødselen av Herakles til fordel for Eurysthevs, og ble forvandlet av moirerne til ilder som straff for å være så uforskammet å lure fødselsgudinnene som handlet på Heras vegne. Ilderen ble i antikken feilaktig antatt å bli unnfanget gjennom øret og føde gjennom munnen via de foraktede gudenes forbannelse. Hekate forbarmet seg imidlertid over Galantis og tok henne inn som en av hennes husholdning, og gjorde ilderen til et av hennes egne hellige dyr.^[49]

Rødmulle, som er en fiskart som i antikken var en av de mest kjente og verdsatte fiskene. Athenaios fra Naukratis, som trakk veksel på den etymologiske spekulasjonen til Apollodoros fra Athen, bemerket at rødmullen er hellig for Hekate, «på grunn av likheten mellom navnene deres; for det er gudinnen trimorfos, av en trippel form.» Det greske ordet for mulle var trigle og senere trigla. Han fortsatte med å sitere et fragment av vers:

O herskerinne Hekate, Trioditis
Med tre former og tre ansikter
Forbedret med muller.^[50]

I Athen ble det sagt at det sto en statue av Hekate Triglathena, som rødmullen ble ofret til.^[51]

I hennes trehodede representasjoner, diskutert ovenfor, har Hekate ofte ett eller flere dyrehoder, deriblant ku, hund, villsvin, slange og hest.^[52] Løver er assosiert med Hekate i de eldste kunstverk i Anatolia, så vel som på senere mynter og i litteraturen, deriblant de kaldeiske orakler.^[36]

Gudinnen beskrives i fragmenter av Sofokles’ tapte drama Rotgraverne som iført eikløv, og en antikk kommentar til Apollonios Rhodios’ episke diktverk Argonautika (3.1214) beskrev henne som å ha et hode omgitt av slanger, tvinnet gjennom eikegreiner.^[53]

Hekate ble assosiert med grenser, bymurer, døråpninger, veikryss og, i forlengelsen, med riker utenfor eller utenfor de levendes verden. Hun ser ut til å ha vært spesielt assosiert med å være «mellom» og blir derfor ofte karakterisert som en liminal gudinne, fra latin limen, «terskel, dør», og betegner den tvetydige og udefinerbar fasen som befinner seg på grensen mellom to tilstander eller steder.^[54] Denne liminale rollen gjenspeiles i en rekke av hennes kulttitler: Apotropaia («som vender seg bort/beskytter»); Enodia («på vei»); Propulaia/Propylaia («før porten»); Triodia/Trioditis («som besøker veikryss»); Klêidouchos («holder nøklene») og lignende. Som forskeren Sarah Iles Johnston uttrykte det:

«Ettersom en gudinne forventes å avverge skadelige eller destruktive ånder fra huset eller byen som hun sto vakt over og for å beskytte individet når hun eller han passerte gjennom farlige liminale steder, ville Hekate naturlig nok bli kjent som en gudinne som også kunne nekte å avverge demoner, eller til og med drive dem videre mot uheldige individer.»^[55]

Og: «Det var sannsynligvis hennes rolle som vokter av innganger som førte til Hekates identifikasjon ved midten av det femte århundre med Enodia, en tessalisk gudinne. Selve navnet til Enodia («i-veien») antyder at hun våket over innganger, for det uttrykker både muligheten for at hun sto på hovedveien inn til en by og holdt øye med alle som kom inn, og i veien foran av private hus, beskytter innbyggerne deres.»^[56]

Denne funksjonen ser ut til å ha et visst forhold til den ikonografiske assosiasjonen til Hekate med nøkler, og kan også være knyttet til hennes framtoning med to fakler, som når de ble plassert på hver side av en port eller dør opplyste det umiddelbare området og tillot besøkende å bli identifisert. «I Bysants ble små templer til hennes ære plassert nær byens porter. Hekates betydning for Bysants var framfor alt som en beskyttelsesgud. Da Filip av Makedonia var i ferd med å angripe byen, varslet hun byens innbyggere ifølge legenden med hennes alltid tilstedeværende fakler, og med flokken hennes med hunder, som tjente som hennes konstante følgesvenner.»^[57] Dette antyder at Hekates nære tilknytning til hunder delvis stammer fra bruken av vakthunder, som, særskilt om natten, slo alarm når inntrengere nærmet seg. Vakthunder ble generelt mye brukt av grekere og romere.^[58]

Kultbilder og altere av Hekate i hennes trefoldige form ble plassert ved veikryss hvor tre veier møttes (selv om de også dukket opp foran private hjem og foran byporter).^[16] I det som ser ut til å være en indikasjon fra 700-tallet e.Kr. på overlevelsen av kultpraksis av denne generelle typen, advarer franske Eligius i hans prekener, hvor han bekjempet sin tids hedenske skikker, særdeles i en hvor han advarte de syke blant hans nylig omvendte flokk i Flandern mot å sette «djevelske sjarm ved kilder eller trær eller veikryss»,^[59] og ifølge biskop Ouen/Audoin ville han oppfordre dem at «Ingen kristen skulle gjøre eller vise hengivenhet til gudene i trivium, der tre veier møtes ...».^[60] Trivium er latin for «der tre veier møtes» (fra tri-, «vei» +‎ via, «vei»).^[61]

