[go: up one dir, main page]

Hopp til innhold

Pytagoreer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pytagoreerne feirer soloppgang, maleri ved Fjodor Bronnikov.

Pytagoreerne var et filosofisk broderskap og esoterisk sekt i antikken som ble opprettet av Pytagoras år 530 f.Kr. i Kroton, Magna Graecia, dagens Sør-Italia.

Pytagoreerne, Pytagoras’ elever og disipler, var strengt avholdende og asketiske. De skulle hengi seg til musikk, matematikk og astronomi. Etter hvert ble de innviet i kultens høyere grader som da fikk trekk av mystikk, filosofi og politikk. Senere ble disse emnene kjent som quadrivium, det vil aritmetikk, geometri, musikkteori og astronomi. Emnene innenfor quadrivium kom til å utgjøre en vesentlig del av katedralskolene og universitetene i middelalderen og langt inn i nyere tid, som en del av de såkalte frie kunster.

Pytagoreerne forsøkte å forklare hele verden ved hjelp av enkle matematiske prinsipper. For dem var kosmos tallforhold. Matematikk og tallsymbolikk var for dem av en mystisk og religiøs karakter som ikke tålte nærmere analyse.[trenger referanse] Musikken hadde ført deres tanker mot tallenes betydning. Når de fant tonen fra en streng, berodde det på dens lengde og spenningen, ikke på materialet. Matematikk har derfor siden den gang vært astronomiens viktigste verktøy.

Tallmystikk hadde utviklet matematikken. Det virker også som om pytagoreerne var de første som intuitivt forsto vitenskapens store viktighet og å kunne anvende den til frigjøring. Derfor kunne den bare åpenbares en liten innviet gruppe av troende, som også kunne være kvinner. Slik møttes to i noens øyne kanskje uforenlige verdener. Siden den gang har den rasjonelle vitenskapen levd side ved side med andre anskuelser med grunnlag i mystisisme og vitenskap.

Pytagoreerne var tidlig ute og hevdet at jorden var rund. At alle planetene, innbefattet jorden og solen, kretset rundt en sentral flammende ild, var Filolaos bidrag.

Det var også pytagoreerne som, inspirert av enkle tallforhold skapte harmonier, innførte teorien om stjernene og plantene var i festet i tenkte sfærer som bevegde seg rundt et felles sentrum. Bevegelsen førte til toner som strengene på et musikkinstrument. Sfærenes radier var avpasset slik at tonene harmoniserte, men bare de innvigde kunne høre sfærenes harmoni.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • O'Meara, Dominic J. (1989): Pythagoras Revived: Mathematics and Philosophy in Late Antiquity , Clarendon Press, Oxford. ISBN 0-19-823913-0
  • Riedweg, Christoph (2005): Pythagoras : his life, teaching, and influence ; overs. av Steven Rendall i samarbeid med Christoph Riedweg og Andreas Schatzmann, Ithaca : Cornell University Press, ISBN 0-8014-4240-0

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]