Vestlandske hovedvei

Vestlandske hovedvei, senere Sørlandske hovedvei, var det opprinnelige navnet på hovedferdselsåren mellom Christiania og Stavanger. Hovedveien fra Stathelle til Stavanger ble opparbeidet første gang som kjørevei på begynnelsen av 1800-tallet. Den var planlagt og tilrettelagt for posten, embetsmenn og militærvesenet.

Tidlig på 1900-tallet skiftet veien navn til Sørlandske hovedvei, og i 1928 fikk den veinummeret riksvei 40. Hovedveien fulgte stort sett dagens stamveirute mellom Oslo og Flekkefjord, men mellom Flekkefjord og Stavanger fulgte den dagens fylkesvei 44 langs kysten og over Jæren. Denne ruten ble lagt over til dagens linje da europaveisystemet ble innført i Norge i 1965. I dag følger den opprinnelige ruten til Vestlandske hovedvei i grove trekk dagens E18 mellom Oslo og Kristiansand, E39 fra Kristiansand til Flekkefjord og fylkesvei 44 fra Flekkefjord til Stavanger. Lokalt ble veien mange steder kalt Postveien, som egentlig var navnet på den eldre rideveien gjennom det samme landskapet.^[1]

En del originale partier av Vestlandske hovedvei er godt bevart og er i dag merket som sykkel- og eller turvandringsveier. Deler av Vestlandske hovedvei er omtalt i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.

Se utdypende artikkel: Europavei 18s historie i Vestfold og Den Jarlsbergske hovedvei

Den eldste delen av veien gikk allerede på 1700-tallet fra hovedstaden gjennom Drammen og Vestfold langs Raet til Helgeroa i Brunlanes og ble kalt Raveien og het i offisielle former Den Jarlsbergske hovedvei.

I 1808 ble den første brua over Lågen ved Bommestad bygd.

I 1790 ble veien fra Larvik ført fram til Langangen og videre rundt Eidangerfjorden til Brevik med privilligert oversetting ved Brevikstrømmen til strandstedet Stathelle.

Videre vestover fra Stathelle til Stavanger var veien frem til 1800 gjennomgående av ridevei-standard. Bare på enkelte korte strekninger med stor lokaltrafikk var det kjørevei for hest og kjerre.

Omkring 1800 startet byggingen av Vestlandske hovedvei fra Stathelle langs kysten mot Kragerø (Sannidal) og videre mot Arendal og Kristiansand. Traseen ble stukket av generalveimester i Kristiansands stift (bispedømme) fra 1790, Bartolomeus Rummelhoff (1758–1839). Den opprinnelige veitraseen er utbedret og omlagt flere ganger. Men på noen strekninger følger fremdeles dagens E18 Rummelhoffs trasé. Vestlandske hovedvei sto ferdig som kjørevei fra Stathelle til Kristiansand i 1805, og det ble da montert en rekke milepæler i støpejern langs veien.

Georg Daniel Barth Johnson (1794–1872) var fra 1827 til 1841/42 konstituert veimester i Kristiansand stift (dagens Agder fylke). Hans viktigste oppgaver var knyttet til fortsettelse av veien vestover fra Kristiansand. Norges første hengebru, Bakke bru, ble konstruert av Johnson etter en studietur til England og tatt i bruk 1844. Johnson er også kjent for å ha skrevet en håndbok for veiingeniører.^[2]

Langs Vestlandske hovedvei var det skysstasjoner med passelige mellomrom. Skysstasjonene var gårder med oppgave å holde hester og å kunne losjere veifarende.^{[3] [4]}

Østre Angelstad er en fredet skyssgård i Holt ved Tvedestrand. Ellers nevnes følgende som skyssgårder i østre del av Agder: Østerholt i Gjerstad, Haugen i Gjerstad, Rød, seinere Akland i Søndeled, Songe i Holt, Goderstad i Holt, Brekka i Austre Moland, Arendal, Lerestveit i Øyestad, Hobbestad i Fjære, Dolholt i Landvik, Møglestu i Vestre Moland, Tveide i Birkenes og Åbål i Birkenes.^[5]

Vestlandske hovedvei var en kjørevei. Om de eldre partier av veien kan sies at de generelt lå høyt i terrenget. Dette har sin årsak i at veien i størst mulig grad skulle være selvdrenerende, og man unngikk derfor å legge veien gjennom landskapet der det var myr og vått lende. Vinterstid var forholdene helt annerledes, og oftest var tilfrosset vann langt å foretrekke for hestetransport.

