Slaget ved Vinger

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Slaget ved Vinger fant sted langs elven Glomma, der kong Håkon Håkonsson med hans flåte på mellom 35 og 48 skip utkjempet flere trefninger med ribbungene 16. mai 1227. Ribbungene flyktet til slutt østover og mistet alle sine skip.

Ved våren 1227 lot kongen sveithøvdingene Ivar fra Skedjuhov og Sakse Bladspjot drog skip fra Oslo opp i elven Glomma. Der på elven holdt sveithøvdingene vakt mot et mulig angrep fra innsjøen Mjøsa fram til kong Håkon og hans hær sluttet seg til dem. Ved Eidsvoll ble kongen informert om situasjonen på Mjøsa. Ribbungene etterlot seg alle skipene i innsjøen og dro sørøstover til Marker for å møte Knut Håkonsson som hadde med seg en ny hær samlet i Sverige.

Istedenfor å fortsette ned til Mjøsa vendte kongen ut på Romerike øst for Glomma og holdt ting med bøndene som ikke lenge var i stemning for å støtte ribbungene. I slutten av april fikk han urovekkende nyheter om at ribbungene forberedte et felttog ved å dra skip fra Iddefjorden opp på Marker og deretter nord i elven Glomma. Kongen dro dit med sine styrkene, men fikk melding om at dette var desinformasjon, så han snudde og dro ut på Follo og siden inn til Oslo.

Knut Håkonsson, som sendte ut desinformasjonen om at han ikke hadde til hensikt å angripe fra Iddefjorden, satte i gang med å trekke skipene fra Iddefjorden oppe i de norske grensebygdene som het Marker. Vassveien for ribbungenes flåte, som formodentlig var på flere dusin, begynte med elven Tistas munningen ut mot fjorden og fortsatte videre opp i Haldenvassdraget, som består av flere store grunne sjøer forbundet med korte elver. Denne var en viktig ferdselsvei i uminnelige tider, men dette var første gang en stor hær tok seg opp i landet på vassdraget. Hvilken overgang ribbungene hadde brukt fra vassdraget til Glomma er ikke kjent, men det var «på et sted der det aldri før hadde vært trukket skip». Den korteste avstanden er trolig mellom sidesjøen Øgderen og storsjøen Øyeren på minst ti kilometer.

Ribbungene kom uventet på Glommaflotiljen under ledelse av Ivar fra Skedjuhov, som etter et sjøslag måtte rømme fra skipene over på land og vekk langs veien til Oslo. Der fortalte de kongen om overraskelsesangrepet, og at en stor flåte befant seg på elven som ledet til Mjøsa og de fleste ferdselsveiene i det indre Østlandet. Kongen fikk 35 skip trukket opp fra Oslo til Øyeren. Kong Håkon tok selv ledelsen og gav ordre til Arnbjørn Jonsson og andre lendmenn at de skulle dra skip opp i Glomma fra Østfold. De møtte kongen på Øyeren før de fortsatte opp elven mot nordøst. Underveis vant birkebeinene en trefning med en sveit av ribbungene ledet av Harald fra Lauten i Sørum, Akershus, der femti mann ble drept av seierherrene i kampene.

Kongen tok en omvei ved å stevne opp på den mindre elven Kinna i Blaker. Skipene ble trukket over et eid fra denne elven ned til den større elven Glomma. Deretter fortsatte birkebeinene til Nes der de dro skipene forbi Funnefoss og kom til garden Strøm i Sør-Odal på søken etter ribbungene som hadde vendt østover langs elven. Der fikk de rede på at ribbungene var i Vinger.

Kongen gikk i land sammen med størsteparten av hæren og fortsatte videre langs elven sammen med Gunnbjørn bonde og Sakse Bladspjot, som førte skipene langs elvebredden på kongens side. Om morgenen til søndag den 16. mai 1227 oppdaget kongen at ribbungene hadde slått leir utenfor Vinger kirke på den andre siden av elven. Med krigsskipene ønsket kongen å ta ribbungene ved overraskelse på elven mens hans styrker skjulte seg i skogen under kirken. Fordi det var de siste tre dager før Kristi himmelfartsdag dro ribbungene dit for messe.

