Revisjonisme

Revisjonisme er et ord som i marxismen brukes om ideer, prinsipper og lære som vesentlig endrer eller ugyldiggjør grunnleggende premisser for marxistisk teori og virksomhet, for eksempel klassekamp og revolusjon.

Det brukes av mange forskjellige fraksjoner, og typisk med negativ verdi om andre, svært sjelden som en selvbeskrivelse. Antirevisjonisme benyttes også noen ganger som en generell selvbetegnelse av motstandere av det man til enhver tid forstår under revisjonisme.

I likhet med marxismen selv har det historisk hersket mye uenighet og kontrovers omkring revisjonismens former og innhold,^[1][2] og avtegner konfliktlinjer som også i dag fortsetter å gjøre seg gjeldende på den radikale venstresiden innen både norsk og internasjonal arbeiderbevegelse, politikk og akademia.^[3][4][5]

Historisk skriver revisjonismedebatten seg i første omgang fra striden omkring Eduard Bernsteins ideer slik disse ble lagt fram i en rekke brev til drøfting i Tysklands sosialdemokratiske partis (SPD) kongress i Stuttgart i 1898. Bernsteins brev, som han senere sammenfattet og ga ut i bokform under tittelen Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver (1899),^[6] skapte omfattende debatt både i og utenfor SPD, og kom siden til å markere det avgjørende politiske bruddet mellom kommunister og sosialdemokrater.^[7]

Skjønt Bernstein gjennom en årrekke hadde vært en svoren og uttalt tilhenger av marxismen, forfattet han i perioden 1896 til 1898 en lengre artikkelserie i avisen Neue Zeit under tittelen «Sosialismens problem», hvor han på foregitt marxistisk grunnlag gikk til angrep på en rekke av Karl Marx og Friedrich Engels’ grunnpostulater, særlig knyttet kapitalismens utvikling og proletariatets maktovertakelse, som han hevdet hadde blitt utdatert.^[8][9]

Bernsteins kongstanke var at proletariatet kunne komme til makt gjennom gradvise reformer, uten å avskaffe kapitalismen gjennom revolusjon, noe han anså som «blanquisme».^[10] Det bidro dessuten ikke til å dempe kontroversene at Bernstein presenterte sine teorier som en sømløs videreføring av Marx’ og Engels’ teorier, snarere enn en avvisning av dem. Engels’ svar var imidlertid kontant, da han i 1895 fikk kjennskap til at Bernstein og partifelle Karl Kautsky hadde påtatt seg å nyutgi Marx’ Klassekampen i Frankrike 1848–1850,^[11] og hvor Marx og han selv ble framstilt som om de forfektet en fredelig vei til sosialismen:

Til min store overraskelse ser jeg i dagens Vorwärts! et utdrag fra min «Introduksjon», trykket uten min kjennskap og klippet på en slik måte at jeg fremstår som en fredelig tilbeder av legalitet quand même [for enhver pris]. Dess bedre da at hele denne greia nå kommer ut i Neue Zeit, slik at dette skammelige inntrykket vil bli fjernet. Jeg skal gi Liebknecht en grundig omgang, samt hvem enn det nå er som har gitt ham anledning til å feilaktig fremstille min oppfatning uten å si så mye som et ord om det til meg.^[12][13]

Helt siden opprettelsen av det tyske sosialistpartiet hadde Marx og Engels ført kompromissløs kamp mot opportunistiske og kapitulasjonistiske (defaitistiske) tendenser innen partiet og den sosialistisk pressen. Imidlertid er det først i forbindelse med Stuttgart-kongressen i 1898 at disse spørsmålene for alvor kommer på dagsordenen i SPD, nå med direkte henvisning til Bernsteins foreslåtte revisjon av marxismen.

Blant de skarpeste og mest toneangivende kritikerne av Bernstein og revisjonismen var Rosa Luxemburg. Luxemburg betraktet revisjonismen som opportunismen i dens mest renskårne form, som etter sine utallige politiske nederlag, og til tross for sin iboende fiendtlige holdning til teori, omsider hadde skiftet strategi og funnet sitt vitenskapelige fundament i Bernsteins bøker og artikler.^[14]

To andre stemmer som tidlig engasjerte seg i debatten, var de russiske marxistene Georgi Plekhanov og Vladimir Lenin. Gjennom 1898 forfattet Plekhanov en lengre artikkelserie i Die Neue Zeit under tittelen «En kritikk av våre kritikere», hvor han blant annet kritiserer Bernsteins revisjon for å være en simpel videreføring av Conrad Schmidts nykantianske filosofi.^[15][16] Lenins oppfatning av revisjonismen var nokså sammenfallende med Plekhanovs og Luxemburgs, men understreket samtidig at ideologisk kamp til syvende og sist var klassekamp: «Den ideologiske kampen som den revolusjonære marxismen førte mot revisjonismen ved slutten av attenhundretallet, er bare forspillet til de store revolusjonære slaga som proletariatet står foran.»^[17]

En erkjennelsesteoretisk retning kjent under navnet empiriokritisisme gjorde rundt århundreskiftet det som av Lenin og andre ble oppfattet som ytterligere, nå filosofisk orienterte revisjonistiske framstøt.

