Equinor

Equinor
Offisielt navn		Equinor ASA
Org.form		Allmennaksjeselskap
Org.nummer		923609016
Bransje		Petroleumsindustri
Etablert		14. juni 1972
Eier(e)		Energidepartementet (1978–2021)[1][2] Folketrygdfondet Nærings- og fiskeridepartementet (2022–)[1][3] Industridepartementet (1972–1978)[1]
Datterselskap		Industrikraft Midt-Norge Equinor Canada[4]
Hovedkontor		Stavanger
Land		Norge
Produkt(er)		petroleum petroleumsprodukter naturgass
Styreleder		Jon Erik Reinertsen
Adm.dir.		Anders Opedal (2. november 2020)[5]
Antall ansatte		20 000 (2019)
Markedsverdi		98 810 000 000 USD (februar 2023)[6]
Nettsted		Offisielt nettsted (en) · Offisielt nettsted · Offisielt nettsted (es) · Offisielt nettsted (en) · Offisielt nettsted (es) · Offisielt nettsted (de) · Offisielt nettsted (en) · Offisielt nettsted (ja) · Offisielt nettsted (en) · Offisielt nettsted (pl) · Offisielt nettsted (ko)
Equinor 58°53′30″N 5°43′03″Ø

Equinor (OSE: EQNR, NYSE: STO) (Statoil til 2018, StatoilHydro fra 2007 til 2009) er et norsk børsnotert energiselskap. Den norske stat er hovedaksjonær med en eierandel på 67 prosent som fra 1. januar 2022 er forvaltet av Nærings- og fiskeridepartementet, som da overtok ansvaret fra Olje- og energidepartementet.^[7] I tillegg eier Folketrygdfondet 3,45 prosent av aksjene, noe som gjør at den norske stat sin samlede eierandel i Equinor er på 70,5 prosent.^[8] Selskapet har 29 500 ansatte, herav 16 300 i selve morselskapet. Equinor er representert i ca. 36 forskjellige land.^{[trenger referanse]}

Med en markedsverdi omkring 58.4 milliarder dollar (desember 2021)^[9] er selskapet Norges desidert mest verdifulle, og det er blant verdens 500 største selskaper uavhengig av bransje. Per 1. desember 2021 ble Equinor rangert som nr. 246 i Forbes Global 500, en oversikt over verdens største børsnoterte selskaper.^[10] Selskapet har hovedkontor i Stavanger, og et kontor på Fornebu der det også foregår konsernaktiviteter, inkl. ledelse av internasjonale operasjoner.

Selskapet er en videreføring av Statoil (1972–2007), som skiftet navn til StatoilHydro etter å ha blitt slått sammen med Norsk Hydros olje- og gassdivisjon med virkning fra 1. oktober 2007. Navnet ble i 2009 endret tilbake til Statoil. I 2018 endret selskapet navn til Equinor.^[11]

Det norske statsoljeselskap as Statoil ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972. Den politiske motivasjonen bak vedtaket var ønske om norsk deltagelse i oljeutvinningen fra starten av for å bygge opp kompetanse som kunne danne basisen for en nasjonal oljeindustri. Fra formålsparagrafen til statsoljeselskapet: Statoil skal selv, eller gjennom andre selskap, «drive undersøkelser etter og utvinning, transport, foredling og markedsføring av petroleum og avledede produkter.»^[12]

Statoils vedtekter ble vedtatt i Stortinget i mars 1974 etter lengre tids politisk behandling og inkluderte paragrafer som påla styret å drøfte sentrale saker med industriministeren (senere med olje- og energiministeren). Stortinget vedtok at regjeringen årlig skulle legge fram en melding om Statoils «planer og prosjekter med økonomiske oversikter og andre saker av vesentlig prinsipiell eller politisk betydning.»