Takket være hennes tilknytning til grenser og de liminale rom mellom verdener, er Hekate også anerkjent som en ktoniske gudinne (underverden). Som innehaver av nøklene som kan låse opp portene mellom riker, kan hun låse opp dødens porter, som beskrevet i et dikt fra 200-tallet f.Kr. av Theokrit fra Syrakus. Den romerske poeten Vergil beskrev inngangen til helvete som «Hekates lund», selv om han sier at Hekate er like «mektig i himmel og helvete». Den greske magiske papyrien (Papyri Graecae Magicae) beskrev Hekate som innehaveren av nøklene til Tartaros, avgrunnen i dødsriket.^[36] I likhet med Hermes tok Hekate på seg rollen som vokter ikke bare for veiene, men for alle reiser, også reisen til livet etter døden. I kunst og myter vises hun, sammen med Hermes, som leder Persefone tilbake fra dødsriket med faklene sine.^[36]

På 500-tallet f.Kr. hadde Hekate blitt sterkt assosiert med spøkelser, muligens på grunn av sammenblanding med den thessaliske gudinnen Enodia (som betyr «reisende»), som reiste jorden rundt med et følge av spøkelser og ble avbildet på mynt med en bladkledd krone og holder fakler, ikonografi sterkt assosiert med Hekate.^[36] Enodia ble også tidvis benyttet som epitet for gudinnen, Hekate Einodia, som vist i den orfiske hymne til Hekate.^[62]

Ved 100-tallet e.Kr. hadde Hekates koniske og nattlige karakter ført til at hun forvandlet seg til en gudinne som var sterkt assosiert med hekseri, magi og trolldom. I Lucanus’ Farsalia (opprinnelig De Bello Civili) ble Hekate påkalt av heksen Erichtho som «Persefone, som er det tredje og laveste aspektet av Hekate, gudinnen vi hekser ærer», og beskrev henne som en «råtnende gudinne» med en «blek råtnende kropp», som må «bære en maske når [hun] besøker gudene i himmelen.»^[36]

I likhet med Hekate, «er hunden en skapning av terskelen, vokter av dører og portaler, og derfor er den passende assosiert med grensen mellom liv og død, og med demoner og spøkelser som beveger seg over grensen. De gjespende portene til Hades ble bevoktet av den monstrøse vakthunden Kerberos, hvis funksjon var å hindre de levende fra å komme inn i underverdenen, og de døde fra å forlate den.»^[63]

Hekate var også nært forbundet med plantelære og sammenkoking av medisiner og giftstoffer. Spesielt ble hun antatt å gi undervisning i disse nært beslektede kunstene. Apollonios Rhodios, i Argonautika, nevner at Medeia ble undervist av Hekate: «Jeg har nevnt for deg før en viss ung jente som Hekate, datter av Perses, har lært å jobbe med droger.»^[64]

Det ble sagt at Hekate favoriserte tilbud av hvitløk, som var nært forbundet med hennes kult.^[65]Hun er også noen ganger assosiert med sypress, et tre som symboliserer døden og underverdenen, og derfor hellig for en rekke khtoniske guddommer.^[66]

En rekke andre planter (ofte giftige, medisinske og/eller psykoaktive) er assosiert med Hekate.^[67] Disse omfatter hjelmurten (Aconitum),^[68] belladonnaurt, spansk humle og alrune (også kalt galgeurt).^[69] Det har blitt antydet at bruken av hunder for å grave opp alrune er ytterligere bekreftelse på assosiasjonen til denne planten med Hekate; faktisk siden minst så tidlig som 100-tallet e.Kr., er det en rekke vitnemål på den tilsynelatende utbredte praksisen med å bruke hunder til å grave opp planter assosiert med magi.^[70]

Spesielt barlind var hellig for Hekate. I henhold til Matthew Suffness:

«Grekere holdt barlind for å være hellig for Hekate ... Hennes ledsagere draperte kranser av barlind rundt halsen på svarte okser som de slaktet til hennes ære, og barlindgrener ble brent på gravbål. Barlind ble assosiert med alfabetet, og det vitenskapelige navnet på barlind i dag, taxus, ble sannsynligvis avledet fra det greske ordet for barlind, toxos, som er uhyggelig likt toxon, deres ord for bue og toksin, deres ord for gift. Det antas at de sistnevnte ble oppkalt etter treet på grunn av dets overlegenhet for både buer og gift.»^[71]

