Paul-Henri Spaak

Paul-Henri Spaak
Født		Paul Henri Charles Spaak 25. jan. 1899[1][2][3][4] Schaerbeek
Død		31. juli 1972[1][3][4][5] (73 år) Braine-l'Alleud Brussel
Beskjeftigelse		Politiker, diplomat, tennisspiller
Far		Paul Spaak
Mor		Marie Janson
Søsken		Charles Spaak Claude Spaak
Barn		Antoinette Spaak Fernand Spaak
Parti		Belgische Socialistische Partij/Parti Socialiste Belge[6] Parti socialiste
Nasjonalitet		Belgia
Gravlagt		Braine-l'Alleud
Medlem av		Europarådets parlamentarikerforsamling Académie royale de langue et de littérature françaises de Belgique (1945–1972) (erstatter: Horace Van Offel, erstattet av: Fernand Verhesen)[7] American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser		11 oppføringer Karlsprisen (1957)[8] Storkors av Republikken Italias fortjenstorden (1956)[9] Frihetsmedaljen (1961) (deles ut av: John F. Kennedy)[10] Storkors av Kroneordenen Storbånd av Leopoldsordenen Companion of Honour (1963) Storkors av Sydkorsordenen Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1956) Storkors av Den islandske falkeorden (1963)[11] Storkorset av Kristusordenen (Portugal) (1955)[12] Storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden (1937)[13]
Belgias statsminister
15. mai 1938– 22. februar 1939
Forgjenger		Paul-Émile Janson
Etterfølger		Hubert Pierlot
Belgias statsminister
13. mars 1946–31. mars 1946
Forgjenger		Achille Van Acker
Etterfølger		Achille Van Acker
Belgias statsminister
20. mars 1947–11. august 1949
Forgjenger		Camille Huysmans
Etterfølger		Gaston Eyskens
Presidenter for FNs generalforsamling
31. mars 1946–20. mars 1947
Forgjenger		Ingen
Etterfølger		Oswaldo Aranha
Europaparlamentets president
11. september 1952–11. mai 1954
Forgjenger		Ingen
Etterfølger		Alcide De Gasperi
NATOs generalsekretær
16. mai 1957–21. april 1961
Forgjenger		Hastings Ismay
Etterfølger		Dirk Stikker
Paul-Henri Spaak på Commons

Paul-Henri Charles Spaak (1899–1972) var en belgisk, sosialdemokratisk politiker. Han var i flere perioder før, under og etter andre verdenskrig, Belgias statsminister og utenriksminister.

Spaak ledet utvalget som fremla utkastet til Roma-traktaten, og EU regner ham som en av sine grunnleggere. Han var i 1946 den første president for FNs generalforsamling og i perioden 1949 til 1951 president for Europarådets parlamentarikerforsamling. Spaak var president i Europaparlamentet fra 1952 til 1954 og NATOs generalsekretær fra 1957 til 1961.

Spaak var barnebarn av en av de mest kjente venstreliberale politikerne i Belgia på 1800-tallet, Paul Janson, bedre kjent som «Løven»^[14]. Han var også nevø av en annen liberal politiker, Paul-Émile Janson, som var statsminister i Belgia i perioden 1937–1938. Foreldrene hans kom fra hver sin del av Belgia: Hans far Paul Spaak var flamlender og moren Marie Janson valloner. Mens faren var dikter og dramatiker var moren sosialist og landets første kvinnelige senator for PSB.^[15][14]

Under første verdenskrig ville Spaak verve seg som soldat, men ble på veien stoppet av tyske soldater og havnet først fire måneder i fengsel i Turnhout, deretter i tysk krigsfangenskap som varte til krigens slutt.^[14][16] De to årene han satt i fangenskap brukte han på å lese og å sette opp og framføre farens skuespill.^[14][17] Etter krigen studerte Spaak jus, tok mastergrad i 1921 og jobbet som advokat i Brussel.^[17]