Fra begynnelsen av, i 1973, startet selskapet arbeid for å sikre seg petrokjemisk industri. Etter lobbyvirksomhet og oppkjøp endte arbeidet innen 1980 i helt eierskap i Rafnes-anlegget i Grenland, samt delt eierskap med Norsk Hydro i Mongstad-raffineriet. Statoil ønsket tidlig moderniseringer av Mongstad, noe som etter hvert førte til at Norsk Hydro solgte sin andel til Statoil og Statoil stod igjen som eneansvarlig for en oppgradering. Prosjektet ble Statoils svenneprøve i norsk oljeindustriutbygging og endte i 1987 i Mongstad-saken, med mer enn 100 % overskridelse eller ca. 6 milliarder i ekstraregning til staten. (10 milliarder i statlig bergingsaksjon, ifølge Kåre Willoch).

I 1987 overtok Statoil alle aksjer i oljedistribusjonsselskapet Norol.

Statoil har stått ansvarlig for flere utbyggingsprosjekter. De mest omfattende offshore er produksjonsanlegg på Gullfaksfeltet (1986), Sleipnerfeltet (1993), Åsgardfeltet (1999) og Snøhvitfeltet (2007). De to sistnevnte utbyggingsprosjektene hadde begge kostnadsoverskridelser i størrelsesorden 18–20 milliarder kroner.

2001 markerte en endring i norsk oljeindustripolitikk da staten delprivatiserte Statoil med et salg på ca. 18 % av aksjekapitalen, samtidig som Statoil fikk ta med seg 15 % av statens eierskap av de norske oljeressursene på sokkelen, også kjent som SDØE. Selskapet var fortsatt norskregistrert og endret ved delprivatiseringen navn til Statoil ASA.

Staten fortsatte som selskapets største eier, med en eierandel på 70,9 % etter ytterligere nedsalg.^[13]

Selskapets virksomhet innenfor olje og gass spente over hele verdikjeden:

• Leting etter, utvikling og utbygging av felt for råvareproduksjon
• Produksjon fra felt
• Transport av råvarer og ferdigprodukter
• Råvarehandel
• Foredling og produksjon av ferdigprodukter
• Markedsføring og salg ferdigprodukter

Med råvarer menes alle formene for petroleumsressurser: olje, gass, NGL og kondensat. Foredling er mer enn råoljeraffinering, her inngår også f.eks. behandling av gass. Tilsvarende er råvarehandel mer enn kjøp og salg av råolje.

Selskapet hadde virksomhet i 33 ulike land i 5 verdensdeler. Som i Norge lå virksomheten i flere ledd i verdikjeden, i Europa var virksomheten først og fremst knyttet til markedsføring og salg. Pr 1. januar 2005 produserte Statoil olje i beskjedent volum i Kina og Angola. I tillegg var selskapet operatør i leteområder flere land og partner i andre områder for leting og undersøkelser. Det er uklart hvor store sikre reserver for produksjon av olje og gass som Statoil hadde kontroll over i utlandet.

Selskapet fusjonerte i desember 2006 med olje- og gassdivisjonen i Norsk Hydro. Den norske stat eide 62,5 prosent av aksjene i det fusjonerte selskapet som fikk navnet StatoilHydro.^[14] Stortinget gav i forbindelse med fusjonen fullmakt til Stoltenberg II-regjeringen om å øke statens eierandel til 67 prosent gjennom kjøp av aksjer for 30 milliarder kroner^[15] Opposisjonspartiene stemte imot dette planlagte aksjekjøpet.^[16]

I januar 2009 inngikk SAS og StatoilHydro historiens største avtale om flytransport inngått i Norge. Avtalen er på tre år med mulighet for to års forlengelse. Kontrakten var på 500 millioner kroner per år.

23. desember 2006 stilte daværende styreleder i Norsk Hydro, Jan Reinås, ultimatum om at Statoil-navnet skulle bort.

En rekke sentrale politikere fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti samt Senterpartiet gjorde det i de påfølgende måneder klart at de ønsket å beholde Statoil-navnet. Ifølge en rekke medier skal statsminister Jens Stoltenberg ha vært av samme oppfatning.

I mars 2007 ble StatoilHydro kjent som det nye selskapets midlertidige navn. Med et sådant navn var det flere som forventet at Hydro ville forsvinne, og daværende olje- og energiminister Odd Roger Enoksen ga signaler om at såvel StatoilHydro som Statoil var gode permanente navn for selskapets hovedaksjonær (staten). Fusjonsavtalen, som ble vedtatt i mai 2007, fastslo at styret skulle finne et nytt permanent navn.

