Semile-massakren

Semile-massakren (syrisk-arameisk: ܦܪܡܬܐ ܕܣܡܠܐ eller ܦܪܸܡܬܵܐ ܕܣܡܹܠܹܐ Premta d-Simele) i 1933 (7. august - 11. august) kostet mange tusener assyriske kristne livet. Massakrene har sitt navn etter den særlig hardt rammede landbyen Semile, men det var mange landsbyer som ble rammet.

I 1933 opphørte det britiske folkeforbundsmandatet i Irak og en gruppe assyrere forhandlet med franskmennene om å få komme med sine slekter til Syria. Om lag 800 mann kom til elven Khabur, som kort tid før var blitt bestemt som grense mellom Syria og Irak. Franskmennene betraktet grenseovertredelsen som illegal og alle mann ble sendt tilbake. På irakisk side kom det til et sammenstøt med regjeringsstyrker som var oppmarsjert der. 530 assyrere flyktet tilbake til Syria og ble internert der. De assyrere som var blitt tatt til fange av irakiske styrker, ble drept.

Denne hendelsen og de oppdemmede aggresjoner mot assyrerne førte i 1933 til den såkalte Semile-massakren. Det ble spredt et rykte av engelskmennene om at assyrerne aktet å plyndre i Nordirak. Slik ble kurdiske og arabiske stammer oppviglet mot assyrerne. Under de påfølgende uroligheter fra 60 av 64 assyriske landsbyer ødelagt, og under irakiske regjeringsstyrkers ledelse ble assyrerne drevet sammen og den mannlige befolkning ble skutt, alle over ti år. I Semile utførte irakiske styrker en massaker som senere ble fremstilt og feiret som slutten på assyrernes «opprør». I Semile alene ble 350 drept; det samlede antall døde assyrere anslås til over 3000.

Patriarken Mar Shimun XXIII, som ble holdt tilbake i Bagdad, gjorde sitt beste for å informere og appellere til de diplomatiske stasjoner der og Folkeforbundet for å komme sine trosfeller til unnsetning.

Simele-massakren inspirerte Raphael Lemkin til å utmynte ordet «Genocide» (Folkemord).^[1]