Vinterstid var det ikke mulig å holde veien kjørbar, i stedet for vogn var det da slede man spente for hesten. Vinterstid med et snødekket og frosset landskap åpnet det seg også andre muligheter for framkommelige traseer. Der vann og bløte myrer stengte for kjøring sommerstid, ble det utmerket vintervei på islagte vann og tilfrosne myrer. Over lange strekninger kunne derfor atskilt sommervei og vintervei eksistere side om side. Vinterveiene etterlot ingen spor i landskapet. Hver vår, når snø og is smeltet, forsvant de.

Elveos unngikk man når traseen for vinterveien skulle legges. Der var isen mer usikker fordi vann var i bevegelse.

Kartverkets samling av historiske kart inneholder et militærkart fra rundt 1800 som viser sommer- og vinterveier i Arendalsdistriktet.

Østover fra Arendal kan vi ta med et eksempel på en dokumentert vinterveitrase som ble benyttet til inn på 1900-tallet. Kjørestranda på Langsæ stedet man kjørte ut på isen. Traseen gikk da mot nord, tvers over Langsævannet, over Tamburodden og ut på Longumvannet som man kunne følge østover til Longum og Nesheim. Så var det et stykke over land, forbi Askedal og Dalen ned til Molandsvannet som man kunne følge til Austre Moland kirke og videre Vojekilen til gården Voje.

Mens den gamle Postveien, en ridevei, hadde trasé et stykke fra sjøen og med dårlig forbindelse til byene Risør og Arendal skulle den nye hovedveien også ha god forbindelse til disse byene. Vestlandske hovedvei ble derfor lagt nedenom strandstedet Søndeled, der det var vannvei på fjorden ut til Risør, mens den gamle rideveien fra Gjerstad til Akland fulgte en trasé som ligger nær dagens motorvei, E18.

Fra Søndeled gikk veien til Rød innerst i Sørfjorden langs den traseen som i dag er Rødsveien.

Fra Vinterkjær gikk veien over et høydedrag der toppen har navnet Brurknappen. På sørsiden gikk det bratt ned og her er veien fint oppmurt og synlig fra E18, rett sør for tunnelen på dagens E18 forbi Vinterkjær. Veien krysser et mindre sidevassdrag ved Svarthøl og fortsetter over ei lita hei til gården Røysland som er den vestligste gården i dagens Risør kommune (tidligere Søndeled kommune). Langs denne etappen ved bruket Øylandsdal en milepæl av støpejern fra 1805 og forteller at her var det 10 Miil fra Christiansand. Røyslandsveien er dagens navn på deler av denne parsellen.

Gården Østre Angelstad i Holt i Tvedestrand kommune var skysstasjon ved Vestlandske hovedvei, og våningshuset på gården er i dag fredet. Fra Angelstad ble det skysset vestover til Brekka i Østre Moland.

Veien krysset Storelva ved Fosstveit, og Fosstveit bro var bygd som en del av hovedveien og er i dag fredet som kulturminne.

Fra Fianesvingen i Holt gikk veien forbi Holt kirke før den fortsatte mot vest omtrent der fylkesvei 421 går i dag, forbi Haslestad og Voje til Brekka ved Austre Moland kirke. Så fortsatte den eldste traseen mot vest i en trasé som lå høyt i landskapet, forbi gårdene Holtebekk og Engelstjønn, over et flatt parti der tettstedet Longum er i dag, og opp bakken mot gårdene på Øvre Longum, videre forbi Frednes og Torsbudalen før veien fortsatt i bru over Langsævannet ved Langsæ gård. Veien gikk gjennom Håvet til Blødekjær.

