Tonespråk

Tonespråk er språk der informasjon om tone er en del av den leksikalske representasjonen ved i det minste noen leksemer eller realisering av i det minste noen grammatiske trekk. Det blant annet skandinaviske fenomenet tonelag minner om tone, men skiller seg fra tone ved bare å være realisert i trykksterke stavelser, der tone blir realisert både i trykksterk og trykksvak posisjon.

Et eksempel på tonespråk er det vestafrikanske språket joruba, som har ord som de nedenfor, der tonen stavelsene blir uttalt med, er det eneste som skiller ordene fra hverandre. Alle tre ordene kan skrives [ag͡bɔ̃] i en IPA-transkripsjon uten toner.

Ortografi	Betydning	Tone på 1. stavelse a	Tone på 2. stavelse gbọn
agbọ̀n	«kurv»	M (midtre)	L (lav)
àgbọn	«kokosnøtt»	L (lav)	M (midtre)
agbọ́n	«veps»	M (midtre)	H (høy)

Tonene er markert ortografisk i joruba med aksenttegn. <´> viser høy tone; inten tegn viser midtre tone og <`> viser lav tone. Språknavnet illustrerer alle tre toner: jorùbá. En kan lese mer om toner i joruba i artikkelen jorubas tonologi.

Tonespråk finnes i alle verdensdeler, og trolig er om lag 60–70 % av språka i verden tonespråk.^[1] Eksempler på tonespråk er mandarin (Asia), joruba (Afrika), yukatansk maya (Amerika) og norsk og limburgsk (Europa).

Områder med spesielt mange tonespråk er:^[2]

• Afrika sør for Sahara
• Kina og Sørøst-Asia
• Ny-Guinea
• Mellom-Amerika

Områder med bortimot total mangel på tonespråk er:

• Nord-Afrika
• Nord-Asia
• Australia

Mennesket (i tillegg til en lang rekke andre dyrearter) oppfatter forskjeller i tonehøyde (engelsk pitch) i første rekke på grunnlag av varierende grunnfrekvens, f0. Jo høyere f0, jo høyere tone oppfatter vi. Grunnfrekvens er et akustisk fenomen, mens tonehøyde er et perseptuelt fenomen, og ingen av fenomenene er spesifikt knyttet til språk, i motsetning til fonologisk tone, eller tone, som vi skal kalle det her. Tone er en fonologisk kategori som skiller ord og ytringer fra hverandre.

Dette avsnittet er en presentasjon av en del grunnleggende ideer knyttet til analysen av tonespråk. Ideene er eksemplifiserte i avsnittet Eksempler på tonespråk lenger nede.

Tradisjonelt har toner blitt klassifisert i (i) nivåtoner og (ii) konturtoner, og en har skilt mellom «nivåtonespråk» og «konturtonespråk».

Et «nivåtonespråk» har en distinktiv opposisjon mellom et sett toner som bare er ulike med tanke på tonehøyde, slik at et språk har to eller flere distinktive tonehøyder. De fleste har fra 2 til 4 distinktive tonehøyder, og det er uklart om det fins språk med 5. I IPA-transkripsjonen fins det symboler for fem ulike nivåer; vi har nummerert nivåene fra 1 til 5, der 1 er lavest og 5 høyest:

• 5 ˥
• 4 ˦
• 3 ˧
• 2 ˨
• 1 ˩

Med disse symbolene kan de fire joruba-ordene lenger oppe transkriberes slik:

Ortografi	Betydning	IPA-transkripsjon
agbọ̀n	«kurv»	[ a˧ g͡bɔ̃˩ ]
àgbọn	«kokosnøtt»	[ a˩ g͡bɔ̃˧ ]
agbọ́n	«veps»	[ a˧ g͡bɔ̃˥ ]
Yorùbá	«joruba»	[ jo˧ ɾu˩ ba˥ ]

