Paul Hervieu

Paul Hervieu
Født		2. sep. 1857[1][2][3][4] Neuilly-sur-Seine
Død		25. okt. 1915[1][2][5][6] (58 år) Paris
Beskjeftigelse		Journalist, skribent,[7] dramatiker, lyriker, filmmanuskriptforfatter[8]
Embete		Seat 12 of the Académie française (1900–1915) president of the Société des gens de lettres (1900–1902)
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Cimetière de Passy
Språk		Fransk[9][10]
Medlem av		Académie française (1900–1915) (erstatter: Édouard Pailleron, erstattet av: François de Curel)[11]
Utmerkelser		Storkors av Alfons XIIs orden (1914)[12]
IMDb		IMDb
Paul Hervieu på Commons

Paul Hervieu (født 2. september 1857 i Neuilly-sur-Seine, død 25. oktober 1915 i Paris) var en fransk romanforfatter og dramatiker .

Han kom fra en borgerlig familie og skulle opprinnelig bli skrankeadvokat. Han tok juridikum, begynte som advokat og vanket en periode i politiske kretser. I 1881 fikk han en stilling som attaché ved den franske ambassaden i Mexico, men ble ikke lenge i denne posten. Hans fremste interesse var litteratur, og han brukte det meste av tiden sin på å skrive, samtidig som han deltok i litterære og selskapelige salonger, blant annet i salongene til Madame de Pierrebourg, som var hans elskerinne, og til Madame Émile Straus, der den øvrige kretsen bestod blant annet av forfattere som Marcel Proust, Paul Bourget, Henri Meilhac, Ludovic Halévy og Guy de Maupassant; aristokrater som prinsesse Mathilde og prins George Bibesco; skuespillere som Réjane og Lucien Guitry; og kunstnere som blant andre Edgar Degas.

I 1883 startet et langvarig vennskap mellom Hervieu og Octave Mirbeau. Samme år var han med på å gi ut et tidsskrift kalt Les Grimaces, som hans nye venn Mirbeau hadde startet og som Alfred Capus og Étienne Grosclaude også var involvert i. Hervieu skrev sine artikler i Les Grimaces under pseudonymet Liris. Dette tidsskriftet ble gitt ut én gang i uken; det var satirisk og anti-opportunistisk, men også antisemittisk. Mirbeau proklamerte at tidsskriftet skulle "få [leseren] til å sette opp grimaser mot denne falske verdenen av ustraffede økonomiske røvere ". Til tross for antisemittismen i Les Grimaces' spalter var Mirbeau en av de mest iherdige forsvarerne av kaptein Dreyfus blant samtidens franske intellektuelle. Inspirert av sin venn gikk Hervieu også aktivt ut og støttet kaptein Dreyfus, noe som førte til at fikk avslag den første gangen han forsøkte å bli opptatt i Det franske akademi. Sammen med Gustave de Malherbe startet Hervieu forlaget La Librairie moderne.

Hervieu var svært opptatt av samfunnsproblemene i sin samtid, og skrev psykologiske og verdslige romaner der han løftet frem disse problemene på samme måte som Paul Bourget (1852-1935) gjorde det; Hervieu skrev også flere skuespill med samme mål; dramatikken hans fremstår ofte som moraliserende.

I 1900 etterfulgte han Édouard Pailleron i stol nr. 12 i Det franske akademi . Edmond de Goncourt sa om ham: "Lille Hervieu har en merkelig stemme, det er som den fjerne stemmen til en søvngjenger som den som fikk ham til å falle i søvn ville få til å snakke.» ^[13]

Paul Hervieu døde den 25. oktober 1915 i Paris.^[14] Han er gravlagt på Passy-kirkegården (divisjon 15) i Paris, side om side med sin livsledsager Mme de Pierrebourg, som utga sine bøker under pseudonymet Claude Ferval.

• 1882: Diogène le Chien (noveller)
• 1882: La Bêtise parisienne : Choses de l'amour, Insinuations psychologiques, Curieux usages, Croquis, du Costume féminin.^[15]
• 1886: Les Yeux verts et les yeux bleus (noveller)^[16]
• 1886: L'Alpe homicide (noveller)
• 1887: L'Inconnu ^[17]
• 1888: Deux Plaisanteries : Histoire d'un duel, Aux Affaires étrangères
• 1890: Flirt ^[18]
• 1891: L'Exorcisée – med illustrasjoner basert på akvareller av Antony Troncet
• 1893: Peints par eux-mêmes (brevroman)^[19]
• 1894/1898: Œuvres : Diogène le Chien, l'Esquimau, Argile de femme, Une scène de collège, Krab, la Matrone adultère, Attentat à la pudeur, Guignol, Prologue de l'Incendie de Sodome, Peints par eux-mêmes (2 bind, 1894-1898)
• 1895: L'Armature (roman)^[20]
• 1896: Le Petit Duc. Figures falotes et figures sombres^[21]
• 1900: Nuit étrange, Paris-Noël
• 1921: Le Bienheureux du Val de Pralognan

• 1892: Les paroles restent, comédie dramatique en trois actes, Paris, uroppført 17. november 1892 på Théâtre du Vaudeville
• 1890/1895: Point de lendemain (enakter basert på to tablåer skrevet av hertug Vivant Denon), Cercle de l'Union artistique; Paris 1890, oppført på Théâtre Parisien, 23. oktober 1895
• 1895: Les Tenailles (skuespill i 3 akter), uroppført på Théâtre-Français den 28. september 1895
• 1897: La Loi de l'homme (lystspill i 3 akter), uroppført på Comédie-Française 15. februar 1897
• 1901: La Course du flambeau (lystspill i 4 akter), uroppført på Théâtre du Vaudeville 17. april 1901
• 1901: L'Énigme (skuespill i to akter), uroppført på Comédie-Française 5. november 1901^[22]
• 1902: Théroigne de Méricourt (skuespill i 6 akter), uroppført på Théâtre Sarah Bernhardt i Paris 23. desember 1902^[23]
• 1903: Le Dédale, (prosaskuespill i 5 akter), uroppført på Théâtre-Français 19. desember 1903
• 1905: Le Réveil (skuespill i 3 akter), uroppført på Comédie-Française 18 décembre 1905^[24]
• 1908: Modestie (lystspill i én akt), uroppført i London i mai 1908; nypremiere på Comédie-Française i Paris 5. april 1909
• 1909: Connais-toi (skuespill i 3 akter), Paris, Comédie-Française, 30. mars.
• 1912: Bagatelle (lystspill i 3 akter), uroppført på Comédie-Française 28. oktober 1912
• 1914: Le destin est maître (skuespill i 2 akter), uroppført 9. april 1914 på Théâtre de la Porte-Saint-Martin i Paris
• 1900–1904: Théâtre (4 binds utgivelse 1900–1909):
  • I. La Loi de l'homme. Les Tenailles. Les paroles restent.
  • II. L'Énigme. Point de lendemain. La Course du flambeau ;
  • III. Le Dédale. Théroigne de Méricourt.
  • IV. Le Réveil. Modestie. Connais-toi