Jussen var ikke det eneste som opptok ham i mellomkrigstiden. Han var også en habil tennis- og fotballspiller og representerte Belgia internasjonalt i begge idrettene på 1920-tallet.^[18]

I 1920 engasjerte han seg også i politikken, først sluttet han seg til de liberales rekker (i étudians libéraux), men etter ei uker skiftet han mening og ble medlem av POB, sin mors gamle parti^[14][19]. Han var som sin far en engasjert skribent, og begynte i 1923 å skrive innlegg i L'Espirit civique, et politisk magasin som plasserte seg til venstre for sentrum. Her skrev de som drømte om en fredelig sameksistens med Tyskland og promoterte Folkeforbundets ideal. Senere ble han med å danne Bataille Sociale, et firesiders ukeblad som sto i sterk opposisjon til ledelsen i POB og ønsket en mer aktiv og sosial linje i partiet.^[19]

I 1929 ble han takket være sitt ry som jurist og radikal sosialist hyret inn til å forsvare den italienske studenten Fernando da Rosa, som hadde mislykkes i et attentatforsøk mot den italienske kronprinsen Umberto under prinsens bryllup i Brussel. Spaak fikk redusert dommen til 5 år og benyttet sjansen til å si hva han syntes om fascistregimet Umberto støttet.^[20]

Med børskrakket i 1929 og den store depresjonen, gikk Belgia som resten av den vestlige verden inn i en økonomisk hard periode med mye politisk uro. Belgia, som var et tungt industrialisert land, ble rammet spesielt hardt, og arbeiderklassen som allerede hadde hatt harde kår (lønningene lå betraktelig lavere enn blant annet i England) fikk det om mulig enda verre^[21].

I 1932 ble Spaak valgt inn i parlamentet for Hovedstadsregionen Brussel. Året etter ble han med å grunnlegge avisa L'Action Sosialiste, der gikk han til angrep på det han anså som revisjonisme og byråkratisme innad i partiet, men gikk også i strupen på den borgerlige regjeringens devalueringspolitikk.^[22]

Med sine oppildnende taler om klassekamp hadde han i 1933 opparbeidet seg en svært sterk posisjon i partiet, men utenfor sentralkomiteen, og sto for en helt ny og aktiv sosialisme med sterke bånd til Moskva. Ved flere anledninger manet han til generalstreik og deltok selv i de store demonstrasjonene i 1934. Og selv om han flere ganger uttalte at han ikke var kommunist, plasserte han seg i sine taler og i innlegg politisk på ytre venstre side av partiet, og utmerket seg som militant pasifist. Som skribent for L'Action Sosialiste reiste han til Paris, hvor han møtte Lev Trotskij og han besøkte også Sovjetunionen (hvis styresett han forkastet totalt). I 1934 truet derfor komiteen med å kaste Spaak og resten av L'Action Sosialiste ut av partiet, men den støtten Spaak fikk fra grasrota i partiet ble så stor at komiteen ble tvunget til å ta til seg både Spaak og hans endringsforslag. Og først inn i maktens korridorer begynte Spaak å sondre terrenget for mulige regjeringspartnere. Valget falt overraskende nok på katolikkene.^[23][24]

I 1935 forlot han redaksjonen i L'Action Sosialiste og ble med de liberale inn i regjering sammen med katolikkene i Paul van Zeelands regjering som transportminister. Dette markerte et tydelig skifte i Spaaks politikk, hans kritikk mot ledelsen i POB stilnet og mange av hans tidligere kamerater i L'Action Sosialiste følete seg sviktet. Men, selv om kameratene kalte hans tiltrede i «bankierenes regjering» for et politisk selvmord, var dette en varslet overgang. Spaak som i sin tid i Bataille Sociale hadde forkastet Hendrik de Mans revisjonnære marxisme som kjettersk, fant det han lette etter i De Mans «Plan de Travail» (Arbeidsskisse) fra 1934: en plan ny for å bekjempe inflasjonen og samtidig få gjennomført sosialistiske reformer uten en helomveltning av samfunnorden.^[25] Det var også finansminister De Man som overbeviste Spaak om å takke ja til van Zeelands tilbud.^[26]