I desember 2007 ble det klart at en ikke ville rekke å få på plass et navn til generalforsamlingen i 2008. Ny frist ble satt til generalforsamlingen våren 2009.

I februar 2009 ble det kjent at olje- og energiminister Terje Riis-Johansen hadde konkludert med at det gamle Statoil-navnet skulle gjeninnføres fra 2010. Dette måtte midlertidig formelt bestemmes på kommende generalforsamling. Det ville likevel bli en formalitet ettersom staten eier nær 70% av aksjene. Det ble på StatoilHydros ordinære generalforsamling den 19. mai 2009 vedtatt at selskapets navn skulle endres til Statoil ASA, og endringen ble gjennomført fra 1. november 2009.

15. mars 2018 ble det kjent at selskapet ønsket å bytte navn til Equinor. Forslaget var kontroversielt, og Arbeiderpartiet krevet at statens eierrepresentant, olje- og energiministeren, måtte komme til Stortinget og drøfte endringen, og slik sikre enighet med stortingsflertallet.^[17][18] Erna Solbergs regjering støttet imidlertid selskapets forslag og kunngjorde at staten ville stemme for forslaget på Statoils generalforsamling.^[19] Generalforsamlingen vedtok navnebyttet 15. mai 2018.^[20] Navnebyttet gjelder fra 16. mai 2018.^[21] Ifølge en undersøkelse gjennomført for Språkrådet var et stort flertall av nordmenn negative til navneendringen.^[22]

Utdatert: Denne teksten kan inneholde feil på grunn av informasjon som er utdatert. seksjonen Du kan hjelpe med å oppdatere artikkelen. Artikkelens diskusjonsside kan inneholde mer informasjon. (mai 2020)

Equinor er verdens største operatør på dypt vann,^{[trenger referanse]} og har en dominerende posisjon på norsk sokkel, hvor det står for omkring 80 prosent av den utvunne oljen. Selskapet er i tillegg til stede i omkring 40 land over hele verden. De største reservene er i Angola, Aserbajdsjan og Algerie.^[23] Equinor er også engasjert i oppstrømsaktivitet i Brasil,^[24] Canada,^[25] USA,^[26] Storbritannia,^[27] Irland,^[28] Iran,^[29] Libya,^[30] Russland^[31] og Kina (Lufengfeltet).^[32] Da Statoil og Hydro offentliggjorde planene om en sammenslåing, ble en mer effektiv internasjonal virksomhet oppgitt som en sentral beveggrunn.

Den 25. oktober 2007 ble der undertegnet avtale med det russiske Gazprom som ga StatoilHydro 24 % andel i selskapet som skal drifte Sjtokman- feltet i Nordishavet. Dette innebærer at StatoilHydro vil måtte bære en betydelig andel av kostnadene som kommer fra utbygging av gassfeltet, men samtidig regner man også med å få betydelig gevinst fra salget av gassen. Transport av gassen skulle skje med rørledninger og LNG-skip. Gassreservene der er ifølge NRK anslått til ca. syv års europeisk forbruk. Partnerskapet blir: Gazprom 51%, Total 25 % og Statoil 24 %. Det er viktig å understreke at russerne fortsatt eier 100 % av selve naturressursene, mens selskapet Statoil har eierskap i skal bygge ut, drifte og selge gassen.

Søndag 31. januar 2010 ble det signert en 20 års kontrakt for West Qurna 2-feltet i Irak med Lukoil (56,2 %) og Statoil (18,75 %) som Iraks partnere. Serviceavtalen vil gi Statoil og Lukoil 1,15 $ per fat olje produsert, og oljeproduksjonen ventes å starte i 2012.^[33]

Statoil sto registrert som rettighetshaver i 159 utvinningstillatelser på norsk sokkel. Det gav også andeler av produksjon fra 38 felt. 23 av disse feltene ble operert av Statoil, det vil si at Statoil hadde ansvar for den daglige virksomhet på feltene. De feltene det gjaldt er merket (*) i tabellen over feltreserver under. To Statoil-opererte felt var under utbygging pr. 1. januar 2005: Kristinfeltet og Snøhvitfeltet.

