Politiet (Norge)

Politiet (Norge)
Type		Nasjonalt politi
Virkeområde		Norge
Etablert		1937[1]
Org.nummer		915429785
Hovedkontor		Politidirektoratet
Lokale ledd		12 politidistrikter
Underlagt		Justis- og beredskapsdepartementet
Ansatte		11 118 politibetjent (2021)[2]
Nettsted		politi.no (no) politiet.no (en)

Politiet i Norge (formelt benevnt politi- og lensmannsetaten) er en riksdekkende statlig etat i Norge som skal bekjempe kriminalitet og sørge for orden i det daglige. Den er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Etaten styres av to sidestilte organer, Politidirektoratet (POD) og Politiets sikkerhetstjeneste (PST), og består for øvrig av tolv politidistrikter, fem særorganer, Politiets fellestjenester og Politiets IT-enhet.

Nødnummer i Norge ☎
Brann	110
Politi	112
Ambulanse	113
Nødnummer til sjøs	120
Nødnummer for døve	1412
Legevakt	116 117

Etaten består av Politidirektoratet, PST, tolv regionale politidistrikter, fem nasjonale særorganer (Utrykningspolitiet, Kripos, Økokrim, Politiets utlendingsenhet og Politihøgskolen) samt Politiets fellestjenester og Politiets IT-enhet. Til sammen har disse (pr. 30. juni 2016) 9 776 polititjenestemenn og 851 politijurister.^[4] Medregnet sivilt ansatte har etaten totalt 16 589 lønnede årsverk.

I tillegg er ca. 400 studenter ved Politihøgskolen til enhver tid utplassert i politidistriktene som en del av politiutdannelsen.

Samordningsorganet ble opprettet 1. juni 2010 for å styrke innsatsen mot alvorlig og organisert kriminalitet på nasjonalt nivå.^[5] Samordningsorganets budsjett (i 2013) er på 29,5 millioner kroner. Organets sekretariat er lagt til Kripos og ledes av avdelingslederen ved Taktisk etterforskningsavdeling.^[6]

De nasjonale bistandsressursene forsterker en grunnberedskap som allerede er iverksatt i det distriktet som skal motta bistand. Dette er en fellesbetegnelse på Beredskapstroppen, Bombegruppen, Politiets helikoptertjeneste og Krise- og gisselforhandlertjenesten.^[7]

• Kategori 1 (IP1): Operativt personell i Beredskapstroppen^[8]
• Kategori 2 (IP2): Operativt personell med livvakttjeneste som hovedoppgave^[8]
• Kategori 3 (IP3): Operativt personell som inngår i politidistriktenes utrykningsenheter (UEH). De har tilleggskompetanse for å kunne håndtere skarpe oppdrag^[8]
• Kategori 4 (IP4): Annet personell som utfører operativ tjeneste. Gjennomfører årlig utdanning og godkjenningsprøve for tjenestevåpen^[8]
• Kategori 5 (IP5): Mannskaper som ikke er godkjente for å bruke våpen^[8]

Hvert politidistrikt har en politimester som øverste leder. Politidistriktene består av politistasjoner, og namsfogdkontorer. Politistasjoner ledes av en politistasjonssjef og har geografisk ansvar for et politistasjonsdistrikt. I tillegg er politiet ved forskrift inndelt i fem politilandsdeler.^[9] Politistasjoner kan enten ha rene politioppgaver eller både politigjøremål og sivile rettspleiegjøremål. Politistasjonen ledes av en politistasjonssjef og har ansvar for et politistasjonsdistrikt. Politistasjoner har både både politigjøremål og sivile rettspleiegjøremål. Namsfogdkontorer ledes av en namsfogd og dekker et namsfogddistrikt. Namsfogdkontorer har kun sivile rettspleiegjøremål.