Hekate ble sett på som en trefoldige guddom, identifisert med gudinnene Luna (Månen) på himmelen og Diana (jakt) på jorden, mens hun samtidig representerer underverdenen.^[72] Hekates tilknytning til Helios (Solen) i litterære kilder og spesielt i den forbannende magi har blitt sitert som bevis for hennes månenatur, selv om dette beviset er av ganske sen dato; ingen kunstverk før romertiden som forbinder Hekate med månen eksisterer.^[73] Likevel viser Den homeriske hymnen til Demeter at Helios og Hekate informerer Demeter om Persefones bortføring, et vanlig tema som finnes i mange deler av verden der Solen og Månen blir spurt om hendelser som skjer på jorden basert på deres evne til å være vitne til alt^[73] og antyder Hekates kapasitet som månegudinne i hymnen.^[74] Et annet verk som forbinder Hekate med Helios som en mulig månegudinne er Sofokles’ tapte drama Rotgraverne, der Helios beskrives som Hekates spyd:

«O Sol vår herre og hellige ild, spydet til Hekate av veiene,
som hun bærer når hun går til sin herskerinne i himmelen»^[75]

Denne talen fra Sofokles’ tapte drama kan være en tilsiktet assosiasjon av Hekate med månen.^[76] I Seneca den yngres romerske tragedie Medea påkaller den titulære Medea sin beskytter Hekate som hun tiltaler som «Månen, nattens kule» og «trippelform».^[77] Hekate og månegudinnen Selene ble ofte identifisert med hverandre og en rekke greske og ikke-greske guddommer;^[78] den greske magiske papyri og andre magiske tekster understreker en synkretisme mellom Selene-Hekate med Artemis og Persephone, blant andre.^[78] I Italia ble den tredoble enheten til månegudinnene Diana (jegerinnen), Luna (Månen) og Hekate (underverdenen) et allestedsnærværende trekk i skildringer av hellige lunder, der Hekate/Trivia markerte skjæringspunkt og veikryss sammen med andre liminale guddommer.^[79] Romerne feiret entusiastisk de mange identitetene til Diana som Hekate, Luna og Trivia.^[79]

Fra hennes far Perses ble Hekate ofte kalt Perseis (som betyr «datter av Perses»)^{[80] [81]} som også er navnet, Perse, på en av nymfene blant okeanidene, Helios’ hustru og Kirkes mor i andre versjoner.^[82] I én versjon av Hekates opphav er hun datteren til titanen Perses, ikke sønnen til Krios, men sønnen til Helios, hvis mor er okeanidene Perse.^[83] Karl Kerenyi bemerket likheten mellom navnene, som kanskje antyder en khtonisk forbindelse mellom de to og gudinnen Persefone;^[84] det er mulig at dette tilnavnet gir bevis på et måneaspekt av Hekate.^[85] Akademikeren Robert Fowler har også bemerket at sammenkoblingen (Helios og Perse) var fornuftig gitt Hekates tilknytning til månen.^[86] Carol M. Mooney har imidlertid kommentert at når det kommer til nymfen Perse selv, er det ingen bevis for at hun faktisk er en månegudinne i egen rett.^[87]

Tilbedelse av Hekate eksisterte sammen med andre guddommer i store offentlige helligdommer og templer i antikken, og hun hadde en betydelig rolle som personlig guddom for hjemmet og husholdningen.^[88] Helligdommer til Hekate ble ofte plassert ved døråpninger til hjemmet, templer og byer i troen og overbevisningen om at det ville beskytte mot rastløse døde og andre skumle ånder. Helligdommene for hjemmet tok ofte form av en liten Hekataion, en helligdom sentrert på en utskjæring i stein eller tømmer av en trefoldig Hekate som vender i tre retninger på tre sider av en sentral søyle. Større hekataioner, ofte innelukket innenfor små inngjerdede områder, ble noen ganger plassert ved offentlige veikryss i nærheten av viktige steder – for eksempel var det én på veien som førte til akropolis.^[89] På samme måte ble helligdommer til Hekate ved treveis veikryss opprettet der ofringer bestående av mat ble lagt igjen ved nymånen for å beskytte de som gjorde det mot ånder og andre ondskap.^[90] I Zerunthos, en by i Trakia, i et område som i dag er de sørlige delene av Bulgaria,var det en grotte dedikert til Hekate.^[91]

Da hunder var hellige for Hekate og assosiert med veier, husrom, renselse og de dødes ånder. Hunder ble også ofret til veien.^[92] Dette kan sammenlignes med Pausanias’ rapport om at det i den joniske byen Kolofon i Anatolia ble ofret en svart hunnvalp til Hekate som «gudinnen ved veikanten», og Plutarks observasjon om at hunder i Boiotia ble drept i rensende ritualer. Hunder, med valper ofte nevnt, ble tilbudt Hekate ved veikryssene, som var hellige for gudinnen.^[93]