I en IPA-transkripsjon setter man alternativt aksenttegn oppå en av bokstavene i enheten som har en spesiell tone:

• Dersom språket har to nivåer, skriver man [´] for det høye og [`] for det lave, for eksempel [á] og [à]; det er vanlig å bare markere én av tonene, oftest den minst frekvente.
• Dersom språket har tre nivåer, skriver man [´] for det høye, [¯] for det på midtre og <`> for det lave, for eksempel [á], [ā] og [à]; det er også vanlig å ikke bruke noe spesielt tegn for den midtre tonen.
• Dersom språket har fire nivåer, er det vanligst å skrive ett av nivåene uten aksenttegn og å bruke [á], [ā] og [à] for de tre andre; det er vanligst å ikke bruke noe tegn for en av tonene mellom den høyeste og den laveste.

Et «konturtonespråk» har distinktiv opposisjon mellom toner som skiller seg fra hverandre ved ulike tonebevegelser, for eksempel slik at språket har en jevn tone (som holder seg på samme nivå hele tiden), en stigende tone (som begynner som relativt lav og ender som relativt høy), og en fallende tone (som begynner som relativt høy og ender som relativt lav). Disse tre tonene skriver vi som [¯] (jevn), [ˇ] (stigende) og [ˆ] (fallende), for eksempel [ā], [ǎ] og [â]. Merk sammenhengen mellom symbolene [´], [`], [ˇ] og [ˆ]:

• [ˇ] = [`] + [´]
• [ˆ] = [´] + [`]

I moderne tonologi spiller skillet mellom nivåtoner og konturtoner en mindre rolle. Siden tidlig på 1970-tallet har det vært vanlig å analysere konturtoner som sekvenser av nivåtoner. Dersom et språk har tre konturtoner, (i) (høy) jevn, (ii) stigende og (iii) fallende, sier man at det har tonene (i) H, (ii) LH og (iii) HL, der H og L er forkortelser for høy tone og lav tone. Dette er grunnlaget for analysen [ˇ] = [`] + [´] og [ˆ] = [´] + [`] i forrige avsnitt:

• [ˇ] = [`] + [´] = LH
• [ˆ] = [´] + [`] = HL

I moderne fonologi finner man i tillegg til H (høy tone) og L (lav tone) også forkortelsen M (midtre tone).

Et argument for denne analysen finner vi blant annet i shanghainesisk (se avsnittet om dette språket under Eksempler på tonespråk lenger nede), der en fallende leksikalsk tone, dvs. HL, kan realiseres som en høy tone på én stavelse og en lav tone på den neste, og en stigende leksikalsk tone, dvs. LH, kan realiseres som en lav tone på én stavelse og en høy tone på den neste. Dette skjer når den første stavelsen er trykksterk og den andre er trykksvak. På hausa, som også er omtalt under Eksempler på tonespråk, fins det mange eksempler på at ord mister en stavelse uten å miste tonene. Ordet som betyr «maursluker» har to varianter, en med tre stavelser og en med to stavelser. I varianten med tre stavelser, har de tre stavelsene tonene H-L-H. Når 2. stavelsen faller ut, får vi en tostavelsesvariant med tonemønsteret HL-H. Når H-L blir til HL, få vi en fallende tone:

• H-L-H dabùgii ~ HL-H dâbgii «maursluker»

Det er vanlig å hevde at tonespråk skiller seg fra hverandre med hensyn til hva som er den tonebærende enheten, det vil si hvilken fonologisk enhet som «bærer» tonene i språket. Dette blir kalt TBU, en forkortelse av engelsk tone-bearing unit «tonebærende enhet». Man skiller da mellom språk der TBU-en er stavelsen og språk der TBU-en er moraen. Dersom stavelsen er TBU, tillater språket konturtoner på en kort vokal; dersom moraen er TBU, tillater språket bare én tone per mora (μ), og dermed fins konturtoner bare på stavelser med mer enn én mora. At moraen er TBU, viser seg ved at det bare er stavelser med lang vokal, diftong eller koda som har konturtoner, mens stavelser med kort vokal og uten koda bare kan ha nivåtoner. Dersom et språk med moraen som TBU har stavelser som ma, maa, mai og man, har den første én mora og de tre siste to moraer hver. Her er ordene delt i moraer (μ):