Statoils andel av totale reserver på norsk sokkel var pr 1. januar 2005 171,5 millioner Sm³ olje og 530,4 mrd Sm³ gass. Dette tilsvarte 14 % av oljereservene og 22 % av gassreservene på sokkelen, og gjorde Statoil til den største rettighetshaver på sokkelen nest etter staten. Bruttoverdien kan dreie seg om i størrelsesorden 800 milliarder kr med prisnivå på 42 $/fat olje og 1 kr/Sm³ gass. Statoils andel av oljeproduksjonen på sokkelen var i 2004 ca. 30,1 millioner Sm³, et prosentvis uttak på ca. 15 % målt av Statoils reserve ved inngangen til 2004. Det indikerer at det kan gjøres uttak fra oljereservene med dette volum i 7 år framover før de er tømt.

Tabellen under lister alle gjenværende feltreserver pr 1. januar 2005 der Statoil hadde andeler av produksjon med andel av feltet, råolje gitt i millioner standardkubikkmeter MSm³ og i mill. fat som tilfaller Statoil, gass i milliarder standardkubikkmeter GSm³, NGL i millioner tonn, naturgasskondensat i MSm³ og totalen av all gjenværende petroleum i feltet gitt i millioner oljeekvivalenter (oe).

Alle tall for petroleumsreserver er ifølge Oljedirektoratet og gjelder pr 1. januar 2005. Feltene er listet i avtakende reservestørrelse.

* indikerer Equinor-operert felt.

I Tanzania har selskapet Lavani-2-brønnen.^[34]

Equinor er involvert i de tre største CO₂-rensingsprosjektene i verden: Lagring i Sleipnerfeltet og utskillelsen av CO₂ på Snøhvitfeltet og på In Salah-feltet i Algerie. Dessuten planlegges rensing av CO₂-utslippet fra Mongstad-anlegget i fullskala fra 2020.

I 2007 kjøpte Statoil selskapet North American Oil Sands Corporation som eier et oljesandfelt i Athabasca i Canada.^[35] I november 2010 solgte Statoil 40 % av selskapet til thailandske PTT Public Company.^[36] Feltet ventes å komme i produksjon i 2011.^[36]

Statoil drev nedstrømsvirksomhet i Norden, Baltikum og Polen, forsøk på å etablere seg i Tyskland og Tsjekkia oppnådde aldri tilstrekkelig volum til å nå lønnsomhet og ble avhendet tidlig. Bensinstasjoner og andre petroleumsprodukter ble markedsført med merkenavnet Statoil. I 2010 ble nedstrømsvirksomheten skilt ut som et eget børsnotert selskap under navnet Statoil Fuel & Retail. Senere ble dette kjøpt opp av kanadiske Circle K.

Statoil Natural Gas inngikk i mai 2010 en avtale med National Fuel Gas Supply Corporation om rett til å transportere opptil 3,2 milliarder kubikkmeter gass i året. Gassen skal transporteres gjennom en rørledning fra den nordlige delen av skifergassområdet Marcellus i Pennsylvania til Niagara på grensen mellom USA og Canada. Statoil produserer skifergass i Marcellus-området. Forventet oppstart er i midten av 2012.

Equinor har i samarbeid med Statkraft oppført Sheringham Shoal-feltet utenfor Norfolk-kysten i England. Feltet består av 88 bunnfaste vindmøller og ble åpnet i september 2012.^[37] Statoil har oppført Dudgeon vindparken.^[38]

Equinor står bak Hywind havvindmølle som opprinnelig ble utviklet av Hydro. Prosjektet er verdens første fullskala flytende vindmølle og innebærer investeringer på omkring 400 millioner kroner til oppføring og videreutvikling. Hywind ble plassert i havet vest for Karmøy i juni 2009, og satt i drift for en to års prøveperiode i september 2009.^[39] Teknologien i fundamentet er egenutviklet og bygger på flytende betongkonstruksjoner i Nordsjøen, en såkalt Spar-bøye, blant annet kjent fra produksjonsplattformer og bøyelasting.^[40] Flyteelementene stikker hundre meter under havoverflaten. Offshorevindmøllen er en 2,3 megawatt mølle levert av Siemens og rager 65 meter over vannflaten.^[40] Statoil bygger fem 6 MW Hywind turbiner med 70 prosent lavere kostnad ved Skottland i 2017.^[38]

