Paul Verlaine

Paul Verlaine
Født		30. mars 1844[1][2][3][4] Metz (Moselle)[5][6]
Død		8. jan. 1896[1][2][3][4] (51 år) Paris[5][7]
Beskjeftigelse		Lyriker,[8] essayist, skribent,[9][10] librettist, oversetter[8]
Utdannet ved		Lycée Condorcet
Ektefelle		Mathilde Mauté
Partner(e)		Arthur Rimbaud[11]
Far		Nicolas Verlaine
Mor		Élisa Verlaine
Barn		Georges Verlaine
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Batignolles Cemetery
Morsmål		Fransk
Språk		Fransk[12][13][14]
Utmerkelser		Prince des poètes
Pseudonym		Pauvre Lelian, Pablo de Herlagnèz
Periode		Symbolisme
Sjanger		Lyrikk
Debuterte		1858
Aktive år		1858–
IMDb		IMDb
Signatur
Paul Verlaine på Commons

Paul-Marie Verlaine (1844–1896) var en fransk poet knyttet til den symbolistiske bevegelse.

Han er betraktet som en av de fremste representanter for fin de siècle, «århundreslutt», i internasjonal og fransk poesi. Han var også en bidragsyter for den dekadente bevegelsen som begynte i 1870-årene. I sin levetid hadde han et vanskelig forhold til samtiden, delvis grunnet sin skandaløse oppførsel, og i ettertiden hviler mye av hans litterære omdømme på hans stormfylte personlige forhold til poeten Arthur Rimbaud.^[15]

I Verlaines poesi ble den faste, rytmiske strukturen i parnassianernes og Baudelaires poesi forvandlet til musikk. Hans frigjøring fra klassisismens formspråk førte til «dristigere synkoper og forføreriske vokalharmonier». I hans senere forfall og elendighet, gjorde symbolistpoetene den elendige Verlaine i midten av 1880-årene til sin skald, og «la tristesse verlainienne» seg langsomt inn i europeisk lyrikk «med sine musikalske skumringseventyr og sin overspente uro».^[16]

Verlaine ble født den 30. mars 1844 i Metz, en by i det nordøstlige Frankrike, lokalisert nær trelandsgrensen mellom Frankrike, Tyskland og Luxembourg. Han var sønn av Nicolas Verlaine, en infanterikaptein, og Stéphanie Dehée, datter av en bonde fra Arras. Faren var kald og autoritær, mens moren var hengiven til sin sønn, født 13 år inn i ekteskapet etter tre påhverandrefølgende aborter. Etter at faren sluttet i hæren i 1851 flyttet familien til Paris sammen med en eldre kusine, Elisa Moncomble, som familien hadde adoptert.^[15] Han fikk sin utdannelse ved Lycée Impérial Bonaparte (i dag Lycée Condorcet) i Paris og tok sin bachelorgrad i 1862. På sin fars ønske fikk han seg en stilling i statsforvaltningen. Som ung hadde han lest Charles Baudelaires Les fleurs du mal, noe som inspirerte ham til selv å skrive dikt.^[17]

I Paris var han i begynnelsen påvirket av Les parnassiens, en diktergruppe med Leconte de Lisle som leder. De orienterte seg L’art pour l’art, kunst for kunstens egen del, som prinsipp. Verlaines første utgitte dikt var i 1863 i La Revue du progrès, en utgivelse grunnlagt av dikteren Louis-Xavier de Ricard. Verlaine vanket ofte i salongen til Marquise de Ricard,^[18] drevet av Louis-Xavier de Ricards mor i 10 Boulevard des Batignolles og andre sosiale hendelser hvor han kunne stå skulder til skulder med samtidens framstående kunstneriske figurer: Forfatteren Anatole France, komponisten Emmanuel Chabrier, oppfinneren, poeten og humoristen Charles Cros, den kyniske, antiborgerlige idealisten Villiers de l'Isle-Adam, poeten Théodore de Banville, forfatteren François Coppée, den kubanskfødte poeten Jose-Maria de Heredia, litteraten Catulle Mendes og andre. Verlaines første utgitte samling, Poèmes saturniens (1866),^[19] selv om den fikk negative kommentarer fra den ledende litteraturkritikeren Charles Augustin Sainte-Beuve, etablerte diktsamlingen ham som en løfterik og original poet.