• 1 mora (μ) – ma (kort vokal)
• 2 moraer (μμ) – ma+a (lang vokal)
• 2 moraer (μμ) – ma+i (diftong)
• 2 moraer (μμ) – ma+n (kort vokal pluss sonorant koda)

Det er likevel ikke allmenn enighet om at tonespråka i verden virkelig kan deles inn i de med stavelsen som TBU og de med moraen som TBU. Duanmu (2009) hevder at ingen språk har konturtoner på kort vokal; i alle språk der det har blitt påstått at slikt finnes, mener Duanmu at korte vokaler blir forlenget for å gjøre plass til tonekonturen. Dersom han har rett, er moraen TBU i alle tonespråk.

Doktoravhandlingen Autosegmental Phonology av John Goldsmith fra 1976 (Goldsmith 1976 i bibliografien) revolusjonerte tonologien med teorien autosegmental fonologi. Toneanalysen i denne artikkelen bygger på innsikter fra denne teorien, uten at det formelle apparatet er brukt.

En rekke sentrale fenomener i tonespråk er presentert i dette avsnittet, gjennom en presentasjon av tonespråk fra ulike deler av verden.

Mandarin hører til den sinittiske grenen av sinotibetansk. Standard mandarin har fire ulike leksikalske toner, T1–T4, som akustisk skiller seg fra hverandre med konturen og tonenivået til grunnfrekvensen. Det er vanlig å framstille tonene som i figuren til høyre. De fire ordene nedenfor illustrerer de fire tonene. De kinesiske tegnene før og etter skråstreken er henholdsvis forenklede og tradisjonelle tegn. I den kinesiske pinyin-transkripsjonen blir tonene skrevet med aksenttegn oppå en av vokalbokstavene, og aksenttegnene er valgt slik at de ligner på tonekonturene. Denne notasjonen skiller seg fra IPA; jf. artikkelen Mandarins tonologi.

Nummer	Kinesiske tegn (hànzì)	Pinyin- transkripsjon	Betydning	Kinesisk navn
T1	妈 / 媽	mā	mor	阴平声 yīnpíngshēng
T2	麻	má	hamp	阳平声 yángpíngshēng
T3	马 / 馬	mǎ	hest	上声 shǎngshēng
T4	骂 / 罵	mà	skjenne	去声 qùshēng

I hovedartikkelen om mandarins tonologi finner man en fonologisk analyse av de fire tonene, en drøfting av trykksterke og tonebærende stavelser versus trykksvake og toneløse stavelser og en skildring av tonesandhi.

Kantonesisk hører til den sinittiske grenen av sinotibetansk. Kantonesisk har sju ulike leksikalske toner, T1–T7. Det kantonesiske tonesystemet skiller seg på flere viktige punkter fra det i mandarin. Blant annet mangler kantonesisk trykksvake, toneløse stavelser. For det andre må stavelsene deles i to typer:

• stavelsestype a: stavelser som ikke ender på -p, -t eller -k
• stavelsestype b: stavelser som ender på -p, -t eller -k

I stavelser av type A skiller språket mellom seks (eller sju) toner, som illustrert i den venstre halvdelen av tabellen nedenfor, der de skrives med IPA-transkripsjon. Skillet mellom T1 og T7 er marginalt, og finnes ikke hos alle talere. I stavelser av type B (som ikke finnes på standard mandarin), skiller språket mellom bare tre toner, som vist i den høyre halvdelen av tabellen. I stavelsestype a finnes både nivå- og konturtoner, i stavelsestype b bare nivåtoner. I hovedartikkelen Kantonesisk tonologi finnes også en skildring av tonesandhi.

