Sloughi

Sloughi
Arabisk mynde, salugi, berberhund
Hundetype		mynde, hetsende jakthunder
Opprinnelse		Marokko, Nord-Afrika
Egenskaper		familie- og vakthund
Livsløp		11-13
Størrelse		middels/stor (17-32 kg)
Passer for		erfarne hundefolk
Anerkjennelser
FCI		Gruppe 10, seksjon 3 (FCI #188)
AKC		Hounds (FSS)
CKC		Hounds
KC		Hounds
UKC		Sighthounds
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Sloughi er også kjent som salugi, berberhund og (noe feilaktig) som arabisk mynde i Norge. Den regnes som en urgammel rase med mulig opprinnelse fra Orienten, men ingen vet i øyeblikket nok om denne myndens opprinnelse. Sloughi regnes imidlertid som berbernes jakthund. Den tilhører gruppen av urmynder.

Sloughi har vært berbernes (av romersk: barbar) jakthund siden lenge før arabernes inntog i Nord-Afrika. FCI regner Marokko som rasens hjemland. Den kalles også arabisk mynde, men det er mer korrekt å kalle den nordafrikansk mynde, for den har sin opprinnelse hos berbere i det nordlige Sahara, fra Libya i øst til Marokko i vest. På arabisk og tamazight kalles rasen Sloughi Moghrebi, som betyr mynde fra Maghreb.

Berbere er det opprinnelige folket i Nord-Afrika, et nomadisk stammefolk som siden har blitt invadert av araberne. I dag holder berberne først og fremst til i Marokko, Algerie, Tunisia og deler av Libya. Sloughien er mest tallrik i Maghreb og det nordlige Sahelbeltet og fjellstrøk som inngår i disse landene. I rasens opprinnelige habitat finnes det også en fjelltype, med utbredelse blant berbere i Atlasfjellene. Den er generelt noe større og tettere bygd enn ørkentypen.

Ingen vet nøyaktig hvor gammel denne mynden er, men mange mener den må være flere tusen år gammel i sin opprinnelse. Nyere genforskning ser ut til å kunne støtte denne antakelsen. Noen mener også at den kan nedstamme direkte fra tesem, den gamle egyptiske urmynden, men dette lar seg neppe dokumentere. Kan hende er den like gammel som saluki, som lenge ble regnet som en meget nær slektning. Sloughiens nærmeste genetiske slektning er azawakh, og de har kun fjernt slektskap med saluki.

Hunder av denne rasen har tradisjonelt tilhørt rike og mektige berbiske stammehøvdinger, som gjerne har holdt en liten flokk av slike hunder til jakt- og vaktformål. Franske soldater bragte rasen med seg til Frankrike omkring 1860, etter krigen i Algerie, men rasen er ikke tallrik noen steder. Noen hunder har blitt importert til Europa og USA, der de har dannet grunnlaget for vestlig avl. I Norge var det 14 voksne individer per 2008. I alt er det født fem kull i Norge, hvorav to på begynnelsen av 1990-tallet og de resterende tre etter 2005.

Sloughi tilhører de mest opprinnelige jaktmyndene og har mye til felles med azawakh, som den også er i nær slekt med. Sloughien er noe tyngre bygget og har litt lengre rygg, men likheten er slående. Lenge trodde man at azawakh var en mer sydlig variant av sloughien, og azawakhen var en periode kjent som touareg sloughi, men ny kunnskap slo fast at det dreide seg om to separate raser. Rasene har også ganske ulikt lynne og ulike pelsfarger – men det sistnevnte er mest utpreget i vestlige land, hvor azawakhen har færre godkjente farger og tegninger enn i sitt opprinnelige leveområde.

Sloughi er hurtig i sine bevegelser og bemerkelsesverdig utholdende til mynde å være, noe som nok skyldes dens mer kvadratiske form og den lange flate muskulaturen. Dette er i seg selv et tegn på gammel opprinnelse. Sloughi kan oppnå en toppfart på mer enn 60 km/t^[1] og har lynhurtige bevegelser, spesielt i ulendt terreng og ved plutselig endring av retning. Som mynde er den allikevel mer utholdende enn hurtig, spesielt sammenlignet med veddeløpsraser som greyhound og spansk galgo.

Sloughi gir et svært edelt og høyverdig inntrykk, samtidig som den er robust og rustikk av type. Den har en spenstig og svært smidig kropp, med stram hud og tørr muskulatur. Den er mindre enn en greyhound og mer kvadratisk og høyreist i formen, men gjerne noe større enn saluki. Pelsen er kort og glatt, uten underull, og som oftest sandfarget, i nyanser fra lys til rødlig sand, med eller uten svart maske. Brindle, svart mantel og svarte hårspisser finnes også. Hannene blir ca. 66-72 cm i skulderhøyde, idealhøyde 70 cm; tispene ca. 61-68 cm, idealhøyde 65 cm. Vekten er normalt ca. 17-32 kg, avhengig av kjønn og type.

Sloughi har tradisjonelt vært berbernes jakthund på gaseller og annet ørkenvilt, og den er både sterk og utholdende i sin jaktform – hetsjakt (forbudt i Norge). I sitt naturlige habitat i Atlasfjellene i Nord-Afrika er det ikke uvanlig se se sloughi jakte på småvilt sammen med en annen berberhund, nemlig aïdi. De utfyller hverandre gjennom at aïdien bruker sin utmerkede luktesans til å spore opp byttet, mens sloughien nedlegger det gjennom sine fremragende sprintegenskaper. Sloughien jakter også svært godt i samarbeid med jaktfalk.

Sloughi er dessuten kjent for å ha gode egenskaper som både vakthund og vokterhund, men den er også en god familiehund og en flott og meget sjelden utstillingshund. Sloughien gjør det også bra innen hundesport, som lure coursing og racing.

I Marokko er forbudet mot hetsjakt med mynder nylig opphevet for sloughiens del. Hetsjakt med sloughi er nå tillatt etter søknad, og i organiserte former. Hensikten med å tillate sloughien å jakte på tradisjonelt vis bunner i et ønske om å ta vare på denne eldgamle nasjonalrasens bruksegenskaper, og å motvirke rasens stadig minskende utbredelse i Marokko.

Rasen har en enestående stilling i det muslimske samfunnet, der hunder for det meste betraktes som urene. En sloughi, derimot, behandles gjerne som et høyt aktet familiemedlem og bor gjerne sammen med sin eier i huset, noe som er utenkelig for andre raser enn mynder.

Sloughi er naturlig ganske reservert og gjerne noe skeptisk til fremmede, som kan oppleve den som sky eller likegyldig. Den kan være territorial, spesielt hannene. Dette er neppe en ideell rase for nybegynnere, men for erfarne hundefolk blir den en ypperlig familiehund. Den regnes som tolerant og leken med egne barn og har gjerne stor personlighet. Som mynde tilhører den klart de mest uavhengige typene, men den er meget lojal og trofast mot de den kjenner. For medlemmene i familien (flokken) vil den være totalt hengiven^[2].

Rasen tåler dårlig kulde og regn, men har få problemer med varme. Helsemessig er dette en sunn rase, men arvelig progressiv retinal atrofi (også kalt PRA eller nattblindhet) kan forekomme. Man håper imidlertid at denne sykdommen kan avles vekk på verdensbasis i løpet av få generasjoner. PRA er til nå ikke kjent i Norge hos sloughi.

• Norsk Myndeklubb