Pequotkrigen

Pequotkrigen var en væpnet konflikt i 1637 mellom en allianse av Massachusetts Bay og Plymouth-koloniene og allierte indianere (narragansett og mohegan-indianere) mot pequot-indianere. Krigen utryddet pequotene som en samlet enhet i det som i dag er det sørlige New England.

Hundrevis ble drept og hundrevis ble tatt til fange og solgt som slaver til Karibia.^[1] De som overlevde og klarte å unngå fangenskap ble spredt. Det ville ta pequotene mer enn tre og et halvt århundre før de fikk tilbake sin tidligere politiske og økonomiske makt i sitt tradisjonelle hjemland langs Pequot (dagens Thames) og Mystic-elvene i det som nå er det sørøstlige Connecticut.^[2]

Pequotene og deres tradisjonelle fiender, mohegaene, var en gang en sosio-politisk enhet. Antropologer og historikere fastholder at en gang før kontakten med de puritanske engelskmennene, ble pequotene splittet i to grupper.^[3] De tidligste historikerne om pequotkrigen har også spekulert i om pequotene migrerte fra øvre Hudson-dalen mot det sentrale og østlige Connecticut en gang rundt 1500 og dominert eller eliminert indianerne der.

Debatten eksisterer fremdeles blant historikere som nevner den kun som en teori. Teorien kan spores tilbake til pastor William Hubbard som i 1677 hevdet at pequotene hadde invadert regionen en gang før etableringen av kolonien Plymouth. I etterspillet av kong Philips krig, hadde Hubbard forsøkt i sin Narrative of the Troubles with the Indians in New-England å forklare intense fiendtligheten som New Englands indianere hadde møtt engelskmennene med. Religiøse puritanere fra koloniene som Hubbard kan ha overført sin egen oppførsel til pequotene ved å definere dem som «utlendinger» i regionen, ikke invaderere fra en annen kyst, men «fra det indre av kontinentet» som «med makt tok stedet nær havet og ble terror for alle deres naboer.»^[4]

Mange av de arkeologiske, lingvistiske og nedskrevne bevisene som nå er tilgjengelige viser tydelig at i motsetning til Hubbards målrettete krav, var ikke pequotene invaderere i Connecticut-dalen. De var faktisk den opprinnelige befolkningen.^[5] Samtidig med etableringen av kolonien Plymouth og Massachusetts Bay hadde pequotene allerede skaffet seg en politisk, militær og økonomisk dominans i det som nå er det sentrale og østlige Connecticut. De okkuperte kystområdene mellom Niantic-elva i dagens Connecticut og Wecapaug-elva i det vestlige Rhode Island. Pequotene bestod av rundt 16 000 mennesker i den tettest befolkede delen av det sørlige New England.^[6]

I 1630-årene var Connecticut-dalen i omveltning. Pequotene arbeidet aggressivt med å utvide sin kontroll over et stadig større område i alle retninger på bekostning av wampanoagene i nord, narrangansettene i øst, algonquianene og moheganene i vest og algonquianene i dagens Long Island i sør som igjen konkurrerte om dominansen og kontrollen over den europeiske handelen. Nederlenderne og engelskmennene konkurrerte også om å utvide sitt handelsområde i de indre områdene for å skaffe seg overtaket i den fruktbare regionen. Engelskmennene og nederlenderne dro nytte av at indianerne satt kraftig tilbake av en rekke epidemier av kopper i de foregående tre tiårene som reduserte deres befolkning .^[7] Dette førte til et maktvakuum i regionen.

Nederlenderne hadde befestet sin handelspost innen 1636 og engelskmennene hadde bygget et handelsfort ved Saybrook. Puritanere fra Massachusetts Bay og Plymouth hadde bosatt de nylig etablerte elvelandsbyene Windsor, Hartford og Wethersfield.