På en av hans første oppdrag som fersk transport minister møter Spaak Leopold III. Den året eldre monarken og den tidligere så radikale Spaak fant tonen både på politisk (de var begge skeptiske til hvordan demokratiet i Belgia bremset politiske beslutninger) og på det medmenneskelige plan, og ble gode venner. Et vennskap som skulle føre til et bittert fiendskap etter krigen.^[27]

Ved valget i 1936 mistet de tre store partiene flere seter til det fascistiske og rojalistiske partiet Rex, som hadde fått økonomisk støtte for å drive valgkamp fra både det fascistiske regimet i Italia og det nazistiske Tyskland^[28]. Og selv med en rekke rokeringer innad i regjeringen ble Spaak forfremmet til utenriksminister. Men, regjeringen regjerte på ustø grunn, og allerede etter noen måneder ble det skrevet ut nyvalg. Ettersom alle partiene støttet van Zeelands regjering for å holde rexistene ute av regjeringskontorene fikk han og regjeringen fornyet tillit i valget. Van Zeeland måtte derimot gå av som følge av en korrupsjonsskandale og som innenriksminister var Spaak den naturlige arvtakeren. Spaak takket allikevel nei til kongens tilbud og fortsatte etter regjeringskrisa som utenriksminister i sin onkel Paul-Émile Jansons regjering sammen med katolikkene og de liberale.^[29]

Som utenriksminister fikk ikke Spaak fritt spillerom. Samme år som han tiltrådte smuldret Locarnotraktaten opp og det ble klart at stormaktene i Folkeforbundet ikke ville gripe inn for å redde mindre medlemsland, som Belgia, fra Mussolinis og Hitlers aggresjon. I 1930-årene endret derfor Belgia sin utenrikspolitikk til streng nøytralitet, og det var hans oppgave som utenriksminister å overholde den belgiske nøytraliteten. Han forsvarte den belgisk-franske forsvarspakt fra 1920, som hadde som hensikten å samordne kommunikasjon og befestninger i tilfelle et tysk angrep. Men, nøytraliteten skapte flere problemer for koordinering av forsvarsplanene og Spaak så at det å beholde nøytraliteten og samtidig som han skulle stå på god fot med både Frankrike og Storbritannia var en enorm prøvelse.^[30][31][32]

I 1938 gikk Jansons regjering av og Spaak ble bedt om å finne en oppfølger. I stede for å invitere til regjeringsdannelsesmøter som er vanlig i Belgia, tok han selv ansvaret og former sin første regjering (kalt Spaak I) for sosialistene sammen med katolikkene og de liberale. Han ble dermed ikke bare Belgias første sosialistiske statsminister, men med sine 39 år også den yngste. Hans mangel på erfaring blir derimot fort tydelig: Hans ønske om å styre etter idealet han kaller «autokratisk demokrati» og en sterk regjering, sørget for å øke misnøyen blant hans egne. Spaak og De Man får ikke bukt med arbeidsledigheten og budsjettsprekken blir på rundt 108–283 millioner belgiske franc. Spaaks støtte til München-avtalen og hans legitimering av Franco's nye, fascistiske regime i Spania gjorde at han etter kort tid satt igjen med et knepen flertall i parlamentet. De liberale forlater regjeringen i 1939. Å regjere på rexistenes nåde var ingen ønskelig situasjon og Spaak leverte sin oppsigelse 21. februar 1939.^[33][34]

Hubert Pierlot blir ny statsminister for katolikkene sammen med sosialistene (Pierlot I), hvor Spaak trer inn i rollen som utenriksminister igjen. Denne regjeringen faller og sosialistene forlater regjeringen til fordel for de liberale (Pierlot II). Den regjerer fram til utbruddet av andre verdens krig da det ble besluttet å ta inn sosialistene i regjeringen igjen for å danne en regjering med full og bred støtte i folket. Etter å ha vært i opposisjon i 4 måneder, ble Spraak derfor igjen utenriksminister i Pierlots tredje regjering.^[35]