Verlaines private liv flyter over i hans litterære liv. Allerede som ung hadde han vært forelsket i sin kusine. Hennes for tidlige død i 1867 preget hans andre utgivelse Fêtes galantes («Galante fester»), utgitt i 1869, der de fleste diktene var dedikert henne.^[20] Tittelen på diktsamlingen var inspirert av et av Charles Baudelaires dikt fra begynnelsen av Les Fleurs du mal. I den ble «rokokkomaleriet grasiøse hyrdeverden med dens bittersøte nostalgi» gjenfødt.^[16]

I 1869, det samme året som hans andre diktsamling ble utgitt, møtte han og ble forelsket i den 16 år gamle Mathilde Mauté de Fleurville. Han var da 25 år, og fridde til henne i følge med sin mor. I tiden etter skrev han sin tredje diktsamling, La bonne chanson («Den gode sang», 1872). Bryllupet fant sted 11. august 1870. Et barn kom ut av ekteskapet, Georges, født 30. oktober 1871. Samtidig med bryllupet rykket prøysserne over i grensen i det angrepet som førte til det franske nederlaget ved Sedan.^[21]

Livet til Paul Verlaine ble komplisert i den urolige perioden til Pariskommunen. Da den tredje republikk ble proklamert det samme året, gikk Verlaine inn 160. bataljon i den franske nasjonalgarden hvor han var på vakt annenhver natt i et rolig område. Han flyktet fra Paris for å unnslippe undertrykkelsen av Versailles og ble fjernet fra administrasjonen.

Verlaine kom tilbake til Paris i august 1871, og i september mottok han det første brevet fra en ung mann på 17 år ved navn Arthur Rimbaud som ba om oppmuntring og støtte for sin poesi. I 1872 mistet han sin interesse i sin hustru Mathilde, og forlot henne høygravid med deres sønn. Han foretrakk selskapet til Rimbaud som han innledet et forhold til.^[19] Rimbaud og Verlaines stormfylte affære førte dem til London i 1872. Forholdet synes alltid å ha vært vaklende og urolig, og har blitt emne for tallrike bøker, filmer og merkverdigheter. Dels hadde det sin årsak i Verlaines egen karakter, dels innflytelsen av den sterkere og mer demoniske Rimbaud, til tross for dennes yngre år. Verlaine skled inn i det mest ytterliggående bohemliv. De to mennene stakk av, ranglet seg gjennom Belgia og til England hvor de bodde et års tid.^[22] På vegen tilbake, tok forholdet en brå slutt den 12. juli 1873 i Brussel da Verlaine i et forfyllet sjalusiutbrudd fyrte av to skudd med en pistol mot Rimbaud. Den andre ble lettere såret i venstre håndledd, men uten alvorlig skade. Indirekte som et resultat av denne hendelsen ble Verlaine arrestert og fengslet i 18 måneder i byen Mons i Belgia.

Fengslingen, fraværet av alkohol og omgangen med Rimbaud, fikk en gjennomgripende innvirkning på hans liv. I fangenskapet besluttet han å oppgi det ville bohemlivet og konverterte til katolikk, «en nesten ynkelig konvensjonell religiøsitet»,^[22] noe som igjen påvirket hans diktning, og som provoserte Rimbaud til skarp kritikk. Fengselsoppholdet hadde positiv effekt på flere vis: Han studerte Shakespeare og Cervantes.^[15] Mellom 1872 og 1873, delvis i fengselet, skrev han den vesentlige diktsamlingen Romance sans paroles («Sanger uten ord»), utgitt 1874. Dikteren ønsket i denne samlingen «Bedre uttrykke den sanne vag», og frigjorde seg fra klassisismens formspråk som resulterte i «dristigere synkoper og enda mer forføreriske vokalharmonier».^[16] Tittelen er hentet fra et sett med klaverstykker av Felix Mendelssohn. Samlingen var inspirert av Verlaines nostalgisk fargede erindring om samlivet med Mathilde på den ene siden, og impresjonistiske skisser fra sin lange eskapade til-og-fra med Rimbaud. Samlingen ble utgitt mens han ennå satt inne.

Vel ute av fengselet igjen klarte Rimbaud å overtale Verlaine til å begå blasfemi i fylla. Verlaine reiste til England hvor han i noen år brødfødde seg som lærer og underviste i fransk, latin og gresk, og i tegning ved et gymnas i Stickney i Lincolnshire.^[23] Derfra dro han videre til Boston i Lincolnshire, før han flyttet til Bournemouth.^[24] Mens han var i England skrev han enda en diktsamling, Sagesse («Visdom»), som ble en total fiasko. Med tiden ble den sett på som et av hans betydeligste verk, og et av hans aller vakreste. Sagesse besto av mer enn førti dikt, en del religiøse, andre profane. I dem kunne man se Verlaines pinsler og kval, hans anger og samvittighet. I møte med ny virkelighet følte poeten seg ensom og tapt.^[15] Diktene vitner om omvendelse og om en poet som gjør mot. «Med ydmyke bønner vender han seg til jomfru Maria og ikler sin sjelekval den middelalderske allegoriens [...] form».^[16]

Verlaine vendte tilbake til Frankrike i 1877 der hans hustru skilte seg fra ham. Mens han underviste i engelsk ved en skole i Rethel, innledet han et vennskapsforhold eller ble forelsket i en av sine studenter, Lucien Létinois. Enten dette forholdet var mer enn emosjonelt eller ikke, var det langt psykisk sunnere enn hans tidligere med Rimbaud. To ganger forsøkte han sammen med Létinois å leve et slags jordbruksliv på landet, men gikk konkurs begge gangene. I Paris forsøkte han å gjenoppta kontakten med de litterære sirklene som han hadde forlatt ti år tidligere. Pengelens gjorde han mislykte forsøk å få tilbake jobben som tjenestemann. De færreste synes å huske ham eller ønske å huske ham. Ved hjelp av noen venner fant han likevel arbeid og bidro til flere litterære tidsskrifter: Réveil, Paris Moderne, Lutèce, og Le Chat Noir.^[15] Létinois inspirerte ham til å skrive flere dikt, og da hans elev døde i 1883 av tyfus var Verlaine knust og ble gjennomgående mismodig. Han havnet i perioder på fylla og lot seg involvere i lumre affærer. Et angrep på moren i 1885 sendte ham i fengsel i en måned.^[20] I 1886 døde hans mor brått og etterlot ham oppskaket og økonomisk ruinert. Han kom seg aldri, men sank ned i depresjon. Det samme året kom Rimbauds bok Illuminations ut. Forordet var skrevet av Verlaine som da hadde en helse som raskt ble dårligere. Han hadde behov for inntekter og trøst, og fikk i mars 1888 utgitt en ny samling med dikt, Amour («Kjærlighet»). Boken synes å fremme liten interesse, skjønt poeten Banville skrev et entusiastisk brev om den til forfatteren.^[15]

Verlaines siste år førte ham ned i rusmiddelavhengighet, risikopreget alkoholbruk og fattigdom. Han bodde i slummen og på offentlige sykehus, og tilbrakte sine dager med å drikke absint på kafeene i Paris. Han led av en oppsvulmet, stivnet fot, avsluttende effekter fra syfilis, diabetes, reumatisme og hjerteproblemer. Han bodde skiftevis med to kvinner som pleiet ham og utnyttet ham.

Hans økonomiske vanskeligheter ble noe lettet ved hans voksende litterære omdømme. Hans tidligere poesi ble gjenoppdaget og anerkjent som banebrytende. Han fortsatte å skrive og utga flere betydelige diktutgivelser. Hans poesi tjente også som kilde for inspirasjon for komponister. Gabriel Fauré skrev flere melodier, blant annet sangsyklusen Cinq mélodies «de Venise» og La bonne chanson, til Verlaines dikt.^[25] Claude Debussy satte musikk til Clair de lune og seks av diktene i Fêtes galantes, noe som utgjør deler av melodisamlingen kjent som Recueil Vasnier,^[26] og den belgisk-britiske komponisten Poldowski (datter av den polske fiolinisten Henryk Wieniawski) satte musikk til 21 av Verlaines dikt.

Hans livsstil og merkelige oppførsel foran Paris' befolkning tiltrakk seg beundring, og i 1894 ble han valgt til mester av sin dikterkollegaer, «Poetenes fyrste». I hans siste år ble han invitert til å holde forelesninger i Nederland, Belgia og England.^[20] Hans rusmiddelavhengighet tok ham til sist igjen og Paul Verlaine døde i Paris, 51 år gammel, den 8. januar 1896. Han ble gravlagt på Cimetière des Batignolles. Han ble først gravlagt i 20. divisjon, men hans grav ble siden flyttet til 11. divisjon — ved rundkjøringen og med en bedre lokalisering — da Boulevard Périphérique ble bygget.

Mye av den franske poesien som ble skapt i løpet av fin de siècle karakteriseres som «dekadent» grunnet dens truende innhold eller moralske visjon. I tilsvarende stemning benyttet Verlaine uttrykket poète maudit («den forbannede poet») i 1884 som referanse på et antall poeter som Stéphane Mallarmé, Arthur Rimbaud, Aloysius Bertrand, Comte de Lautréamont eller Alice de Chambrier, som alle hadde kjempet mot de poetiske konvensjonene og led sosial forhånelse eller irettesettelse, eller ble oversett av kritikerne og det litterære etablissement. Med utgivelsen av Jean Moréas' symbolistiske manifest i 1886, ble begrepet symbolisme benyttet på det nye litterære miljøet. Sammen med Verlaine, Mallarmé, Rimbaud, Paul Valéry, Albert Samain og mange andre, ble de referert til som «symbolister». Disse poetene delte mange av de samme temaene som framsto som en parallell til Arthur Schopenhauers estetikk og oppfatninger om vilje, skjebnebestemthet, og ubevisste krefter, og skrev om temaer som seksuell omgang (med eksempelvis prostituerte), byen og det urbane miljø, irrasjonelle fenomen som delirium, drømmer, anestesimidler, alkohol, og tidvis plassert i vag og uklar middelaldersetting.

