Det ondes problem

Det ondes problem er innenfor religionsfilosofi og teologi det paradokset om det kan finnes en god, allmektig og allvitende gud samtidig med at det finnes ondskap i verden. Temaet er mest diskutert innenfor de abrahamittiske religionene hvor vektleggingen av en god, menneskekjærlig gud er sentralt. Hvis man ikke anser at Gud er god, er det heller ikke noe paradoks at det finnes ondskap i verden, det vil si at den allmektige tillater det onde.

Den greske filosofen Epikur (342 f.Kr. – ca. 271 f.Kr.) er mest kjent for først å ha fremsatt problemet. Epikur etterlot seg ikke dette argumentet skriftlig, men Lucretius, Lactantius og David Hume har sitert argumentet på forskjellige måter. Lactantius formulerer det slik i De ira dei:

1. Gud vil overvinne det onde, men kan ikke

2. Gud kan overvinne det onde, men vil ikke

3. Gud verken kan eller vil overvinne det onde

4. Gud kan og vil overvinne det onde^[1]

I Humes ordlyd blir det slik:

Er Gud villig til å gripe inn mot det onde, men ikke i stand til det?

Da er han ikke allmektig.

Er han i stand til det, men ikke villig?

Da er han ikke god.

Er han både i stand til det og villig?

Hvor kommer så det onde fra?

Er han verken i stand til det eller villig til det?

Hvorfor da kalle ham Gud?^[2]

Den hebraiske Bibelen behandler også det ondes problem, men mer i form av lidelsens problem. Blant annet fortelles det om mannen Job. Job, den rettferdige, lider uten tilsynelatende grunn. Han mister hele sin familie og blir slått med plager. Boken er en eksistensiell dialog, mellom Job og hans «venner», og til slutt mellom Job og Gud selv.

Også i Salmenes bok finner vi spor av lidelsens problem. For eksempel «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" eller "Min sjel er mett av ulykker, mitt liv er kommet dødsriket nær.» (Salme 22,1, se også Mark. 15,34). Det er en hel sjanger med salmer som går under benevnelsen klagesalmer.

Også Forkynnerens bok reflekterer det ondes tilstedeværelse i verden: «Videre så jeg under solen: Der retten skulle rå, var det ondskap, på rettferds sted var det gudsløshet» (Fork. 3,16).

'Teodicé'- fra θεός (theós, «gud») og δίκη (díkē, «rettferdighet»), er et begrep for løsningen på dette problemet eller nærmere bestemt forsvaret for Gud.^[3] Den tyske filosofen Gottfried Leibniz brukte ordet først i boken Essais de Théodicée sur la bonte de Dieu, la liberté de l'homme et l'origine du mal^[4] i 1710 selv om han ikke var den første til å drøfte problemstillingen. Målet med boken var å vise at det onde i verden ikke står i konflikt med Guds godhet, og at uansett hvor mye ondt som finnes, så er denne verdenen den beste av alle de mulige.^[3]

Men både Heraklit og Platon kom med teodiceer. Det er tilskrevet Heraklit at alt er skjønt, godt og rettferdig for guden, mens mennesket derimot oppfatter noe som rettferdig og annet som urettferdig.^[1] At det onde skyldes menneskets frie vilje finnes hos Platon i Staten.^[1] Han sier videre at: «Gud er liv og død, sommer og vinter, dag og natt, og ikke noe er tilfeldig for hans blikk eller den vise som tilegner seg guds perspektiv på tingene.»

Det er vanlig å dele inn de ulike kristne teodiceene i tre kategorier: Augustins-thomistisk teodicé, Ireneisk teodicé og Prosessteodicé.

Denne teodiceen henter sitt navn fra kirkefaderen Augustin og kirkelæreren Thomas av Aquinas og kalles også for «harmonimodellen».

Augustin gransket problemet ut ifra Bibelen og filosofen Plotin. Hans teodiće har dominert vestlig tenkning innenfor både filosofi og teologi. Augustin hadde i tillegg vært medlem av en religion, Manikeisme, og hadde et dualistisk gudsbilde før han ble kristen.