10. januar 1940 krasjer to tyske piloter ned på et jordet i Belgia og ble anholdt mens de brente en haug papirer. Blant papirene de prøver å kvitte seg med ligger en detaljert angrepsplan over Belgia og Nederland. Selv om Tyskland, Frankrike og Tyskland har lovet ikke å krenke belgisk suverenitet, blir det klart for den belgiske regjeringen at Hitler har andre planer. Det ligger krig i lufta, og London og Paris ringer Spaak fordi de ønsker å komme et eventuelt tysk angrep i forkjøpet, samtidig som Spaak har løpende kontakt med Nederland og Luxemburg. Men, Leopold II er tydelig i sin sak: Belgia er og forblir nøytralt.^[36][37]

Det hersket en trykket stemning i regjeringslokalene da tyske bombefly slipper de første bombene over Belgia og Nederland 10. mai 1940. Spaak ble den morgenen oppsøkt av den tyske ambassadøren, som ville overlevere krigserklæringen til den belgiske ministeren. Hendelsen er berømt fordi Spaak ikke lot ambassadøren von Bülow-Schwante komme til orde. «Pardon, Monsieur l'ambassadeur, moi d'abord!», «unnskyld herr ambassadør, først jeg», sa Spaak og lot deretter ambassadøren få høre hva han mente om den aggressive holdningen tyskerne hadde hatt mot Belgia.^[38][39]

Da de tyske troppene rullet inn over landet våren 1940 holdt den belgiske armé, sammen med franske og britiske styrker, stand ved elven Dyle (Dyleplanen var en del av den belgisk-franske forsvarspakt fra 1920). Først ønsket Spaak og regjeringen å få den belgiske kong Leopold III til å flykte med dem til det ikke-okkuperte utland, for å fortsette kampen der. Kongen, som tok sin rolle som øverstkommanderende for landets militære styrker veldig seriøst, nektet å forlate troppene sine. Spaak som hadde et godt forhold til kongen, hadde forståelse for kongens valg og ville ikke forlate han i Belgia. Etter en uke med forhandlinger med kongen i Vest-Flanderen og flere forsøk på å overtale kongen til å fortsette kampene med de allierte i utlendighet, gikk imidlertid regjeringen i eksil i London. Som nære venn prøvde Spaak en siste gang å overtale kongen skriftlig fra London, til å flykte, men det lyktes ikke.^[40]

Spaak og de andre belgierne følte seg fremmed i England, og det varte ikke lenge før regjeringen reiste videre til Frankrike hvor de ble tatt vell i mot av den franske utenriksministeren Paul Reynaud som flyktninger. Kongen som ikke lengre anså Pierlots regjering som sin regjering, ønsket å oppløse denne og danne en ny regjering i Belgia. Spaak og Pierlot var nettopp kommet til Paris da et av kongens sendebud ønsket deres signatur på en blankofullmakt. Noe de selv anså som et svik og uærlig spill fra kongens side. Nedbrutt over kongens planer om en Quisling-regjering og sinte over tanken på at kongen trodde de ville svike landet sitt, sende de sendebudet med uforrettet sak tilbake til Belgia. Det stoppet allikevel ikke kongen fra å gå ut over sine konstitusjonelle fullmakter og gav egenhendig hæren ordre om å innstille kampene, og undertegnet Belgias kapitulasjon overfor de tyske generaler.^[41] Denne kongelige avgjørelsen ble sett på av regjeringen, og spesielt av Spaak som en endelig skilsmisse mellom kongen og regjeringen.