Vinterveien fra Voje til Arendal fulgte en helt annen rute. Fra Haslestad og Voje førte veien ut på Molandsvannet i Vojekilen (Vågskilen), og veien gikk da like forbi Austre Moland kirke og videre til Holtebekk-kilen i vannets sørvestre ende. Så fortsatte ferden over land et kort stykke til Øvre Longumvannet, og isveien førte til Tamburodden i Longumvannets sørlige ende. Så krysset man Longumvannet og kjørte over isen til Kjørestranda, stedet der vinterveien gikk på land.

Fra Kjørestranda krysset veien over Barbuelva i bru for så å fortsette forbi Langsæ gård og gjennom Hovet til Blødekjær.

Vestover fra Arendal fulgte Vestlandske hovedvei på 1800-tallet en indre linje gjennom Øyestad. Fra Blødekjær tok veien opp Springklev og over Kloppene, for så å passere Torbjørnsbu gård og Solberg gård og Solberg gruver før den fortsatte igjennom Åsbieskogen ved Stoa, og krysset Lillelv ved Naude bro. Herfra fortsatte veien mot Helle og Øyestad kirke. Veien krysset Nidelva (Agder) ved Strubro; her har det vært bru siden 1500-tallet. Traseen videre til Fjære kirke passerte Bjørnetrø, fortsatte på vestsiden av innsjøen Temse og forbi Bringsvær. Denne veien lå høyt i terrenget.

Midt på 1800-tallet ble den indre linje mellom Arendal og Grimstad flyttet til østsiden av Temse. Omsider fikk veien også en ytre linje over Hisøy, og på 1900-tallet ble dette hovedtraseen etter at Strømsbuveien var blitt hovedgate mot vest fra Arendal sentrum, over Strømbrua til Hisøy, og videre over Nedenes til Fevik. Vestover fra Fevik fulgte veien toppen av raet mot Vik-krysset, der ytre og indre linje møttes, og videre mot Fjære kirke.

Også vestover fra Arendal kunne man vinterstid følge en alternativ trasé som fulgte Nidelva fra byen til Rygene.

I dagens Grimstad kommune gikk Vestlandske hovedvei forbi Fjære kirke og fulgte raet vestover forbi Dømmesmoen, i dag identisk med Fylkesvei 3600. Ved Roresanden tok veien ned Sandkleiva, passerte Landvik prestegård og fortsatte vestover gjennom Landvik.

På Landvik prestegård, like ved Sandkleiva, står en autentisk milepæl i støpejern fra 1805 på opprinnelig plassering ved den gamle veitraseen. Den har innstøpt tekst: «Fra Christiansand 5 Miil Anno 1805». Milepælen ble restaurert i 2013.

Vestlandske hovedvei følger traseen til den gamle Kongevegen mellom Dolholt i Grimstad og Kaldvell i Lillesand. Den ble bygget omkring 1790 og var hovedvei frem til 1905. Den er 8 km lang og ble gjenåpnet som turvei i 1994. Eineid bro over Reddalskanalen er bygd opp igjen som den engang var, og det er informasjonstavler langs veien. Det meste av Vestlandske hovedvei er stengt for motorisert ferdsel og er mye brukt som sykkelrute mellom Grimstad og Lillesand.^[6]

Vestlandske hovedvei fulgte så Kaldvellfjorden til Helldal, og derfra Heldalsveien, i dag fylkevei 3674, til Lillesand sentrum og videre Storgata. Ved enden av Storgata tok veien til høyre i retning mot Vestre Moland kirke.

Den neste etappen vestover kan se ut som en omvei. Men det var en nødvendig omvei. Her skal Tofdalsfjorden og to store elver forseres.