Fem av politimesterne er tildelt rollen som landsdelspolitimester og kan beordre tjenestemenn til tjeneste i et annet politidistrikt innenfor landsdelen.^[10]

Gjøremål	Tjenesteenhet	Distriktsbetegnelse	Ledertittel
Både politigjøremål og sivile rettspleiegjøremål	Politistasjon	Politistasjonsdistrikt	Politistasjonssjef
Både politigjøremål og sivile rettspleiegjøremål	Politistasjon med sivile rettspleieoppgaver	Politistasjonsdistrikt med sivile rettspleieoppgaver	Politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgaver
Bare politigjøremål (geografiske tjenesteenheter)	Politistasjon	Politistasjonsdistrikt	Politistasjonssjef
Bare sivile gjøremål	Namsfogdkontor	Namsfogddistrikt	Namsfogd

Et særlig dansk og norsk fenomen er at den lavere del av den anklagende myndighet – påtalemyndigheten – er integrert i politiet. I praksis er det politiadvokater eller politifullmektiger som leder politiets etterforskning, i kraft av rollen som påtalemyndighet. Politijuristene har juridisk embetseksamen, politiadvokatene og politifullmektigene opptrer også som anklagere for domstolen, og har myndighet til å avgjøre om straffeforfølgning skal fortsette eller innstilles i enkelte saker. Politiutdannede har ikke denne myndigheten etter loven.

Under disse ligger tjenestemenn som politibetjenter, politiførstebetjenter og politioverbetjenter. Disse hadde tidligere utdanning fra politiskolen men har idag alminnelig høyskoleutdannelse (to år med teori og ett år med praksis).

Politiet i Norge bærer ikke skytevåpen til vanlig, men får tillatelse av politimester eller bemyndiget person i spesielle situasjoner. I perioden 1994–2004 avfyrte politiet tilsammen 78 skarpe skudd under utrykningsoppdrag.^[11] De fleste av disse skuddene ble avfyrt under NOKAS-ranet.

Som en del av antiterror og -sabotasjeberedskapen i Norge er hvert politidistrikt oppsatt med en utrykningsenhet, som er spesialisert på væpnede oppdrag.

Politiet er også en del av redningstjenesten, og har ansvaret for å lede redningsarbeidet ved ulykker og katastrofer. Dette gjøres gjennom Hovedredningssentralen (HRS) i Bodø og Stavanger. Disse ledes av politimestrene i de respektive byene. I tillegg er det lokale redningssentraler (LRS) i hvert politidistrikt.

Før politiloven av 1936 hadde man en blanding av kommunal og statlig politiordning. Politiets øverste ledere lokalt, dvs. politimesteren og et fåtall andre lederstillinger, var statlige, mens betjenter og konstabler var kommunalt lønnet. Politiet hadde for øvrig flere oppgaver enn i dag. Ledelsen av brannvesenet, bygningsvesenet, havnevesenet og flere andre oppgaver lå i mange byer til politiet.

Ledelsen av politiet var i prinsippet et statlig anliggende, og staten utøvde styring gjennom lederne, som var statens menn. Den sentrale ledelse av politiet lå i Justis- og politidepartementet, som var blitt opprettet allerede i 1818. Ved at størsteparten av utgiftene ble dekket av kommunene, fikk imidlertid kommunene etter hvert betydelig innflytelse over politiet lokalt.

Politiskolen ble opprettet i 1919 som det første sentrale politiorgan. «Statspolitiet» ble opprettet i 1932 som egen organisert enhet og var et sentralt organ for operativ tjeneste. Tidligere hadde det vært en ordning hvor staten kunne leie kommunalt ansatt politi mot refusjon til kommunene for oppgaver staten ville ha utført, og det var fra forbudstiden og fremover blitt engasjert en del statslønnete betjenter som hadde som hovedoppgave å bekjempe ulovlig innførsel og omsetning av alkohol.