I poesien, den symbolistiske fremgangsmåte — med Verlaine som et typisk eksempel — var å benytte finurlig og tidvis uforståelige antydninger framfor presise uttrykk. Retorikk var bannlyst. Således ble stemninger og følelser fremmet via ordenes magi og gjentatte lyder og versenes tonefall og kadens (musikalsk) og metriske nyvinninger.

Som et symbolistisk manifest i seg selv står Verlaines dikt Art poétique. Det ble skrevet i 1874, mens han satt i fengsel og leste anmeldelsene til Romances sans paroles, men først trykt rundt ti år senere. Her tar han avstand fra fransk retorisk tradisjon og bekjenner seg til «det uutsigelige, de nesten umerkelige nyansene, den skjønnhet som er ugripbar som drømmen».^[16] «Musikken framfor alt, og foretrekker derfor (vers med) ulike stavelsestall – (det er) vagere og mer oppløselig i luften, uten noe (i seg) som tynger eller poserer. Det er også nødvendig at du ikke går hen og velger dine ord uten feiltagelse: Intet er kjærere (kosteligere) enn den grålige visen, hvor det uvisse føyer seg til det presise»:^[27]

De la musique avant toute chose,

Et pour cela préfère l'Impair

Plus vague et plus soluble dans l'air,

Sans rien en lui qui pèse ou qui pose.

Il faut aussi que tu n'ailles point

Choisir tes mots sans quelque méprise;

Rien de plus cher que la chanson grise

Où l'Indécis au Précis se joint.^[28]

Tallrike kunstnere har malt Verlaines portrett. Blant de mest framragende eller mest kjente var Henri Fantin-Latour, Antonio de la Gándara, Eugène Carrière, Gustave Courbet, Frédéric Cazalis og Théophile-Alexandre Steinlen.

• 
  Av Eugène Carrière
  1890
• 
  Av Edmond Aman-Jean
  1892
• 
  Portrettfotografi på Verlaines eldre dager
  1893
• 
  Av Edouard Chantalat
  1898
  Posthumt fra foto.

• 
  Tegning av Félix Vallotton i La Revue Blanche i 1896.
• 
  Tegning av Félix Régamey: Verlaine og Rimbaud i en gate i London i 1872.
• 
  Tegning av Alexis Mérodack-Jeanneau. À Verlaine 1903, Musée du Petit Palais de Genève.
• 
  Karikatur av Émile Cohl publisert i Les Hommes d'aujourd'hui, 1893.
• 
  Portrett av Paterne Berrichon, La Plume, 1896.
• 
  Tegning av Cazals. Verlaine Hospå sykehus i 1889, La Plume i 1896.
• 
  Portrett av Edmond Aman-Jean, L'Artiste, 1896.
• 
  Portrett av Félix Régamey, La Plume i 1896.
• 
  Portrett av Ladislas Loevy. Verlaine på dødsleiet 8. januar 1896, La Plume i 1896.
• 
  Statue av Rodo i jardin du Luxembourg, Paris.

• Libretti for Vaucochard et Fils 1er og Fisch-Ton-Kan (1864), musikk Chabrier^[29]
• Poèmes saturniens (1866)
• Les Amies (1867)
• Fêtes galantes (1869)
• La bonne chanson (1870)
• Romances sans paroles (1874)
• Sagesse (1880)
• Les poètes maudits (1884)
• Jadis et naguère (Verlaine) (1884)
• Les Mémoires d'un veuf (1886)
• Amour (1888)
• À Louis II de Bavière (1888)
• Parallèlement (1889)
• Dédicaces (1890)
• Femmes (1890)
• Hombres (1891)
• Bonheur (1891)
• Mes hôpitaux (1891)
• Chansons pour elle (1891)
• Liturgies intimes (1892)
• Mes prisons (1893)
• Élégies (1893)
• Odes en son honneur (1893)
• Dans les limbes (1894)
• Épigrammes (1894)
• Confessions (1895)

• (en) Paul Verlaine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Paul Verlaine – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Verker av Paul Verlaine hos Prosjekt Gutenberg
• (fr) Verker av Paul Verlaine hos Webnet
• (fr) Verker av Paul Verlaine som PDF hos Livres et Ebooks
• (fr) Resignation and Other Poems ved New Translations