Fra Lillesand gikk Vestlandske hovedvei til Birkenes og derfra sørover langs Tovdalselva. Vestlandske hovedvei fulgte ei rute som i grove trekk tilsvarer dagens Fylkesvei 402 Lillesand - Birkeland, Riksvei 41 Birkeland - Ryen, Fylkesvei 453 Ryen - Ålefjær, Fylkesvei 452 Ålefjær - Vollevannet og Østerveien fra Vollevannet via Lundsbroa til Kvadraturen.

Hovedpostruta fra Oslo til Stavanger ble opprettet i 1653, og i begynnelsen fulgte den kysten via Kjos i Vågsbygd over Langenes til Tangvall i Søgne. Denne traseen er i dag en del av turistveien som kalles Nordsjøveien. Denne traseen hadde mange bratte bakker og svinger og var vanskelig å trafikkere. I 1741 ble derfor en sti over Groheia tatt i bruk av postførerne. I Kristiansand ble veien kalt Gamle Mandalsvei. På Greipstadsiden blir den kalt Gamle byvei. I 1790-årene ble det bygget kjørevei over heia.

Gamle Mandalsvei fra Krossen i Kristiansand til Farvannet ved Brennåsen er i hovedsak bilfri og fremstår som en naturskjønn, historisk veistrekning. Den har sitt løp fra Krossen skole, gjennom boligområdet i Suldalen, langs Grotjønn (29 moh) opp til Kvislevann (125 moh) og ned til Farvannet (24 moh). Veien er del av Nasjonal sykkelrute 1, og ligger i et område fullt av turløyper. En avstikker til fjelltoppen Gråmannen fører forbi en jettegryte som er nesten to meter i diameter og tre meter dyp. Veien er barnevandringsvei.

Dagens trasé langs Grotjønn ble anlagt i 1880-årene, da vannet ble demmet opp. Det meste av den gamle traseen står under vann, men er synlig på enkelte steder. Etter Grotjønn er det en bratt motbakke kalt Røverkleiva. Det er flere historier om landeveisrøvere langs denne veistrekningen. De mest kjente landeveisrøverne var Grimsbrødrene. De hadde tilhold under Tjuvhelleren bak Gråmannen.

Veien går videre over Kjerrane, en tidligere gård som nå har matrikkelnummer 200 til Gamle Mandalsvei. Vestover er veien asfaltert til Kjerrane, men er smal og svingete, og ved Kjerrane er den stengt med bom. Veien har sitt høyeste punkt ved Kvislevann, 125 moh, før det går relativt bratt utfor ned til Farvannet i tidligere Songdalen kommune, hvor den møter dagens E39-trasé.^[7]

Vestover fra Mandal følger veien stort sett E39 fram til Vestre Skogsfjord der den tar av mot Sjølingstad, som fylkesvei 3998, og kommer inn på E39 igjen ved Trædal. Etter rundt 1 kilometer går traseen over i Peder Claussøns vei ned til Vigeland sentrum. Videre vestover følger veien stort sett E39 og fylkesvei 4214 fram til Udland der traseen går over Osestad, den krysset nåværende E39, og den kan nå følges som gårdsvei ned til Ladberget på østsiden av Lenefjorden. Herfra gikk den nordover inn på traseen til E39. Ved Lene tar den gamle veien av sørover på vestsiden av Lenefjorden, som fylkesvei 4066. Denne går stort sett i traseen til Vestlandske hovedvei fram til Alleen i Lyngdal.

Vestover fra Alleen gikk veien til Dragedal og nåværende fylkesvei 4091 over Tjomsland og Opofte til den møter fylkesvei 465; veien mellom Kvinesdal og Farsund. Herfra går Vestlandske hovedvei videre nordover som gårdsvei gjennom Hegdalen til Rørvik-gårdene som ligger om lag 190 moh. Fra Rørvikgårdene går veien i fem slynger bratt nedover til fergeleiet ved Fedafjorden. Herfra var det ferje over til Feda, hvor trafikken gikk i land ved Feda kirke og fortsatte et kort stykke langs Fedaelva, før veien tok over elva og oppover mot Lindland.