Den eldste definitive registrerte tilbedelsen av Hekate dateres til 600-tallet f.Kr. Det er i form av en liten terrakottastatue av en sittende gudinne, identifisert som Hekate i inskripsjonen. Denne og andre tidlige skildringer av Hekate mangler særegne attributter som senere vil bli assosiert med henne, for eksempel en trippel form eller fakler, og kan bare identifiseres som Hekate takket være inskripsjonene deres. Ellers er de vanligvis generiske, eller Artemis-lignende.^[36]

Hekates kult ble etablert i Athen rundt 430 f.Kr. På dette tidspunktet laget billedhuggeren Alkamenes den eldste kjente trippelformede Hekatestatuen for bruk ved hennes nye tempel. Selv om denne skulpturen ikke har overlevd til i dag, finnes det mange senere kopier.[29] Det har blitt spekulert i at dette trippelbildet, vanligvis plassert rundt en stolpe eller søyle, ble avledet fra tidligere representasjoner av gudinnen ved å bruke tre masker hengt på faktiske trestenger, muligens plassert ved veikryss og porter.^[36]

Hekate var en populær guddom, og hennes kult ble praktisert med mange lokale variasjoner over hele Hellas og i de greske områdene i vestlige Anatolia. Karia var et stort senter for tilbedelse og hennes mest kjente tempel der lå i byen Lagina. Det eldste kjente direkte beviset på Hekates kult kommer fra greske Selinunte (nær dagens italienske by Trapani på Sicilia), hvor hun hadde et tempel på 600- til 500-tallet f.Kr.^[94] Det var også et Hekate-tempel i Argolida som Pausanias beskrev som:

«Over mot helligdommen til Eileithyia er det et tempel av Hekate [gudinnen sannsynligvis her identifisert med den apoteoserte Ifigeneia, og bildet er et verk av Skopas. Denne er av stein, mens bronsebildene på motsatt side, også av Hekate, ble laget av henholdsvis Polykleitos og hans bror Naukydes.»^[95]

Pausanias bevitnet også at det var en helligdom til Hekate i Egina, hvor hun var veldig populær:

«Av gudene tilber eginerne mest Hekate, til hvis ære de hvert år feirer mystiske ritualer som, de sier, trakiske Orfeus etablerte blant dem. Innenfor innhegningen er et tempel; dens bilde i treverk er Myrons verk, og den har ett ansikt og én kropp. Det var Alkamenes, etter min mening, som først laget trefoldige bilder av Hekate festet til hverandre [i Athen].»^[96]

I tillegg til sine egne templer, ble Hekate også tilbedt i helligdommene til andre guder, hvor hun tilsynelatende noen ganger fikk sin egen plass. Et rundt steinalter dedikert til gudinnen ble funnet i Delfinion (et tempel dedikert til Apollon) ved Miletos. Datert til 600-tallet f.Kr., er dette en av de eldste kjente gjenstandene dedikert til tilbedelsen av Hekate.^[21] I forbindelse med tilbedelse av henne sammen med Apollon ved Miletos, brukte tilbedere en unik form for offer: de plasserte steinblokker, ofte kranset, kjent som γυλλοι (gylloi) som beskyttende trekk ved døren eller porten.^[21][97] Disse gjenstandene kjent som gylloi, som vanligvis forklares som to rektangulære hellige steiner som ble plassert som prosesjonens «grensemarkører», en ved siden av Hekate foran Miletos porter, den andre ved Didymas porter.^[98]

Det var et område som var hellig for Hekate i området til Artemis-tempelet i Efesos, hvor prestene, megabyzi, forrettet.^[99] Denne helligdommen ble kalt Hekatesion (Hekates helligdom).^[99] Hekate ble også tilbedt i Athena-tempelet i Titane i Sikyon, som Pausanias beskrev som:

«I Titane er det også en helligdom for Athena, hvor de tar opp bildet av Koronis [mor til Asklepios] ... Helligdommen er bygget på en høyde, ved bunnen av dette er et vindenes alter, og på det ofrer presten til vindene en natt hvert år. Han utfører også andre hemmelige ritualer [for Hekate] ved fire groper, og temmer den voldsomme eksplosjonen [til vindene], og han sies også å synge Medeas sjarm.»^[100]

Hun ble mest tilbedt i naturen, hvor hun hadde mange naturlige helligdommer. En viktig helligdom for Hekate var en hellig grotte på øya Samothraki kalt Zerynthos. I henhold til det senere bysantinsk Suda:

«På Samothraki var det visse innvielsesritualer, som de antok var effektive som en trolldom mot visse farer. På det stedet var også mysteriene til korybantene^[101] og de til Hekate og den zerynthiske grotten, hvor de ofret hunder. De innviede antok at disse tingene reddet [dem] fra redsler og fra stormer.»^[102]

Hekates viktigste helligdom var Lagina, en teokratisk bystat der gudinnen ble betjent av evnukker.^[9] Tempelet ble omtalt av Strabon: «Stratonikeia [i Karia] er en bosetning av makedonere ... Det er to templer i Stratonikeias land, hvorav det mest kjente, Hekate, ligger ved Lagina; og det trekker storslagne festivaler hvert år.»^[103]

Lagina, der Hekates berømte tempelet trakk store festivaler hvert år, lå nær den opprinnelig makedonske bosetningen Stratonikeia, hvor hun var byens beskytter.^[104] I Trakia spilte hun en rolle som ligner på den mindre Hermes, nemlig en hersker over liminale regioner, spesielt porter, og villmarken.

