Påskeopprøret i Arbeiderpartiet

Påskeopprøret i Arbeiderpartiet er navnet på en hendelse i 1958, da et AUF-lokallag, Sosialistisk Studentlag, vedtok en resolusjon som krevde at NATO-landet Vest-Tyskland ikke skulle få ha atomvåpen.

Bakgrunnen var at USA hadde tilbudt sine NATO-allierte amerikanske atomvåpen, som opprustning i våpen-kappløpet med østblokken. Sosialistisk Studentlag brukte påskeferien, da partiapparatet i Arbeiderpartiet hadde ferie, til å få mer enn halvparten av medlemmene i Arbeiderpartiets stortingsgruppe til å skrive under på resolusjonen sin. Blant sentrale pådrivere for denne aksjonen var Berge Furre, Finn Gustavsen og Torild Skard.

Da resolusjonen ble offentliggjort hadde 42 stortingsrepresentanter underskrevet. I løpet av de neste tre dagene sluttet ytterligere tre seg til. ^[1] I tillegg til stortingsrepresentantene fikk resolusjonen støtte av 400–500 fagforeninger og klubbstyrer samt Studentersamfundet i Oslo.^[2]

Resolusjonsteksten lød slik:

«Norsk veto mot atomopprustning av Tyskland

Til den norske regjering.

I løpet av april og mai vil spørsmålet om atomopprustning av Vest-Tyskland bli avgjort. Norge må hindre at vedtaket i Forbundsdagen får tilslutning i NATO. De tyske sosialdemokratenes og fagbevegelsen kjemper innbitt mot dette vedtaket. Den norske arbeiderbevegelse må vise sin solidaritet med den tyske arbeiderbevegelse.

Atom-våpen til Vest-Tyskland vil føre til atom-opprustning av Øst-Tysland og andre øst-europeiske land. En hel verdens håp om avspenning og nedrustning vil være brutt.

Norge må forhindre denne katastrofen ved å ta prinsipielt standpunkt mot stasjonering av atom-raketter i Vest-Tysland på forsvarsministermøtet 14.–16. april og nedlegge veto på utenriksministermøtet 6. mai. En slik holdning er den eneste naturlige konsekvens av statsminister Einar Gerhardsens initiativ på møtet i Paris i desember.»^[3]

En rekke stortingsrepresentanter ble oppringt, og fikk resolusjonen lest opp. «Navnene på underskriverne var så mange at dét gjorde størst inntrykk. Berge Furre forteller at de siste som ble spurt nærmest trodde at det var et vedtak i Arbeiderpartiets stortingsgruppe de skulle slutte seg til», skriver Gustavsen. ^[4]

Å henvise til Einar Gerhardsen i teksten var en bevisst handling – «ved å bruke Einar Gerhardsen i resolusjonen håpet vi å gi inntrykk av at det hele egentlig var ønsket av selveste ”Einar”», skriver Finn Gustavsen.^[5]

Daværende partisekretær Haakon Lie er enig i det antagelig hadde effekt å navngi Gerhardsen i teksten:

«Aksjonen var tilsynelatende satt i gang for å støtte statsministeren og partiformannen. Det var hos storparten av stortingsmennene ikke snakk om opprør. Tvert imot, de oppfattet aksjonen som en oppslutning om statsministeren. Like fullt skal en naturligvis ikke se bort fra at den lange dragkampen mellom utenriksministeren og Stortingsgruppa også avspeilte seg. Det var nok mer enn én som så på støtte til Einar Gerhardsen som et eselspark til Halvard Lange.» ^[6]

I etterkant trakk alle stortingsrepresentantene bortsett fra én underskriftene sine.^[7]

Da åtte medlemmer av Sosialistisk Studentlag dro til kommunistiske Øst-Tyskland i 1959, som ifølge den sosialistiske ungdomsinternasjonalen IUSY ikke var tillatt, benyttet AUF mulighet til å kvitte seg med medlemmene.

«Sentralstyret i AUF var på forhånd klar over at Sos. Stud-reisen skulle finne sted, med advarte ikke. De ventet på en sjanse til å bli kvitt brysomme elementer. Påskeaksjonen var ubrukelig som eksklusjonsgrunnlag; da måtte stortingsrepresentanter og klubbformenn ha gått med i raset. Etter Øst-Tysklandsreisen kunne hønene plukkes én for én: Tre medlemmer av Sus. Stud. ble suspendert, Berge Furre, Kaare Sollund, Kjell Gjøstein Resi. Fem andre medlemmer hadde også deltatt i reisen, men for dem skulle det ikke få øyeblikkelige konsekvenser», skriver Gustavsen. ^[8]

• Fredrik Hoffmann: Påskeopprøret 1958 (Pax, 1966)

• Opprør mens Norge sto stille Aftenposten.no