Equinor er medeier i Kvalsundet tidevannskraftverk gjennom Hammerfest Strøm. Dette er et prototype tidevannskraftverk på 300 kilowatt på femti meters dyp i Kvalsundet utenfor Hammerfest. Kraftverket har vært i drift fra 2003 og er jordens første tidevannsmølle som genererer elektrisitet som blir levert direkte til strømnett på land.

Equinor har kjøpt seg inn i bølgekraftteknologi utviklet av Ocean Power Delivery fra Skottland. Det har planer om å stå for byggingen av verdens første bølgekraftverk utenfor Portugals kyst. Teknologien bygger på sjøormliknende enheter som følger bølgene opp og ned samt fra side til side. Enhetene er tilkoblet undersjøiske kabler som går til det landbaserte strømnettet.

StatoilHydro foretok investeringer i det amerikanske solenergiselskapet BrightSource Energy i mai 2008.

Equinor har kjøpt seg inn i et biodieselanlegg i Litauen. Produksjonen begynte høsten 2007. Kapasiteten er på drøyt 100 000 tonn biodiesel i året. Det har solgt biodrivstoff fra 1999 og selger biodrivstoff i Sverige, Danmark, Norge, Latvia, Litauen og Polen.

Equinor medvirker i flere internasjonale samarbeidsprosjekter knyttet til produksjon av hydrogen^{[trenger referanse]}.^[38]

• Arve Johnsen 1972 – 22. november 1987
• Henrik Ager-Hanssen (konstituert) 22. november 1987 – 1988
• Harald Norvik 1988 – 24. september 1999
• Olav Fjell 24. september 1999 – 23. september 2003
• Inge K. Hansen (konstituert) 23. september 2003 – 8. mars 2004
• Erling Øverland (konstituert) 8. mars 2004 – 15. august 2004
• Helge Lund 15. august 2004–2014
• Eldar Sætre januar 2015– 1. november 2020
• Anders Opedal 2. november 2020 -

Konsernledelsen i Equinor består av følgende personer:^[41]

• Anders Opedal – konsernsjef
• Hans Jakob Hegge – finansdirektør
• Arne Sigve Nylund – konserndirektør for utvikling og produksjon Norge
• Torgrim Reitan – konserndirektør for utvikling og produksjon USA
• John Knight – konserndirektør for global strategi og forretningsutvikling
• Lars Chr. Bacher – konserndirektør for undersøkelse og produksjon internasjonalt
• Margareth Øvrum – konserndirektør for teknologi, prosjekter og boring
• Tim Dodson – konserndirektør for leting
• Reidar Gjærum – konserndirektør for kommunikasjon

Statoil opplevde en korrupsjonsskandale i 2003 også kjent som Horton-saken. Den begynte da Dagens Næringsliv i september omtalte en konsulentavtale med Horton Investments i 2002, et selskap eid av eks-iraneren Abbas Yazdi. Hashemi, sønn av den tidligere presidenten i Iran og direktør i et av datterselskapene til det statlige iranske oljeselskapet NIOC, var angivelig en av Hortons viktigste rådgivere. Statoils direktør for internasjonal virksomhet Richard Hubbard, styreformann Leif Terje Løddesøl og konsernsjef Olav Fjell fratrådte sine stillinger i september 2003. Statoil har i oktober 2004 godtatt boten fra Økokrim på 20 millioner kroner. Grunnlaget for boten er blant annet brudd på straffelovens paragraf 276c om påvirkningshandel via mellommenn.

Fram til 12. oktober 2006 var selskapet under kriminaletterforskning av amerikanske justismyndigheter, mistenkt for å ha brutt Foreign corrupt practices act» Før det foretok det amerikanske kredittilsynet Securities and Exchange Commission (SEC) undersøkelser omkring saken. I børsmeldingen 13. oktober 2006 skrev Statoil at de tok ansvaret for «-bestikkelser betalt til en iransk tjenestemann i 2002 og 2003 for at denne skulle benytte sin innflytelse til å sikre Statoil en kontrakt for utbygging av fase 6, 7 og 8 av det iranske gassfeltet, South Pars, for uriktig regnskapsførsel av betalingene og for ikke ha tilstrekkelig intern kontroll til å hindre at betalingene ble foretatt.»

Saken ble avsluttet ved at Statoil betalte bøter på til sammen på 21 millioner USD etter et forlik med det amerikanske kredittilsynet (SEC), det amerikanske justisdepartementet og den amerikanske påtalemyndigheten for the Southern District of New York. Statoil uttalte på pressekonferansen den 13. oktober at de gjorde innrømmelser og inngikk forliket for å unngå behandling i det amerikanske rettssystemet.^[42]

• 22. februar 2005: Statoil dømmes til en bot på 50 millioner SEK. Denne gangen i Sverige for ulovlig prissamarbeid. Flere selskaper var involvert, men Statoil var pådriveren i det ulovlige kartellet, mener den svenske Marknadsdomstolen som samtidig markerte alvoret i saken ved å legge på straffen pådømt av tingretten med nye 30 mill. kr.^[43]
• Desember 2005: Selskapet vedtar en bot på 80 mill. kroner for hendelsen på Snorre A 28. november 2004.^[44] Livet til 216 mennesker stod i fare og materielle verdier i milliardklassen var utsatt, men situasjonen ble avverget ved at antennelse av utblåsingen ble unngått med marginal flaks ifølge granskningsrapporten til Petroleumstilsynet.^[45]

En del av avtalen mellom Hydro og Statoil var at Hydros konsernsjef Eivind Reiten skulle være første styreleder i StatoilHydro. Samme dag som fusjonen ble gjennomført, kom imidlertid nyheten om at Hydro hadde hatt et engasjement i Libya, hvor de kan ha vært involvert i korrupsjon. Statoil ble ikke kjent med disse problemene før 26. september 2007. Statoil er tidligere dømt for korrupsjon i Iran, og er derfor underlagt spesielt strenge regler av aksjebørsen i New York. Da Libya-engasjementet kom for en dag, ble det klart at dette måtte granskes. I den forbindelse måtte også Hydros rutiner undersøkes. Derfor trakk Reiten seg som styreleder i StatoilHydro allerede 4. oktober samme år.^[46] Marit Arnstad fungerte som styreleder til Svein Rennemo tok over 1. april 2008. Rennemo var adm. dir. i Petroleum Geo-Services, en stilling han forlot da han ble styreleder i StatoilHydro.

I 2016 skrev Klassekampen at siden 2012 har Statoil «overført 420 millioner kroner til et forskningssenter i Angola, for å få oljelisenser av landets myndigheter. Senteret har aldri sett dagens lys. Stortingets kontroll- og konstitusjonskommitte har stilt spørsmål til oljeminister Tord Lien, som forvalter statens eierandel på 67 prosent i Statoil, om hvor pengene har tatt veien».^[47][48]

Professor Kalle Moene har reist spørsmålet om selskapets deltakelse i tilbakeliggende land. Ut fra forskning mener han at slik virksomhet er negativ, at landene over tid får en langsommere vekst enn de ville hatt uten utvikling av oljeressursene. Den lavere veksten er knyttet til dårlige institusjoner, land med gode institusjoner (som USA og Norge) får høyere vekst av å utvikle sine oljeressurser.^[49][50][51]

• Tall i milliarder kroner.

• (en) Offisielt nettsted
• Offisielt nettsted
• (es) Offisielt nettsted
• (en) Offisielt nettsted
• (es) Offisielt nettsted
• (de) Offisielt nettsted
• (en) Offisielt nettsted
• (ja) Offisielt nettsted
• (en) Offisielt nettsted
• (pl) Offisielt nettsted
• (ko) Offisielt nettsted
• (no) Equinor i Bergen byarkiv
• (no) En uautorisert HMS-rapport om Statoils aktiviteter i utlandet