Hekate ble omfattende tilbedt i Bysants. Det ble sagt at hun reddet byen fra Filip II av Makedonia i 340 f.Kr., og advarte innbyggerne om et nattlig angrep med et lys på himmelen, som hun derfor ble kjent som Hekate Lampadeforos for, og en statue som «lampebærer»^[105] ble reist på høyden over Bosporos for å minnes Hekates hjelp til byens forsvar. Historien er bevart i det bysantinske leksikonet Suda.^[106] Hesykhios av Miletos fra 500-tallet e.Kr. Skal det en gang ha vært en statue av Hekate på stedet for Hippodromen i Konstantinopel.^[107]

Hekates øy (Ἑκάτης νήσου), også kalt Psamite (Ψαμίτη), var en holme i nærheten av øya Delos. Den ble kalt Psamite ettersom Hekate ble hedret med en kake, som ble kalt psamiton (ψάμιτον).^[108] Øya er den moderne Megalos Reumatiaris.^[109]

Borgerne i Athen hedret Hekate under Deipnon (δεῖπνον), som betyr kveldsmåltidet, vanligvis dagens største måltid. Hekates Deipnon er, på sitt mest grunnleggende, et måltid servert til Hekate og de rastløse døde en gang i månemåneden^[110] under den mørke månen. På den mørke månens natt ble det servert et måltid utenfor, i en liten helligdom til Hekate ved inngangsdøren; ettersom gaten foran huset og døråpningen skaper et veiskille, kjent for å være et sted Hekate oppholdt seg. Maten kunne bestå av kake eller brød, fisk, egg og honning.^[111] Deipnon blir alltid fulgt neste dag av Noumenia,^[112] når den første stripen av den solbelyste nymånen er synlig, og deretter Agathos Daimon dagen etter det.

Hovedformålet med Deipnon var å hedre Hekate og berolige sjelene i hennes kjølvann som «lengtet etter hevn.» Et sekundært formål var å rense husholdningen og sone for dårlige gjerninger et husstandsmedlem kan ha begått som krenket Hekate, noe som fikk henne til å holde tilbake sin gunst fra dem. Deipnon består av tre hoveddeler: 1) måltidet som ble satt fram ved et veiskille, vanligvis i en helligdom utenfor inngangen til hjemmet; 2) et soningsoffer; og 3) rensing av husholdningen.^[113]

Hekate har blitt karakterisert som en før-olympisk khtonisk gudinne. Den første litteraturen som omtaler Hekate er Theogonien av Hesiod ca. 700 f.Kr.:

«...Asteria, som Peres tok til sin veldige borg, hvor hun siden ble kjent som hans hustru.
Der ble hun svanger og fødte Hekate, som også ble Kroniden
høyaktet mer enn de andre og ga de mest storslåtte gaver;
både av jord og ufruktbart hav fikk hun derfor en andel.
Selv fra den skinnende himmelen får en andel av ære,
for hun er den som blir høyaktet mest blant de evige guder.»^[114]

Hesiods inkludering og ros av Hekate i Thegonien har gitt plagsomt problem for akademikere, ved at han ser ut til å holde henne høyt, mens vitnesbyrd fra andre forfattere, og overlevende bevis, antyder at dette kan ha vært unntaket. En teori er at Hesiods opprinnelige landsby hadde en betydelig tilhengerskare for Hekate og at hans inkludering av henne i Thegonien var en måte å øke hennes prestisje ved å spre ordet om henne blant sine lesere.^[116] En annen teori er at Hekate hovedsakelig var en husholdningsgud og ydmyk husholdningsdyrkelse kunne vært mer gjennomgripende og likevel ikke nevnt like mye som tempeltilbedelse.^[117] I Athen var Hekate, sammen med Zevs, Hermes, Athene, Hestia og Apollon, svært viktige i dagliglivet ettersom de var hovedgudene for hjemmet og husholdningen.^[11] Det er imidlertid klart at den spesielle posisjonen som ble gitt til Hekate av Zevs, opprettholdes gjennom hennes historie av avbildninger funnet på mynter av Hekate på Zevs hånd,^[118] noe som framhevet i nyere forskning presentert av d'Este og Rankine.^[119]