Nummer	Kinesiske tegn (hànzì)	Pinyin- transkripsjon	Betydning	Tone- analyse		Nummer	Kinesiske tegn (hànzì)	Pinyin- transkripsjon	Betydning	Tone- analyse
T1	詩	síí	dikt	H		T1	識	sík	stil, type	H
T2	試	sii	prøve, smake	M		T2	錫	sik	tinn	M
T3	是	sìì	være	L		T3	食	sìk	ete	L
T4	時	siì	tid	ML
T5	史	sií	gjøre, forårsake	MH
T6	市	sìi	marked, by	LM
T7	西	sɐ́i	vest	HM

Shanghainesisk, eller Shanghai-dialekten, er en variant av wu, et språk som hører til den sinittiske grenen av sinotibetansk. Framstillingen nedenfor bygger på Duanmu (2009: 112-128) og Yip (2002: 185-189). Fra en tonologisk synsvinkel må stavelsene i språket deles i tre grupper:

1. stavelser som begynner med ustemt obstruent
2. stavelser som begynner med stemt obstruent
3. stavelser som begynner med sonorant

I stavelser som begynner med en ustemt obstruent, skiller språket mellom to leksikalske toner – en fallende tone HL og en høy, stigende tone MH. Stavelser som begynner med en stemt obstruent, har alle den samme leksikalske tonen – en lav, stigende tone LM. I stavelser som begynner med en sonorant, finner vi alle de tre leksikalske tonene i sitatformene. Duanmu (2009:125) understreker at både HL og MH er lavfrekvente, slik at stavelser som begynner med sonorant tenderer til å ligne stavelser som begynner med stemt obstruent. Derfor hevder Duanmu (2009) at shanghainesisk i hovedsak har et system med to leksikalske toner, HL og LH.

Akkurat som mandarin – men i motsetning til kantonesisk – skiller shanghainesisk mellom trykksterke og trykksvake stavelser. De trykksvake stavelsene mister alle spor av den leksikalske tonen, og den leksikalske tonen til den foregåande trykksterke stavelsen blir spredt utover begge stavelsene, med den første komponenten på den første og den andre komponenten på den andre. Detaljene er presentert i hovedartikkelen Shanghainesisk tonologi, der dette fenomenet er drøfta i lys av mobilitet og tonesandhi.

Hausa, som hører til den tsjadiske grenen av den afroasiatiske språkfamilien, blir primært talt i Niger og Nigeria. Framstillingen nedenfor bygger primært på Newman (2000:597–614). I den standardiserte hausa-ortografien blir verken vokallengde eller tone markert. Her er skillet mellom korte og lange vokaler markert med enkel v. dobbel vokalbokstav. Toner er markert slik det er vanlig blant hausaforskere:

• H (høy tone) er ikke markert.
• L (lav tone) er markert med grav aksent, `.
• HL (fallende tone) er markert med sirkumfleks, ˆ.

Dette kan illustreres med ordet manòomân «bøndene», der første stavelse (ma) har høy tone, andre stavelse (noo) har lav tone og tredje stavelse (mân) har fallende tone. Den fallende tonen forekommer bare på stavelser som inneholder to moraer, slik at moraen kan ses på som den tonebærende enheten. Akkurat som i kantonesisk har alle stavelser tone, og det finnes ikke noe skille mellom trykksterke og trykksvake stavelser.

I hovedartikkelen hausas tonologi er det en drøfting av tonesandhi, tonestabilitet (toner overlever om resten av en stavelse faller bort og neddrift (i deklarative setninger på hausa faller den absolutte tonehøyden fra begynnelsen til slutten, og det skjer i så stor grad at en lav tone tidlig i setningen kan ha en høyere absolutt tonehøyde enn en høy tone sent i setningen.