Før krigen brøt ut ble det gjort forsøk på å kontrolle adgangen til pelshandelen som resulterte i en rekke eskalerende hendelser og angrep som økte spenningen å¨begge sider. Den politiske avstanden mellom pequotene og moheganene økte da de allierte seg med forskjellige handelspartnere, moheganene med de puritanske engelskmennene og pequotene med nederlenderne. Pequotene angrep en gruppe mattabesic-indianere som hadde forsøkt å handle med Hartford. Spenningen økte også da Massachusetts Bay begynte å produsere wampum, et produkt pequotene hadde kontrollert frem til 1633.

John Stone, en smugler, kaperfarter og slavehandler, og syv av hans mannskap ble i 1634 drept av de vestlige niantikene som var skattepliktige til pequotene, som hevn for grusomhetene utført av nederlenderne og, nyligere, av Stone.^[8] En høyerestående pequot, Tatobem, bordet et nederlandsk fartøy for å handle. I stedet for å handle, tok nederlenderne pequoten og krevde en betydelig løsepenge for ham. Pequotene sendte raskt en last med wampumer og fikk liket av Tatobem i retur.

Stone, sjørøveren, var fra De vestindiske øyer og hadde blitt forvist fra Boston. Han satte seil fra Boston og møtte sin skjebne nær munningen av elva Connecticut mens han kidnappet kvinner og barn fra de vestlige niantikene for å selge dem som slaver i kolonien Virginia.^[9] Embetsmenn i Massachusetts Bay protesterte på drapene. Peguotlederen Sassacus avslo koloniens krav om at de vestlige niantikene som var ansvarlig for Stones død skulle overleveres.

20. juli 1636 ble en respektert handelsmann som het John Oldham angrepet på en handelsreise til Block Island. Han og flere av hans mannskap ble drept og hans fartøy ble plyndret. Til denne dag er det uklart hvem som var ansvarlig for Oldhams død. I etterspillet av pequotkrigen fikk pequotene ansvaret handelsmannens død. Puritanske embetsmenn fra Massachusetts Bay, Rhode Island og Connecticut, og til og med venn narrangansettenes venn, Roger Williams, mente at narangansettene var de mest sannsynlige gjerningsmennene i ukene som fulgte hendelsen.^[10] Puritanske embetsmenn visste at indianerne på Block Island var allierte med de østlige niantikene, som igjen var allierte med narrangansettene. Engelskmennenes svar på Oldhams død, den siste hendelsen i en rekke eskalerende hendelser, har tradisjonelt blitt regnet som begynnelsen av pequotkrigen.

Nyhetene om Oldhams død ble et tema i prekenene i Massachusetts Bay. Guvernør Vane endte i august John Endicott for å påføre indianerne på Block Island hevn. Endicotts styrke bestod av rundt 90 menn som seilte til øya og angrep en niantik–landsby der. De fleste av niantikene flyktet, men 14 ble drept mens to av Endicotts menn ble skadet. Den puritanske militsen brente ned landsbyen. Avlingene som niantikene hadde lagret for vinteren som engelskmennene ikke klarte å ta med seg, ble også brent. Endicott reiste så til Fort Saybrook.

Puritanerne ved Saybrokk likte ikke raidet, men gikk med på at noen av dem skulle slutte seg til Endicott som guider. Endicott seilte langs kysten til en pequot–landsby hvor han gjentok kravet fra året før om betaling for Stones død og mer for Oldham. Etter noen diskusjoner konkluderte Endicott med at pequotene trakk ut tiden og angrep. Pequotenes uthaling virket riktignok og de klarte å flykte inn i skogene. Den tidligere puritanske guvernøren i Massachusetts Bay måtte igjen nøye seg med å brenne en indiansk landsby og dens avlinger før han seilte hjem.