I Homerisk hymne til Demeter fra ca. 600 f.Kr. kalles Hekate «ømhjertet», et tilnavn som kanskje hadde til hensikt å understreke hennes bekymring for forsvinningen av Persefone, da hun hjalp Demeter med å lete etter datteren etter at hun hadde blitt bortført av Hades, antydet at Demeter skulle snakke med solguden, Helios. Deretter ble Hekate følgesvenn for Persefone på hennes årlige reise til og fra Hades’ rike, og fungerte som en psykopomp, «sjelens veileder». På grunn av denne assosiasjonen var Hekate en av hovedgudinnene til de eleusinske mysterier, sammen med Demeter og Persefone,^[2] og det var et tempel dedikert til henne nær hovedhelligdommen ved Eleusis.^[36]

Variasjoner i tolkninger av Hekates roller kan spores i Athen under klassisk tid. I to fragmenter av fra diktningen til Aiskhylos framstår hun som en stor gudinne.^[1] Hos Sofokles og Evripides er hun derimot karakterisert som en herskerinne av trolldom og kerere, kvinnelige ånder av voldelig død.^[120]

En gjenlevende gruppe fortellinger antyder hvordan Hekate kan ha blitt innlemmet i det greske gudeverden uten å påvirke Artemis privilegerte posisjon. Her er Hekate en dødelig prestinne ofte assosiert med Ifigeneia. Hun forakter og fornærmer Artemis, som i gjengjeldelse til slutt fører til den dødeliges selvmord.^[116]

I Argonautika, et epos fra200-tallet f.Kr. basert på eldre materiale,^[121]beroliger Jason Hekate i et ritual foreskrevet av Medeia, hennes prestinne: bade ved midnatt i en strøm av rennende vann, og kledd i mørke kapper, skal Jason grave en rund grop og over den kutte strupen på en søye, ofre den og så brenne den hel på et bål ved siden av gropen som et brennoffer. Han blir bedt om å blidgjøre offeret med en drikkeoffer av honning, og deretter trekke seg tilbake fra stedet uten å se seg tilbake, selv om han hører lyden av fottrinn eller bjeffende hunder.^[122] Alle disse elementene tyder på ritualene som skyldtes en khtonisk guddom.

Under gudekrigen Gigantomakhia kjempet Hekate ved siden av de olympiske gudene, og drepte giganten Klytios ved å bruke faklene sine.^[123] Hekate er avbildet i kamp mot Klytios i østfrisen av Pergamonalteret ved siden av Artemis;^[124] hun dukker opp med et annet våpen i hver av de tre høyrehendene sine, en fakkel, et sverd og en lanse.^[4] Denne kampen mot giganten Klytios vises også i en rekke gamle vasemalerier og andre kunstverk.^[16][125]

Hekate er den primære feminine figuren i de kaldeiske orakler (100- til 200-tallet e.Kr.), som var en samling tekster som ser ut til å ha vært knyttet til praksisen med førkristen magi og trolldomskunst som senere ble nært knyttet til nyplatonismen.^[126] Her er hun i fragment 194 er assosiert med en strofalos (vanligvis oversatt som en snurrebass, eller hjul, brukt i magi): «Arbeid du rundt Hekates strofalos».^[127] Dette ser ut til å referere til en variant av enheten nevnt av Mikael Psellos.^[128]

I hellenistisk synkretisme ble Hekate også nært knyttet til egyptiske Isis. Lucius Apuleius i hans bok Det gyldne esel (2. århundre e.Kr.) sidestilte Juno, Bellona, ​​Hekate og Isis:

«Noen kaller meg Juno, andre krigerske Bellona, og atter andre Hekate. Hovedsakelig etiopierne som bor i Orienten, og egypterne som er utmerkede i all slags eldgamle doktriner, og ved sine riktige seremonier som er vant til å tilbe meg, kaller meg dronning Isis.»^[129]

I synkretismen under senantikken av hellenistiske og senbabylonske elementer, ble Hekate identifisert med Ereshkigal, underverdenens motstykke til Inanna i den babylonske kosmografien. I Michigan magiske papyrus (inv. 7), datert til slutten av 200- eller tidlig på 300-tallet e.Kr., blir Hekate Ereshkigal påkalt mot frykt for straff i etterlivet.^[130] Forskeren Daniel Schwemer mener at denne bruken av Ereshkigals navn bare ga «den greske underverdensgudinnen et mystisk klingende, utenlandsk navn».^[131]

Hekate er også referert til i den gnostiske teksten Pistis Sophia.^[132]

I den eldste skriftlige kilden som nevner Hekate, understreket Hesiod at hun var enebarn, datteren til titanen Perses og Asteria, søsteren til Leto (moren til Artemis og Apollon). Bestemor til de tre søskenbarna var Foibe,^[133] den eldgamle titan-gudinnen hvis navn ofte ble brukt om månegudinnen.^[134] I ulike senere beretninger ble Hekate gitt forskjellige foreldre.^[135]

Som jomfrugudinne forble hun ugift og hadde ingen vanlig ektefelle, selv om noen tradisjoner gjorde henne til mor til Skylla^[136] via enten Forbas^[137][e] eller Forkys.^[138]

Noen ganger oppgis hun også å være moren (av Aietes)^[83] til gudinnen Kirke og trollkvinnen Medeia, som i senere beretninger selv ble assosiert med magi mens hun i utgangspunktet bare var en gudinne for urter, på samme måte som Hekates assosiasjon med dødsriket and mystrier fikk henne senere omgjort til en guddom knyttet til trolldom.