Men midt på overgangen oppdaget ribbungene birkebeinene i skogen. De satte ut skipene på vannet og fylket seg på deres side av elven. Birkebeinene rykket ut mot elvebredden i samlet styrke og nådde deres skipene som også nådde fram. Gunnbjørn bonde og Sakse Bladspjot som gikk opp elven med de kongelige skipene, kom over en flokk med ribbunger trolig på et skip i elven, etter de hadde drepte alle ribbungene under kampene oppdaget birkebeinene flere skip lengre vekk på den andre siden av elven. Så satte de seg over til elvebredden der kongen med hans hær stod.

Ribbungene våget ikke å ta opp slag etter kongen hadde gått om bord og rodde vekk østover på elven forfulgt av birkebeinene. Men på den grunne elven med store stein ble det vanskelig for begge flåter hver på cirka tretti skip å fortsette mot sterk strøm. Dessuten på den brede elven var ikke begge hærer i stand til å angripe hverandre i samlet styrke. Imidlertid skjøt begge pil på hverandre i hensikt på å forstyrre hverandres aktiviteter. Der elven var på det smaleste, tok begge hærer seg en hvil på hver sin side av elven.

Etter hvilen rustet birkebeinene seg for et angrep med tretten andre skip som var kommet opp til kong Håkon, men ribbungene la seg øst for kirken og drog opp Noret til Vingersjøen. Derfra renner det en mindre elv gjennom Eidskog og videre til Sverige. Birkebeinene oppdaget dette og rodde mot elvebakken med bløt leirjord der de rente deres skipene mot landet. Tross leirjordet klarte birkebeinene å ta seg på land over den høye elvebakken der de møtte ribbungene som hadde gått på land for å beskytte overgangen på Noret fra Glomma til Vingersjøen. Ribbungene flyktet vekk inn i skogene etter kort motstand.

Med veien til Vingersjøen åpnet vendte kongen og birkebeinene tilbake til skipene og rodde inn til småsjøen. Ribbungskipene forsøkte å komme seg unna mot østsiden av sjøen i desperasjon vekk fra birkebeinerskipene som satte etter dem i forfølgelse. Ribbungene rente på enden av sjøen og løpet ned på landet, men birkebeinene kom etter og gikk også på land der de innhentet og drepte noen av mennene. Ribbungene hadde ikke stor tap, men alle skipene med mye hærfang var erobret etter en slitsom dag med flere forfektninger uten et større sammenstøt.

Speiderne som kongen hadde sendte etter ribbungene, vendte tilbake om morgenen den neste dagen og fortalte at Knut Håkonsson hadde tatt veien ut til Marker sammen med hans hær som var i stor uorden. Kongen med alle skipene vendte nedover elven og fór nord til Mjøsa der han møtte biskop Hallvard på Hamar. Kongen satte menn til å passe på skipene og drog tilbake til Oslo i begynnelsen av juni 1227.

Nederlaget ved Vinger ble avgjørende for utfallet av krigen. I våren og sommeren hadde flere og flere sveithøvdingene og stormennene hos ribbungene sluttet seg til kongen som måtte tilby konkrete fordeler i en politisk løsning for deler av det hjemlige aristokratiet som tidlige var utestengt fra administrasjonen i landsdelene. Det var for sterk motstand på Romerike og opp mot Hedmark som avverget ribbungene fra å fortsette til storsjøen Mjøsa, dessuten valgte kongen å stå i Oslo der han ordnet med styret over Opplandene og tiltrukket seg større støtte fra folk rundt om. Politisk sett var opprøret ved å ebbe ut i det indre Østlandet.

• Håkon Håkonssons saga