Piet Mondrian

Piet Mondrian
Født		Pieter Cornelis Mondriaan 7. mars 1872[1][2][3][4] Amersfoort (Nederland)[5][6] Amersfoort[3]
Død		1. feb. 1944[1][2][3][4] (71 år) New York[7][3][5][6]
Beskjeftigelse		Kunstmaler, tegner, bygningstegner, illustratør, raderer, billedkunstner, møbeldesigner
Utdannet ved		Rijksakademie van beeldende kunsten
Far		Pieter Cornelis Mondriaan sr.
Nasjonalitet		Kongeriket Nederlandene[3][8]
Gravlagt		Cypress Hills Cemetery[9]
Medlem av		Arti et Amicitiae (1894–1910)[5][10] De Stijl Abstraction-Création[11] American Abstract Artists[12]
Signatur
Piet Mondrian på Commons

Pieter Cornelis Mondriaan (1872–1944), etter 1906 kjent som Piet Mondrian, var en nederlandsk kunstner.

Mondrian var en av foregangsfigurene i utviklingen av abstraksjon i maleriet, og han var et viktig medlem i kunstbevegelsen De Stijl. Han kalte selv stil for «nyplastikkisme». Han mente stilen var basert på harmoni mellom de rette linjene og rene fargene som ligger under den synlige verden. Verkene kalte han komposisjoner, og de bestod av rektangulære former av rødt, gult, blått eller svart, skilt fra hverandre av tynne, svarte linjer. Han var påvirket av kubismen.

Mondriaans tilhørte en familie i den Haag med røtter tilbake til 1600-tallet. I generasjonene før ham, var der parykkmakere (yrket var preget av forming og modellering). Hans far «tegnet alltid», fortalte sønnen i et intervju. Faren var også en habil skribent, som konsekvent takket nei til tilbud om å bli redaktør på heltid. Det var lærer han ville være i Amersfoort i en menighetsskole. Menigheten der var kalvinist-pietistisk, og unge Piet fikk sin del av det strenge og disiplinerte lynnet derfra. Menigheten var imidlertid ikke tilfreds med ham, og han flyttet med familien til Winterswijk, uten at dette fikk senior til å miste troen på å være lærer. Han lot seg imidlertid overtale til å lage illustrasjoner og vignetter til historiske dokumenter og skrifter. Han ga også den unge Piet tegnetimer, mens en onkel, Fritz Mondriaan, underviste ham i maling fra han var 14 år. Stilen onkelen kunne var sterkt preget av Rembrandt van Rijns. I 1892 kom han inn på Rijksakademie voor Beeldende Kunst i Amsterdam. Han var der til 1895. Skolen ble opplevd som en fortsettelse av klassisismen. Dette opplevdes etter hvert som en tvangstrøye for en som ville prøve ut de nye stilartene som var dukket opp i kunsten.

Han søkte om stipend til Italia en gang ved århundreskiftet, men uten å få det. Bildene hans på denne tiden var preget av de nye stilartene i tiden. Han prøvde ut det meste, både stilmessig og tematisk. Først i 1906 fikk han sitt første stipend - og i 1909 stilte han ut på Stedelijk Museum i Amsterdam. Han sluttet seg til Theosophical Society of Amsterdam.^[13] Samme året døde hans mor.

Han stilte også bilder til en utstilling arrangert av kunstnerorganisasjonen Moderne Kunstkring i 1911, som han selv deltok i etableringen av i 1910.^[13] Blant de andre kunstnernavnene fantes også Picasso og Braque. Forskjellen mellom onkel og nevø ble etter hvert svært merkbar (og blant annet bemerket av en kunstskribent i 1911).

I desember 1911 flyttet Mondrian til Paris.^[13] Nå forandret han også sitt navn, ved å fjerne en «a» fra Mondriaan. Dette for å markere at han hadde forlatt Nederland hvor han følte at kunstnermiljøet var en bakevje på denne tiden. Etter at han kom til Paris kan man tydelig se påvirkningen fra kubismen, og fra Picasso og Braque. Hans malerier ble dominert mer og mer av geometriske former og den perspektivforståelsen man ofte finner i kubistiske malerier. Det er tydelig at selv om Mondrian fra 1912 var merkbart påvirket av kubismen^[13], anså han ikke kubismen som det endelige mål.

Da den første verdenskrig brøt ut i 1914 var Mondrian på besøk hjemme i Nederland. På grunn av krigen ble han tvunget til å oppholde seg i hjemlandet i hele krigsperioden. Han oppholdt seg stort sett i en kunstnerkoloni i Laren. Her møtte han kunstnerne Theo van Doesburg og Bart van der Leck. Van der Leck brukte bare primærfarger i sine bilder, noe som påvirket Mondrian. Gjennom kunsthistorikeren H. P. Bremmer fikk han en fast kunstnerinntekt, trolig finansiert av kunstsamler og mesén fru Kröller-Müller. Inntekten varte til sommeren 1919 da han dro tilbake til Paris.^[13] En grunn til at støtten tørket ut, var at hans kunst etter hvert ble for abstrakt for mesenen.