Augustin bygger mye på gresk tenkning, røtter er i Platons idélære, og er formulert ontologisk. Det betyr at Augustin hevder at det onde er en forårsakende mangel, causa deficiens. Noe som vil si at det onde ikke er en ting, og har dermed ikke et vesen. I platonsk terminologi kan vi si at det onde er uten et forbilde i idéverdenen. Ondskapen er ikke-væren, og skyldes en mangel på det gode (lat. Qua esse bonum est, no. «væren som væren er godt»). Denne måten å definere det onde forsøker å frita Gud, ettersom han ikke har skapt det onde. Det onde er i stedet en mangel ved det skapte.

Augustin har også et annet løsningsforslag, av epistemologisk karakter, jf. Heraklit over. Han forsøker å peke på menneskenes forgjengelighet, og dermed på menneskenaturens begrensede evne til å oppfatte ting. Det er vanlig å bruke maleriet som eksemplet. Dersom vi ser på fargene i maleriet fra avstand forandrer perspektivet seg. Vi ser helheten, med både skygger og lys. Sammen utgjør de en skjønnhet. Går en derimot tett inn til bildet så ser vi stykkevis og delt, og vi ser ikke nødvendigvis skjønnheten i verket. Augustin flytter dermed ondskapen fra virkeligheten i seg selv til vår oppfattelse av virkeligheten. Hinduismen forklarer lidelsens problem på en lignende måte (jf. maya).

Aquinas, som på mange områder er helt annerledes enn Augustin, bygger sin teodicé på ham. Thomas drøfter problemet inngående, og finner den samme ontologiske defekten ved det onde. Han definerer det onde som et fravær av det gode (privatio boni). Det er Thomas som innfører skillet mellom det onde vi selv lider (malum poenae) og det vi selv utfører (malum culpae). Det er altså et skille mellom det moralske onde (onder og lidelse vi kan unngå fordi det ligger under menneskets vilje) og det fysiske onde (onder som i stor grad ligger utenfor menneskets frihet). Det onde bunner i Guds allmektighet, dvs. han kan alt, men vil ikke alt. Gud har begrenset seg ved å gi mennesket fri vilje. Thomas forklarer dermed de moralske onder, men ikke de fysiske onder.

Den tyske filosof Leibniz' bok om teodicé, som kom i 1710, var et svar på filosofen Pierre Bayles redegjørelse av det ondes problem. Bayle konkluderte i sin redegjørelse at løsningen logisk sett på det ondes problem bare kunne finnes i et dualistisk gudsbilde (jf. manikeerne over). Leibniz' svar skulle bli et av de mest leste på 1700-tallet, og derfor mest utsatt for kritikk.

Selve uttrykket teodicé (fra gresk θεός 'theós', Gud og δίκη, 'díkē', rett, rettferdighet^[5]) er faktisk utmyntet av Leibniz i boken Essais de Théodicée sur la bonté de Dieu, la liberté de l'homme et l'origine du mal fra 1710 gjennomgikk argumentene fra tidligere filosofisk og teologisk litteratur og forsøkte en systematisering.^[6] Leibniz' er her mest kjent for sin tese om at «denne verden er den beste av alle mulige, som Gud kunne ha skapt». Dette utleder han fra det at en mulig verden må være logisk konsistent, og dets vesener må ha fri vilje. Skaperens uforgjengelighet og perfekthet, stilles opp mot det skaptes forgjengelighet og uperfekthet. Konsekvensen er at det onde blir en nødvendighet, fordi mennesket er ufullkomment (et metafysisk onde). Dette fører igjen til mennesket har mulighet til å synde, som fører til smerte og lidelse. Det onde og lidelsen blir da bare til slutt tilsynelatende onder, vi er nemlig ikke i stand til å skue helheten (se Heraklit og Augustin over).

Både Voltaire og Schopenhauer rettet skarp kritikk av Leibniz' teodicé. Voltaire kritiserer teorien på det plan som vi kan kalle «sunt vett» og ren empiri. Verden oppfattes av Voltaire (som skriver kort tid etter jordskjelvet i Lisboa) veldig ulikt Leibniz (jf. «Alt er godt i den beste av alle mulige verdener» – i Candide (1759)). Pessimisten Schopenhauer sier skarpt at selv om den skapte verden var den beste av alle mulige, så er det dermed ikke sagt at den var god nok til å burde virkeliggjøres. Han angriper nødvendigheten av at det som er perfekt virkeliggjøres.