Endicotts styrker hadde dratt hjem, men puritanerne i Connecticut måtte ta seg av sinnet til pequotene. Pequotene forsøkte å samle sine allierte, rundt 36 landsbyer som skattet til dem, men lyktes bare delvis. De vestlige niantikene sluttet seg til dem, men de østlige forble nøytrale. De tradisjonelle fiendene til pequotene, moheganene og narrangansettene sluttet seg åpent til engelskmennene. Narrangansettene hadde kriget med og mistet territorium til pequotene i 1622. Nå oppmuntret deres venn Roger Williams dem til å slutte seg til engelskmennene.

Gjennom høsten og vinteren var Fort Saybrook i praksis beleiret. Alle som gikk utenfor ble drept. Da våren ankom i 1637, intensiverte pequotene sine raid på landsbyer i Connecticut. Under et raid på Weathersfield 12. april drepte indianerne ni menn og kvinner, et antall kveg og hester og tok to jenter som gisler. Totalt mistet landsbyen rundt 30 bosettere.

Elvebyene ved Connecticut-elva møttes i mai i Hartford, satte sammen en milits og satte den under John Masons kommando. Mason dro ut med 90 militsmenn og 70 mohegankrigere under Uncas for å hevne seg på pequotene. Ved Fort Saybrook sluttet John Underhill og 20 menn seg til Mason. De fortsatte til pequotenes viktigste sete, nær dagens Groton, men pequotene valgte å forsvare sin befestede landsby. Mason var for dårlig utstyrt til å ta den, seilte østover og stoppet ved landsbyen Misistuck (Mystic).

Pequotenes leder Sassacus trodde at engelskmennene hadde returnert til Boston og tok flere hundre av sine krigere for å utføre et nytt raid på Hartford. Men Mason hadde bare reist for å besøke narragansettene som sluttet seg til ham med flere hundre krigere. Flere allierte niantikkrigere sluttet seg også til Masons grupper. 26. mai 1637 angrep Mason Misistuck overraskende med rundt 400 menn. Han anslo at «seks eller syv hundre» pequoter var der da hans styrker overfalt palisaden. Rundt 150 krigere hadde slått følge med Sassacus, derfor var innbyggerne hovedsakelig kvinner og barn. Mason omringet palisaden og beordret at den skulle settes i brann. Mason sørget også for at dersom pequoter skulle forsøke å flykte fra flammene, skulle også de drepes. Av de 600–700 pequotene i Mystic den dagen, ble bare syv tatt til fange, mens syv andre klarte å flykte i skogene.

Narragansett og mohegan-krigerne som kjempet sammen med Mason og Underhills milits var forferdet over handlingene og «måten engelskmennene kjempet på...fordi den er for rasende, og dreper for mange menn».^[11] Rystet av den «totale krigs»–taktikken til puritanerne og grusomhetene de bevitnet, dro narragansettene hjem.

John Mason satte også kursen hjemover da han anså oppdraget som utført. Militsen gikk seg midlertidig vill, men siden han gjorde dette, unngikk han såvidt pequotindianerne som satte etter de puritanske styrkene da de så hva som hadde skjedd.

Neslaktningen ved Mystic knuste pequotene og frarøvet dem deres allierte. Tvunget til å oppgi sine landsbyer, flyktet pequotene, for de meste i små grupper, for å søke tilflukt hos andre sørlige algonguianske folk. Mange ble innhentet av krigere fra moheganene og narragansettene. Den største gruppen, ledet av Sassacus, ble nektet hjelp av Metoac (Montauk eller Montaukett) fra dagens Long Island. Sassacus ledet rundt 400 krigere vestover langs kysten mot nederlenderne ved New Amsterdam og deres innfødte allierte. Da de krysset Connecticut-elva, drepte pequotene tre menn som de møtte nær Fort Saybrook.

Mason dro ut fra Saybrook med 160 menn og 40 speidere fra moheganene under Uncas i midten av juni. De tok igjen flyktningene ved Sasqua, en mattabesik–landsby nær dagens Fairfield, Connecticut. Omringet i en nærliggend sump, nektet pequotene å overgi seg. Flere hundre, for det meste kvinner og barn, fikk forlate området med mattabesikene. I det påfølgende slaget klarte Sassacus å bryte seg løs med rundt 80 krigere, men 180 pequoter ble drept eller fanget.