Ved et tilfelle er det en fortelling hvor Hermes jaget Hekate (eller Persefone) i den hensikt å voldta henne, men gudinnen brølte i sinne og skremt ham slik at han oppga sin udåd. Av den grunn fikk tilnavnet Bριμώ, Brimṓ; «den rasende» eller «skremmende»^[139]

I en utgivelse fra 2005, som Michael F. Strmiska redigerte,^[140] ble et hevet at Hekate, sammenslått med romerske Diana, dukket opp i senantikken og i tidlig middelalder som en del av et «framvoksende legendekompleks» kjent som The Society of Diana, «Diana-samfunnet»,^[141] assosiert med sammenkomster av kvinner, månen og hekseri som til slutt ble etablert «i området Nord-Italia, Sør-Tyskland og det vestlige Balkan.»^[142]

Denne teorien om den romerske opprinnelsen til mange europeiske folketradisjoner knyttet til Diana eller Hekate ble eksplisitt fremmet minst så tidlig som i 1807.^[143] Det er mulig det gjenspeiles feilaktig etymologiske påstander fra tidlig moderne leksikografer fra 1600- til 1800-tallet,^[144] som knyttet engelske hag (= «gammel hurpe, trollkjerring, heks»)^[145] til heks og til sist med Hekate.^[146] Slike avledninger er ikke lenger betraktet som troverdig.^[147][148]

Den bysantinske historikeren Mikael Psellos i middelalderen har foreslått en kuriøs kobling som knytter ordet jinx (= «ulykke, uhell», jf. jinxe, «bringe ulykke»)^[149][150] med Hekate. Psellos skrev om en hurre eller brummer (et enkelt musikkinstrument som lager lyd når det snurres), bestående av en gyllen kule, dekorert gjennomgående med symboler og roterer på en okseskinnstreng. Han la til at et slikt instrument kalles en iunx (derav «jinx»), men når det gjelder betydningen sier han bare at det er uutsigelig og at ritualet er hellig for Hekate.^[151]

William Shakespeare nevner Hekate både før slutten av 1500-tallet (En midtsommernattsdrøm, 1594–1596), og deretter i Macbeth (1605): spesifikt, i tittelfigurens monlog om dolken: «Witchcraft celebrates pale Hecate's offerings...»^[152] Shakespeare nevner også Hekate i Kong Lear (1605). Mens han fraskriver seg all sin fars omsorg for Cordelia, sier Lear: «The mysteries of Hecate and the night, By all the operations of the orbs From whom we do exist and cease to be, Here I disclaim all my paternal care».^[153]

I 1929 koblet Lewis Brown, en ekspert på religiøse kulter, den amerikanske nyreligiøse Blackburn-kulten fra 1920-tallet (også kjent som «The Cult of the Great Eleven») med tilbedelsesritualer kjent fra antikkens Hekate. Brown bemerket at kulten regelmessig praktiserte hundeofring og i hemmelighet hadde begravet liket av en av dens «dronninger» med syv hunder.^[154] Forsker Samuel Fort bemerket ytterligere paralleller, for å omfatte kultens fokus på mystiske og typisk nattlige ritualer, dens kvinnedominerte medlemskap, ofring av andre dyr (som hester og muldyr), et fokus på de mystiske egenskapene til veier og portaler, og en vekt på død, helbredelse og oppstandelse.^[155][156] Kulten var dog ikke spesielt opptatt av Hekate, men trakk veksler på flere inspirasjoner, blant annet kristen og hedensk innflytelse.^[157]

Med et rykte som en «trolldomsgudinne» har Hekate blitt innlemmet i forskjellige systemer av nyhedensk heksedyrkelse, wicca og andre nyreligiøse bevegelser,^[158] i noen tilfeller som en del av en rekonstruksjon av spesielt gresk polyteisme, kjent som dodekateisme.^[159] I wicca har Hekate i noen tilfeller blitt identifisert er en guddommelig arketype æret for hennes aspekt som trippelgudinne.^[160][161]

• Apollonios Rhodios: Argonautika, engelsk oversettelse R.C. Seaton 1912. Loeb Classical Library 1. Cambridge, MA: Harvard University Press, .
• Hesiod: Theogonien, norsk utgivelse i gjendiktning av Aslak Rostad 2014 under tittelen Theogonien | Arbeid og dager | Skjoldet, i serien Kanon, antikkens litteratur på norsk, Gyldendal norsk forlag, ISBN 9788205446601
• Orphic Argonautica, oversatt til engelsk av Jason Colavito, avledet fra hans tekst hos Argonauts-book.com, 2011.
• Ovid: Metamorfoser, oversatt til engelsk av Brookes More (1859-1942), Cornhill-utgaven av 1922.
• Pausanias: Beskrivelse av Hellas, engelsk utgave som Pausanias Description of Greece i engelsk oversettelse av W.H.S. Jones og H.A. Ormerod. 4 bind. Cambridge, MA, Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. 1918. Utgave online hos Perseus Digital Library.
• Strabon: Geografika, engelsk utgave The Geography of Strabo ved H.L. Jones. Cambridge, Mass.: Harvard University Press; London: William Heinemann, Ltd. 1924. Utgave online hos Perseus Digital Library