Politilovkomitéen av 1912 fremla sin rapport i 1914 og foretok i denne en meget grundig gjennomgang av politiordningen i landet. Etter at enkelte av komitéens forslag, bl.a ett om å opprette en sentral politidirektørstilling, var skrinlagt, ble omsider komitéens arbeid fulgt opp ved politiloven av 10. juni 1927. Loven innførte en enhetlig politiordning for hele landet. 1927-loven baserte seg imidlertid på en utgiftsfordeling mellom stat og kommune, hvor kommunene fortsatt stod for lønnsutgiftene til størsteparten av personalet.

Ved politiloven av den 13. mars 1936 var det en hovedsak at politiet fullt ut skulle være statlig. Dette var i det vesentlige motivert ut fra det syn at politiets oppgaver etter sin art burde anses som statlige og ut fra et ønske om å skape en ryddigere og mer enhetlig politiorganisasjon. Kommunenes rolle etter den gamle politiordningen bidro til å skape uklare og uoversiktlige ansvarsforhold. Loven etablerte imidlertid likevel en refusjonsplikt for kommunene til staten for deler av politiutgiftene, men uten at dette rokket ved prinsippet om det statlige politi.

Ellers var det en hovedsak å lovfeste de grunnleggende regler om politiets organisasjon og personale. Loven forbød også opprettelsen av «frivillige ordensvern». Slike hadde i en del byer spilt en viss rolle i forrige århundre, hvor de opptrådte som et slags reservepoliti med politimesterens godkjennelse, men fremstod etter hvert som et alvorlig problem i lys av de ytterliggående politiske bevegelser og den sosiale uro som preget tiden.

Et sentralt tema da loven av 1936 ble lagt frem, var også behovet for å fastlegge organiseringen av det ekstraordinære politi, hvorav det viktigste var Utrykningspolitiet, som i sin opprinnelige form delvis hadde karakter av et anti-opprørspoliti.

Loven gjaldt ikke for lensmenn og lensmannsbetjenter med mindre det uttrykkelig var sagt. Den eneste bestemmelsen av betydning for lensmannsetaten var regelen i den opprinnelige lovens § 6, som ga lensmannen ledelsen av politiet på landsbygda, og regelen i § 20, som innskrenket organisasjonsfriheten.

Under andre verdenskrig samarbeidet det norske politiet til en viss grad med den tyske okkupasjonsmakten. Norsk politi ble organisert etter tysk mønster. Politidepartementet og statspolitiet ble opprettet med henholdsvis Jonas Lie og Karl Marthinsen som ledere. Begge var medlemmer av Nasjonal samling, og norske politimenn ble oppfordret til å melde seg inn. I 1942 var hele 30 % NS-medlemmer, noe som er mer enn i noen annen offentlig etat. Norsk politi deltok også i forfølgelsen av utsatte grupper; blant annet deportasjonen av de norske jødene i 1943. Mange politifolk var likevel skeptiske til NS og nazismen, og motarbeidet okkupasjonsmakten og det nazistiske regimet. Etter krigen måtte politiet etterforske sine egne. 2200 av 4500 norske politimenn ble suspendert, men drøye halvparten av dem fikk beholde jobben. Syv norske politimenn ble henrettet for å vært ansvarlige for drap og tortur.^[12]

I 2012 ble det innført ny uniformering av politibiler i Norge, der man gikk vekk fra de rød og blå stripene med riksvåpenet langs sidene. Bakgrunnen for den nye uniformeringen var at bilene skulle bli mer synlige i trafikken.^[13]

Politireformen i Norge 2015 hadde som hovedmål å effektivisere politistyrken i Norge, fremheve arbeidet med kultur og ledelse, og å stille krav til responstid. Reformen trådte i kraft i 2016.