To av bildene han laget 1918 og 1919 var kvadratiske, beregnet på å henges diagonalt og besto av mørke streker på lys, nesten ensfarget bunn. De hevdes å være hans første totalt abstrakte verk. Disse var såpass radikale at kunstverdenen forøvrig ikke laget lignende før langt senere, utpå 1950-tallet. Han selv begynte heller ikke med lignende før flere år senere. Samtidig var de inspirert av van Doesburgs blyinnfattede vinduer fra 1917, som nå er i Den Haag. Disse besto av rektangulære glassbiter i hvitt, blått, rødt og gult, montert i kvadratisk ramme, med et diagonalt montert indre rammeverk. Alle glassbitene er montert loddrett/vannrett, med blyinnfatning og ramme i svart.

Da han flyttet til Paris igjen i 1919, oppdaget han at Braque og Picasso hadde endret stil på nytt. De arbeidet mot det nesten-figurative, mens Mondrian helt klart arbeidet seg mot abstraksjonene. Hans blomsterbilder, som han laget en del av på bestilling, kan betraktes mere som «livsnødvendige» i konkret betydning. Han var nå blitt den mest abstrakte maler av alle, men hadde ingen å måle seg mot eller som kunne forstå ham. Stoppen i pengestøtten fra Nederland bare understreket at landet og kulturen var provinsiell i forhold til hans mål. I 1920 besluttet han å reise til sørlige Frankrike og arbeide som vinarbeider. Først skulle han ha en avskjedsutstilling, i henhold til brev til van Doesburg.

Denne planen ble ikke realisert, og han fant etter hvert støtte, blant annet ved at Peggy Guggenheim ble hans agent i USA, og fikk solgt en del arbeider til private samlere.

Mondrian utviklet etter hvert sin særegen stil, bildene kalte han bare «Tableau no.-» eller «Komposisjon med fargene: - -», for at tilskueren ikke skulle assosiere til konkrete ting. Som illustrasjonen viser består disse av et linjenett, tilsatt primærfarger. Ofte var der bare et nettverk, andre ganger en eller to farger.

Mange av betraktningene hans lot seg bruke i andre sammenhenger. Gerrit Rietveld konstruerte en lenestol, van Doesburg konstruerte rom med alle detaljer fastlagt, mens Bart van der Leck dekorerte og designet flere større prosjekter. Mondrian var bare i begrenset utstrekning med på dette, men aksepterte at to av hans arbeider ble med i en romutsmykning av El Lissitzky for Hannover Provinzialmuseum i 1928(senere ødelagt). Han motsatte seg først at atelieret ble avbildet, siden var det ham selv i atelieret, inntil han godtok også det. Hvert av hans atelierer var alltid hvitmalt, med fargede pappskiver som han hengte opp og endret på i forhold til det arbeidet han for tiden malte på. Slik sett, var det et lite sprang fra dette til å designe rom for andre, noe han gjorde i 1925-26.

Han ble 60 år i 1932, og mottok hyllest fra kunstnervenner og andre. Jubileumsutstillingen ble holdt i Stedelijk Museum i Amsterdam. Hjemlandet hadde etter hvert akseptert hans modernistiske måte å male.

Nazismens framvekst i Tyskland førte til at han havnet på listen over entartete kunstnere etter 1937. To verk ble beslaglagt.^[14] Dette gjorde sitt til at han flyttet til London i 1938, og videre til USA etter at bombene begynte å lande farlig nær ham i 1940.

Sammen med van Doesburg startet Mondrian De Stijl-bevegelsen, som ga ut et månedstidsskrift med samme tittel fra oktober 1917. Tankene derfra utformet han videre i boken Le Néo-Plasticisme som ble utgitt i Paris 1920, og Neue Gestaltung utgitt i Tyskland som Bauhausbuch nr. 5 (Nyopptrykk, Mainz 1974). Fram til 1931 var han dels skribent, dels romdesigner og dels maler. Han deltok på utstillinger i kunstnerkretsene Cercle et Carré (Sirkel og kvadrat) og Abstraction-Création. Salg av verker var til samlere fra de fleste kanter av verden. Samtidig forsøkte han forgjeves å få et forlag til å gi ut boken: The New Art – The New Life(Denne kom først ut i samlede verker utgitt i London 1987).

Da Mondrian døde i New York i 1944, var han i gang med to store bilder som han kalte Victory Boogie-Woogie og Broadway Boogie-Woogie. Disse viser fortsatt et rutenett, men uten svarte linjer. Begge er ufullførte.

I Europa har Kröller-Müllermuseet (her vises utviklingen over tid med nesten 30 arbeider) og Haags Gemeentemuseum i Nederland de største samlingene av hans arbeider. Flere andre kunstmuseer har enkeltbilder. De største kunstmuseene i USA disponerer noen bilder, som delvis tilhører større private samlinger. «Broadway» er i The Museum of Modern Art (MOMA) i New York, mens «Victory» er i privat eie.

• Aften; rødt tre
• Den røde mølle

• Herbert Henkels m.fl.: «Mondrian from figuration to abstraction» Thames and Hudson, London 1988.(Egentlig utvidet katalog til en vandreutstilling av 116 av verkene hans, vist: juli 1987 til mai 1988, i Japan og Nederland. (Boken ble forøvrig først gitt ut på japansk av Tokyo Shimbun i 1987) ISBN 0-500-27512-2
• Susanne Deicher: «Mondrian»,Verlag Benedikt Taschen, Köln 1995 ISBN 3-8228-8885-0
• De fleste større kunsthistorier som dekker perioden 1900–1950 inneholder større og mindre avsnitt eller kapitler om De Stijl og Mondrian.

• (en) Piet Mondrian – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Piet Mondrian – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Piet Mondrian – The Artchive
• Gemeentemuseum Den Haag