Sassacus og hans tilhengere hadde håpet å søke tilflukt blant mohawkene i dagens New York. Men mohawkene hadde sett engelskmennenes maktdemonstrasjon og valgte i stedet å drepe Sassacus og hans krigere. De sendte Sassacus sin skalp til Hartford som et symbolsk offer for mohawkenes vennskap med Connecticut. De puritanske embetsmennene fortsatte å tale for nådeløs jakt på det som var igjen av pequotene i flere måneder etter at krigen tok slutt.

De seirende moheganene og narragansettene møttes i september ved domstolen i Cobbecticut og ble enige om fordelingen av pequotene og deres land. Avtalen, kjente som den første Hartford-traktaten, ble signert 21. september 1638. Pequotene som hadde overlevd krigen og folkemordet ved Mystic ble distribuert som slaver til moheganene, narragansettene og metoakene.^[12] Videre beslagla kolonistene pequotenes land ved å hevde en «rettferdig krig» og forsøkte å fjerne pequotene ved å erklære dem utryddet og gjorde det til en kriminell handling å nevne navnet pequot.^[13] De få pequotene som klarte å unngå døden, slaveri på De vestindiske øyer eller slaveri i puritanske hjem i Massachusetts Bay, Plymouth eller Connecticut, ble senere hentet fra fangenskap fra moheganene og gitt reservater i Connecticut.

Dette var det første tilfellet hvor algonguianfolkene i det som nå er det sørlige New England møtte europeisk krigføring. Idéen og realiteten av total krig var helt ny for dem. Etter pequotkrigen representerte de nervøse allierte koloniene Plymouth, Connecticut og Massachusetts Bay slik en makt at ingen innfødte samfunn kunne stå imot dem i den neste generasjonen. En relativt lang fredelig periode tok slutt i 1675 med kong Filips krig.

• Bradford, William (1966): Of Plimoth Plantation, 1620-1647, red. Samuel Eliot Morison, New York, NY: Alfred A. Knopf.
• Gardiner, Lion (1833): Leift Lion Gardener his Relation of the Pequot Warres (Boston: [Første trykking] Massachusetts Historical Society Collections.
• Hubbard, William (1845): The History of the Indian Wars in New England 2 bd., Boston: Samuel G. Drake.
• Johnson, Edward (1867): Wonder-Working Providence of Sion's Saviour in New England by Captain Edward Johnson of Woburn, Massachusetts Bay. With an historical introduction and an index by William Frederick Poole, Andover, MA: W. F. Draper, [London: 1654].
• Mason, John (1736): A Brief History of the Pequot War: Especially of the Memorable taking of their Fort at Mistick in Connecticut in 1637/Written by Major John Mason, a principal actor therein, as then chief captain and commander of Connecticut forces; With an introduction and some explanatory notes by the Reverend Mr. Thomas Prince, Boston: Printed & sold by. S. Kneeland & T. Green in Queen Street.
• Mather, Increase. A Relation of the Troubles which have Hapned in New-England, by Reason of the Indians There, from the Year 1614 to the Year 1675 (New York: Arno Press, [1676] 1972).
• Orr, Charles red. (1897): History of the Pequot War: The Contemporary Accounts of Mason, Underhill, Vincent, and Gardiner, Cleveland.
• Underhill, John (1638): Nevves from America; or, A New and Experimentall Discoverie of New England: Containing, a True Relation of their War-like Proceedings these two yeares last past, with a figure of the Indian fort, or Palizado. Also a discovery of these places, that as yet have very few or no inhabitants which would yeeld speciall accommodation to such as will plant there . . . By Captaine Iohn Underhill, a commander in the warres there (London: Printed by I. D[awson] for Peter Cole, and are to be sold at the signe of the Glove in Corne-hill neere the Royall Exchange.
• Vincent, Philip (1637): A True Relation of the late Battell fought in New England, between the English, and the Salvages: VVith the present state of things there (London: Printed by M[armaduke] P[arsons] for Nathanael Butter, and Iohn Bellamie.

