Paul Tibbets

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. (2020-12)

Paul Tibbets
Født		23. feb. 1915[1][2][3][4] Quincy[5][6]
Død		1. nov. 2007[2][7][3][4] (92 år) Columbus[8][9][10]
Beskjeftigelse		Offiser, flyger, militært personell
Utdannet ved		University of Florida University of Cincinnati Western Military Academy
Nasjonalitet		USA
Utmerkelser		6 oppføringer Distinguished Flying Cross Legionær av Legion of Merit Purple Heart Air Medal National Aviation Hall of Fame (1996)[11] Distinguished Service Cross
Paul Tibbets på Commons

Paul Warfield Tibbets jr. (født 23. februar 1915 i Quincy i Illinois i USA, død 1. november 2007 i Columbus i Ohio) var en amerikansk offiser, kjent som fartøysjef/ flykaptein på Enola Gay, med grad av oberst, flyet som slapp atombomben over den japanske byen Hiroshima 6. august 1945.

Tibbets gikk inn i den amerikanske hæren i 1937 og ble flyger i 1938. Etter det japanske angrepet på Pearl Harbor fløy han anti-ubåtpatruljer over Atlanterhavet. I februar 1942 ble han skvadronsjef ved 340th Bombardment Squadron i 97th Bombardment Group utstyrt med Boeing B-17 bombefly. I juli 1942 ble 97. den første tunge bombevingen som ble deployert som del av Eighth Air Force, og Tibbets ble nestkommanderende for bombevingen. Han ledet det første amerikanske tunge bombeangrepet mot det okkuperte Europa 17. august 1942, og det første amerikanske angrepet med mer enn 100 fly i Europa 9. oktober samme år. Tibbets ble deretter valgt ut til å fly generalmajor Mark W. Clark og generalløytnant Dwight D. Eisenhower til Gibraltar. Etter å ha fløyet 43 tokt ble han stabsoffiser i Twelfth Air Force.

Tibbets ble beordret tilbake til USA i februar 1943 for å bidra til utviklingen av Boeing B-29 Superfortress. I september 1944 ble han vingsjef for 509th Composite Group, som skulle få ansvaret for bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Etter krigen deltok han i Operation Crossroads, testingen av atomvåpen ved Bikiniatollet i 1946. Han var også delaktig i utviklingen av Boeing B-47 Stratojet på begynnelsen av 1950-tallet. Han ledet 308th Bombardment Wing og 6th Air Division på slutten av 1950-tallet, før han ble militærattasjé i India fra 1964 til 1966. Etter at han sluttet i det militære i 1966 jobbet han for Executive Jet Aviation, der han var president fra 1976 til han pensjonerte seg i 1987.

Paul Warfield Tibbets jr ble født i Quincy, Illinois 23. februar 1915. Hans foreldre var Paul Warfield Tibbets sr og Enola Gay Tibbets. Da han var fem år, flyttet familien først til Davenport, deretter til Des Moines i Iowa. Her fikk faren jobb i konfeksjonsbransjen. Tre år seinere flyttet de til Miami, Florida. Som ung var Tibbets interessert i flygning, og i 1927, som tolvåring, fikk han være med opp i et fly med en lokal barnstormer. Fra passasjersetet slapp Tibbets sukkertøy i små fallskjermer ned over publikum som var tilstede på Hialeah galoppbane.^[12]

Mot slutten av 1920-årene tvang økonomien familien til å flytte tilbake til Illinois. Tibbets ble uteksaminert fra Western Military Academy i 1933. Da han seinere gikk på University of Florida, tok han flytimer med Rusty Heard, som seinere ble kaptein i Eastern Airlines. Tibbets ønsket å bli abdomenkirurg, og dette universitetet hadde ikke medisinstudium, så han søkte seg til Universitetet i Concinnati etter andreåret. Men etter bare et og et halvt år bestemte han seg for å gå inn i hæren og bli flyger i United States Army Air Corps.

Fordi han gikk på en militær skole og hadde noe flygererfaring, kom Tibbets inn på et kadettprogram. 25. februar 1937 vervet han seg i hæren ved Fort Thomas i Kentucky og ble sendt til Randolph Field i San Antonio, Texas for grunnleggende flygeropplæring. Han viste seg å være en over-middels flyelev. Som fenrik mottok han flygervingen ved Kelly Field i Texas i 1938.