I 2017 oppnevnte Justis- og beredskapsdepartementet en arbeidsgruppe som skulle vurdere Politi- og lensmannsetatens kapasitets- og kompetansebehov de kommende tiårene. Arbeidsgruppen ble ledet av Joakim Lystad. Lystad-utvalget la frem sine anbefaler i 2018, og foreslo økt spesialisering i politihøgskoleutdanningen, større rekruttering av kompetanse fra sivile utdanninger, opprettelse av et kunnskapssenter for politietaten, styrket nasjonal krisehåndteringsevne og alternative innganger til politiyrket, slik det fantes i det britiske politiet.^[14][15]

I forbindelse med Rusreformen i 2021 kom det frem at politiet i debatten om rusreformen beskrev en praksis der de foretar ransakinger av person, mobil og bolig der mistanken ikke strekker seg utover bruk eller besittelse av mindre mengder narkotika. Riksadvokaten har klargjort at politiets praksis har vært ulovlig og at rutinene ved slik ransaking måtte gjennomgås.^[16][17] Ledende forsvarsadvokater mener at bevis innhentet gjennom ulovlig ransaking bør avvises i retten. I tillegg ønsket de reaksjoner overfor politi som utfører ulovlige ransakinger.^[18]

Etatens ansatte omfatter polititjenestemenn (politiutdannede), politijurister og sivilt ansatte. Per 30. juni 2017 var det 8 674,9 årsverk blant polititjenestemenn, fordelt slik:^[19]

• Oslo: 2 025,8
• Øst: 1 108,3
• Innlandet: 536,7
• Sør-Øst: 1 054,7
• Agder: 432,1
• Sør-Vest: 749,3
• Vest: 857,2
• Møre og Romsdal: 343,6
• Trøndelag: 673,8
• Nordland: 401,1
• Troms: 272,7
• Finnmark: 219,6

Den første kvinnelige politibetjenten i politiet i Norge var Mathilde Henriksen. Hun ble ansatt ved politikammeret i Kristiansand 1. juli 1910; da var hun 44 år gammel. Hun gikk av med pensjon i 1932, og politimesteren i byen ville ikke ansette flere kvinner. Han fikk støtte av politifullmektig Christian Wilhelm Rynning-Tønnesen (senere politimester), som sa at: «Å ha en kvinnelig politibetjent er like verdiløst som å pynte seg med en blomst i knappehullet, når man ikke har sko på benene.» To år senere, i 1934, var det syv kvinnelige betjenter i Norge.^[20]

I 2010 var det omtrent 40 % kvinner i politi- og lensmannsetaten, blant de politiutdannede 21 %, og i administrative stillinger 74 %. Blant juristene i etatene var det 40 % kvinner i 2010. Av dem som i 2009 ble tatt opp til grunnutdanningen på Politihøyskolen, var 39,3 % kvinner.^{[trenger referanse]}

• Politidirektør og PST-sjef (sidestilt)
• Assisterende politidirektør
• Politimester¹
• Sysselmesteren på Svalbard (tilsvarer politimester, men har i tillegg funksjon som fylkesmann)
• Sjef for de ulike særorganene underlagt Politidirektoratet (Kripos, Økokrim, Politiets utlendingsenhet, Utrykningspolitiet, Politihøgskolen). (Tilsvarer politimester)
• Visepolitimester

Sjefen for Økokrim har ikke politimyndighet selv om stillingen tilsvarer en politimester-stilling.^{[trenger referanse]} PST-sjefen har heller ikke ordinær politimyndighet, men leder en etat som er sidestilt med Politidirektoratet i Politi- og lensmannsetaten.

Alle lederstillinger over politiinspektør var tradisjonelt forbeholdt jurister, men dette er ikke lenger noe formelt krav. Det forekommer likevel sjelden at personer som ikke er jurister utnevnes til stillinger på politimesternivået; det er bare jurister i politiet som har påtalemyndighet og rett til å lede polititjenestemennenes etterforskning, og dermed er det lite praktisk med ledere som selv mangler slike fullmakter.