Ireneus ser menneskenaturen som noe potensielt, det er nærmest som et lite frø. Det kan vokse mot modenhet. Dette fører så til at menneskenaturen krever kontakt med godt og ondt for å vokse, som en slags næring i denne oppdragelsen. Ireneisk teodicé handler om en åndelig vekst og at Gud bruker det onde i denne prosessen. Det onde er dermed gjort formålstjenestlig ut ifra målet.

Middelet, det onde, er slik sett rettferdiggjort. Representativt for dette synet er gjerne utsagn som «Det er sikkert en mening med det ...». Konsekvensen for gudsbildet er at det ikke blir meningsfylt å tale om Gud som god i menneskelige termer. Til det er erfaringen for smertefull og moralsk problematisk. Gud som er hellig og rettferdig, har lite å gjøre med kjærlighet og godhet. Jesu Kristi Gud, som er kjærlighet, er ikke den samme Gud som bruker det onde til å «oppdra» menneskene. Kristen teologi fastholder at Gud kan bruke det onde, han kan vende det onde om til det gode, men det finnes lidelse som er helt meningsløs, og som det ikke går an å lære noe av. Teologien etter Auschwitz arbeider med helt andre forutsetninger enn før.

Hegels teodicé er representativ for en ireneisk teodicé. Hegels filosofi fokuserer på historisk utvikling og Guds selvutfoldelse i historien. Det onde lar seg følgelig forklare i lys av den historiske prosessen (åndens fenomenologi). Hele historien er en guddommelig teodicé. Akkurat som hos Ireneus blir det negative nødvendig fordi det er en konsekvens av selve livet, det liv som bæres av den historiske utvikling. Hegel betoner også lidelse som en slags illusjon i lys av historien – og har dermed en del til felles med Augustin. Bare Gud er i stand nemlig til å se helheten.

Hick er på mange måter en moderne utgave av Ireneus. Også han viser til at menneskene er skapt ufullkommne. Videre mener han at menneskene blir hva de var tiltenkt ved å delta i verden (og det onde). Han peker også på at Gud ikke skapte automater, men mennesker som står fritt til å respondere til Gud. Dette innebærer at mennesket har mulighet til å velge mellom ondt og godt, hvis ikke ville det å velge godt i bibelsk sammenheng være meningsløst.

Hicks syn henger sammen med hans syn på universell frelse (apokastasis panteon). Bare dette kan i bunn og i grunn rettferdiggjøre Guds «oppdragelse» av menneskene.

Prosessteologien er et metafysisk rammeverk som har hentet forutsetningene sine fra prosessfilosofien, hovedsakelig Alfred North Whitehead. Prosessteologien tenker seg at Gud ikke kan være begrenset i makt, men forholder seg til et univers som Gud ikke har skapt, men som det er i stand til å påvirke. Prosessteologen David Ray Griffin tenker seg at Gud ikke bruker makt, men overtalelse og overbevisning. Det kommer av universets oppbygning. Gud er følgelig gjenstand for disse begrensningene på samme måte som resten av universet. Gud har ikke skapt universet ex nihilo, men universet er en uskapt prosess, som inkluderer Gud. Så lenge verden er i prosess, og er ufullstendig, er det ondskap i verden.

• Lidelse
• Predestinasjon
• Jobs bok

• Candide av Voltaire fra 1759, en satirisk roman mod Leibniz' tese at vi skulle leve «dans le meilleur des mondes possibles», 'i den beste av alle verdener'.
• Dawkins, Richard. The God Delusion (2006, 3. utgave side 108)
• Viggo Mortensen: Lidelsens problem, 1976
• Svendsen, Lars Fr. H. Ondskapens filosofi.
• Hick, John. Philosophy of Religion (1990)

• Evil – Katolsk encyclopedia
• Theodicy – Katolsk encyclopedia
• 'Teodicé' av Arne Grøn hos Den Store Danske, DSD

• (en) Problem of evil – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (da) 'Teodice' hos Ordnet.dk Den Danske Ordbog