Tibbets ble beordret til 16th Observation Squadron ved Lawson Field, Georgia. Her møtte han Lucy Wingate, som jobbet som butikkmedarbeider i Columbus, Georgia. De giftet seg 19. juni 1938 i Holy Trinity, Alabama. De fikk to sønner, Paul III og Gene. Mens han var stasjonert ved Fort Benning ble Tibbets forfremmet til løytnant og tjenestegjorde som brigader George S. Pattons personlige flyger i 1940 og 1941.

I juni 1941 ble Tibbets overført til 9th Bombardment Squadron i 3d Bombardment Group ved Hunter Field i Georgia. Her fløy han A-20 Havoc. Her ble han forfremmet til kaptein. I desember 1941 ble han beordret til 29th Bombardment Group ved MacDill Field i Florida. Her fikk han opplæring på Boeing B-17 Flying Fortress. 7. desember var han på en treningstur da han hørte om det japanske angrepet på Pearl Harbor. Grunnet frykt for at tyske ubåter skulle angripe Tampa Bay og basen på MacDill Field, ble 29th Bombardment Group flyttet til Savannah. Ved Pope Army Airfield i North Carolina var Tibbets med på opprettelsen av en antiubåtpatrulje med 21 B-18 Bolo mellomstore bombefly. B-18-flyene ble brukt som videregående treningsfly etter at flyelevene hadde fått grunntrening på Cessna UC-78 og før kvalifisering på B-17.

I februar 1942 meldte Tibbets seg for tjeneste ved 29th Bombardment Group. Tre uker seinere ble han utnevnt til sjef for 340th Bombardment Squadron i 97th Bombardment Group, der han fløy B-17D. Skvadronen var opprinnelig stasjonert på MacDill, deretter Sarasota Army Airfield, før den flyttet til Godfrey Army Airfield i Bangor, Maine.

I juli 1942 ble 97th den første bombeflygruppen fra Eighth Air Force som ble deployert til England. Der ble den stasjonert på RAF Polebrook. Skvadronen var blitt raskt sammenkalt for å møte krav om hurtig deployering, og ankom uten noen trening i bombing fra store høyder om dagen. I løpet av de første ukene i august ble gruppen trent av veteraner fra Royal Air Force til sine første oppdrag. Sjefen for gruppen, oberstløytnant Cornelius W. Cousland ble erstattet av oberst Frank A. Armstrong, som utnevnte Tibbets til sin nestkommanderende.

Fra flyet Butcher Shop ledet Tibbets det første amerikanske dagslysbombetoktet 17. august 1942. Målet var en rangerstasjon i Rouen i det okkuperte Frankrike, med Armstrong som annenflyger. Dette var ikke Tibbets' vanlige fly, som var Red Gremlin, og det var heller ikke hans faste mannskap, som inkluderte bombesikter Thomas Ferebee og navigatør Theodore Van Kirk, som seinere fløy med Tibbets ombord i Enola Gay. 9. oktober ledet Tibbets det første amerikanske angrepet med mer enn 100 fly i Europa i et angrep på industrimål i Lille. Dårlig treffsikkerhet førte til store sivile tap og mindre skader på jernbaneanlegget enn det som var håpet på forhånd. Men oppdraget ble anslått å være en suksess likevel da det hadde nådd målet til tross for tunge og vedvarende jagerflyangrep. Av 108 bombefly som deltok i angrepet, ble 33 skutt ned eller måtte returnere med mekaniske problemer.

Under planleggingen av Operation Torch, den allierte invasjonen av Nord-Afrika, hadde sjefen for Eighth Air Force, generalmajor Carl Spaatz, fått ordre om å avgi to av sine beste flygere for et spesialoppdrag. Han valgte Tibbets og major Wayn Connors. Tibbets fløy generalmajor Mark W. Clark fra Polebook til Gibraltar, mens Connors fløy Clarks stabssjef, generalløytnant Lyman Lemnitzer. Noen uker seinere fløy Tibbets generalløytnant Dwight D. Eisenhower samme vei.

Tibbets hadde fløyet 25 tokt mot mål i Frankrike da 97th Bomb Group ble overført til Nord-Afrika som del av generalmajor Jimmy Doolittles Twelfth Air Force. Krigen i Nord-Afrika introduserte Tibbets for krigens realiteter. Han sa han opplevde de reelle virkningene bombingen hadde på sivile og traumet ved å miste kolleger. I januar 1943, da Tibbets hadde fløyet 43 tokt, ble han beordret til oberst Lauris Norstads stab. Norstad var assistant Chief of Staff of Operations i Twelfth Air Force. Tibbets hadde nylig fått feltforfremmelse til oberst, men denne gikk ikke igjennom da slike forfremmelser måtte bekreftes av et offiserpanel. Han fikk seinere vite at det var Norstad som hadde lagt ned veto mot forfremmelsen med ordene "there's only going to be one colonel in operations".

Tibbets kom ikke godt overens med verken Norstad eller Doolittles stabssjef brigader Hoyt Vandenberg. På et planleggingsmøte ønsket Norstad et «all-out» angrep mot Bizerta som skulle flys i 6 000 fots høyde. Tibbets protesterte og hevdet at antiluftskyts (flak) ville være på sitt mest effektive i en slik høyde. Da han ble imøtegått av Norstad, sa Tibbets at han ville lede angrepet selv dersom Norstad fløy som hans annenflyger. Norstad trakk seg og det vellykte toktet ble fløyet på 20 000 fot.

Da general Henry H. Arnold, sjefen for US Army Air Force, ba om en erfaren bombeflyger for å hjelpe til med utviklingen av det nye bombeflyet fra Boeing, B-29 Superfortress, anbefalte Doolittle Tibbets. Tibbets reiste til USA i februar 1943. På det tidspunktet var B-29-prosjektet rammet av tekniske problemer, samtidig som sjefstestflygeren Edmund T. Allen hadde omkommet i et krasj med prototypen.

På Boeings produksjonsanlegg i Wichita, Kansas hadde Tibbets snart opparbeidet flere flytimer på B-29 enn noen andre. Han fant at uten defensiv bevæpning og panserbekledning ble flyet 7 000 pund lettere og yteevnen betydelig forbedret. I simulert kamp mot et P-47 jagerfly på Superfortressens marsjhøyde 30 000 fot oppdaget han at B-29 hadde mindre svingradius enn jagerflyet og kunne avverge angrep ved å svinge unna.

Etter ett år med testflyging på B-29 ble Tibbets i mars 1944 utnevnt til director of operations for 17th Bombardment Operational Training Wing (Very Heavy), en treningsenhet for B-29-mannskaper på Grand Island Army Air Field i Nebraska. Vingen ble ledet av Armstrong. Tibbets lærte opp to flygere fra Woman Airforce Service Pilots, Dora Dougherty og Dorothea Moorman, til å fly B-29 som demonstrasjonflygere.

1. september 1944 meldte Tibbets seg ved Colorado Springs Army Airfield, hovedkvarteret til Second Air Force. Der hadde han møter med generalmajor Uzal Ent, sjef for Second Air Force og representanter for Manhattanprosjektet, og ble briefet om prosjektet. Tibbets ble fortalt at han skulle få kommandoen for 509th Compositet Group, en selvstendig organisasjon med omtrent 1 800 mann, 15 B-29 og høy prioritet. Ent ga Tibbets valget mellom tre mulige baser: Great Bend Army Airfield i Kansas, Mountain Home Army Airfield i Idaho eller Wendover Airfield i Utah. Tibbets valgte Wendover på grunn av basens avsides beliggenhet.

Armstrong og oberst Roscoe C. Wilson var de ledende kandidater til å lede gruppen som skulle slippe atombomben da operasjonen fremdeles var på planleggingsstadiet. Wilson var prosjektoffiser i Army Air Force og forbindelsesoffiser mellom hæren og Manhattanprosjektet. Han hadde ingen kamperfaring og var kvalifisert primært på grunn av sin teknikerbakgrunn. Selv om Armstrong hadde mye kamperfaring fra angrep mot tyske mål, var han i førtiårsalderen og var blitt alvorlig brannskadet sommeren 1943. Tibbets var betydelig yngre enn begge og hadde erfaring fra både stabstjeneste og ledelse i tunge bombeoperasjoner. Samtidig hadde han betydelig erfaring som B-29-flyger, noe som gjorde ham til en ideell kandidat.