Empiriokritisismen var en positivistisk og radikalt empiristisk filosofi utviklet av Richard Avenarius i Zürich, som også bolsjeviker som Lunatsjarski som bodde i samme by, både studerte hos og ble påvirket av, og av Ernst Mach i Wien (til dennes elever hørte også Friedrich Adler). Tilhengerne av empiriokritisismen postulerte framfor alt at det ikke går noe skille mellom indre og ytre erfaringsinnhold, og i så henseende mellom subjekt og objekt – at vitenskapen derfor har å sammenfatte (tenke) erfaringsinnholdet med «minst mulig kraftoppbydelse» – og avviste dermed både metafysikk og materialistisk erkjennelsesteori (av videre grunner også atomfysikk).^{[trenger referanse]} Retningen skulle siden bli forsøkt fusjonert med marxismen av Alexander Bogdanov gjennom hans trebindsverk Empiriomonisme (1904-1906).

I boken Materialismen og empiriokritisismen: Kritiske merknader til en reaksjonær filosofi (1909)^[18] kom Lenins svar til Bogdanov og empiriokritikerne, etter studier og et lengre eksilopphold i Geneve. Lenin anklager her Mach og Avenarius for idealisme og solipsistisk tenkning, en tenkning han hevdet sto i diametral motsetning til marxismens dialektiske materialisme. Bogdanovs «empiriokritiske utvikling» av marxismen avviste han like kategorisk.^[19] Materialismen og empiriokritisismen har siden høstet en omfattende mottakelseshistorie, og har blitt nøye studert og kommentert av både marxister og ikke-marxister.^[20]

Ettersom den ideologiske kampen om marxismens innhold tilspisset seg, og ettersom sensuren og overvåkingen utenfra tiltok (se eks. Preußische Geheimpolizei og Okhrana), ble det snart klart at uenighetene på teoriens område også måtte få følger for dens anvendelse på det praktiske. Tyngdepunktet i kampen ble forskjøvet fra den mer åpne, offentlige sfæren til mer lukkede kriker og kroker i form av fraksjonskamp, særlig knyttet til spørsmål om partiorganisering og politisk program.

Tydeligst kom dette til uttrykk i splittelsen mellom de to hovedretningene i Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet i 1903, kjent som mensjevikene og bolsjevikene, og i de senere kampene mellom bolsjevikfløyen under Stalins ledelse og opposisjonsfløyen ledet av Trotskij. Også i Det norske arbeiderpartiet oppsto lignende fraksjonskamper og splittelser, ikke minst forbundet med spørsmål om medlemskap i Komintern (se Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918–1923), hvilket i 1923 munnet ut i at den Komintern-vennlige fløyen i partiet brøt ut og stiftet Norges Kommunistiske Parti.^[21] Imidlertid klarte verken DNA eller NKP å hamle opp med fraksjonismen i egne rekker og konsolidere seg på bolsjevikisk og antirevisjonistisk grunnlag, slik deres søsterparti i Sovjet gjorde det.^[22][23]

Mens den bolsjevikiske og antirevisjonistiske posisjonen vant den ideologiske kampen mot revisjonismen, skulle de revisjonistiske oppfatningene likevel slå dype røtter innen partiledelse såvel som funksjonærsjikt i den internasjonale arbeiderbevegelsen, noe som viste seg tydelig ved utbruddet av første verdenskrig i form av utbredt samarbeid mellom sosialdemokratene og de keiserlige regjeringene, både i Tyskland og i Russland. Samtidig bidro både Oktoberrevolusjonen i 1917 og de turbulente mellomkrigsårene til å svekke de revisjonistiske posisjonene ytterligere, og viste at Marx og Engels neppe var så utdatert som revisjonistene hevdet.^[8]

Således tillegges revisjonismen sterk innflytelse på grunnleggingen av de moderne sosialdemokratiske partiene, både hva gjelder teori og praktisk politikk (se eks. austromarxisme, venstrekommunisme og eurokommunisme).^[24][25] Likeså har den filosofiske kritikken av revisjonismens «utvanning» og «ufarliggjøring» av marxistisk teori vært avgjørende både for utviklingen av de moderne kommunistiske partiene såvel som i videreutviklingen av den marxistiske teorien selv, i form av marxisme-leninisme og senere marxisme-leninisme-maoisme.^[26][27]

Gjennom 1960-årene ble den antirevisjonistiske posisjonen ytterligere popularisert i opposisjon til de liberalistiske reformene i Sovjetunionen i kjølvannet av Nikita Khrusjtsjov, gjennom det som innen den internasjonale kommunistiske bevegelsen gjerne omtales som «Den store polemikken» mellom Kina og Soviet.^[29]