Vest for Flekkefjord, mellom Lavoll og Flikkeid, skulle veien føres over et eid der det høyeste partiet ligger på 179 moh. Her er tre generasjoner vei synlig, og denne lokaliteten omtales i den nasjonal verneplanen som Lavoll–Flikkeid veimiljø. Veimiljøet ble fredet i 2009.

Eldst er rideveien, postveien, fra om lag 1650. Den er synlig som en sti, men er brutt av nyere veianlegg. Kjøreveiene fra 1800-tallet er bygd som Vestlandske hovedvei. Veien fra 1842 er anlagt med bratt stigning etter fransk prinsipp og høye natursteinsmurer i forkant. En forbedret kjørevei med jevn stigning ble anlagt som chaussé i 1886. Denne veien følger i stor grad landskapet i kurvatur og er stadig i bruk som lokalvei.

I Sira, krysset Vestlandske hovedvei Siraelva. Her ble landets første hengebro, Bakke bru, åpnet for trafikk i 1844. Derfra fortsatte veien vestover over Tronåsen, hvor en passerte fylkesgrensa mellom Agder og Rogaland. Veien kom ned ved Lundevatnet i Lund kommune.

Veien over Tronåsen var et av de vanskelige partiene på Vestlandske hovedvei, og i 1945 ble hovedveien lagt langs Lundevatnet. Den gamle veien over Tronåsen regnes i dag som et kulturminne, og er åpen i sommersesongen. Den er da enveiskjørt østover fra Lundevatnet til toppen av åsen.

Fylkesgrensa mellom Agder og Rogaland er markert med et skilt i støpejern.^[8]

Der Vestlandske hovedvei nærmer seg Egersund fra gården Kjelland krysser veien Slettebøelva på Sokkatjønn bru, som i dag er et kulturminne en kan kjøre over inn mot en rasteplass. Nå nærmer vi oss gården Slettebø.

Gamle Vestlanske hovedvei går vestover mellom Hegrestad ved Hellvik i Eigersund kommune og Ogna i Hå kommune. Den ble påbegynt i 1789 og ferdig i 1840,^[9] og er 7,2 km lang. Veien går i et kupert fjellandskap og har bakker med bratt stigning. Det var den første veien som ble bygd med tanke på hjulredskaper i Rogaland. Den er i dag en del av sykkelruta Nordsjøruta, og det er informasjonstavler langs veien.^[10]

Fra Ogna går veien videre stort sett i samme trasé som eksisterende fylkesvei 44 fram til Bryne. Gjennom sentrum går den som Reeveien og Tinghaugvegen opp forbi fornminnene på Tinghaug. Videre nordover som Postvegen til den krysser fylkesvei 44 rett sør for Øksnevad. Her går den over Figgjo på Skjæveland gamle bru. Veien fortsetter videre i fylkesvei 44, og som Jærvegen gjennom Sandnes sentrum til Lura. Herfra går den som Gamleveien vest for Lurahammaren inn i Stavanger. Herfra kalles den Gamle Forusveien, videre opp på vestsiden av Gauselskogen som Sølvspennevegen, og ut på Boganesveien inn til Stavanger sentrum.