Både Paul Reynaud og hele det fransk pressekorpset var i harnisk over den belgiske avgjørelsen om å legge ned våpnene og la kongen bli krigsfange, og under det enorme franske presset holdte Pierlot en radiotale på vegne av regjeringen og det belgiske folk hvor han la all skylden på kongen. Det forsterket den franske kampmoralen, samtidig som belgiske flyktinger i Frankrike slapp å bli offer for det franskemenns sinne.^[42]

I det tyskerne rykker innover Frankrike rømte hele den belgiske regjeringen først til Vichy via Auvergne sammen med den franske regjeringen. I Limoges blir regjeringen og parlamentsmedlemmer enige om at kongens kapitulasjon hadde «brennmerket» han og at han alene måtte ta det historiske ansvaret. To dager etterpå kommer det imidlertid en rapport bestilt av kongen, om at han hadde handlet rett og at ministerens beskyldninger om svik var ubegrunnet. Spaak var glad for at kongen ikke hadde planer om å samarbeide med tyskerne, og hadde enorm dårlig samvittighet for å ha skjelt ham ut. Men, da rapporten ble kjent hjemme i Belgia mistet regjeringen i Frankrike all tillit. Spaak og Pierlot hadde falt i Leopolds unåde og var uønsket i hjemlandet.

Men, heller ikke den franske hæren klarte å holde blitzkriegen i sjakk, Reynaud viker plassen for Pétain og Frankrike kapitulerer. Det hersket en slagen stemning, i den belgiske leiren. Spaak og regjeringen sendte kongen et ønske om å komme tilbake og å starte fredsforhandlinger med tyskerne, noe kongen nektet. Det var fånyttes for «Pierlot med følge» å vende tilbake til Belgia ifølge kongen.

Flere av regjeringsmedlemmene bestemte seg for å dra tilbake til Belgia og slutte seg til kongen. Kun én av de belgiske ministrene hadde bestemte seg for å fortsette kampen i London, koloniminister Albert de Vleeschauwer. De Vleeschauwer overtalte Spaak, Pierlot og finansminister Camille Gutt til å flykte videre til Spania med England som mål. Ingen av ministeren hadde visum, så i to døgn levde de ingenmannsland under åpen himmel på grensen til Spania, før de ble satt i husarrest i Barcelona. Ved hjelp av de Vleeschauwer som var bosatt i Spania, greide Spaak og Pierlot å flykte videre til Portugal. Den 22. oktober 1940 forlot han Lisboa til fordel for London.^[43]

I London ble Spaak og de tre andre ministrene de uoffisielle representantene for det frie Belgia. Tida i eksil brukte Spaak på å lære engelsk, samtidig som han hadde fått ansvar for radiosendingene som ble sendt via BBC. Målet med sendingene var å forbedre Belgias ry internasjonalt, og da kunne han ikke komme unna krigsfangen i Leaken, Leopold.^[44] Det ble også brukt tid på å utarbeide planer for det som skulle skje når krigen var over. Det var et internasjonalt miljø, mange av statslederne til de små landene i Europa var samlet i eksil i London og Spaak ytret ideen i disse kringer om et fellesforbund, men også om et tettere militært samarbeide innad i Europa. Dette ble fundamentet til planene om å få i stand en tollunion mellom Belgia, Nederland og Luxembourg (se Benelux), den såkalte Beneluxplanen.^[44] Hans innflytelse på planen var så sterk at den området i etterkrigstida spøkefullt ble kalt «Spaakistan».^[15]

Kommunikasjonen mellom kongen i Laeken og regjeringen i London var ikke eksisterende under krigen. Ved to anledninger hadde kongen gjort det tydelig at han ikke ønsket kontakt med Spaak eller andre politikere. Kongens giftemål i krigsfangenskap gjorde han mindre populær blant befolkningen og da de alliertes hell i krigen snudde, økte Spaak og Pierlots popularitet i Belgia.^[44]

8. september 1944 kunne Spaak endelig vende hjem. Spaak og regjeringen hadde sørget for at Belgia tiltross for kongens noe tvilsomme passive krigsfangenskap stod på de seirendes side.^[44] Kongens bror Karl ble satt til å regjere som regent i Leopolds fravær. Etterkrigstida i Belgia ble derfor ikke bare preget av den enorme oppgaven det var å gjenoppbygge landet, men også forholdet mellom kongen og Spaak.