Bakgrunnen for den store polemikken var en tale holdt av Khrusjtsjov på et hemmelig møte under Sovjetunionens kommunistpartis (SUKP) partikongress i 1956, og som noen måneder senere ble lekket til New York Times. Khrusjtsjov rettet her ikke bare kraftige angrep mot ledelsen under Josef Stalin, men hevdet videre at endringer i den verdenspolitiske situasjonen medførte at sameksistens med kapitalismen og en «fredens vei til sosialismen» nå var blitt mulig. Mens han innrømmet nødvendigheten av bruk av revolusjonær vold under Oktoberrevolusjonen, mente han at arbeiderklassen nå kunne komme til makt gjennom parlamentarisk representasjon.^[30]

Kort tid etter utga Det kinesiske kommunistpartis (KKP) politbyrå en serie uttalelser om SUKPs kongress, hvor de blant annet forsvarte Stalin, og framholdt nødvendigheten av proletariatets diktatur og revolusjonær, antiimperialistisk kamp fra proletariatets side for å sikre seg makt. I juni 1963 brøt polemikken for fullt ut i den internasjonale offentligheten, da KKP etter henvendelse fra SUKP publiserte et over 100 sider langt svar med tittelen «Et forslag vedrørende den generelle linjen i den internasjonale kommunistbevegelsen».^[31] I brevet retter KKP skarp kritikk av SUKPs politikk, som de karakteriserer som revisjonisme og et svik mot marxismen-leninismen.

Det politiske bruddet mellom SUKP og KKP ble endelig beseglet året etter, da de såkalte Moskva-samtalene om mulighet for gjenforening mellom partiene havarerte.^[30] Forholdet mellom KKP og SUKP var og ble uforsonlig, og munnet ut i en rekke større og mindre væpnede sammenstøt gjennom 1960-årene. Bruddet toppet seg i grensekonflikten mellom Kina og Sovjet i 1969, en hendelse som for ettertiden kom til å markere et monumentalt vendepunkt i den kalde krigen.^[32]

Mens myndighetene i Warszawapakt-landene, med unntak av Albania, fulgte Khrustjtsjovs og senere Bresjnevs avspenningspolitikk overfor USA og NATO, vokste det samtidig fram en omfattende bevegelse som stilte seg bak KKP og Mao Zedongs kompromissløse linje for langvarig folkekrig og kulturrevolusjon, med særlig base i landene i periferien av den rådende todelingen mellom øst- og vestblokken, som Peru, Colombia, India, Nepal, Sri Lanka, Filippinene, Palestina, Afghanistan, Zaïre, Sør-Afrika, Etiopia med flere, som mer og mer ble omtalt som deler av den tredje verden.^[33][34] Også i Vesten sprang det i nærmest samtlige land (med unntak av Andorra og Liechtenstein) fram en rekke uttalte maoistiske organisasjoner og partier, om enn av varierende størrelse og innflytelse, som eksempelvis Black Panther Party i USA og Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) i Norge.

I kjølvannet av Maos død og Deng Xiaopings maktovertakelse i 1976 skulle man imidlertid i løpet av få år komme til å se omfattende kursendringer også i Kina, til forveksling lik dem man allerede hadde sett i Sovjetunionen. Den såkalte «firerbanden» ble nå rensket ut av partiet, og kulturrevolusjonen karakterisert som et «feilgrep». Selv om KKPs nye ledere var varsomme med å sverte Mao åpent, ble hans politiske teorier og bidrag utsatt for kraftige angrep og i praksis avvist.^[35]

Også i Vesten framkalte den nye politikken i Kina mye oppstuss og forvirring, omtalt av ledende teoretikere i norsk ml-bevegelse som en «indre krise» og et «sammenbrudd» i den vestlige kommunistiske bevegelsen.^[36] I likhet med SUKP og KKP beveget de fleste av kommunistpartiene i Vesten seg vekk fra den erklært antirevisjonistiske posisjonen og over til en rent reformistisk posisjon, slik også AKP i norsk sammenheng gjorde det, og i 2007 gikk sammen med Rød Valgallianse om å danne partiet Rødt.

I mange av landene utenfor de imperialistiske sentrene i vest fortsatte derimot denne antirevisjonistiske kritikken av Sovjet og Kina med uforminsket styrke, og ble siden utviklet videre gjennom særlig Revolutionary Internationalist Movement og Perus kommunistparti (Røde fane).^[37]

• Dialektisk materialisme
• Arbeiderbevegelsen
• Sosialdemokrati
• Den første internasjonale
• Den andre internasjonalen
• Den kommunistiske internasjonalen (Komintern)
• Revolutionary internationalist movement

• Oversikt over anti-revisjonistiske partier og grupperinger