• Athanassakis, Apostolos N.; Wolkow, Benjamin M. (2013): The Orphic Hymns, Johns Hopkins University Press, ISBN 978-1-4214-0882-8.
• Berg, William (august 1974): «Hecate: Greek or "Anatolian"?», Numen 21(2), s. 128-140.
• Betz, Hans Dieter (mai 1980): «Fragments from a Catabasis Ritual in a Greek Magical Papyrus», History of Religions. 19 (4), s. 287–295. doi:10.1086/462853.
• Burkert, Walter, 1985. Greek Religion (Cambridge: Harvard University Press) Published in the UK as Greek Religion: Archaic and Classical, 1987. (Oxford: Blackwell) ISBN 0-631-15624-0.
• de’Este, Sorita (2017): Circle for Hekate, bind I: History & Mythology, Avalonia, ISBN 978-1910191071.
• Farnell, Lewis Richard (1896): «Hekate: Representations in Art», The Cults of the Greek States. Oxford University Press.
• Fowler, Robert L. (2013): Early Greek Mythography: Volume 2: Commentary, Oxford University Press, ISBN 978-0198147411.
• Gantz, Timothy (1996): Early Greek Myth: A Guide to Literary and Artistic Sources, Johns Hopkins University Press, 2 bind: ISBN 978-0-8018-5360-9 (bind 1), ISBN 978-0-8018-5362-3 (bind 2).
• Green, C.M.C. (2007): Roman Religion and the Cult of Diana at Aricia, Cambridge University Press, University of Iowa, ISBN 978-0-521-85158-9. Online text available at Google books.
• Hard, Robin (2004): The Routledge Handbook of Greek Mythology: Based on H.J. Rose's "Handbook of Greek Mythology", Psychology Press, ISBN 9780415186360.
• Henrichs, A. (2015): «s.v. Hecate», publisert digitalt 22. desember 2015 hos Oxford Classical Dictionary, redigert av Tim Whitmarsh, New York, Oxford University Press. ISBN 978-0-19-938113-5.
• Johnston, Sarah Iles (1990): Hekate Soteira: A Study of Hekate's Role in the Chaldean Oracles and Related Literature.
• Johnston, Sarah Iles (1999): Restless Dead: Encounters Between the Living and the Dead in Ancient Greece. ISBN 0-520-21707-1
• Johnston, Sarah Iles (2006): «s.v. Hecate», i Brill’s New Pauly Online, redigert av Hubert Cancik og Helmuth Schneider, engelsk utgave ved Christine F. Salazar, Classical Tradition redigert av Manfred Landfester, engelsk utgave ved Francis G. Gentry.
• Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks.
• Kern, Otto (1922): Orphicorum Fragmenta, Berlin, Internet Archive
• Mallarmé, Stéphane (1880): Les Dieux Antiques, nouvelle mythologie illustrée.
• Merriam-Webster (1995). Merriam-Webster's Encyclopedia of Literature. Inc, Merriam-Webster. ISBN 9780877790426. .
• Mooney, Carol M. (1971): Hekate: Her Role and Character in Greek Literature from before the Fifth Century B.C. (PDF), avhandling levert til fakultetet for masterstudier, McMaster University.
• Rabinovich, Yakov (1990): The Rotting Goddess: The Origin of the Witch in Classical Antiquity (PDF), Autonomedia, ISBN 978-1570270352.
• Ruickbie, Leo (2004): Witchcraft Out of the Shadows: A Complete History. Robert Hale, ASIN ‏ 070909200.
• Schwemer, Daniel (2019). «Beyond Ereškigal? Mesopotamian Magic Traditions in the Papyri Graecae Magicae». Cultural Plurality in Ancient Magical Texts and Practices. 
• Seyffert, Oskar (1901): A Dictionary of Classical Antiquities, Mythology, Religion, Literature and Art, oversatt fra tysk av Oskar Seyffert og S. Sonnenschein.
• The Classical Review, bind IX, 1985, Library of Illinois.
• Von Rudloff, Robert (juli 1999): Hekate in Ancient Greek Religion. Horned Owl Publishing

• (en) Hecate – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Myths of the Greek Goddess Hecate
• «Hecate», Theoi Project, klassiske litterære kilder og kunst
• Hekate in Greek esotericism Arkivert 10. januar 2003 hos Wayback Machine.