Spaak blir innen- og utenriksminister i Pierlots første regjeringen etter krigen, og ble en konstant i de fire påfølgende regjeringene, før han selv ble statsminister i 1946. Etter at to av Pierlots regjeringer faller (Pierlot V–VI) i 1944–1945, ble Van Acker bedt om å sette sammen en regjering. Den består av sosialistene, de liberale og katolikkene, men ettersom katolikkene var de neste i regjeringen som ønsker kongens tilbakekomst, falt regjeringen etter et halvt år og Van Acker må sette sammen en ny regjering uten katolikkene (Van Acker II). Denne firpartiregjeringa bestod av sosialister, liberale, kommunister og et par medlemmer av det nye partiet UDB.

Etter valget i 1946, danner Spaak sin andre regjering 13. mars 1946 (Spaak II), denne mindretallsregjeringen faller 31. mars 1946 og Spaak blir igjen innen- og utenriksminister i Van Ackers regjering (Van Acker III), til denne også faller fire måneder senere. Da Camille Huysmans tar over som statsminister. Spaak fortsetter som innen- og utenriksminister i Huysmans regjering til han blir statsminister 20. mars 1947 med sosialistene og kristensosialistene (Spaak III). Og fortsetter med noen omrokeringer 27. november 1948 (Spaak IV) til denne går av 11. oktober 1949 og Spaak blir journalist på heltid. Der skal han igjen ta opp feiden med Leopold III.

Kong Leoplod, som var blitt deportert til Østerrike av tyskerne, var ikke villig til å godta Pierlots nye regjering uten at denne unnskyldte seg offentlig. Spaak ønsket å legge uenighetene med kongen bak seg, men partiet hans ønsket å slå politisk mynt på Spaaks personlige feid med kongen. Spaak (støttet av sosialistene, kommunistene og de liberale) ble dermed gjort til kongens (og katolikkenes) hovedmotstander i det landet måtte ta stilling til hvorvidt det hadde tillit til Leopolds videre styring (en tillitskrise bedre kjent som kongespørsmålet).^[45]

Som svar på kongens uvillighet, truet regjeringen med å legge ned arbeidet på dagen om kongen skulle gjøre alvor av planene om å komme hjem. Mens kong ble satt i eksil i Sveits i påvente av en løsning ble hans bror, Prins Karl satt til å være regent. Det haglet med beskyldninger fra begge sider, og det ble satt opp en granskningskommisjon som skulle gå gjennom alle anklagene. Og selv om denne uttalte seg i favør av kongens støttespillere, stod frontene like steilt høsten 1947. Spaak hadde flere møter med kongen i Genève uten at han lyktes i å komme nærmere en forsoning. Spaak mente at situasjonen var uutholdelig og skadelig for Belgias internasjonale ry. De kongevennlige katolikkene hadde siden 1946 presset på for å få gjennomført en folkeavstemning, noe de ikke fikk igjennom før 1950. Spaak var i mot fordi kongen skulle være kongen av alle belgiere, ikke bare av det katolske partiet. Han argumenterte derfor for et minimumskrav på 55% for en kongelig tilbakekomst.^[43] Resultatet ble 57% for, og kongen fikk klarsignal fra et flertall i parlamentet om at han fikk vende hjem. Samtidig som det i det anti-leopoldistiske Vallonia brøt ut generalstreik mot en kongelig hjemkomst ble kongen smuglet inn i landet.

