Ryvingen fyr

Ryvingen fyr
Ryvingen fyr sett fra vest. Foto: Philip Gabrielsen
Kommune		Lindesnes
Fyrlistenummer		079000
Fyrtårn
Fyrlys
Lyskarakter		Fl(4) W 40s
Status
Ryvingen fyr 57°58′05″N 7°29′30″Ø

Ryvingen fyr er Norges sydligste fyr, beliggende på øya Ryvingen i Lindesnes kommune. Låven er i noen tilfeller brukt som navn på øya, men Låven er det høyeste punktet, der varden står. Første fyr ble reist i 1867, deretter kom et nytt fyrtårn i 1897, som ble det første, elektriske fyr i Norge. Dette siste står i dag, og er 22,5 meter høyt. Fyret har vært automatisert siden 2002.

En voksende handelstrafikk med gode vilkår på midten av attenhundretallet skapte fundament for økt satsing på trygghet til havs. I 1865 ble det foreslått bygging av fyr sør for Mandal, og to år senere så man det første fyret stå klart. Det første lyset – hvitt med rødt blink hvert hele minutt – ble tent 20. oktober, ved hjelp av en oljebrenner med veke og skorstein i glass. Konstruksjonen var enkel, en hytte i tre bar fyrlykten på taket.

I de tidlige dager var fyret bemannet av fyrvokteren og deler av hans familie, om han hadde noen. En fyrbøter var også nødvendig for driften, og ble etter sannsynlighet leid inn av fyrvokteren selv med de midler han fikk for å drive fyret. Natten til den 23. mars 1887 forliste 27 hvalfangere fra hvalfangstskipet Vardöhus utenfor fyret.

Voksende skipstrafikk kom til å stille krav om bedre fyrlykt, og innen 1897 ble det bestemt at et fyr i støpejern skulle bygges der det gamle trefyret stod. De teknologiske framskrittene som var gjort hadde på kort tid blitt mange, og Ryvingen ble høyt prioritert. Oppslutning om fyret førte til at det ble det første med elektrisk lykt, og blant de første med såkalt lynblinkapparat.

En dampmaskin som produserte elektrisitet til fyrlykten ble installert i fyret, med stor forbrenning av kull. Da det ble tent første gang, 25. august 1897, var det det nest sterkeste fyrlyset i verden, med blink på 34 millioner normallys (303 000 hefnerlys, ca. 272 000 candela). Lyset som står i dag er betraktelig svakere. Reaksjonene på det sterke lyset lot ikke vente på seg, og fiskere fra Skagerrakskysten er sagt å ha klaget til Stortinget om forholdene, som de mente ville skremme bort fugl og fisk. I avisen Lindesnes fra de dager er det skrevet:

De blaalige, skarpe lysglimt viser sig omtrent som lyn, og lyser ind på husvæggene i Mandal og flimrer langt ind over fjeldene.Taageluren, som for en tid siden blev prøvet, skræmte folk adskilligt, nogle troede det var oksebrøl, os forekom lyden at ligne løvens brøl.

Mange mennesker måtte søke husvære ute på øyen når arbeidsmengden tiltok, og flere ble ansatt. Hele familier levde ofte på øya, gjerne med guvernanter til å passe barn som skulle få undervisning, enten i Mandal by eller som fant sted på fyret. På det meste skal det ha bodd 34-36 mennesker på Ryvingen, med sosiale hierarkier hvor fyrmesteren, som gjerne var fintfolk, stod øverst. Til dels fruktbare jordlapper og husdyr var også å finne ute på øya, med fordeling som bar preg av sosial status gjennom ansiennitet o.l.

Den første verdenskrig forårsaket en mangel på kull, som igjen førte til innskjerpinger på en rekke fyr. På kalde vinternetter kunne forbruket av kull for oppvarming av dampkjelene komme opp i 900 kg, forståelig nok ble denne praksisen umulig da prisene steg. Fra 1917 fram til 1921 ble det ikke brukt elektrisitet ved fyret, man brukte i stedet oljelamper. Etter dette tok man i bruk gass, hvilket forble praksis en del tiår fram i tiden. Ikke relatert til dette er hendelsen hvor et russisk skip gikk på land like i nærheten på vinterstid; mannskapet kom seg til fyrtårnet og reddet seg.

