Radiodiffusion-télévision française
| Radiodiffusion-télévision française | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Type | Statlig kringkastingsselskap | ||
| Grunnlagt | 9. februar 1949 | ||
| Opphørt | 1964 | ||
| Forgjenger(e) | Radiodiffusion Française | ||
| Efterfølger(e) | Office de radiodiffusion-télévision française | ||
| Eier(e) | Frankrikes regjering | ||
| Hovedkontor | Frankrike | ||
| Land | Frankrike | ||
| Medier | Radio, fjernsyn | ||
| Daglig leder | Robert Bordaz | ||
Radiodiffusion-télévision française (RTF) (norsk oversettelse: fransk radio- og tv-kringkasting) var Frankrikes statlige organisasjon for allmennkringkasting fra 1949 til 1964. Selskapet var det tredje i rekken og ble etablert 9. februar 1949 som erstatter for Radiodiffusion française (RDF) fra 23. mars 1945. RDF hadde igjen erstattet Radiodiffusion nationale (RN) etablert 29. juli 1939. RTF drev fem radiokanaler og to tv-kanaler da organisasjonen ble lagt ned 26. juni 1964. Den ble da erstattet av ORTF, som ikke var like tett bundet til den franske stat som det RTF hadde vært.[1][2]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Med opprettelsen av Radiodiffusion française (RDF) i 1945, etablerte franske myndigheter statsmonopol på kringkasting i Frankrike. RDF ble omgjort til Radiodiffusion-télévision française (RTF) i 1949. Tross kringkastingsmonopolet hadde RTF hard konkurranse fra såkalte periferi-stasjoner – franskspråklige radiokanaler rettet mot det franske publikummet, men som sendte fra nabolandene via langbølge. Noen av disse periferi-stasjonene var Radio Monte Carlo (RMC) fra Monaco, Radio Luxembourg fra Luxembourg og Europe 1 fra Tyskland.
RTF var både statseid og statskontrollert. Midlene ble gitt av Frankrikes nasjonalforsamling via landets informasjonsdepartement, og RTFs forbruk og investeringsplaner måtte forhåndsgodkjennes av informasjonsministeren og finansministeren. Som monopolist fikk RTF en solid posisjon i det franske samfunnet, og i en tale i regjeringen 24. mai 1964, beskrev informasjonsminister Alain Peyrefitte RTF som «regjeringen i enhver franskmanns spisestue» (La RTF, c'est le gouvernement dans la salle à manger de chaque Français.).[3]
26. juni 1964 ble RTF avløst av den mindre statskontrollerte og mer selvdrevne Office de radiodiffusion-télévision française (ORTF) som eksisterte frem til 1974.
Kanaler
[rediger | rediger kilde]I begynnelsen av 1960-årene drev RTF fem radiokanaler og to tv-kanaler:
Radio
[rediger | rediger kilde]- France I (senere France Inter) på langbølge
- France II (regional-kanal. Erstattet av Inter Variétés 8. desember 1963.
- France III (senere France Culture) på mellombølge
- France IV (senere France Musique) bare på FM-båndet
- France V (ble skilt ut fra RTF 5. juli 1962 og fikk navnet Radio Alger i forbindelse med Algeries selvstendighet)
Fjernsyn
[rediger | rediger kilde]- La première chaîne (den første kanalen): har røtter tilbake til 1930-årene og begynte faste sendinger 25. juli 1948.
- La deuxième chaîne (den andre kanalen): etablert 21. desember 1963 og sendte på UHF-båndet. Kanalen startet å sende i svart-hvitt, men innførte fargesendinger i SECAM 1. oktober 1967.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Paulu, Burton (30. oktober 1967). Radio and Television Broadcasting on the European Continent (på engelsk). U of Minnesota Press. ISBN 9780816660469.
- ^ Pascal Rozat (21. januar 2011). «Television history: the French exception?» (på engelsk). InaGlobal. Besøkt 16. desember 2017.
- ^ Frankrikes nasjonalforsamling (27. mai 1964). «Referat fra den franske nasjonalforsamlingen 26. mai 1964» (PDF). Frankrikes nasjonalforsamling. Besøkt 16. desember 2017.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata