Rot

En rot er et planteorgan som finnes i de fleste karsporeplanter og frøplanter. Den er det første som dukker fram fra frøet når en plante spirer, og søker ned i jorden. Den skiller seg fra jordstengler blant annet ved at den ikke utvikler blader. Hovedfunksjonene til en plantes røtter er å forankre planten til jorden, skaffe næringssalter og vann fra jorden for å gi planten det den trenger til å utføre fotosyntese og bidra til de nødvendige stoffene som kreves for at planten skal kunne vokse. Mange planter er flerårige og lagrer næring i forskjellige plantedeler, blant annet i røttene.

Roten er ett av de grunnleggende planteorganene som, med noen unntak, er felles for karplantene.^[1] Blant karplanter som ikke har rot kan det nevnes spansk mose og flytende vannplanter.^[2] De andre viktige planteorganene hos karplantene er stengel og blad, og dessuten frø hos frøplantene, og blomst og frukt hos blomsterplantene. I alminnelig språkbruk vil ofte alle plantedeler under jorden omtales som røtter, men også stengler i botanisk forstand kan vokse langs bakken og under jorden. Slike stengler kalles jordstengler (rhizomer). Et viktig skille mellom en rot og en stengel er at roten aldri utvikler blader.^[2]

Ulike typer cellevev spiller forskjellige roller i å sørge for rotens funksjoner. Oppbygningen av røtter kan deles inn i fem soner: 1) Rothette, 2) delingssone, 3) strekningssone, 4) rothårsone og 5) sentralsylinder.^[3] Rotens utforming er ofte sterkt tilpasset det stedet planten vokser, og hva planten har behov for.

Etterhvert som røttene trenger ned i jorden og forgrener seg vil de få økt friksjon og danne et godt feste i jorden. Styrkevev som spesielt finnes utenfor sentralsylinderen bidrar til at røttene har nødvendig styrke til å klare de mekaniske påkjenningene som kreves for å holde planten på plass i vær og vind. Hos flerårige planter og trær blir røttene dessuten forvedet, det vil si at det dannes vedvev ved at cellevevet omdannes og celler dør og celleveggene stivner fordi et stoff som heter lignin danner forbindelser mellom cellulosemolekylene i celleveggene.

Noen røtter har evne til å trekke planten ned i jorden slik at plantens lagringsorganer, plasseres mer gunstig i forhold til hensikten. Slike røtter kalles kontraktile røtter. Det latinske opphavet til dette navnet, trahere betyr «trekke».^[2] De trekker resten av planten ned i jorden ved at cellevevet i røttene trekker seg sammen. Fordi cellevevet på utsiden av roten ikke endrer vekstretning vil slike røtter ofte få et rynkete utseende.

Klatreplanter som vokser på vertikale flater, for eksempel på berg eller andre planter, kan noen ganger ha klamrerøtter. Et eksempel på klatrerøtter finnes hos bergflette,^[2] en type adventivrøtter som vokser ut fra stengelen og forankrer planten til berget. Støtterøtter, eller stylterøtter kan vokse ut fra stengel eller stamme over jorden for å støtte og stabilisere planten ytterligere. Når slike røtter danner en krans, eller en krone omkring stengelen eller stammen, kalles de også kronerøtter.

For at en plante skal kunne vokse og trives, trenger plantecellene næring, vann og noen uorganiske stoffer. Grønne planter skaffer seg næringsstoffer, i hovedsak karbohydrater, gjennom fotosyntese i alle grønne deler. Roten tar opp næringssalter og vann fra jorden som planten bruker i denne prosessen. Inne i alle plantens deler finnes et spesialisert cellevev kalt ledningsvev som fungerer som en transportvei mellom roten og andre deler av planten.^[4]

I alle organismers stoffskifte kan næringsstoffer deles inn i stoffer organismen trenger mye av, og stoffer organismen trenger mindre av. På fagspråket kalles disse gruppen av stoffer makro- og mikronæringsstoffer.^[4] For plantene er grunnstoffene nitrogen, fosfor og kalsium makronæringsstoffer. Mikronæringsstoffene omfatter jern, sink og andre.^[4] Nøyaktig hvilke stoffer, og hvor mye av dem planten trenger, varierer mellom artene.

I hovedsak henter roten vann og næringssalter fra jorden via små hårlignende utvekster kalt rothår.^[3] Rothårene visner gradvis bort etterhvert som roten vokser, men det dannes hele tiden nye i et område av roten kalt rothårsonen. Ved hjelp av disse små rothårene får roten en vesentlig større overflate som kommer i kontakt med jorden omkring rotsystemet.^[2] Svært mange planter danner dessuten sopprot. Det vil si at røttene og sopparter i bakken har gjensidig nytte av å vokse sammen.^{[n 1]} Et slikt samliv kalles på fagspråket en mutualisme, en form for symbiose hvor plantene og soppene nyter godt av næringsutveksling.^[5] Hos snylteplanter som vokser på andre planter kan skaffe seg næring fra vertsplanten ved hjelp av snylterøtter.