Under den andre verdenskrig kom denne delen av Norge raskt under okkupasjon, og fyrtårnet ble tatt i bruk av den tyske okkupasjonsmakten. Fyret var som regel aldri slått på uten at melding hadde blitt gitt fra havnesjefen i Kristiansand, da som oftest i de tilfeller tyske konvoier skulle forbi. Fyret var bemannet av 20 tyske soldater i løpet av krigen. Det var 26 tyske soldater.

Det skulle komme til skuddveksling ved Ryvingen fyr den 14. februar 1943, som skulle vare fra 23:00 til nærmere 00:20. Noen kilder hevder dette var et forsøk på et alliert raid mot en radar som hadde blitt satt opp på øya (som ikke ble tatt ned før mange tiår senere). En annen teori hevder det var to lokale fiskebåter brukt til transport som, uten å ha meldt ifra til den tyske kommandoen, hadde nærmet seg fyret to ganger, delvis på grunn av en misforståelse. Det kom ikke til personskade under denne hendelsen. (Dokumentasjon/kilde?)

På Ryvingen ble det seint en kveld ettervinteren 1943 gjennomført raid, 12 kommandosoldatar gikk i land for å fjerne en peilestasjon og støykilde for radiotrafikken mot Storbritannia. Det lyktes. De sivile måtte flykte ned i kjelleren for å søke dekning mot skytinga som oppsto utover kvelden og natta.^[1] I en seinere samtale med fyrmesteren på Ryvingen den gangen, fortalte han at tyskeren hadde presentert skytingen som et resultat av en noe vill fest de hadde og at en hadde blitt skadet av vådeskudd. Da media kontaktet fyrmesteren om at det gikk rykte om et raid, måtte han avkrefte det ut fra den fortelling han hadde fått av okkupasjonsmakta. Sjøl hadde fyrmesteren og de andre sivile, søkt dekning i kjeller og kunne ikke være øyenvitner til hva som hendte. Det kom flere dekkhistorier.

Utdrag fra artiklene i Lindesnes Avis: Marinebåten ble slept (fram og tilbake) over Nordsjøen av en jager til opp mot Norskekysten. Den gikk så videre for egen maskin via Landøy til Færøy der de stoppa motorene og gikk over til bruk av batteri. Det var snø på øyene og is på sjøen. Ved Færøy ga sjefen en siste formaning om oppdraget. De lurte seg inn på havna på Ryvingen i mørke mens lyskasteren pekte mot vest, kommandosoldatene hoppa i land. Men så ble de fanget opp av lyskasteren fra toppen av fjellet da lyset fra den kom tilbake og «da brøt helvete løst» med vill skyting, heter det i Lindesnes Avis (17. og 22. oktober 1945).

Det var 12 kommandosoldater som hoppa i land. De hadde opplysning om at det skulle være 28 tyskere stasjonert på Ryvingen, noe de mente de skulle kunne ta kontroll over. De regna med at de norske søkte dekning i kjelleren eller tårnet slik at det ikke var stor fare for at noen av de ville «stryke med», som det heter i artikkelen.

I avisreferatet går det fram at de tok tre fanger som ble ført om bord med bind for øynene.

På samme turen ble det satt i land 2 etterretningsfolk på Omland med radio og sender. De brukte  dekknavn. Båten var også innom Skjernøy og ventet der i to timer på oppdragsfolk.

Marinbåten som ble brukt var på 60 fot, vanlig fart 42 knop, maks fart 50 knop. Den gikk med 15 knop innaskjærs. 

Ved omlegging til ren elektrisk drift i 1957 mistet fyret noe av sin lyskraft, men var fortsatt regnet som meget kraftig. Bemanning fantes fortsatt etter krigen, men etter omleggingen ble stasjonen til et tørnfyr – det vil si at fyrvokteren ikke bemanner fyret hele tiden, men har uker på og uker av fyret. Telegrafstasjonene ble byttet ut på syttitallet i favør av VHF radiolinje, og i 1988 ble en strømkabel lagt til øyen som tillot bruk av hovedaggregatet som kun reserve. I 2002 mistet Ryvingen fyr bemanningen sin, og det er nå automatisert.

• Losskøyta Ryvingen er oppkalt etter fyret.

• (en) Ryvingen fyr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Hjemmeside satt opp av lokale
• Norgesdokumentasjons side om fyret
• Kjentmanns historie om fyret
• Teori som sår tvil om teorien om alliert angrep på fyret
• Norgesdokumentasjons sider, omhandler tysk aktivitet Arkivert 26. februar 2007 hos Wayback Machine.
• (no) «Ryvingen fyr». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.