• Politiinspektør
• Politiadvokat¹
• Politifullmektig¹

Se også: skulderdistinksjoner for politiet i Norge

• Politistasjonssjef / Driftsenhetsleder
• Politioverbetjent (tilsvarer engelsk Superintendent)
• Politiførstebetjent (tilsvarer engelsk Chief Inspector)
• Politibetjent 3 (tilsvarer engelsk Inspector)
• Politibetjent 2 (tilsvarer engelsk Sergeant)
• Politibetjent 1 (tilsvarer engelsk Constable)

Se også: skulderdistinksjoner for politiet i Norge

Politiets beredskapssystem (PBS) beskriver politiets ansvar og roller, herunder arbeid med samfunnssikkerhet generelt og håndtering av akutte uønskede hendelser spesielt. Systemet refererer til de organiserte og planlagte tiltakene som politiet bruker for å håndtere nødsituasjoner, krisesituasjoner, eller andre hendelser som krever rask respons og koordinasjon. Systemet er utviklet for å sikre at politiet kan reagere effektivt på en rekke ulike situasjoner som terrorangrep, naturkatastrofer, alvorlig kriminalitet, og andre nødsituasjoner.

Beredskapssystemet består av tre deler, PBS I, II og III.

• PBS I gir retningslinjer for politiets beredskapsarbeid og er tilgjengelig for alle. PBS I inneholder informasjon om politiets ansvar og roller, krisehåndtering, samarbeid, samband, varsling, sikkerhet, naturskade og øvelser. For eksempel gir PBS I råd om hvordan man skal håndtere farlige situasjoner som skyting på offentlig sted, gisselsituasjoner, bombetrusler osv. PBS I gir også informasjon om trippelvarsling, som er en nasjonal prosedyre for å varsle nødetatene (politi, brannvesen og helsevesen) ved alvorlige hendelser.

• PBS II inneholder Politidirektoratets styringsdokumenter til politidistrikter og spesialavdelinger når det gjelder beredskap. Disse dokumentene gir retningslinjer og føringer som danner grunnlaget for utarbeidelsen av politidistriktenes og spesialavdelingenes egne beredskapsplaner. For eksempel gir PBS II retningslinjer for hvordan man skal organisere politiets innsatsledelse, kriseledelse, operasjonssentral og stabsfunksjon.

• PBS III består av beredskapsplanverk for politidistrikter og spesialavdelinger, som er skreddersydd for lokale forhold. Disse planene tar utgangspunkt i retningslinjene presentert i PBS I og PBS II. De kan inneholde en rekke viktige elementer, inkludert beredskapsplaner, aksjonsplaner, objektplaner, øvelsesplaner, instrukser, ordrer, tiltakskort og evalueringsrapporter. For eksempel inneholder PBS III aksjonsplaner for hvordan man skal håndtere spesifikke hendelser som terrorangrep, naturkatastrofer, alvorlig kriminalitet osv. PBS III inneholder også objektplaner for hvordan man skal sikre viktige samfunnsfunksjoner som kraftverk, sykehus, flyplasser osv.

Politiets nødnummer er 112 (ringes kun i en nødsituasjon) og nummeret til politiets sitt sentralbord er 02800.

Norske nødnummer

Nødnummer
110	Brann	Brannvesenets
112	Politi	Politiet operasjonssentraler
113	Ambulanse	Akuttmedisinsk
1412	Teksttelefon for døve og hørselshemmede

I tillegg har legevakt nummer 116 117 (når fastlegen ikke er tilgjengelig og hjelpen ikke kan vente).

Bare nummeret 112 kan ringes fra låst mobiltelefon og uten SIM-kort. Andre nødnumre behandles som vanlige telefonnummer av mobilen.

Husk at misbruk av nødnummer er ulovlig. Det skal kun brukes i ekte nødsituasjoner.

• Politiråd
• Politiets Fellesforbund
• Politireserven
• Politigrader i Norge
• Kripos

• (no) Offisielt nettsted
• (en) Offisielt nettsted
• (en) Police of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Politi- og lensmannsetaten på Facebook
• (no) Politiloggen
• (no) Norske politiuniformer
• (no) Politiets Fellesforbunds nettsted
• (no) Rapporten Et moderne politi
• (no) NTL Politiets nettsted