17. juli 1951 stilte sosialistene i PSB seg derfor bak Spaaks krav om at kongen ikke kunne returnere til Belgia og måtte abdisere.^[46] Gemyttene mellom de som støttet kongen (leopoldistene) og de som ikke gjorde det (anti-leopoldistene) tilspisset seg ytterligere og 27. juli kunngjorde Spaak fra senatets talerstol at han ikke var redd for en revolusjon og sammen med de streikende marsjerte i protest mot det kongelige slott i Laeken.^[47] Samme kveld stilte Spaak innenriksminister Albert De Vleeschauwer et ultimatum: om de ikke kommer en definitiv løsning innen 36 timer, ville monarkiet ryke. Tre dager senere, 30 juli nådde konflikten et høydepunkt, da fire ble skutt og drept i Grâce-Berleur i en av de mange voldelige opprørene rundt om i landet. Belgia stod på randen til borgerkrig, i Vallonia var villig til å bli en utbryterrepublikk. Spaaks forlag ble den endelige løsningen, 1. august offentliggjorde Loeopld at han aktet å tre til siden til fordel for sin eldste sønn. 11. oktober 1951 ble Boudewijn I av Belgia tatt i ed som belgiernes konge.^[48] Spaak kom seirende ut av en tvekamp som hadde splittet landet i to.

Fra april 1954 til juni 1958 ble han igjen utenriksminister i Van Acker regjering og fra april 1961 til mars 1966 i regjeringene til Théo Lefèvre og Pierre Harmel^[49] Hans tanker om mellomstatlige samarbeider og allianser strakk seg langt utover det han hadde gjennomført med Benelux. Han var en av de første som gikk inn for et europeisk kull- og stålfellesskap.

Spaak hadde allerede i 1946 skaffet seg et internasjonalt ry, da han ble valgt til den første president i FNs generalforsamling^[50][51]. Under den tredje sesjonen i 1948 i Paris satte han Sovjetunionens delegasjon på plass med de berømte ordene: "Peur de vous" (frykt for dere). Han måtte trå av året etter grunnet mistillit.

Spaak fortsatte sitt engasjement for regionalt samarbeid og kollektiv sikkerhet etter 1944. I årene 1948–1949 var han president i OEECs råd. Han var også den første president av generalforsamlingen av Det europeiske kull- og stålfellesskap (1949–1950).^[51] I 1948 var han med på å arrangere et møtte i Haag med som hovedmål å få i gang et felles politisk organ for Europa, Europarådet. I august 1949 ble Spaak den første president (1949–1951) av Europarådets parlamentarikerforsamling (den gang kalt rådgivende forsamling).^[52] Der han bidro til å utvikle et nettverk av mellomstatlige kontakter på flere områder, som menneskerettigheter, lokalstyre, utdanning, kultur, sport og ungdomspolitikk. Organisasjonen spilte imidlertid bare en rådgivende rolle, og var på langt nære så sterk nok til å oppnå Spaaks mål. Han forsvarte Europakommisjonens suvrenitet og hevdet at: «Morgendagens Europa, må være et overnasjonalt Europa». Til ære for hans arbeid for Europa ble den første bygningen til Europaparlamentet i Brussel oppkalt etter ham.^[53] Han var president i Europaparlamentet fra 1952 til 1954^[54] og fra 1950 til 1955 ledet han Europabevegelsen.

Spaak var en av hovedmennene bak Romatraktaten. På Messina-konferansen i 1955 valgte de seks regjeringene som deltok, Spaak som leder for arbeidsgruppen som forberedte traktaten (også kjent som Spaak-komiteen). Arbeidet resulterte i Spaak-rapporten som førte til EEC og Det europeiske atomenergifellesskap, satt ut i livet gjennom Romatraktaten.^[52] EU regner ham som en av sine grunnleggere.^[16] Han ble tildelt Karlsprisen i 1957.^[55]

I perioden 1957–1961 var han NATOs generalsekretær.^[56] Som generalsekretær var Spaak i stadig konflikt med den fransk president Charles de Gaulle. Han kritiserte de Gaulle for å blokkere NATOs fremgang og å utviklingen av det transatlantiske samarbeidet. De Gaulle var kompromissløs i saker knyttet til nasjonal suverenitet, hadde ingen tillit til USA og betraktet Storbritannia for å være amerikanernes nikkedukke. De Gaulle torpederte Spaaks drøm om Det europeiske forsvarsfellesskapet og i tillegg insisterte han på å fortsette utbyggingen av den franske kjernefysiske våpenarsenal. Selv om Spaak brukte enhver diplomatisk metode han hadde til rådighet, fant han lite gehør hos de viktigste aktørene i NATO. Når Frankrike, under de Gaulle, i 1962 forsøkte å blokkere både britenes medlemskap i EØS og undergrave EØSs overnasjonale grunnlag med Fouchet-planen, kjempet Spaak sammen med nederlandske Joseph Luns mot. Da Frankrike trakk seg tilbake fra en aktiv rolle i NATO i 1966, var han en av pådriverne for å få Brussel valgt til nytt hovedkvarteret (også kjent som SHAPE).^[57]