• Adams, James T. (1921): The Founding of New England, Boston: The Atlantic Monthly Press.
• Apess, William (1997): A Son of the Forest (The Experience of William Apes, a Native of the Forest Comprising a Notice of the Pequod tribe of Indians), and other writings, red. Barry O'Connell, Amherst: University of Massachusetts Press, [1829].
• Bancroft, George (1837–1866): A History of the United States, from the Discovery of the American Continent, 9 bd., Boston: Little, Brown & Co.: I:402-404.
• Boissevain, Ethel ((Våren 1981)): «Whatever Became of the New England Indians Shipped to Bermuda to be Sold as Slaves» i: Man in the Northwest 11, ss. 103-114.
• Bradstreet, Howard (1933): The Story of the War with the Pequots, Retold, New Haven, CT: Yale University Press.
• Cave, Alfred A. (1989): «The Pequot Invasion of Southern New England: A Reassessment of the Evidence» i: New England Quarterly 62, s. 27-44.
• Cave, Alfred A. (1992): «Who Killed John Stone? A Note on the Origins of the Pequot War» i: William and Mary Quarterly, 3rd Ser., vol. 49, no. 3., ss. 509-521.
• Cave, Alfred A. (1996): The Pequot War (Amherst: University of Massachusetts Press.
• Channing, Edward (1912–1932): A History of the United States, New York: Macmillan.
• Cronon, William (1985): Changes in the Land: Indians, Colonists, and the Ecology of New England, New York: Hill and Wang.
• Crosby, Alfred W. (April 1976): «Virgin Soil Epidemics as a Factor in the Aboriginal Depopulation in America» i: William and Mary Quarterly, 3rd Ser., vol. 33, no. 2, ss. 289-299.
• De Forest, John W. (1853): History of the Indians of Connecticut from the Earliest known Period to 1850, Hartford.
• Dempsey, Jack, & Wagner, David R. (2004): Mystic Fiasco: How the Indians Won The Pequot War, Scituate MA: Digital Scanning Inc. Se også Mystic Massacre
• Drinnon, Richard (1997): Facing West: The Metaphysics of Indian-Hating and Empire-Building, Norman: University of Oklahoma Press.
• Fickes, Michael L. (Mars 2000): «'They Could Not Endure That Yoke': The Captivity of Pequot Women and Children after the War of 1637» i: New England Quarterly, vol. 73, no. 1, ss. 58-81.
• Freeman, Michael (1995): «Puritans and Pequots: The Question of Genocide» i: New England Quarterly, vol. 68, no. 2, ss. 278-293.
• Greene, Evarts P. (1922): The Foundations of American Nationality, New York: American Book Co.
• Hall, David (1990): Worlds of Wonder, Days of Judgment: Popular Religious Belief in Early New England, Cambridge, MA: Harvard University Press.
• Hauptman, Laurence M. (1990): «The Pequot War and Its Legacies» i: The Pequots in Southern New England: The Fall and Rise of an Indian Nation, red. Laurence M. Hauptman & James D. Wherry, Norman: University of Oklahoma Press, s. 69.
• Hildreth, Richard (1856–60): The History of the United States of America, New York: Harper & Bros., I: 237-42.
• Hirsch, Adam J. (Mars 1988): «The Collision of Military Cultures in Seventeenth-Century New England» i: Journal of American History, vol. 74, no. 4, ss. 1187-1212.
• Holmes, Abiel (1829): The Annals of America: From the Discovery by Columbus in the Year 1492, to the Year 1826, Cambridge: Hilliard and Brown.
• Howe, Daniel W. (1899): The Puritan Republic of the Massachusetts Bay in New England, Indianapolis: Bowen-Merrill.
• Hutchinson, Thomas (1765): The History of the Colony of Massachuset's Bay, From the first settlement thereof in 1628, London: Printed for M. Richardson ....
