Slaget ved Plassey

Slaget ved Plassey
Konflikt: Sjuårskrigen (Storbritannia mot Frankrike) Den tredje karnatiske krig (i India)
Lord Clive treffer Mir Jafar efter slaget ved Plassey, malt av Francis Hyneman, ca. 1762. Kartet under er fra London Magazine ca. 1760 og viser styrkenes stillinger på slagmarken, men ikke troppebevegelsene.
Dato 23. juni 1757 Sted Pôlashi, Vest-Bengal, India 23°48'0"N 88°15'0"Ø Resultat Avgjørende seier til Det britiske ostindiske kompani.
Stridende parter
Det britiske ostindiske kompani	Bengal under Mogulriket Det franske ostindiske kompani
Kommandanter og ledere
Robert Clive Major Killpatrick Major Grant Major Eyre Coote Captain Gaupp Captain Richard Knox	Siraj ud-Daulah Diwan Mohan Lal Mir Madan M. Sinfray Mir Jafar Ali Khan Khuda-Yar Lutuf Khan Rai Durlabh[1]
Styrker
950 europeere 2100 sepoyer 100 artillerister 9 kanoner, inkludert en haubits	50.000 (15.000 kavalerister og 35.000 infanterister), hvorav 15.000 deltok i slaget 53 kanoner
Tap
22 døde (16 indere & 6 europeere) 53 sårede (36 indere & 13 europeere)	500 døde og sårede

Slaget ved Plassey (bengali: পলাশীর যুদ্ধ; Pôlashir Juddho; engelsk: Battle of Plassey; fransk: Bataille de Plassey) var et slag utkjempet i nærheten av Pôlashi eller Palashi (på engelsk tradisjonelt stavet «Plassey», og dette navnet brukes fortsatt for å beskrive slaget), en liten landsby i Bengal 23. juni 1757 mellom Det britiske ostindiske kompani og nawaben av Bengal (en høy islamsk adelstittel innenfor Mogulriket), Siraj ud-Daulah, støttet av Det franske ostindiske kompani. Slaget fant sted på breddene til Bhāgīrathī-elva, omtrent 150 km nord for Calcutta, nær Murshidabad, som på den tida var Bengal-nawabens hovedstad.

Kampene endte med en avgjørende seier for det britiske kompaniet over bengalerne og deres franske allierte, og førte dermed til starten på det såkalte kompanistyret i India som kom til å vare i 101 år, før India ble lagt under direkte britisk styre som Britisk India. Starten på dette var erobringen av Bengal etter slaget ved Plassey, og store områder i Sør-Asia ble senere erobret.

Slaget ble utkjempet mens sjuårskrigen pågikk, og som en gjenspeiling av deres motsetning og rivalisering i Europa sendte det franske Compagnie des Indes Orientales en liten kontingent på omtrent 50 artillerister for å hjelpe bengalerne i å kjempe mot britene. Nawab Siraj ud-Daulah hadde en styrke som var tallmessig overlegen britenes, og han satte opp sin stilling nær Pôlashi. Britene lovet store bestikkelser til Sirajs degraderte armésjef, Mir Jafar, i dag et navn synonymt med forræder på bengali og urdi, samt til flere andre, som Khuda-Yar Lutuf, Mahtab Chand og Swarup Chand, Umichand, maharaja Krishna Nath og Rai Durlabh, siden de var bekymret for nawabens tallmessig overlegne styrker. Dermed stilte Mir Jafar og de andre forræderne opp sine soldater nær slagmarken, men gjorde ikke noe for å faktisk delta i slaget. Dermed ble Siraj ud-Daulahs hær beseiret av omtrent 3050 av den britiske obersten Robert Clives soldater.

Enkelte historikere har hevdet at det var Mir Jafars forræderi som forårsaket bengalernes nederlag ved Pôlashi. Dette er noe tvilsomt siden Mir Jafar bare hadde kommandoen over omtrent 16.000 kavalerister av nawabens totalt omtrent 50.000 soldater mot britenes 3000, hvorav omtrent 950 briter, men bare omtrent 15.000 av bengalernes soldater kommandert av Diwan Mohan Lal og Mir Madan endte opp med å kjempe i slaget. Nawab Siraj flyktet til slutt fra slaget, bare for senere å bli fanget og henrettet av Mir Jafars soldater. Som et resultat av dette slaget ble hele Bengal-provinsen annektert av det britiske ostindiakompaniet, med Mir Jafar som marionett-nawab for kompaniet.

Dette slaget regnes som en av de viktigste hendelsene som førte til det britiske imperiets etablering i Sør-Asia. Britene overtok den enorme velstanden fra Bengals skattekammer, og sammen med tilgangen til en massiv kilde til matvarer og skatter brukte kompaniet dette til å virkelig styrke sin militære makt, og åpnet dermed veien for det britiske kolonistyret som inkluderte massiv økonomisk utnytting og kulturell dominans i nesten hele Sør-Asia. De følgende slagene styrket det britiske fotfeste i Sør-Asia og videreutviklet veien til britenes kolonistyre i deler av Asia.