Den 21. februar 1961 fikk Spaak Frihetsmedaljen av amerikanske president John F. Kennedy.

Paul-Henri Spaak trakk seg fra politikken i 1966. Han var medlem av Det kongelige belgiske akademiet for fransk språk og litteratur. I 1969 publiserte han sine memoarer i to bind med tittelen Combats inachevés (bokstavelig talt "uoppnådde kamper"). Spaak døde 73 år gammel, 31. juli 1972 i sitt hjem i Braine-l'Alleud i nærheten av Brussel, og ble begravet på Foriest kirkegården i Braine-l'Alleud.^[58]

• Combats inachevés i to deler : De l'indépendance à l'Alliance og De l'espoir aux déceptions, utgiver Fayard, 319 p., 1969, ASIN: B0014P3ETE

• : Statsminister, ved kongelig dekret^[59]
• : Medlem av Det Kongelige Akademi^[59]
• : Storbånd i Leopldsordenen^[59]
• : Storkorset i Kroneordenen (Belgia)‎^[59]

• : Pave Pius IXs orden
• : Æreslegionen‎
• : Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
• : Republikken Italias fortjenstorden
• : Order of the Companions of Honour
• : Order of St Michael and St George
• : Den nederlandske løves orden
• : Kristusordenen‎
• : Den hvite løves orden
• : Vasaordenen‎
• : Dannebrogordenen‎
• : St. Olavs Orden
• : Den islandske falkeorden
• : Eikekroneordenen
• : Georg Is orden
• : Jugoslaviske krones orden
• : Sedertreordenen
• : Frigjørerens orden
• : Kroneorden (Iran)
• : Den oppadstigende sols orden
• : Den hvite elefants orden
• : Storoffiser i Fortjenstordenen (Den sentralafrikanske republikk)
• : Leopardens nasjonale orden
• : Vytautas den stores orden
• : Republikkens orden (Tunisia)
• : Storkorsset of the Sydkorsordenen
• : Finlands hvite roses orden‎
• : San Carlos orden
• : Carlos Manuel de Céspedes orden
• : Nasjonalordenen (Elfenbenskysten)
• : Al Merito orden

• Fellow av American Academy of Arts and Sciences (1950)

• Karlsprisen (1957) av byen Aachen for hans innsats for samarbeid og sikkerhet i Europa
• Frihetsmedaljen i sølv med palme av President John F. Kennedy
• Minneeuromynter i sølv og gull ble gitt ut i 2002, preget med bilde av han.
• En høyskole i Bruxelles og en i Nivelles er oppkalt etter han.
• En fløy i hovedbygget til EU-parlamentet i Bruxelles, hvor plenumssalen ligger, er oppkalt etter han.
• Noen gater og offentlige plasser i Belgia er oppkalt etter han og en byste er satt opp i den kommunen Saint-Gilles i Hovedstadsregionen Brussel hvor han bodde og var borgermester.

• 
  Spaak i 1937.
• 
  Spaak første sittende fra venstre, i London 1943.
• 
  Utdeling av Karlsprisen i 1957.
• 
  Spaak nr 2 fra venstre sammen med president Kennedy, nr 2 fra høyre, i 1961.

• (en) Paul-Henri Spaak – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Paul-Henri Spaak – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Paul-Henri Spaak hos Europarådets parlamentarikerforsamling
• (en) Paul-Henri Spaak på Discogs
• (en) Paul-Henri Spaak på MusicBrainz