Tibbets, som ble forfremmet til oberst i januar 1945, brakte familien sin med seg til Wendover. Han mente at å la gifte menn i gruppen ta med familien ville forbedre moralen, selv om det la press på hans eget ekteskap. Som forklaring på hvorfor det var så mange sivile i leiren, hadde han innbilt kona at ingeniørene på Manhattanprosjektet var sanitetspersonell. Ved et tilfelle fant Tibbets ut at kona hadde fått en av forskerne på prosjektet til å fikse et tett avløpsrør.

6. mars 1945, samtidig som Project Alberta ble satt igang, ble 1st Ordnance Squadron, Special (Aviation) aktivert på Wendover. Formålet var å fremskaffe «kvalifiserte maskinister, sveisere og våpenarbeidere» og spesialutstyr til gruppa. Dette var for å klargjøre og sikre basen for atomvåpen. Et strengt rekrutteringssprogram ble iverksatt for utvelgelse av personell, der så mange som 80 % skal ha blitt avvist. Først i mai 1945 hadde 509th Composite Group full mannskapstyrke.

I og med tilføringen av 1st Ordnance Squadron i mars 1945, var 509th Composite Group oppe i en mannskapstyrke på 225 offiserer og 1542 utskrevne mannskaper. I løpet av mai/juni var nesten samtlige av disse deployert til Tinian, en øy i det nordlige Marianas innen rekkevidde av Japan. 320th Troop Carrier Squadron forble på Wendover. I tillegg var alle de 59 sivile og militære tilknyttet Project Alberta ankommet Tinian. I tillegg var det to representanter fra Washington D.C. til stede på øya. Disse var Deputy director for Manhattanprosjektet, brigader Thomas Farrell, og kontreadmiral William R. Purnell fra Military Policy Committee.

5. august døpte Tibbets flyet sitt Enola Gay, oppkalt etter moren. Han hadde valgt ut flyet allerede på samlebåndet på Glenn L. Martin-fabrikken i Bellevue, Nebraska. Flyets ordinære fartøysjef, Robert A. Lewis, var ikke fornøyd med å bli erstattet med Tibbets på dette viktige oppdraget, og ble rasende da han kom til flyet om morgenen 6. august og fant det påmalt det nye navnet. Lewis skulle fly oppdraget som Tibbets' andreflyger.

Klokken 2.45 neste dag tok Enola Gay av fra North Field i retning Hiroshima med Tibbets som fartøysjef. Tinian var omtrent 2 000 miles (3 200 km) fra Japan, så det tok seks timer å nå Hiroshima. Atombomben, kalt Little Boy, ble sluppet over Hiroshima 8.15 lokal tid. Tibbets erindret seinere at byen ble dekket av en høy soppformet sky etter at bomben var detonert.^[13]

Tibbets ble tildelt Distinguished Service Cross av Spaatz rett etter landing på Tinian. Han ble en kjendis, avbildet og intervjuet sammen kona og barna i de større amerikanske avisene. Han ble sett på som nasjonalhelten som hadde avsluttet krigen mot Japan. Men det var ingen parader for ham eller de andre besetningsmedlemmene på Enola Gay, selv om Tibbets seinere fikk en invitasjon av president Truman til Det hvite hus. 509th Composite Group ble ikke tildelt en Air Force Outstanding Unit Award før i 1999.

• Distinguished Service Cross
• Distinguished Flying Cross
• Air Medal
• Purple Heart
• Legion of Merit
• Air Force Commendation Medal
• European-African-Middle Eastern Campaign Medal
• Asiatic-Pacific Campaign Medal
• American Defense Service Medal
• American Campaign Medal
• World War II Victory Medal
• Air Force Outstanding Unit Award

• (en) Paul Tibbets – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Paul Tibbets – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Paul Tibbets på Internet Movie Database
• (en) Paul Tibbets hos The Movie Database
• (en) Biografi fra nettside om bombingen og flyet