• Jennings, Francis P. (1975): The Invasion of America: Indians, Colonialism, and the Cant of Conquest, Chapel Hill: Institute of Early American History and Culture, University of North Carolina Press.
• Karr, Ronald Dale (Des. 1998): «'Why Should You Be So Furious?': The Violence of the Pequot War» i: Journal of American History, vol. 85, no. 3, ss. 876-909.
• Katz, Steven T. (Jun. 1991): «The Pequot War Reconsidered» i: New England Quarterly, vol. 64, no. 2, ss. 206-224.
• Katz, Steven T. (Des. 1995): «Pequots and the Question of Genocide: A Reply to Michael Freeman» i: New England Quarterly, vol. 68, no. 4, ss. 641-649.
• Kupperman, Karen O. (1980): Settling with the Indians: The Meeting of English and Indian Cultures in America, 1580-1640, Totowa, N.J.: Rowman and Littlefield.
• Macleod, William C. (1928): The American Indian Frontier, New York: A.A. Knopf.
• McBride, Kevin. "Prehistory of the Lower Connecticut Valley" (Ph.D. diss., University of Connecticut, 1984).
• Michelson, Truman D. (1917): «Notes on Algonquian Language» i: International Journal of American Linguistics 1, s. 56-57.
• Oberg, Micheal (2003): Uncas: First of the Mohegans, Ithaca, NY: Cornell University Press.
• Parkman, Francis (1983): France and England in North America, red. David Levin, New York, NY: Viking Press, s. I:1084.
• Salisbury, Neal (1982): Manitou and Providence: Indians, Europeans, and the Making of New England, 1500-1643, New York: Oxford University Press.
• Segal, Charles M. & Stineback, David C. red. (1977): Puritans, Indians, and Manifest Destiny, New York: Putnam.
• Snow, Dean R. & Lamphear, Kim M. (1988): «European Contact and Indian Depopulation in the Northeast: The Timing of the First Epidemics» i: Ethnohistory 35, s. 16-38.
• Speck, Frank (1928): «Native Tribes and Dialects of Connecticut: A Mohegan-Pequot Diary» i: Annual Reports of the U.S. Bureau of Ethnology 43.
• Spiero, Arthur E., & Bruce E. Speiss (1987): «New England Pandemic of 1616-1622: Cause and Archaeological Implication» i: Man in the Northeast 35, s. 71-83
• Sylvester, Herbert M. (1910): Indian Wars of New England, 3 bd., Boston: W.B. Clarke Co., 1:183-339.
• Trumbull, Benjamin. (1818): A Complete History of Connecticut: Civil and Ecclesiastical, From the Emigration of its First Planters, from England, in the Year 1630, to the Year 1764; and to the close of the Indian Wars, New Haven: Maltby, Goldsmith and Co. and Samuel Wadsworth.
• Vaughan, Alden T. (April 1964): «Pequots and Puritans: The Causes of the War of 1637» i: William and Mary Quarterly 3rd Ser., Vol. 21, No. 2, ss. 256-269; også utgitt i Roots of American Racism: Essays on the Colonial Experience, New York: Oxford University Press, 1995.
• Vaughan, Alden T. (1995): New England Frontier: Puritans and Indians 1620-1675, Norman: University of Oklahoma Press, oppt.
• Willison, George F. (1945): Saints and Strangers, Being the Lives of the Pilgrim Fathers & their Families, with their Friends & Foes; & An Account of their Posthumous Wanderings in limbo, their Final Resurrection & Rise to Glory, & the Strange Pilgrimages of Plymouth Rock, New York: Reynal & Hitchcock
• Wilson, Woodrow (1906): A History of the American People, 5 bd., New York and London : Harper & Brothers.

• Versjonen fra 1736 om John Masons beretning
• Tidslinje fra Columbia University
• En oppsummering av pequotene og deres historie
• Samfunn om kolonikrigens beretning