Nizaa er et kamerunsk språk som hører til den bantoide grenen av benuekongo-språka, som er en gren av nigerkongo-språka. Nizaa skiller mellom H (høy), M (midtre) og L (lav) tone, som kan kombineres på elleve ulike måter i én enkel stavelse:

Nr.	Tone	Skrivemåte på lang vokal	Skrivemåte på kort vokal	Skrivemåte på vokal pluss konsonant	Eksempel
1	H	áá	á	ám	sír adj. «svart»
2	M	aa	a	am	ɓʉʉ s. «hode»
3	L	àà	à	àm	ɗùù s. «kanin»
4	HM	áa	a᷇	a᷇m	ɓo᷇w s. «hund»
5	HL	áà	â	âm	shwáà s. «sag»
6	MH	aá	a᷄	a᷄m	nge᷄gcún s. «stor krokodille»
7	ML	aà	a᷆	a᷆m	sa᷆m s. «lys»
8	LH	àá	ǎ	ǎm	dǐw s. «ansikt»
9	MHL	aâ	aˆ	amˆ	ɓʉʉ̂ s. «hodet»
10	LHM	ǎa	à ᷇	àm ᷇	ɓɔ̌ɔŋ s. «egg»
11	LHL	ǎà	a᷈	a᷈m	ɓɔ̌ɔ̀ŋ s. «egget»

Akkurat som i kantonesisk og hausa har alle stavelser i nizaa tone, og det fins ikke noe skille mellom trykksterke og trykksvake stavelser. I hovedartikkelen nizaas tonologi fins drøftinger av disse fenomenene:

1. Mobilitet. I nizaa er det svært vanlig at en tone på siste stavelse i et ord hopper over på første stavelse i det neste.
2. Flytende toner. Flere leksikalske toner inneholder toneelementer som ikke blir realisert i sitatformer, bare når ordene er kombinert med andre ord.
3. Tonale affiks. Nizaa danner bundet form av substantiv ved å legge til en L på slutten av ordet. Denne L-en kan oppfattes som et suffiks, men det er et suffiks som bare har tonale egenskaper, og ingen segmentale.
4. Nedsteg. (Engelsk downstep.) Dersom vi har to stavelser som følger etter hverandre, der den første har den leksikalske tonen HM og den andre har en leksikalsk tone som begynner med H (med eller uten noe etter), blir M borte fra den første stavelsen, mens H i den andre stavelsen blir ^!H. dvs. en lang H, dvs. en tone som ligger mellom H og M.

• Baker, Hugh & Ho Pui-Kei 2006. Teach yourself Cantonese. London: Hodder Education.
• Bruce, R. 1970. Teach yourself Cantonese. London: Teach Yourself Books.
• Chao, Yen Ren 1968. A grammar of spoken Chinese. 中国话的文法。Berkeley & Los Angeles: University of California Press.
• Duanmu, San 2009, Syllable structure. Oxford: Oxford University Press.
• Endresen, Rolf Theil 1992. La phonologie de la langue nizaa (nizɑɑ̀). Nordic Journal of African Studies, vol. 1, no. 1.
• Goldsmith, John 1976. Autosegmental Phonology. Ph. D. dissertation, MIT. (Utg. som nr. 11 i serien Outstanding dissertations in linguistics i 1979. New York : Garland Pub.)
• Kao, Diana L. 1971. Structure of the syllable in Cantonese. The Hague & Paris: Mouton.
• Newman, Paul 2000. The Hausa language. An encyclopedic reference grammar. New Haven & London: Yale University Press.
• Whitaker, K. P. K. & W. Simon 1958. 1200 Chinese basic characters. An adaption for students of Cantonese of W. Simon's National Language version. London: Lund Humphries.
• Yip, Moira (2002), Tone (Cambridge textbooks in linguistics.), Cambridge: Cambridge University Press 

• The World Atlas of Language Structures Online. Feature/Chapter 13: Tone.