Røttene kan noen ganger også vokse i løse luften når artens voksemåte tilsier det. For eksempel har en del planter luftrøtter som er i stand til å absorbere vann fra luften. Andre røtter kan begynne å vokse oppover hvis trærne regelmessig oversvømmes, slik at det dannes ånderøtter (pneumatoforer). Slike røtter bidrar til å skaffe rotsystemet det oksygenet det trenger.

Det er vanlig at flerårige planter har forskjellige lagringsorganer, tilpassede deler av planten som lagrer opplagsnæring. De forskjellige typer av røtter som fungerer på denne måten er rotknoller, oppsvulmede hovedrøtter, siderøtter eller adventivrøtter.^[2]

Stivelse er det mest utbredte stoffet som lagres i planters lagringsvev. Det lagres i plastider.^[6]

Fruktaner er et annet stoff som lagres i vakuoler i blad og stengler, foruten i røtter eller rotstokk hos noen kurvplanter. Det er lange kjeder av molekylet fruktose som kan være både lineære og greinete molekyler.^[7] Mengden fruktaner øker ved kuldeakklimatisering og kjølige vekstforhold, og gir økt tørke- og kuldetoleranse. Fruktaner med et lite antall fruktose kalles oligofruktaner.^[7]

Siderøtter i plantens rotsystem omdannes til ammerøtter og svulmer opp og fylles med opplagsnæring, vanligvis i form av stivelse. Noen svulmer opp i den grad at de blir rotknoller, slik som hos søtpoteter, kassava og yamsrot. Mange slike rotknoller er viktige næringskilder for dyr og mennesker.

Samlingen av en plantes røtter omtales ofte samlet som plantens rotsystem. Det første man ser når et frø spirer, er den unge kimroten som kommer ut av frøet og søker nedover i jorden. På grunn av dette kalles det også en frørot. Det som fører til at en rot vokser i lengden er et cellevev kalt delingsvev.^{[n 2]} Næringen fra plantens fotosyntese transporteres gjennom et ledningsvev som kalles silvev, mens vanntransporten fra roten går gjennom ledningsvev i veden innenfor.

Hos tofrøbladete planter utvikler kimroten seg vanligvis til en hovedrot, med én hovedakse som det utvikler seg rotgrener, eller birøtter fra. Rotstystemet med en slik forgrenet hovedrot kalles pælerot.^[2] Enkelte trær og planter danner rotskudd fra røttene nær overflaten som skyter opp og danner nye trær.

Knipperot, også kalt trevlerot er et rotsystem som er vanlig hos enfrøbladete planter. Knipperøtter er såkalte adventivrøtter. Det navnet har de fått via latin, (adventicius) og det viser til at de vokser ut fra plantevev som forbindes med plantens skudd, det vil si fra en stengel, en stamme eller et blad, i stedet for å vokse ut fra eksisterende rotvev. Hos noen planter med en knipperot, vokser det ut mange røtter fra adventivknopper i bunnen av plantens stengel mens kimroten dør. Adventivrøtter kan også vokse ut fra utløpere, krypende stengler eller fra jordstengler og danne knipperøtter der.^[2] Når det snakkes om knipperøtter som vokser fra basis av stengelen hender det at man bruker birot som et synonym, selv om birøtter også kan sikte til røtter som vokser fra hovedroten hos planter med pælerot.

• 
  Tversnitt av roten hos hageiris sett gjennom mikroskop.
• 
  Kimrot med godt synlige rothår.
• 
  Forskjellige sorter gulrot, en pælerot.
• 
  Skjematisk tverrsnitt av rotens oppbygning.

Cellevevet i en rot deles inn i sju typer. Epidermis også kalt hudvev, rotbark, endodermis, pericykel som også kalles grunnvev, lateral rothette og rothette.^[4][3] En ung rot har en indre kjerne kalt sentralsylinder. Den består av ledningsvev, grunnvev og endodermis. Celledeling som fører til lengdevekst skjer i delingsvevet i rotspissene. Rotspissen består av en beskyttende rothette som sørger for at det mykere delingsvevet like bak spissen ikke blir skadet etterhvert som celledeling og -vekst fører til at rotspissen presses gjennom bakken. For å lette trykket på roten i denne prosessen skilles det ut et karbohydratslim som «smører» rothetten. I delingsvevet like bakenfor rothetten fører celledeling av stamceller til dannelsen av nye spesialiserte celler med forskjellige funksjoner som vil komme til å inngå i andre typer cellevev.