Litt etter litt ble hovedveien modernisert. Bit for bit ble omlagt til nye traseer. På 1920-tallet skiftet veien navn til Sørlandske hovedvei, og seinere igjen til E18. I 1923 ble veien omlagt på strekningen fra fylkesgrensa mot Telemark til Østerholt; Østerholt - Harsund-ferja - Fiane - Homme fram til 1869 (da vegen ble omlagt til å gå om Sunde bru), Vormeli - Rød fram til 1869 (da vegen ble omlagt til å gå om Aklandsskjæringa), Øylandsdal - Timmeråskleiva - Røyseland fram til 1850 (da vegen ble omlagt til å gå om Svarthøl), Vinterkjerr - Øylandsdal - Svarthøl - Røyseland - Songe fram til 1881 (da vegen ble omlagt til å gå om Haukedal), Fosstveit bru - Gliddi - Fiane fram til 1867 (da vegen ble omlagt til å gå om Amtmannssvingen), Fiane - Holt fram til 1867 (da vegen ble omlagt til å gå om Langetveit), Brekka - Engelstjenn - Nesheim fram til 1867 (da vegen ble omlagt til å gå om Dalen), gjennom Longum fram til 1858 (da vegen ble omlagt til å gå langs vanna), Langsæ - Solberg - Asdal fram til 1868 (da vegen ble omlagt til å gå om Arendal), Strubru - Håbbestad - Bringsvær fram til 1881 (da vegen ble omlagt til å gå om Hisøya og Fevik), omlegging ved Eineidkanalen 1877, Storemyråsen - Tyssekil fram til 1845 (da vegen ble omlagt til å gå om Østre Tyssekiltjenn), Dolholt - Eineidkanalen - Storemyråsen - Østre Tyssekiltjenn - Tyssekil - Kaldvell fram til 1901 (da vegen blei omlagt til å gå om Hombor), Kaldvell bru (trebru bygd 1801, steinhvelvbru bygd 1840 og trebru bygd 1895, i bruk fram til 1901), Tveide - Varpelia fram til 1869 (da vegen ble omlagt til å gå om Birkeland) og Åbål-ferja fram til 1863 (da vegen ble omlagt til å gå om Bubruna).^[11]

Ole Johnsen Næsset reiste i 1822 fra Laudal i vestre Agder til hovedstaden for å møte som stortingsrepresentant i hovedstaden. En slik reise innebar fysiske utfordringer og store utgifter til skyss, brupasseringer, ferjer og andre befordringsmidler.^[12] Laudal er i Marnardal; Ole Johnsen kunne valgt å reise til Mandal og tatt sjøveien østover. Men det ville vært usikkert; en reise basert på tilfeldige seilskip; dette var før kystruteskipene kom i drift. Han leier derfor en hest («å leie sadel» står det i hans «reiseregning») og rir til Kristiansand. På Lømsland i Tveit leier han en hestekjerre og betaler «bropenger» på 6 skilling for å komme over Tovdalselva. Herfra følger han Vestlandske hovedvei østover. Neste stopp er skysstasjonen på Tveide i Birkenes; her betaler han 8 skilling i «færgepenge». Han passerer Lofthus ved Lillesand, Landvik og Bringsvær i Grimstad, Væding i Øyestad og Blødekjær i Arendal. Han er innom Brekka i Østre Moland og Østre Angelstad i Holt. Hit kjører han med leid hest og kjerre, men fra Angelstad leier han karjol. Rød i Søndeled og Holte i Gjerstad, her må han igjen betale for ferje. Også i Telemark og Vestfold er det ferjepenger og bompenger å betale. Det blir en kostbar reise; den kommer på nærmere 100 spesidaler tur-retur Agder–Christiania langs Vestlandske hovedvei. Omregnet til 2016-kroner tilsvarer beløpet om lag 20 000 kroner.^[13]

• Johannes B. Irgens: Omkring Vestlandske hovedveg.NB digitalbib Utgitt av Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrand. 1978.
• Vestlandske Hovedvei. Strekningen Kaldvell–Dolholt. Utgitt av Økomuseum Skagerrak. Arendal 1993.
• Georg Daniel Barth Johnson: Haandbog for veiofficianter. 1839.
• Hans Seland og Georg Daniel Barth Johnson: Haandbog for veiofficianter – en norsk veimesters rundreise til Storbritannia og enda lenger anno 1838. 2013.
• Rogan, Bjarne (1986). Det gamle skysstellet. Samlaget. ISBN 8252127592. 

• (no) «Vestlandske hovedvei». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
• Om veimester Johnson på http://www.commentum.no
• Nasjonal verneplan for veier, bruer og veirelaterte kulturminner Arkivert 31. desember 2013 hos Wayback Machine.